Wikikilden
nowikisource
https://no.wikisource.org/wiki/Wikikilden:Forside
MediaWiki 1.39.0-wmf.23
first-letter
Medium
Spesial
Diskusjon
Bruker
Brukerdiskusjon
Wikikilden
Wikikilden-diskusjon
Fil
Fildiskusjon
MediaWiki
MediaWiki-diskusjon
Mal
Maldiskusjon
Hjelp
Hjelpdiskusjon
Kategori
Kategoridiskusjon
Forfatter
Forfatterdiskusjon
Side
Sidediskusjon
Indeks
Indeksdiskusjon
TimedText
TimedText talk
Modul
Moduldiskusjon
Gadget
Gadget talk
Gadget definition
Gadget definition talk
Side:P. A. Munch - Samlede Afhandlinger 2.djvu/452
104
48269
220250
174609
2022-08-08T11:09:20Z
Monedula
3328
typo
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="V85" /><center>448</center></noinclude>{|
|Slavisk:
|''dva''
|''tri''
|''tshetyri''
|''pjat’ (pjant?)''
|''shest’''
|''sedm’''
|''osm’''
|''nevjat’''
|''desjat''
|--
|Littauisk:
|''du''
|''trys''
|''keturi''
|''penki''
|''szeszvi''
|''septyni''
|''asztůni''
|''newyni''
|''deszimt''
|--
|Græsk:
|''dyo''
|''trís''
|''pettares''
|''pente (pempe)''
|''hex''
|''hepta''
|''octo''
|''ennea''
|''deca''
|--
|Latin:
|''duo''
|''tres''
|''patuor''
|''pimpe''
|''sex''
|''septem''
|''octo''
|''novem''
|''decem''
|--
|Gotisk:
|''tvai''
|''þrîs''
|''fidvôr''
|''fimf''
|''six''
|''sibun''
|''ahtau''
|''niun''
|''tihun''
|--
|Oldnorsk:
|''tvair''
|''þrír''
|''fidrór-ir''
|''fimm''
|''sex''
|''sjau (sivu)''
|''ahta''
|''níu''
|''tíu'' (opr. ''tih-u'')
|}
Af denne Sammenstilling faar man vel en Anelse om, at Sanskrit er beslægtet med alle de europæiske Sprog, hvis Talord ere anførte, men at Gotisken eller Oldnorsken, overhoved de germaniske Sprog, ikke staa Sanskrit nærmere, men snarere fjernere end de sydeuropæiske og især de slaviske, og lettiske Sprog. Og denne Anelse vil man ved et nøjere Studium af de nævnte Sprogs indbyrdes Relationer finde aldeles bekræftet.
Af de anførte Tal vil man allerede have bemærket Exempler paa et for det sammenlignende germaniske Sprogstudium særdeles vigtigt phonetisk Phænomen. I de Talord, der betegne Fem, svarer ''P'' i Sanskrit, Zend, Slavisk, Littauisk, Latin og Kymrisk til ''F'' i Gotisk, Oldnorsk og Angelsaxisk. Det samme er paa det nærmeste Tilfældet i Talordene for Fire. I Talordene for To og Ti svarer ''E'' i de førstnævnte Sprog til ''T'' i Gotisk etc.; i Talordet for Tre svarer ''T'' i de førstnævnte til ''þ'' (Th) i Gotisk. Omhyggelige Undersøgelser have viist, at den Analogi, som allerede herved er antydet, gjør sig gjeldende gjennem alle de tre Klasser af de saakaldte stumme Consonanter i deres forskjellige Grader. Sammenligner man Rodkonsonanten i et Ord af den førstnævnte Sproggruppe med Rodkonsonanten i det tilsvarende Ord af det Gotiske eller Oldnorske, vil man finde, at de tilsvarende Rodkonsonanter i begge Ord ej ere de samme, men at den i Regelen altid befinder sig et Skridt videre, eller længere tilbage (eftersom man regner det) isamme Organklasse, end den anden, og at denne Fremskydning ikke er vilkaarlig, men i enhver Organklasse strengt følger den samme
Analogi. Man vil saaledes finde, at
{|
|en||''{{korr|Muta¹|Tenuis|fotnote}}''||i Sanskrit||etc.||svarer til en||''Aspirata''||i Gotisk||og Oldn.
|--
|en||''Aspirata''||align="center"|—||—||—||''Media''||align="center"|—||—
|--
|en||''Media''||align="center"|—||—||—||''{{korr|Muta¹|Tenuis|fotnote}}''||align="center"|—||—
|}
Tager man f. Ex. Tungebogstavernes Klasse, ''T'', ''Th'', ''D'', Og skriver dem i ligestor Afstand og i den samme Orden udenfor<noinclude><references/>
¹ <small>[Paa begge Steder er ved Uagtsomhed skrevet ''Muta'' istedetfor ''Tenuis''].</small></noinclude>
6ltu20a96eksbq7i78dx92i658pnxtg
Side:Ordbog over det norske folkesprog.djvu/126
104
86360
220239
2022-08-07T19:19:51Z
Monedula
3328
/* Korrekturlest */
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>'''Fletthyvel''', <tt>m.</tt> en Høvel til at jævne Kanter med, og til at udskjære en Fals eller Ramme. (Jf. fletta, 2).
'''Fli''', <tt>n.</tt> Redskaber, Værktøi. Sdm.
'''fli''', <tt>v. a.</tt> 1. (r-dde), behandle, tillave; ogsaa ordne, pynte, holde istand. Meget brugl. i B. og Tr. Stift. (I Danmark flye).
'''fli''', <tt>v. a.</tt> 2. (r-dde), flye En i Hænder, række, levere. Med Dat. og Akk. f. Ex. Fli meg Staven. B. Stift, Tell. og fl.
'''flidd''', <tt>adj.</tt> behandlet, lavet. væl flidd. ille flidd. DÆr va so ille flitt: der var saa uordentligt. B. og Tr. Stift.
'''flikje''', <tt>v. n.</tt> (e-te), være slap eller buget i Kanten; om Klæder og Skoe, hvis Kanter ikke rigtig slutte t il. Guldbr. og fl. I Sdm. '''flækje'''. Jf. jarflikt.
'''flikra''', <tt>v. n.</tt> kjæle, smigre, indsmigre sig. B. Stift. I Hall. '''flika''' (el. fleka). Hertil '''Flikamꜳna(r)''', <tt>pl.</tt> Begyndelsen af et Ægteskab; Hvedebrødsdagene. Nordre Berg.
'''flina''', fnise, lee; s. flira.
'''Flinad''', <tt>m.</tt> Behandling, Røgt. Nordre Berg. (af fli).
'''Flindra''', <tt>f.</tt> en tynd Skive eller Splint; f. Ex. af Steen. B. Stift.
'''flindrast''', <tt>v. n.</tt> revne, kløves i Splinter. Guldbvr. Sdm.
'''Flinga''', <tt>f.</tt> en tynd Skorpe. Sogn.
'''flinka''', <tt>v. n.</tt> fegte eller støde med Hænderne, ligesom naar man vil slaae. Sdm.
'''Flint''', f.s. Tinna.
'''Flir''', <tt>m.</tt> Fnisen, dæmpet Latter.
'''flira''', <tt>v. n.</tt> (e-te), fnise, smaalee; især om en utidig Latter. I Sogn hedder det '''flina''', med Formerne: '''flin’e, flein, fline''' (aab. i); f. Ex. Han gjekk ꜳ flein ꜳt da.
'''Fliring''', <tt>f.</tt> Grinen; idelig Latter.
'''Flis''' (ii), <tt>f.</tt> (Fl. '''Flisa, r),''' Splint, Spaan; et tyndt og langagtigt afrevet Stykke, af Træ, Straa, Skal o. s. v. Alm. og meget brugl. (G. N. <tt>flís</tt>).
'''flisa''', <tt>v. a.</tt> oprive, splintre. flisa upp: oprive Overfladen, saa at den bliver fliset.
'''flisast''', <tt>v. n.</tt> revne, splintres; blive fliset paa Overfladen.
'''fliska''', <tt>v. n.</tt> i Taalemaaden: fliska ꜳ banna ɔ: sværgen og bander. Sdm.
'''Flisme''' (aab. i), <tt>f.</tt> Been-Edder; et Slags Bylder, som udgaae fra Benet, og hvorved undertiden enkelte Beenstykker (el. Fliser) falde ud. Sdm. og fl. Skal i Tr. Stift hedde '''Flesme'''. I Sogn hedder det '''Frisma''', og i denne Form skal Ordet ogsaa findes i gammel Svensk og i svenske Dialekter. — Nogle St. Alvskot.
'''Flismegras''', <tt>n.</tt> en Urt som har været brugt imod Flismen. (<tt lang="la">Veronica officinalis</tt>).
'''Flismyk''', <tt>f.</tt> Gjødsel som er blandet med Savspaaner. Ag. Stift.
'''flisut''' (flisette), <tt>adj.</tt> fliset, splintet, opreven eller ujævn paa Overfladen.
'''flitta''', <tt>v. n.</tt> skynde sig. „flitte paa“ (sdm.). Jf. flyta. — '''flittug''', <tt>adj.</tt> s. onnug.
'''fljot’''' (oo), <tt>adj.</tt> 1) rask, snar, hurtig, Søndre Berg. og fl. I Tell. forekommer '''fjot''' (som forældet); i Tr. Stift bruges det meget og hedder: '''fløt'''. Isl. <tt>fljótr.</tt> Helst om Ting, som ere jævnlig i Bevægelse, f. Ex. et Uhr. Klokka æ for fløt (ɔ: gaaer for hurtigt). — 2) som kommer snart frem, bliver tidlig færdig. Søndre Berg. fljott Kodn: Korn som modnes tidlig. Du æ fljot’e: du er tidlig paafærde. 3) fyrig, frisk, munter. Sdm. hvor det hedder: '''fljøt’e'''. Heraf: flyta, <tt>v. a.</tt>
'''fljota''', <tt>v. n.</tt> '''(flyt’; flaut; flote''', aab. o), at flyde. (G. N. <tt>fljóta</tt>). Inf. hdder: fljota, flote (oo), fljøte, fløte, (aab. ø) og flyte. Betydn. 1) flyde ovenpaa, holde sig paa Overfladen. (Modsat sekka). 2) strømme over; være oversvømmet. Dæ flaut all Mark: Vandet gik over den hele Mark. Forskjelligt fra ''renna'' (Dansk flyde). — Heraf: Flot, Flote, fløyta, og fl.
'''fljotande''', <tt>adj.</tt> flydende, som ikke synker.
'''Fljotleikje''', <tt>m.</tt> Hurtighed. (Sjelden).
'''fljuga''', <tt>v. n.</tt> '''(flyg; flaug; flogje''', med aab. o), at flyve. (G. N. <tt>fljúga</tt>). Inf. hedder: fljuga, fljuge, fluge: fljøge, fløge, flyge. Imperf. har i Fleertal: flugo (aab. u) i Hall. og Vald. — Betydning: 1) flyvge. Imperf. har i Fleertal: flugo (aab. u) i Hall. og Vald. — Betydning: 1) flyve, om Fugle og Insekter. Om andre Ting, som svæve i Luften, siges: fjuka, driva, spretta. 2) løbe, hoppe, fare hurtigt afsted. Meget brugl. søndenfjelds, om Dyr og Mennesker. 3) løbe, yttre Parredrift; om Dyr af Hunkjønnet, især Hopper. Nordre Berg. Jf. Flog. Beslægtede Ord. Flog, Fluga, Fly(gje), fløygja, fløygd.
'''fljugande''', <tt>adj.</tt> og <tt>adv.</tt> flyvende.
'''Fljuging''', <tt>f.</tt> Flyven; Maade at flyve paa.
'''Fljøt''' (aab. ø), <tt>m.</tt> Kork eller Flydholt paa Garn. Sdm. og fl. (for Fljot). Jf. Flaa.
'''fljøte''', <tt>v. n.</tt> s. fljota.
'''Flo''', <tt>f.</tt> 1. et Lag, et Læg; det som nedlægges i een Række eller paa een Gang. Næsten alm. I Sdm. '''Flꜳ'''. G. N. <tt>fló.</tt> Ordet {{sperret|Lag}} er sjeldnere og bruges mest om et enkelt Lag; {{sperret|Flo}} bruges især naar der ere flere Lag over hinanden.
'''Flo''', <tt>f.</tt> 2. Kjerne, f. Ex. i Æbler. Hard.<noinclude><references/></noinclude>
0r4vn8ith789orf4s5lwnyy49dyn85f
Side:Ordbog over det norske folkesprog.djvu/127
104
86361
220240
2022-08-07T19:26:36Z
Monedula
3328
/* Korrekturlest */
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>Fleertal hedder: '''Flør'''. 2) de enkelte Korn paa Havren; maaskee ogsaa Hylsteret som omgiver Kornet. Ørk. „Dæ va Skjør i ne’ste Flo’en“, d.e. der var Kjernestof (Skyr) i det nederste Korn i Havretoppen; altsaa: Havren var næsten moden. (I Sdm. hedder det: Dæ va Skyr ’ti ne’ste Klo’ne). Begyndelsen til en Kjerne kaldes ellers: Loppa; og den gamle Betydning af Flo er Loppe; see Marflo.
'''Flø''' (Regnskyl), s. Flod. — '''floa''', s. floda.
'''Flod''' (Flo), <tt>f.</tt> 1) høit Vande; den Tid da Havet staaer høiest. Modsat Fjøra. 2) Vandflom, Oversvømmelse, at Elvene blive store. Ørk. Indr. (i Formen '''Flo'''). I Sdm. '''Fløde''', <tt>n.</tt> (Isl. <tt>flód, n.</tt>). Heraf fløde, <tt>v. n.</tt>
'''Flod''' (Flo), <tt>n.</tt> en kortvarende Skylregn, som indtræffer i tørt og varmt Veir; især Tordenregn (Toreflod). Nordre B. Sdm. Ndm. Ørk. Ogsa ved Bergen: '''Flo''', <tt>f.</tt> (ei Flo). I Tr. Stift oftere: Floing, <tt>m.</tt>
'''floda''' (flode, floa), <tt>v. n.</tt> (a—a), om Veiret, naar Himmelen pludselig overskyes og der indtræffer en Regnbyge; især paa en Tid, da Luften ellers er klar og varm. Dæ floa (el. han floda): det trækker op til en Regnbyge. Nordre Berg. og fl.
'''Flo(d)brot''', <tt>n.</tt> Flodmaal i Strandbredden. Helg. I Sdm. '''Flodabrꜳk''', <tt>n.</tt> som ogsaa betegner den Rad af løs Tang, Kviste og deslige, som bliver liggende øverst i Flodmaalet. (Isl. <tt>brúk</tt>).
'''floden''' (flo’in), <tt>adj.</tt> om Veiret, naar det afvexler med Varme og Skylregn.
'''flodfri''', <tt>adj.</tt> om noget, som ligger saa høit paa Strandbredden, at Søen ikke naaer det i Flodtiden.
'''Flo(d)ing''', <tt>m.</tt> Skylregn efter tørt Veir; Tordenregn. Ørk. Indr. ('''Flo’ing''').
'''Flo(d)mꜳl''', <tt>n.</tt> den Høide hvortil Søen stiger i Flodtiden. I Hard. '''Fløarmꜳl'''. (G. N. <tt>flædarmál</tt>). Jf. Flodbrot.
'''Flo(d)mund''', <tt>m.</tt> Flodtid. Tr. Stift. Søndmør.
'''Flo(d)skur''', <tt>f.</tt> Regnbyge, Tordenregn.
'''Flo(d)ver''' (Floveer), <tt>n.</tt> Tørt Veir som afbrydes ved enkelte Regnskyl.
'''Floe''', <tt>m.</tt> Vandpyt, Vandsamling paa lav og sumpig Grund. Jæd. Jf. Isl. <tt>flói,</tt> en sumpig Egn.
'''floet’''' (floette), <tt>adj.</tt> fuld af Vandpytter. Jæd. Ogsaa det samme som floden.
'''Flog''' (aab. o), <tt>n.</tt> 1) Flyven, Svæven. (Sjelden). Af fljuga, flaug. Ogsaa: Løb, Strømning; f. Ex. Blodets i Legemet. — 2) Løben, Omsværmen. Dei æ ute pꜳ Flog: de løbe omkring efter Leg og Selskab. Ofte tvetydigt og med Foragt; hertil „Flogmærr“: en Tøite, egentl. en geil Hoppe; s. fljuga, 3. — 3) Gigt, Sting eller Smerter som pludselig gaae over fra et Lem til et andet. Sjelden. (Isl. <tt>flog</tt>). — 4) Ukrud, Snyltevæxt; især Flyvehavre. B. Stift. I Tell. '''Flug'''. — 5) en Fjeldvæg, en Klippe, som er saa brat, at intet kan ligge eller fæste sig paa den. B. Stift, Helg. og fl. Nogle St. '''Flaug'''. I Hall. '''Flag'''.
'''Floga''', s. Fluga.
'''flogbratt''', <tt>adj.</tt> yderst brat, næsten lodret.
'''Flogfjell''', <tt>n.</tt> et meget brat Fjeld.
'''Flogga''', <tt>f.</tt> et tyndt Dække, en Hinde, især af Skum eller Fedt. Skumflogge, Feittflogge. Ei blꜳ Flogge: den blaalige glindsende Overflade paa mineralsk Vand. Nordre Berg. Sdm. Jf. Folga, Flukka.
'''flogga''', <tt>v. n.</tt> grønnes, om Skov. Sogn.
'''Floghavre''', <tt>m.</tt> '''(-hævre)''', <tt>f.</tt>), Flyvehavre (Avena fatua). See Flog.
'''flogjen''' (aab. o), <tt>adj.</tt> bortfløien.
'''Flogrogn (-rꜳgn)''', <tt>m.</tt> Snylte-Røn, Rønnetræ som voxer i en Kløft eller Huulning paa et andet Træ (fordum anseet som nyttig imod Trolddom). Helg. Sdm. Gbr.
'''Flogs''', <tt>f.</tt> en Flane, et letsindigt Menneske.
'''flogsa''', <tt>v. n.</tt> sværme, tumle, fare letsindigt frem (især med Begreb af Letfærdighed). Nordre Berg. Gbr. og fl.
'''Floing''', s. Floding.
'''flokast''', <tt>v. n.</tt> sammenvikles; s. flokna.
'''floket''' (flokꜳtt), <tt>adj.</tt> fuld af Knuder og Forviklinger. B. og Tr. Stift.
'''Flokje''', <tt>m.</tt> 1) Knude, Forvikling, en sammenviklet Lok eller Klynge, af Haar, Traad, Snorer og deslige. B. Kr. og Tr. Stift. G. N. <tt>flóki.</tt> Jf. Vase, Tull, Tuste. — 2) en Visk, Kvast, en Green med tæt sammenhobede Kviste. Nhl. og fl. (Jf. Brakaflokje). Ogsaa en tyk Sky (Skyflokje). I Gbr. '''Flok''' (oo), om et Isstykke (ellers Flak). Figurlig om forviklede Omstændigheder. (S. Fløkje). I Sdm. og nærmeste Egne haves Talemaaden: „bere Flokje“ ɔ: slaae Armene korsviis imod Skuldrene for at varme sig. Ellers: berja Floka, og: slaae Flakje.
'''flokjen''', <tt>adj.</tt> (Fl. flokne), forviklet, sammenviklet, vanskelig at faae Rede paa. Modsat greid. Om Træ: snoet, tværvoxet, vanskeligt at kløve. Modsat {{b1|bein|kløyvd.}}<noinclude><references/></noinclude>
2obkrfw6zak0fe6ryfykw8bh44sfy4u
Side:Ordbog over det norske folkesprog.djvu/128
104
86362
220241
2022-08-07T19:33:49Z
Monedula
3328
/* Korrekturlest */
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>{{b2|bein|kløyvd.}} Kr. B. og Tr. Stift. G. N. <tt>flókinn.</tt> Jf. toven.
'''Flokk''', <tt>m.</tt> 1) Flok, Hob, Samling. Ein heil’e Flokk: en ikke ubetydelig Hob. I Flokke-tal el. i Flokke-vis: hobeviis. 2) Familie, Huusfolk. Ein stor Flokk: en stor Familie, mange Børn.
'''flokkast''', <tt>v. n.</tt> flokkes. Ogs. '''flokka seg'''.
'''flokna''' (oo), sammenvikles, komme i Urede. Jf. fløkjast.
'''flo-leggja''', <tt>v. a.</tt> lægge lagviis over hinanden (s. Flo). Nogle St. '''flosetja'''.
'''Flom''', <tt>m.</tt> s. Flaum.
'''Flor''' (oo), <tt>m.</tt> Fæhuus, Kostald. Sogn; Nhl. Shl. Lister. I Hard. er det forskjelligt fra Fjos <tt>n.</tt> G. N. <tt>flór</tt> (Diplom. I, 187). I andre Sprog betyder flor: Gulv.
'''Florslæm''', <tt>m.</tt> og '''Florskukk''', <tt>m.</tt> Loft i et Fæhuus. Nhl. og fl. (= Fjoshjell).
'''Flos''', <tt>n.</tt> s. Flus.
'''FLose''' (aab. o), <tt>f.</tt> Opbruusning, Heftighed, en pludselig paakommende Lyst. Sdm. Hertil '''floset''' (-ette), <tt>adj.</tt> ustadig, som har Lyst og Mod i enkelte Øieblikke, men ikke ellers.
'''Floskur''', f.s. Flodskur.
'''Flossfjør''' (el. Flꜳssfjør), <tt>f.</tt> Fiskenes Svømmefinner. Nordenfjelds. I Sogn hedder det: Strissfjør.
'''Flot''' (aab. o), <tt>m.</tt> en fladt liggende Ager. Sdm. Ørk. og fl. (Af flat).
'''Flot''' (aab. o), <tt>n.</tt> 1) Flyden, det at noget flyder. G. N. <tt>flot.</tt> — fꜳ Bꜳten pꜳ Flot: bringe Baaden paa Vandet, faae den flot. — 2) Fedt, strøknet Kjødfedt; eller i Almindl. noget som flyder ovenpaa.
'''flota''' (aab. o), <tt>v. a.</tt> (a—a), 1) faae til at flyde, sætte paa Vand; især sætte en Baad ud. B. Stift. (G. N. <tt>flota</tt>). 2) flaade, transportere noget tilvands, saaledes at man lader det flyde.
'''Flota''' (aab. o), <tt>f.</tt> Flade, en flad og jævn Mark. Hedder ogsaa: '''Flutu''' (Ørked.), '''Flata''' (Namd. og fl.), og nogle St. '''Flot''', <tt>f.</tt> (Tell. <tt>pl.</tt> '''Flatir'''?).
'''flotande''', som kan flaades (s. flota).
'''Flote''' (aab. o), <tt>m.</tt> Flaade; Tømmerflaade; Skibsflaade. Ogsaa '''Flꜳta''', '''Flꜳtꜳ'''. (G. N. <tt>floti</tt>).
'''Floting''', <tt>f.</tt> Flaadning af Trælast.
'''flotna''', <tt>v. n.</tt> (a—a), flyde op, komme op paa Overfladen. Alm.
'''Flud''' (Flu), <tt>f.</tt> en Banke eller et fladt Skjær, som i Flodtiden er overskyllet. Helg. Sdm. og fl. Jf. Fløde.
'''Fluga''' (aab. u), <tt>f.</tt> Flue. Hedder ogsaa '''Floga''', med aab. o (Shl.), '''Flogo''' (oo), '''Flaue'''. (Isl. og Sv. <tt>fluga</tt>).
'''fluge''', <tt>v.</tt> s. fljuga.
'''Flugebjønn''', <tt>m.</tt> en Art Bræmse eller Klæg. Sogn. I Sdm. Rosaklegg.
'''Flugesopp''', <tt>m.</tt> Fluesvamp (Agaricus muscarius).
'''Flugse''', <tt>f.</tt> Lap, Lase, Pjalt. Nordre Berg. Ellers Filla og fl. 2) Flokker, Sneeflokker. Snøflugse. 3) en Ørn. Meget brugl. i Yttresogn.
'''flugset’''', <tt>adj.</tt> laset, pjaltet.
'''Flugt''', <tt>f.</tt> 1) begge Vingerne paa en Fugl. B. Stift. 2) Flyven, Flugt. (Sjelden). 3) Flugt, at man flyer. taka Flugt’a.
'''flugta''', <tt>v. n.</tt> flagre, vifte (Isl. <tt>flögta</tt>). Om Fugle: flagre, slaae med Vingerne. Nordre Berg. og fl. Ellers: flagsa.
'''Flukka''', <tt>f.</tt> en tynd Skorpe. Nhl.
'''Flukr''' (Flukk’er), <tt>n.</tt> Fregner, Solpletter. Sdm. og fl. Jf. Frukna, Frokle.
'''flukret’''' <tt>adj.</tt> fregnet; s. fruknut.
'''Flundra''', <tt>f.</tt> Flyndre (Sv. flundra). '''Flundreskap''', <tt>n.</tt> Flyndreskikkelse.
'''flunsa''', <tt>v. n.</tt> skynde sig, arbeide med Larm og Bulder. Sdm.
'''Flus''' (aab. u), <tt>n.</tt> Skjæl, Skal; smaa Stykker eller Smuler af meget tynde Sager, f. Ex. af tørre Blade eller af en tynd og fortørret Hinde; saaledes: Konnflus (om Stykker af Kornskal eller Avner), Tobakflus (Smuler af Tobak), Hꜳrflus (om de smaa Skjæver, som efterhaanden afskjælles af Huden paa Mennesker og Dyr). Jf. flysja. Ordet er maaskee alm. men hedder ogsaa: '''Flos''', aab. o (Shl. Jæd.), og '''Flys''', aab. y (Tr. Stift). I Tell. '''Flus''' (uu), ogsaa om Skjæl paa Fisk. I Rbg. Flus (aab. u) især om Potetskal. I lignende Betydn. findes ogsaa: '''Flas''' (Tell. Gbr.) og '''Fles''' (Gbr.). Isl. <tt>flus,</tt> Skjæl, Bark. — Jf. Rus, Ras, Bos.
'''Flus''' (uu), <tt>m.</tt> en Bordkniv. Hard.
'''flus''' (uu), <tt>adj.</tt> gavmild, rundhaandet. Tellemarken.
'''flusast''' (aab. u), <tt>v. n.</tt> blive skjællet.
'''flusut''' (flysette), <tt>adj.</tt> skjællet; s. Flus.
'''flust''' (uu), <tt>adv.</tt> rigeligt, overflødigt. Meget brugl. i Tell. Rbg. og Mandal.
'''flutt''' (aab. u), flyttet. S. flytja.
'''Fly''', <tt>n.</tt> 1. Lokkemad som udkastes til Fisk for at faae den samlet paa eet Sted. (Ikke alm.).
'''Fly''', <tt>n.</tt> 2. (For Flygje), Myg og andre flyvende Insekter, som ere mindre end Fluer. Hard. og fl.
'''fly''', <tt>adj.</tt> lunken, lidt varm. Ørk. Jf. flo.
'''fly''', <tt>v. n.</tt> (r-dde), flye, henflye, tage sin Tilflugt. Vel rettere flygja.
{{nop}}<noinclude><references/></noinclude>
dt6vje9ou4b5c5c5b8xa6xfw9qeg626
Side:Ordbog over det norske folkesprog.djvu/129
104
86363
220242
2022-08-07T19:43:15Z
Monedula
3328
/* Korrekturlest */
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>'''flyge''' (og fly), <tt>v. n.</tt> løbe, springe; see fljuga.
'''Flygjel''', <tt>m.</tt> Pleiel (at tærske med). Tell. I Mandal '''Fløygjel''' (Fløyel). Ellers: Sligjel, Sloga, Tustr.
'''flykkje''', <tt>v. n.</tt> flokke sig, løbe til flokkeviis. Sdm. (Sjelden).
'''Flys''', <tt>n.</tt> Skjæl, Skal; s. Flus.
'''flytja''', <tt>v. a.</tt> '''(flys’; fluste;''' aab. u og y), pille, flække Skallen af. Isl. <tt>flysja.</tt> flysje Konn: pille Kjernen ud af Korn (ligesom Fuglene). I Rbg. om at afskalle i Almindelighed. S. Flus.
'''Flyssa''', <tt>f.</tt> 1) Klud, Lap; ogsaa Vaskeklud. Jæd. Tell. og fl. Sjeldnere '''Flygse''' (s. Flugse). — 2) = Dos, Stakk. Guldbr.
'''flyssa''', <tt>v. n.</tt> om Sneen: falde i store Flokker. Gbr. (Jf. Snøflugse).
'''flyta''', <tt>v. n.</tt> s. fljota og flytja.
'''flyta''' (flyte), <tt>v. a.</tt> (e-te), 1) drive, paaskynde; især om Veir, som letter et Arbeide, saa at dette kan gaae hurtigt. Nordre Berg. Sdm. 2) haste, skynde. flyte seg. Mest i Tr. Stift, hvor det ogsaa hedder: '''fløte''' (fløt’ seg), hvilket egentl. er ''fljota'', af fljot, <tt>adj.</tt> — Isl. <tt>flýta.</tt> Jf. fløyta. '''flyteleg''', <tt>adj.</tt> om Veir, som letter et Arbeide og gjør at det gaaer raskt. Sdm. og flere.
'''flyten''', <tt>adj.</tt> driftig, rask i Arbeidet.
'''flytja''', <tt>v. a.</tt> '''(flyt; flutte;''' aab. u og y): at flytte. Søndenfjelds. — Infin. hedder deels '''flykja''' (aab. y), deels '''fløta''' (G. N. <tt>flytja</tt>). I de andre Egne hedder det '''flytta''' (flytte), præs. flytte(r), imp. flytte. — flytte seg: bevæge sig tilside, tage en anden Plads. flytte til: tiltræde et Sted hvor man skal boe.
'''Flytning''', <tt>m.</tt> Person eller Familie som flytter. B. Stift. (Vel eg. Flutning). Derimod: '''Flytting''' (Flytjing), <tt>f.</tt> Flytten.
'''Flytt''', (m.), Bortflytning. Mest om en Bortjagelse. Dei fekk Flytt: de maatte pakke sig. B. Stift.
'''Flæ''', <tt>n.</tt> Bark, især af Gran og Fure. Mandal. Jf. Flꜳ og flæ, <tt>v. a.</tt>
'''Flæ''', og '''Flær''', <tt>plur.</tt> s. Flꜳ.
'''flæ''', <tt>v. a.</tt> (r-dde), forsyne et Garn med {{sperret|Flaa}} (ɔ: Flydholt, Kork, Bark eller deslige) paa Kanten. Shl. Kr. Stift. Heraf: '''flædd''' (<tt>n.</tt> flætt), forsynet med Flaa. Jf. kavla.
'''Flæde''', <tt>f.</tt> et fladt Skjær, s. Fløde.
'''Flæe''', <tt>n.</tt> en udstrakt og noget ophøiet Flade; en Plan med Skraaning til Siderne. Jæd. Formod. af flaa, <tt>adj.</tt>
'''flækje''', <tt>v. n.</tt> see flikje.
'''flængje''', s. flengja. '''Flærre''', s. Flerra.
'''Flæs''', <tt>n.</tt> en høi Banke i Søen, en Tange med meget grundt Vand omkring (?). Skal forekomme nordenfjelds, men er oftest kun et Stedsnavn.
'''Flæs''', <tt>m.</tt> en liden Strøm, som rinder tyndt eller adspredt. Shl.
'''flæsa''', <tt>v. n.</tt> (e-te), om en Strøm eller Fos: sprede sig til Siderne, rinde adspredt. Shl. Sdm.
'''Flø''', <tt>m.</tt> Flydholt paa Garn. Ag. Stift. see Flaa. (= Fljøt, Kavl).
'''flø''', <tt>adj.</tt> lunken, lidt varm (om Drikke, Vand etc.). Nhl. Sfj. I Sdm. haves '''flødd''', i mjelkeflødd. (Isl. <tt>flóaðr</tt>). I Ørk. '''fly''' (Jf. ly). Hertil: fløna.
'''flø''', <tt>v. a.</tt> lunke, varme. Sfj.
'''fløa''', <tt>v. a.</tt> lægge lagviis sammen. Hard. Af Flo, ligesom floleggja.
'''Fløarmꜳl''', s. Flodmꜳl.
'''flødd’''', partic. stegen, opstegen; om Søen. Han æ mykje flødd’e. Af fløde.
'''fløde''' (fløa), <tt>v. n.</tt> (e-de), 1) strømme, skylle over. Dæ flødde ut-yve. S. Flod. 2) stige, nærme sig op til Flodmaalet; om Havet. (G. N. <tt>flæða</tt>). Modsat: fella, fjøra. Sjøen fløde (fløe): Søen er i Stigende. fløe laust: blive flot i Flodtiden.
'''Flø(d)e''', <tt>f.</tt> et vidt eller fladt Skjær, som overskylles i Flodtid. Ndm. i Formen: '''Fløe;''' — Sdm. i Formen: Flæde. Jf. Flud og det Isl. <tt>flæði-sker.</tt>
'''Fløde''', <tt>f.</tt> (kun i Fleertal), 1) Flod, i Havet. stora Fløde: Springflod. 2) Udtømmelse; Blodgang. Nordre Berg.
'''Fløde''' (Fløe), <tt>n.</tt> Oversvømmelse (= Flod, Flaum). Vassfløde. Nordre Berg.
'''Flø(de)val (Fløval)''', <tt>m.</tt> en Bugt, hvori Grunden ligger saa høit, at den bliver tør i Ebbetiden. Helg. s. Val.
'''Fløding''', <tt>f.</tt> Havets Stigen. Sjøen ær i Fløding: Søen er i Stigende.
'''fløge''', <tt>v.</tt> s. fljuga.
'''fløkja''', <tt>v. a.</tt> (e-te), sammenvikle, bringe i Urede. Vest- og nordenfjelds. (G. N. <tt>flækja</tt>). Af Flokje. Hertil '''flølkt’''', og '''ihop-fløkt''': sammenviklet, f. Ex. om Traad.
'''fløkjast''', <tt>v. n.</tt> (est, test), sammenvikles.
'''Fløkje''', <tt>n.</tt> 1) en Forvikling, Knude. Helg. og fl. 2) forviklede Omstændigheder, en Tilstand eller Stilling som er vanskelig at rede sig ud af. B. Stift.
'''fløna''' (flønna), <tt>v. n.</tt> varmes, blive lunken. Nhl. see flø.
'''Fløs''', s. Flus. '''fløt''', s. fljot.
'''fløta''', <tt>v.</tt> s. fljota, flyta og flytja.
'''fløtt''', s. flø. — '''Fløval''', s. Flødeval.
'''Fløy''', <tt>f.</tt> 1) Fløi, Veirhane. 2) Vimpel paa Master. (Rettere: Fløygja). {{b1|Be|tydningen}}<noinclude><references/></noinclude>
ps7mn0sntmbroo8r01802785mrbnytw
Side:Ordbog over det norske folkesprog.djvu/130
104
86364
220243
2022-08-07T19:52:33Z
Monedula
3328
/* Korrekturlest */
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>{{b2|Be|tydningen}} Baad eller Fartøi findes i Ꜳfløy.
'''fløye''', s. fløygja.
'''Fløyg''', <tt>m.</tt> et Spid; en Stikke hvormed Fladbrød vendes under Stegningen. Nhl. Jæd. og fl. Ellers Spade, Spoda.
'''fløygd''', <tt>adj.</tt> 1) flyvefærdig, som kan flyve (om Fugleunger). Isl. <tt>fleygr.</tt> 2) hjulpen, reddet af en Forlegenhed. Nordre Berg. og fl. 3) i Sammensætning (lettfløygd, tungfløygd): flyvende el. løbende. Ag. Stift.
'''fløygja''' (fløye), <tt>v. a.</tt> (-gje, -gde), lade fare, slippe af Haanden. Nordre Berg. Fløyg ikje ned: lad ikke noget falde ned. Egentlig: lade flyve, af fljuga, flaug. (Isl. <tt>fleygja,</tt> at kaste).
'''Fløygjel''', s. Flygjel. '''Fløyra''', s. Føyra.
'''fløyta''', <tt>v. a.</tt> (e-te), 1) faae noget til at flyde. (Af fljota, flaut). G. N. <tt>fleyta.</tt> — fløyte seg: komme ovenpaa; ogsa holde sig paa Vandfladen. Alm. 2) affløde, aftage noget som flyder ovenpaa; især Fedt. 3) løfte op, hæve, lette, f. Ex. en tung Stok. „fløyte seg“, bemærker ogsaa: muntre sig, blive mere kvik. 4) om Veiret: lette Arbeidet (= flyta). Tildeels i B. Stift, ogsaa i Hall. og fl.
'''Fløyta''', <tt>f.</tt> 1. = Honbora (i en Mast). Helg.
'''Fløyta''', <tt>f.</tt> 2. en Fløite (at spille paa). '''Fløyte-emne''', <tt>n.</tt> Grene hvoraf Barkfløiter tilskjæres.
'''Fløyte''', <tt>m.</tt> tynd Fløde. Jf. Rjome.
'''fløyten''', <tt>adj.</tt> 1) let, flydende. (Sjelden). 2) lettende, gunstig, om Veir som letter Arbeidet. Hall. og fl. S. flyteleg.
'''Fløyte-rꜳ''', <tt>f.</tt> en Stang som er befæstet paa en Brygge og tjener til at fortøie Baade ved. Søndre Berg.
'''Fo''' (for Fod), <tt>f.</tt> Bagdeel; s. Fud.
'''Fod''', <tt>n.</tt> '''Fodeleige''' ɔ: s. Fodr.
'''Fodn''', Foræringer, s. Fon.
'''Fodnad''', <tt>m.</tt> Fostring; s. Fødnad.
'''Fod(r)''', <tt>n.</tt> Foder, Næring; især for en Vinter. I Udtalen mangler deels d, deels r; saaledes: '''Fod''' (Sdm. Nfj.), '''Fo’r''' (mest alm.); nogle Steder '''Fostr'''. (G. N. <tt>fóðr</tt>). Søndenfjelds siges Fo’r ogsaa kun om Hø og Halm; især om Høet; saaledes: '''Fo’r-fanga''', <tt>n.</tt> i Hall. Vald. og fl. om en Favn eller Byrde af Hø; ligesaa: '''Fo’rlass''' (Hølæs), '''Fo’rløyse''' (Hømangel) og fl. I B. Stift ogsaa: Fodring, Opfostring; jf. Kufodr, Smalefodr. Hertil: '''Fodeleige''', <tt>f.</tt> Betaling for Fodring, eller for Vinterfoder. Sdm. Ellers: '''Fo’rleiga''', og i Helg. '''Forvar''' (Foorval), <tt>n.</tt> for Fodverd. — '''Fodenaut''' (Fo’rnaut), et Nød, som udsættes paa Foder imod Betaling. Saaledes ogsaa: '''Fo’rku''' (Fodekyr), <tt>f.</tt> '''Fo’rsau''' (i Sdm. Fodesaud), <tt>m.</tt> og fl.
'''fo(d)ra''' (alm. fora), <tt>v. a.</tt> (a—a), fodre, føde, give Foder. Du æ væl fora mæ di ɔ: dermed er du vel forsynet. Et andet og nyt Ord er: '''fodra''' ɔ: fordre. Hertil: fodrast paa ɔ: udfordres. '''Fodring''', <tt>f.</tt> Fordring, Krav.
'''Fo(d)ring''' (alm. Foring), <tt>f.</tt> Fodring, Opfostring. Eit Aars Foring: Foder for et Aar.
'''foen''', <tt>adj.</tt> som har et sygeligt Udseende. Sdm. Især med Hensyn paa en Ansigtsfarve, som betegner Sygdom eller Svækkelse. Vel egentlig det samme som {{sperret|fꜳen}}.
'''foga''' (aab. o), <tt>v. a.</tt> (a—a), stoppe, proppe fuldt. Tell. I Sdm. hedder det fogla.
'''fogla''', <tt>v.</tt> s. foga. '''Fogling''', <tt>f.</tt> betegner ogsaa: Kludren eller forgjæves Møie. '''Fok''' (aab. o), <tt>n.</tt> Fygen, Drev. Snøfok. Sandfok. G. N. <tt>fok.</tt> Ogsaa: Løben, Omtrippen; ligesaa: Hast, Skynding (ligesom Driv). Af fjuka, fauk.
'''fokjen''' (aab. o), <tt>part.</tt> dreven, føgen.
'''Fokk''', <tt>n.</tt> s. Folk.
'''Foksand''', <tt>m.</tt> Drevsand, Flyvesand.
'''Fokver''' (-vær), <tt>n.</tt> Storm og Drev.
'''fola''' (aab. o), <tt>v. n.</tt> faae Føl, om Hopper.
'''Fold''', <tt>m.</tt> Fold, Rynke. Sogn. Nhl.
'''Fole''' (Fꜳla, Fꜳlꜳ), <tt>m.</tt> Fole, ung Hest. Ellers et Kjæle- og Lokkenavn til Heste i Almindelighed. Jf. Fylja.
'''folen''' (oo), <tt>adj.</tt> fæl, gyselig. Sdm. Dæ va so fole te sjꜳ. Jf. dælen, rysen.
'''Folga''', <tt>f.</tt> 1. et tyndt Dække; især af Snee. Snøfolga. Sogn. Jf. Flogga.
'''Folga''', <tt>f.</tt> 2. Aftægt, Føderaad til Forældre eller forhen værende Besiddere af en Gaard. Ryfylke. (Ellers: Kor, Livaure, Hold og fl.). Jf. Foolog. — G. N. <tt>fulga,</tt> Ophold.
'''Folkefolk''', <tt>n.</tt> Aftægtsfolk. Ligesaa: '''Folgeekkja''' (Enke), '''Folgekꜳna''', '''Folgemann'''.
'''folkefri''', <tt>adj.</tt> fri for at give Aftægt.
'''Folk''', <tt>n.</tt> Folk, Mennesker. I Sæt. '''Fokk'''. Bruges som Kollektiv ved et ubestemt Antal, men ikke ved et bestemt Antal, da det hedder: Menneskje. Singulært kun i Mannfolk, og Kvinnfolk. I indskrænket Betydning siges {{sperret|Folk}}: a) om Huusfolk, Familie; ogsaa Hjælpere, Deeltagere, f. Ex. i et Arbeide. b) om en brav, agtværdig Familie. koma te Folk. vera hjꜳ Folk. c) om Ægtefolk; saaledes: lause Folk (som ikke have<noinclude><references/></noinclude>
4ryit1vai9a2467gy5apcfqhjl0tyim
Side:Ordbog over det norske folkesprog.djvu/131
104
86365
220244
2022-08-08T09:20:35Z
Monedula
3328
/* Korrekturlest */
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>Gaard eller fast Stilling); tilkomne Folk (et noget aldrende Par). I Sammensætning (ligesom Mann) ved alt hvad der tilhører Mennesket, især Legemets Dele; saaledes: '''Folkebein''' (Menneskebeen), '''Folkjekjøt, Folkehꜳr, Folkeføter'''; ligesaa '''Folke-ver''' (Veir som Mennesker kan udholde), '''Folkemat''' (Menneskeføde), og fl. — Jf. Mann.
'''folka seg:''' danne sig ved Omgang med Folk; vænne sig til en god og sømmelig Opførsel. Ogsaa: holde Maade, være fornuftig.
'''folk-audt''', <tt>adj.</tt> <tt>n.</tt> øde, hvor der er faa eller ingen Mennesker. Ørk. og fl.
'''Folk-augu(r)''', <tt>plur.</tt> i Talemaaden: „i Folkaugom“: paa offentlig Plads, eller i mange Menneskers Paasyn.
'''Folkefar''', <tt>n.</tt> Spor efter Mennesker. Ogs. '''Folkefore''' (Sdm. og fl.).
'''folkefaren''', <tt>adj.</tt> befaren, betraadt.
'''folkefræg''', <tt>adj.</tt> som behøver meget Folk. Om et Arbeide, et Værk eller en Gaard, som ikke kan drives ved faa Mennesker. Tell. Hard. Shl. (folkafræg’e).
'''folkeful''', <tt>adj.</tt> vild, olm; om Dyr. Fosen.
'''Folkefær(d)''', <tt>f.</tt> Menneskers Adfærd.
'''folkegjengd''', <tt>adj.</tt> 1) som kan betrædes af Mennesker. (Sjelden). 2) erfaren, vant til Omgang med Folk. Tell.
'''folkekjemt''' (el. '''-kjømt'''), <tt>adj.</tt> <tt>n.</tt> om et Sted, som er meget tilgjængeligt, har ideligt Tilløb og Besøg af Fremmede. Tellem.
'''folkeleg''', <tt>adj.</tt> 1) passende, sømmelig, anstændig. 2) om Mennesker: ordentlig, som opfører sig godt.
'''Folkeløysa''', <tt>f.</tt> Mangel paa Folk.
'''Folkemagt''', <tt>f.</tt> Menneskekræfter.
'''Folkenamn''', <tt>n.</tt> Menneskenavn.
'''folkerik’''', <tt>adj.</tt> folkerig.
'''folkerædd''', <tt>adj.</tt> menneskesky.
'''folkesamt''', s. folkut.
'''Folkeskifte''', <tt>n.</tt> Ombytning af Folk (Arbeidsfolk).
'''Folkeslag''', <tt>n.</tt> Slægt eller Familie med Hensyn til visse Egenskaber. „Eit stort Folkeslag“, om en Slægt som udmærker sig ved Legemsstørrelse. Ligesaa: „eit spakt Folkeslag“ om en Familie som bestaaer af stille, spagfærdige Folk.
'''Folkestrok''', <tt>n.</tt> Flok, Følge; s. Strok.
'''folkestygg'''’, <tt>adj.</tt> menneskesky (s. stygg). B. Stift. I Ørk. '''folkstyggjen'''.
'''Folketal''', <tt>n.</tt> Folkemængde.
'''folkevand’''', <tt>adj.</tt> 1) vant til Omgang med forskjellige Folk; erfaren, bevandret. Om Dyr: tam, huusvant. 2) kræsen i Valg af Selskab og Venner. Sjeldnere. (I første Betydning rettere folkevan). See vand.
'''Folkevase''', <tt>m.</tt> Folkehob. Helg.
'''Folkevis''' (ii), <tt>f.</tt> Folkeskik. Paa Folkeviis; paa en sømmelig Maade.
'''folkut''' (folkette, folkꜳt), <tt>adj.</tt> fuldt af Folk; ogsaa beleiligt for Samfærsel, uroligt, sjelden stille eller frit for Besøk. Sogn, Hall. Gbr. og fl. I Sdm. folkesamt.
'''Foll''', <tt>f.</tt> 1. en Fælde, Musefælde. Tr. Stift, Sdm. og fl. Andre St. '''Fella'''.
'''Foll''', <tt>f.</tt> 2. i Ørk. „E mꜳ si’ de mi Foll“: jeg maa sige dig min Mening, el. hvad mig tykkes. Sjelden.
'''Foll''', <tt>n.</tt> Foldrighed; Kornets Forhold til Halmen eller Straaenes Væxt. (Sjeldent Ord). „Dæ va lite i Follꜳ“ (<tt>dat. pl.</tt>): det var lidet Korn i Forhold til Halmen. Sdm. I Tell. „lite te Falls".
'''folla''' (-e), <tt>v. n.</tt> (a—a), give noget af sig, give mange Fold; ogs. forslaae, gjøre Virkning. „Dæ folla godt“ — siges især om Kornet, naar det giver meget af sig ved Tærskningen; altsaa naar det tærskede Korn bliver meget i Forhold til Halmens eller Straaenes Mængde. Modsat: dæ folla lite. — Ogsaa om andre Ting: „dæ folla“ ɔ: det forslaaer, det falder rigeligt, det gaaer ikke smaat. Sdm. Gbr. Ndm. Ørk.
'''Folling''', <tt>f.</tt> Udbytte, Forslag; Mængde i Forhold til hvad man ventede.
'''Follog''' (aab. o), og '''Follaug''', <tt>n.</tt> Aftægt, Føderaad. Rbg. Nedenæs. Det samme som Folga; men maaskee af en Anden Oprindelse; jf. G. N. <tt>forlag.</tt>
'''follrik''', <tt>adj.</tt> foldrig, som giver meget af sig; om Korn. Tr. Stift.
'''follug''' (follau), <tt>adj.</tt> foldrig. follaugt Konn: Korn som giver meget af sig ved Tærskningen. Ørk. og fl.
'''folna''' (aab. o), <tt>v. a.</tt> visne, svinde hen. Sogn. (Isl. <tt>fölna,</tt> falme).
'''Fom''', s. Fjom.
'''Fon''' (oo), <tt>f.</tt> '''Fone''', <tt>pl.</tt> Foræringer, især bestaaende af Spisevarer, som man sender til den der holder Bryllup. Yttre Sogn. Nhl. I Hard. '''Fodn''' (oo), <tt>n.</tt> Andre Steder Føring, Sending, Beininga. (G. N. <tt>fórn, f.</tt> Foræring; ogs. Offer).
'''fona''' (oo), <tt>v. n.</tt> bringe Foræringer; give „Fone“. I Hard. '''fodna''' (oo), egentlig: forna. — '''Fonekorg''', <tt>f.</tt> Kurv hvori man bringer Gjæstebudskost. I Tr. Stift: Beiningskorg.
'''Fonn''' <tt>f.</tt> 1) Sneehob,m sammendreven Sneemasse. Fleertal: '''Fenne, r.''' Bruges i det sydlige Norge til Sfj. og Gbr.<noinclude><references/></noinclude>
040e5yj50ddo1crsegtdbcdry6io9nv
220245
220244
2022-08-08T09:22:52Z
Monedula
3328
typo
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>Gaard eller fast Stilling); tilkomne Folk (et noget aldrende Par). I Sammensætning (ligesom Mann) ved alt hvad der tilhører Mennesket, især Legemets Dele; saaledes: '''Folkebein''' (Menneskebeen), '''Folkjekjøt, Folkehꜳr, Folkeføter'''; ligesaa '''Folke-ver''' (Veir som Mennesker kan udholde), '''Folkemat''' (Menneskeføde), og fl. — Jf. Mann.
'''folka seg:''' danne sig ved Omgang med Folk; vænne sig til en god og sømmelig Opførsel. Ogsaa: holde Maade, være fornuftig.
'''folk-audt''', <tt>adj.</tt> <tt>n.</tt> øde, hvor der er faa eller ingen Mennesker. Ørk. og fl.
'''Folk-augu(r)''', <tt>plur.</tt> i Talemaaden: „i Folkaugom“: paa offentlig Plads, eller i mange Menneskers Paasyn.
'''Folkefar''', <tt>n.</tt> Spor efter Mennesker. Ogs. '''Folkefore''' (Sdm. og fl.).
'''folkefaren''', <tt>adj.</tt> befaren, betraadt.
'''folkefræg''', <tt>adj.</tt> som behøver meget Folk. Om et Arbeide, et Værk eller en Gaard, som ikke kan drives ved faa Mennesker. Tell. Hard. Shl. (folkafræg’e).
'''folkeful''', <tt>adj.</tt> vild, olm; om Dyr. Fosen.
'''Folkefær(d)''', <tt>f.</tt> Menneskers Adfærd.
'''folkegjengd''', <tt>adj.</tt> 1) som kan betrædes af Mennesker. (Sjelden). 2) erfaren, vant til Omgang med Folk. Tell.
'''folkekjemt''' (el. '''-kjømt'''), <tt>adj.</tt> <tt>n.</tt> om et Sted, som er meget tilgjængeligt, har ideligt Tilløb og Besøg af Fremmede. Tellem.
'''folkeleg''', <tt>adj.</tt> 1) passende, sømmelig, anstændig. 2) om Mennesker: ordentlig, som opfører sig godt.
'''Folkeløysa''', <tt>f.</tt> Mangel paa Folk.
'''Folkemagt''', <tt>f.</tt> Menneskekræfter.
'''Folkenamn''', <tt>n.</tt> Menneskenavn.
'''folkerik’''', <tt>adj.</tt> folkerig.
'''folkerædd''', <tt>adj.</tt> menneskesky.
'''folkesamt''', s. folkut.
'''Folkeskifte''', <tt>n.</tt> Ombytning af Folk (Arbeidsfolk).
'''Folkeslag''', <tt>n.</tt> Slægt eller Familie med Hensyn til visse Egenskaber. „Eit stort Folkeslag“, om en Slægt som udmærker sig ved Legemsstørrelse. Ligesaa: „eit spakt Folkeslag“ om en Familie som bestaaer af stille, spagfærdige Folk.
'''Folkestrok''', <tt>n.</tt> Flok, Følge; s. Strok.
'''folkestygg'''’, <tt>adj.</tt> menneskesky (s. stygg). B. Stift. I Ørk. '''folkstyggjen'''.
'''Folketal''', <tt>n.</tt> Folkemængde.
'''folkevand’''', <tt>adj.</tt> 1) vant til Omgang med forskjellige Folk; erfaren, bevandret. Om Dyr: tam, huusvant. 2) kræsen i Valg af Selskab og Venner. Sjeldnere. (I første Betydning rettere folkevan). See vand.
'''Folkevase''', <tt>m.</tt> Folkehob. Helg.
'''Folkevis''' (ii), <tt>f.</tt> Folkeskik. Paa Folkeviis; paa en sømmelig Maade.
'''folkut''' (folkette, folkꜳt), <tt>adj.</tt> fuldt af Folk; ogsaa beleiligt for Samfærsel, uroligt, sjelden stille eller frit for Besøk. Sogn, Hall. Gbr. og fl. I Sdm. folkesamt.
'''Foll''', <tt>f.</tt> 1. en Fælde, Musefælde. Tr. Stift, Sdm. og fl. Andre St. '''Fella'''.
'''Foll''', <tt>f.</tt> 2. i Ørk. „E mꜳ si’ de mi Foll“: jeg maa sige dig min Mening, el. hvad mig tykkes. Sjelden.
'''Foll''', <tt>n.</tt> Foldrighed; Kornets Forhold til Halmen eller Straaenes Væxt. (Sjeldent Ord). „Dæ va lite i Follꜳ“ (<tt>dat. pl.</tt>): det var lidet Korn i Forhold til Halmen. Sdm. I Tell. „lite te Falls".
'''folla''' (-e), <tt>v. n.</tt> (a—a), give noget af sig, give mange Fold; ogs. forslaae, gjøre Virkning. „Dæ folla godt“ — siges især om Kornet, naar det giver meget af sig ved Tærskningen; altsaa naar det tærskede Korn bliver meget i Forhold til Halmens eller Straaenes Mængde. Modsat: dæ folla lite. — Ogsaa om andre Ting: „dæ folla“ ɔ: det forslaaer, det falder rigeligt, det gaaer ikke smaat. Sdm. Gbr. Ndm. Ørk.
'''Folling''', <tt>f.</tt> Udbytte, Forslag; Mængde i Forhold til hvad man ventede.
'''Follog''' (aab. o), og '''Follaug''', <tt>n.</tt> Aftægt, Føderaad. Rbg. Nedenæs. Det samme som Folga; men maaskee af en Anden Oprindelse; jf. G. N. <tt>forlag.</tt>
'''follrik''', <tt>adj.</tt> foldrig, som giver meget af sig; om Korn. Tr. Stift.
'''follug''' (follau), <tt>adj.</tt> foldrig. follaugt Konn: Korn som giver meget af sig ved Tærskningen. Ørk. og fl.
'''folna''' (aab. o), <tt>v. a.</tt> visne, svinde hen. Sogn. (Isl. <tt>fölna,</tt> falme).
'''Fom''', s. Fjom.
'''Fon''' (oo), <tt>f.</tt> '''Fone''', <tt>pl.</tt> Foræringer, især bestaaende af Spisevarer, som man sender til den der holder Bryllup. Yttre Sogn. Nhl. I Hard. '''Fodn''' (oo), <tt>n.</tt> Andre Steder Føring, Sending, Beininga. (G. N. <tt>fórn, f.</tt> Foræring; ogs. Offer).
'''fona''' (oo), <tt>v. n.</tt> bringe Foræringer; give „Fone“. I Hard. '''fodna''' (oo), egentlig: forna. — '''Fonekorg''', <tt>f.</tt> Kurv hvori man bringer Gjæstebudskost. I Tr. Stift: Beiningskorg.
'''Fonn''' <tt>f.</tt> 1) Sneehob, sammendreven Sneemasse. Fleertal: '''Fenne, r.''' Bruges i det sydlige Norge til Sfj. og Gbr.<noinclude><references/></noinclude>
g1zqq8jgujkg73h6f2uq88o4t25vq9g
Side:Ordbog over det norske folkesprog.djvu/132
104
86366
220246
2022-08-08T09:31:31Z
Monedula
3328
/* Korrekturlest */
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>Ogsaa i Helgeland. (G. N. <tt>fönn</tt>). Ellers Bride (Bree) og Skavl. I Ag. Stift findes ogsaa Formen: '''Fann'''. Jf. fannende. Heraf: fenna. 2) Skred, Styrtning, en Masse af Jord eller Snee, som styrter ned fra Fjeldene. Fleertal: '''Fanne'''. Sdm. og nogle St. i Tr. Stift. Hertil: Fonnefar, fonnhæv.
'''Fonne''' (Fodne, aab. o), <tt>n.</tt> gammelt Græs (som nemlig staaaer efter fra et foregaaende Aar). Sogn. Jf. Ryskje, Elje. Maaskee for Forne, af G. N. <tt>forn</tt> (gammel), ligesom Isl. <tt>fyrungr.</tt>
'''Fonnefar''' (og Fannfar), <tt>n.</tt> et Sted hvor et Jordskred har gaaet. Sdm. '''Fonnemark''': Jord som er omvæltet ved Skred.
'''fonnhæv’''', <tt>adj.</tt> om Gaarde og Marker, som ere udsatte for Skred. Sdm.
'''fonnut''', <tt>adj.</tt> 1) fuldt af Sneehobe. Sydlige Egne. 2) '''fonnette''', om Marker som ere gjennemfurede af Jordskred. Nordre Berg.
'''For''' (oo), <tt>n.</tt> 1) Foer til Klæder. (G. N. <tt>fóðr</tt>). 2) Foder, s. Fodr.
'''For''' (aab. o), <tt>f.</tt> 1. Fure (i en Ager). G. N. <tt>for;</tt> Sv. <tt>fåra.</tt> I Tell. forekommer Fleertal: '''Farir. — Forabakkje''', <tt>m.</tt> Kanten af en Fure. '''Foralengd''', <tt>f.</tt> en Fures Længde (i store Agre, som pløies i Teiger).
'''For''' (aab. o), <tt>f.</tt> 2. i Talemaaden: pꜳ For ɔ: paa Færde, i Bevægelse. Sdm. (sjelden). Jf. Bufor. G. N. <tt>för,</tt> Færd.
'''for''' (aab. o), <tt>præp.</tt> for. Bruges i Rbg. og Guldbr. i nogle faa Tilfælde. S. fyre (som er den almindelige Form).
'''for''' (aab. o), <tt>adv.</tt> 1) alt for; for meget; f. Ex. for lengje. 2) i Spørgsmaal og Udraab, f. Ex. Kva for ein ɔ: hvilken. Ꜳ, for alt dæ Folk: See, hvilken Mængde af Folk. (I Voss hedder det: te alt da Folk!). Jf. te. 3) i Sammensætning, med forskjellig Betydning; nemlig: a) en Overdrivelse (forvaksen, forhasta seg); ogsaa et Misgreb (forleggja, forsjꜳ seg); b) en Hindring, Modstand (Forbod, Forfall); eller med slettere Betydning (forgjera, forvilja); c) = fyre (for) med Hensyn til Rum, Tid eller Forhold (Forset, forviten, forskylda). Undertiden som Efterligning af Skriftsproget i nyere Ord, f. Ex. forklara, formeira.
'''for’''' (aab. o), <tt>adj.</tt> hastig, fremfusende. Sdm. (sjelden). Han æ so for’e (han vil ikke bie).
'''for''' (oo), <tt>adj.</tt> rask, hurtig. Nordre Berg. Mest i <tt>compar.</tt> og <tt>superl.</tt> (forare, foraste). Jf. fort, adv.
'''Fora''', el. '''Fore''' (oo), <tt>f.</tt> 1) Færd, Gang, enkelt Gang. Ørk. Han ha gjort tre Foro ɔ: han har gjort tre Vendinger, været ude tre Gange. Ogsaa i Helgeland, om Reiser eller Turer (dog sjelden). 2) Spor, Vei, f. Ex. efter Dyr. Meget brugl. i Nordre Berg. saaledes: Bjønnafore (<tt>plur.</tt>), Odyrsfore, Folkefore. Ellers: Far. 3) Adfærd, Fremfærd. Dæ va ikje Folke Fore: det saae ikke ud til at Mennesker havde gjort det. 4) Evne, Formue. Ørk. Dæ va jamne Foro mæ dæm: de havde begge omtrent lige meget. Ogsaa i Sdm. D’æ ikje Fatigmanns Fore: det er ikke for Fattigfolk at bekoste sligt.
'''Fora''' (oo), '''For’''', el. '''Fol''', <tt>f.</tt> en enkelt Byrde eller Transport, f. Ex. af Vand (Vassfor). Ved Trondhjem. (Vel eg. Forda). S. Fær.
'''fora''', el. fole (oo), <tt>v. a.</tt> (a—a), bringe, føre afsted; flytte, transportere. Ørk. Guldalen, Namd. Helg. — fol’ dæ ut: bring det ud. — fore seg (fol’ se): pakke sig, forføie sig bort. Ørked. (G. N. <tt>forða,</tt> at flye).
'''fora''' (oo), <tt>v. a.</tt> 2. 1) fore, sætte Foer paa. 2) fodre, s. fodra.
'''Fora''', og '''Forꜳ''', s. Fura.
'''foragta''', <tt>v. a.</tt> beskadige, fodærve ved Uforsigtighed. Sdm.
'''forandra''', i Sdm. forundret.
'''foraste''' (oo), <tt>adv.</tt> hurtigst, snaresdt.
'''forbanna''', <tt>adj.</tt> i Helg. umuligt, ikke at tænke paa; ellers: forbandet.
'''forbina''', <tt>adj.</tt> forgabet, greben af Forundring. Meget udbredt; s. bina.
'''forbjo(d)a''' (-byd’, -baud), at forbyde.
'''Forbod''' (aab. o), <tt>n.</tt> Forbydelse, Forbud. Forskjelligt fra Fyrebod.
'''forbrjota''' (-bryt, -braut), 1) bryde for meget; 2) forbryde, forsynde sig.
'''forbroten''', <tt>adj.</tt> for meget brækket.
'''forbust''', <tt>f.</tt> Børste paa en Traad.
'''forderva''', <tt>adj.</tt> beskadiget, brøstfældig.
'''fordoa''', <tt>v. a.</tt> spilde, bortødsle. Sogn.
'''Fordrags-or''', <tt>n.</tt> <tt>pl.</tt> Bebreidelser, bittre Ord. Sdm.
'''Fordæa''', <tt>f.</tt> noget hæsligt, uhyggeligt; især et stort Uveir. Nhl. (Det Isl. <tt>fordæða</tt> betyder Trolddom).
'''fordøma''', <tt>v.</tt> (e-de), fordømme.
'''Fore''' (Færd o. s. v.), s. Fora.
'''Foreign''', <tt>f.</tt> Forvarsel for en Hændelse, saasom for et Dødsfald. Helg. (Isl. <tt>forynja, forinnia</tt>). Jf. Fyrerona, Fyrefær, Foring.
'''Foreldre''', <tt>n.</tt> Forældre. Almindl. kun i Fleertal; i Ørk. ogsaa i Eental.
'''for-eta''' '''(seg)''', æde for meget.
'''Forfall''', <tt>n.</tt> Forfald; Hindring. Nogle<noinclude><references/></noinclude>
g6i7zzxsu2gax55xpvatnoczvnc5gzl
Side:Ordbog over det norske folkesprog.djvu/133
104
86367
220247
2022-08-08T09:37:37Z
Monedula
3328
/* Korrekturlest */
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>St. '''Forfoll''', <tt>f.</tt> — koma i Forfall: blive forsømt eller forfalden. '''forfallen''', <tt>adj.</tt> forfalden, forsømt, kommen i Uorden.
'''Forfang''' (-fꜳng), <tt>n.</tt> Fortræd, Fornærmelse eller Indgreb.
'''forfara''' (-fær, -for), <tt>v. a.</tt> gjennemsee, gjennemsøge. Dei forfore heile Skogjen. Ogsaa: undersøge, erfare, lære af Erfaring.
'''forfarast''', <tt>v. n.</tt> forfalde, tage Skade.
'''forfjatla seg''', gjøre et Misgreb, sætte sig selv i Forlegenhed. Nhl.
'''forfjetra''', <tt>adj.</tt> forvirret, slagen af Overraskelse, Forundring eller Skræk. Søndenfjelds. (Egentl. bunden, som ved Hexerie; s. fjetra). I Sogn: '''forfjatra''', og '''forfjotra'''. Andre St. forfjamsa; og i Sdm. forflamst.
'''forflamst''', s. forrige.
'''forflægd’''' <tt>adj.</tt> istandsat. — '''forflægje''', <tt>v. a.</tt> sætte istand, ordne, forsyne. Sdm.
'''Forfoll''', <tt>f.</tt> Hindring, s. Forfall.
'''forfrøysst''', <tt>adj.</tt> forfrossen (af frøysa).
'''forfylgja''', <tt>v. a.</tt> (e-de), forfølge.
'''forfælt''', <tt>adj.</tt> forfærdet, forskrækket. (Af fæla). Ogsaa: '''forfært''' (som vel kunde udledes af Fꜳre).
'''forføtta''', <tt>v. n.</tt> sætte ny Fod eller nyt Overlæder i Støvler.
'''Forføtte''', <tt>n.</tt> nyt Overlæder i Støvler. B. Stift.
'''forgangast''' (e. -gꜳngast), <tt>v. n.</tt> (<tt>præs.</tt> forgjengst), blive til intet, ødelægges. B. Stift. Da æ so sterkt, at da kann inkje forgꜳngast.
'''forgiva''', <tt>v. a.</tt> (-giv’, -gav), give for meget; ogsaa: give feil, uddele feilagtigt. forgive Kort: feilgivet Kort.
'''forgjera''', <tt>v. a.</tt> forhexe. Hertil: '''forgjor(d)''', forgjort, forhexet; gal.
'''forgjøyma''', <tt>v. a.</tt> gjemme feilagtigt (saa at man ikke selv finder Gjemmestedet).
'''forgripa''' (seg), gribe feil; forgribe sig.
'''forgylla''', s. gylla.
'''forhalda''', <tt>v. a.</tt> (held, heldt), hindre, tilbageholde. Nogle St. bruges ogsaa: forhalda seg ɔ: opholde sig (paa et Sted).
'''forhefta''', <tt>v. a.</tt> forsinke, hindre.
'''forhuga''', <tt>adj.</tt> meget lysten, dreven af en heftig Lyst.
'''forehyggje''', <tt>v.</tt> s. vanhyggja.
'''Forhæva''', <tt>f.</tt> Fare; s. Fꜳrhæva.
'''Foring''' (aab. o), <tt>m.</tt> Dobbeltgjænger, Skygge som gaaer forud for En eller varsler for hans Ankomst. Sdm. Ogsaa Spøgelser eller de Fraværendes Aander i Almindelighed. Jf. Foreign, Framfaring, Hug, Ham, Vardivle.
'''Foring''' (oo), <tt>f.</tt> Fodring o. s. v., s. fora.
'''Fork''', <tt>m.</tt> et raaddent eller trøsket Træ. Tell. Jf. Fausk.
'''forkava''', <tt>adj.</tt> overlæsset, belæsset med Arbeider og Omsorger. B. Stift.
'''forkjøla''', <tt>v. a.</tt> kjøle for meget. '''Forkjøling''', <tt>f.</tt> Forkjølelse (Sygdom).
'''forkjøyra''', <tt>v. a.</tt> drive for meget.
'''forklædd''', <tt>adj.</tt> 1) for meget klædt, tungklædt. 2) forklædt.
'''forkomast''', <tt>v. n.</tt> komme bort, tabes.
'''forkomen''', <tt>adj.</tt> 1) kommen i Knibe, forlegen, raadvild. B. Stift. 2) bortkommen, tabt.
'''forkunn''', <tt>adj.</tt> 1) begjærlig, lysten. Gbr. E va sꜳ forkunn i dæ. 2) lækker, velsmagende, som nydes med Begjærlighed. Guldbr. I Ørk. og Indr. '''furkunn'''. (I svenske Dial. <tt>fårkänn</tt>). Jf. Isl. <tt>forkunnar,</tt> overmaade. — Hertil '''Forkunn-mat''', <tt>m.</tt> (Gbr.), '''Furkunn-mat''' (Ørk.), sjelden og god Mad.
'''forlagd''', s. forleggja.
'''forlata''', <tt>v. a.</tt> (læt, let), forlade, tilgive.
'''forleggja''', <tt>v. a.</tt> lægge feil. Hertil: '''forlagd''', <tt>adj.</tt> forgjemt, lagt paa urette Sted.
'''forlegjen''' (leien), <tt>adj.</tt> 1) forligget, som har ligget for længe; f. Ex. om Træ. 2) i den nye Betydning: forlegen.
'''forlegsa''', <tt>adj.</tt> forsinket, som har ligget længe i Havn. Sdm.
'''forlest’''' <tt>adj.</tt> 1) forlæsset, for tungt (om Læs). 2) overlæsset, nedtrykt af Møie og Omsorg. Jf. lessa.
'''forliden''' (aab. i), <tt>adj.</tt> forløben, for langt fremskreden, om Tiden. Dæ va ingja Tid forlida (Sdm.): det var aldeles ikke for sent. Andre St. '''forle’en'''.
'''Forlik''', <tt>n.</tt> Forlig; ogsaa Overeenskomst. '''forlikast''', <tt>v.</tt> forlige sig. '''forlikte''', <tt>adj. pl.</tt> komne overeens om noget.
'''forlova''' (seg), 1) love formeget; 2) forlove.
'''Form''', <tt>f.</tt> Form, Mønster. (Nyt Ord).
'''formꜳ''', <tt>v. a.</tt> (r-dde), formaae, kunne.
'''formegtig''', <tt>adj.</tt> meget stor og svær. Nhl.
'''formeir''', <tt>adj.</tt> bedre, fortrinligere. Ligesaa: '''formest''' (superl.) bedst, tjenligst. Ørk. Indr. Helg. ogsaa i Østerd. — Dæ all’ for-meste: det allerbedste. (I svenske Dial. förmer, förmest).
'''Fornissing''', <tt>f.</tt> Fernis. (Fremmedt Ord).
'''Fornskap''' (oo), <tt>n.</tt> Befordring, Leilighed til at reise med. Nordenfjelds. (Jf. fora, <tt>v. a.</tt>).
'''fornæma''', <tt>v. a.</tt> (pl. '''fornæm'''; imp. '''fornamde'''), mærke, bemærke, opdage. Meget brugl. i B. Stift. Dei ha fornamt Sild’a: de have truffet paa Silden,<noinclude><references/></noinclude>
6he8btx32yn0q3arwd5wgn0j1j7xn7s
Side:Ordbog over det norske folkesprog.djvu/134
104
86368
220248
2022-08-08T09:44:11Z
Monedula
3328
/* Korrekturlest */
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>opdaget en Sildestiim. — Partic. fornamd’e.
'''fornøda''', s. Naudsyn, Torv.
'''fornøgd''', <tt>adj.</tt> fornøiet: s. nøgd.
'''Foro''', <tt>f.</tt> s. Fura.
'''FOrosk''' (el. Forrosk), <tt>m.</tt> s. Frusk.
'''forpanta''', ajd. tagen i Beslag, besat, ikke ledig. Sdm.
'''forrꜳdd''', <tt>adj.</tt> 1) forledet, forvildet; 2) forlegen, kommen i Knibe. Helg.
'''forrꜳ(de)''', <tt>v. a.</tt> forlede, bringe En i Forlegenhed ved et uklogt Raad.
'''forrenna seg''', forløbe sig.
'''Fors''', <tt>m.</tt> og forsa, <tt>v.</tt> — s. Foss.
'''forsagt''', <tt>adj.</tt> om Arbeide, som udføres efter Akkord, saaledes at Betalingen bestemmes forud, uden Hensyn til Arbeidstiden. Alm. Jf. Fyreloga, Ꜳlag.
'''forsaka''', <tt>v. n.</tt> negte, afslaae et Tilbud. Nordre Berg.
'''forsedd''' (ee), <tt>adj.</tt> forsørget, forsynet. B. Stift.
'''Forset''' (aab. e), <tt>n.</tt> den forreste Bænk ved Bordet (nemlig paa den Side som vender til Døren). I Nhl. hedder det ogsaa: '''Forst'''. Nogle St. Langkrakk. (G. N. <tt>forsæti</tt>).
'''forsett''', <tt>adj.</tt> 1) formeget ladet eller opfyldt; for trangt. 2) i <tt>neutr.</tt> slemt, ubeleiligt, vanskeligt at rede sig ud af. Gbr. Sdm. og fl.
'''forsjꜳ''', <tt>v. a.</tt> (ser, sꜳg), see feil; f. Ex. forsjꜳ Kort’e sitt: tage Feil af sine Kort (i Spil). — forsjꜳ seg: forsee sig.
'''forsjꜳl''' (forsjꜳall), <tt>adj.</tt> forsigtig, klog. Skal bruges i Hard.
'''Forskjel''', <tt>f.</tt> see Skil.
'''Forskyggje''', <tt>n.</tt> et skyggefuldt Sted.
'''forskylda''', <tt>v. a.</tt> (e-e), gjengjælde, vederlægge, betale. Mest om en Erstatning der skeer efter Godtbefindende uden at være beregnet eller fastsat.
'''forslꜳ''', <tt>v. n.</tt> (slær, slo), forslaae, række til.
'''forsmꜳ''', <tt>v. a.</tt> (r-dde), forsmaae.
'''forspyrja''', <tt>v. a.</tt> med seg: forespørge sig.
'''forstaden''', <tt>adj.</tt> som har staaet forlænge. Om Korn og andre Ting.
'''Forstand''', <tt>n.</tt> s. Vit, Skyn. '''forstande''' (-stend, -sto’), <tt>v. a.</tt> forstaae. Tell. Hedder ellers '''forstꜳ'''. Jf. skyna.
'''forstirt''' (ii), <tt>adj.</tt> forgabet, tabt i Beskuelsen. Han sto reint forstirt’: han kunde ikke holde op at stirre.
'''forsumpra''', <tt>adj.</tt> bortsløset. Sdm.
'''forsvara''', <tt>v. a.</tt> forsvare. Hertil '''Forsvar''', <tt>f.</tt> og <tt>n.</tt>
'''forsvoren''', (aab. o), <tt>adj.</tt> afsvoren.
'''forsyna''', <tt>v. a.</tt> forsyne. Ikke meget brugl.
'''Forsynd''', <tt>f.</tt> den forreste Deel af et Fiskesnøre, nemlig en finere Snor eller Traad, hvorpaa Krogen (Angelen) er fæstet. B. og Tr. Stift. (Isl. <tt>forsenda?</tt>). Jf. Vad.
'''Forsytar''', <tt>m.</tt> Forsørger. Nordre Berg.
'''Forsøla''', <tt>f.</tt> Skygge; en skyggefuld Plads. Nordre Berg. og fl. (Isl. <tt>forsæla</tt>). Af Sol. ''Avsøla'' betegner det som er bortvendt fra Solen; ''Forsøla'' det som er beskygget.
'''fortaka seg''' (tæk’, tok), paatage sig for meget, anstrenge sig mere end man taaler.
'''fortelja''', <tt>v. a.</tt> (-tel’, -talde), fortælle. Hertil: '''Fortel''', <tt>n.</tt> (sjelden), og '''Forteljing''', <tt>f.</tt>
'''fortena''', (ee), <tt>v.</tt> s. tena.
'''fortenkja''', <tt>v. a.</tt> fortænke, mistænke.
'''fortenkt''', <tt>adj.</tt> fordybet i Tanker, meget tankefuld. Alm.
'''fortina''' (aab. i), <tt>v. a.</tt> fortinne. (Hedder ved Trondhjem: fortꜳnꜳ).
'''fortjona''' (-kjona), <tt>v. a.</tt> fordærve, gjøre Skade paa. Sogn.
'''fortrjota''', <tt>v. n.</tt> (-tryt, -traut), fortryde. '''fortroten''' (aab. o), fortrydelig, vred.
'''forturka''', <tt>adj.</tt> fortørret.
'''forvaksen''', <tt>adj.</tt> forvoxen, for stor.
'''forvakt''', <tt>adj.</tt> udvaaget, udmattet af lang Vaagen. Tr. Stift, og fl.
'''Forvant''', <tt>n.</tt> Ærende. Nordre Berg. (Formodentlig et fremmedt Ord).
'''Forvar''', (oo), <tt>n.</tt> s. under Fodr.
'''forvꜳga''', <tt>adj.</tt> forvoven. Ein forvaaga Kropp: en Vovehals. B. Stift.
'''forvelle''', <tt>v. a.</tt> halvkoge, tillave Kjød eller Hakkemad ved et lindt Opkog. Helg. Sdm. og fl.
'''forvenda''', <tt>v. a.</tt> fordreie, gjøre ukjendeligt.
'''Forver''' (ee), <tt>n.</tt> en meget stærk Storm. B. Stift. Jf. Fꜳra Ver.
'''forvida''', og '''forvidd''' (aab. i), <tt>adj.</tt> forvedet, om Kar hvori Staverne ere saa stærkt sammendrevne, at de ved Tætningen gaae ud fra Bunden. Den modsatte Feil hedder: vanvida (vanvea).
'''forvilja''', <tt>v. a.</tt> ville En ilde. „Den so ein annen forvil, han sjøl forgjengst“: den som vil en Anden ilde, skal selv fare ilde. B. Stift.
'''forvinna''', <tt>v. a.</tt> erhverve; s. vinna.
'''forviten''' (aab. i), nysgjerrig; videbegjærlig. (G. N. <tt>forvitinn</tt>). — '''Ei Forvita-Reis''': en Reise som man foretager blot for at tilfredsstille sin Nysgjerrighed. B. Stift.
'''forøven''', <tt>adj.</tt> 1) tvivlraadig, ubestemt. Hard. (Jf. vanøven; og æva (tvivle). 2) bly, forlegen af Undseelse. Kr. Stift. (især Tell.). Jf. varlꜳten, grannvar.
{{nop}}<noinclude><references/></noinclude>
5luq3gbjof4yropt0s65bre407l1b8i
Side:Ordbog over det norske folkesprog.djvu/135
104
86369
220249
2022-08-08T09:53:30Z
Monedula
3328
/* Korrekturlest */
proofread-page
text/x-wiki
<noinclude><pagequality level="3" user="Monedula" /></noinclude>'''fos''' (oo), <tt>adj.</tt> løs, svampagtig, porøs. Sogn. Hedder ogsaa: '''fosen''' (jf. posen, hosen, roven). Hertil føse, <tt>v. n.</tt>
'''Foskje''', <tt>m.</tt> s. Falskje.
'''Foss''', <tt>m.</tt> 1) Fos, Vandfald. Nogle Steder: '''Fors''' (Helg. Sdm.). G. N. <tt>fors.</tt> — 2) Strøm, skummende Bølger. Dæ sto Fossen fyre Bꜳt’a: Baaden gik, saa at Bølgerne skummede for den.
'''fossa''', <tt>v. n.</tt> (a—a), strømme, bruse og skumme som en Fos. I Helg. '''forsa'''.
'''Fossekall''', <tt>m.</tt> Strøm-Stær (<tt lang="la">Cinclus</tt>), en Fugl som sædvanlig opholder sig ved Elvene og Vandfaldene. Hedder ogsaa: Ꜳkall, Elvakall, Straumhest (Voss), Tussefugl (Sogn).
'''Fosshogg''', <tt>m.</tt> en liden Fos. Tell.
'''fossut''' (fossette, forsꜳt), <tt>adj.</tt> fuld af Fosser.
'''Fosta''', <tt>f.</tt> see Fasta.
'''foste mæ''', s. fꜳst. — '''fost-i''', s. fꜳst.
'''Fostova''', s. Fotstøa.
'''Fostr''' (Fost’er), <tt>n.</tt> 1) Fodring, Vinterfodring (= Fodr). Nordre Berg. og fl. 2) Opfostring. (Sjelden). 3) et Foster. G. N. <tt>fóstr.</tt> I Begrebet Opfostring bruges det mest i Sammensætning og har da almindeligst Formen Foste (oo); saaledes: '''Fostesꜳn''' (Fostersøn, Pleiesøn); '''Fostedotter''', ogs. '''Fostegjenta''', og i Tr. Stift '''Fostvækj(e)''', ɔ: Pleiedatter. Ligesaa: '''Fostemor''', el. Fostmor: Pleiemoder.
'''fostra''', <tt>v. a.</tt> (a—a), opfostre; pleie; ogsaa: fodre, give Vinterfoder. '''Fostra''', <tt>f.</tt> i Betydn. Pleierinde, kun i det sammensatte: Barnsfostra (Bansfostre).
'''Fostring''' (oo), <tt>f.</tt> Opfostring; Fodring.
'''Fot''' (oo), <tt>m.</tt> (Fl. '''Føt’er'''), Fod (deels om den egentlig Fod, deels ogsaa om det hele Lem indtil Hofterne). — vera pꜳ Fotom (el. Fotꜳ): være oppe, paafode. Dæ fell’e dær ꜳ Føt’e, ɔ: det bliver der nedlagt; det anvendes eller ødelægges der paa Stedet. Sdm. Te Fots (tefoss): til fods. Han tok te Fotanne, ɔ: han begyndte at løbe, tog til at skynde sig. B. Stift. (Den sidste Form er et gammelt Fleertals Genitiv).
'''fota''', <tt>v. a.</tt> (a—a), faae Fødder under. — fota seg: faae Fodfæste, komme til at bruge Fødderne. Dæ va slik Is, at ein kunna ikje fote seg.
'''fota''', <tt>adj.</tt> fodet (jf. føtt). Han æ godt fota: han staaer stadigt (Ørk. og fl.); ogsaa: han har gode Fødder.
'''fota''' (aab. o), <tt>adj.</tt> klædt, bedækket; især paa Fødderne. Tell. (s. fata). Hertil Skofot. G. N. <tt>fot</tt> el. <tt>föt,</tt> Klæder.
'''Fota''' (aab. o), <tt>f.</tt> s. Kollfota.
'''Fotbunad''', <tt>m.</tt> Fodtøi, Sko og Strømper.
'''Fotefar''', <tt>n.</tt> Fodspor.
'''Fotefeste''', (el. Fotfeste), <tt>n.</tt> Fodfæste.
'''Fotefrost''', <tt>n.</tt> Frost paa Fødderne.
'''Fotefær''', <tt>f.</tt> den Maade hvorpaa man bevæger Fødderne. Kaldes ogsaa '''Fotebur''' (aab. u), <tt>m.</tt> (Isl. <tt>fótaferð, fótaburðr</tt>).
'''Fotfjøl''' (og Fotafjøl), <tt>f.</tt> Fodblad. Ørk.
'''fothar''', <tt>adj.</tt> stærk til at løbe. Gbr.
'''Fothyr''', <tt>n.</tt> Fodtøi. Helg. (S. Hyr).
'''Fotlag''', <tt>n.</tt> s. Fotefær.
'''fotmo''', <tt>adj.</tt> træt, mat i Fødderne. Østerd. og fl. (for fotmod).
'''fotsid''', <tt>adj.</tt> som rækker ned til Foden.
'''Fotskor''' (aab. o), <tt>f.</tt> Fodskammel. Nhl. G. N. <tt>fótskör.</tt>
'''Fotslag''', <tt>n.</tt> taktmæssig Gang. „halde Fotslag mæ ein“: holde Skridt med En, gaae efter samme Takt, ligesom i Marsch. (Meget udbredt).
'''Fotspenne''', <tt>n.</tt> den nederste Ende af en Seng; Fodbræt.
'''Fotstøa''', <tt>f.</tt> Stavnrum i en Baad; Rummet imellem Stavnen og det nærmeste Knæ eller Tværbaand i Baaden. Helg. Tr. Stift. I Sdm. '''Fostove''' (aab. o). sitje i Fostovinne: sidde ved Stavnen. Da det paa andre Steder hedder: Rꜳng, betegner det vel nærmest Tværbaandet; altsaa for Fotstod.
'''fottlaus''' (el. '''fotlaus''', aab. o), <tt>adj.</tt> eenfoldig, tungnemmet. Jæderen.
'''Fragt''', <tt>f.</tt> Fragt. (Nyere Ord).
'''frak''', <tt>adj.</tt> fortrinlig, dygtig, som er i god Stand. Helg. og Tr. Stift. Mest med en Negtelse, f. Ex. Dæm æ int frake: de ere ikke synderlig gode. I andre Dial. hedder det: '''frakk’''' (Sdm. og fl.), '''flakk''' (Guldbr.), '''fræk’''' (Sogn, Shl.), '''fræg''', el. '''freg''' (Nhl.), og '''spræk''' (ved Stavanger).
'''Fraknꜳ''', <tt>pl.</tt> Fregner; s. Frukne.
'''Fraktor''' (oo), <tt>pl. n.</tt> Skrift som ligner trykte Bogstaver (Fraktur). — '''fraktora''', <tt>v. n.</tt> skrive med saadan Skrift.
'''fram''', <tt>adv.</tt> frem, fremad; forud. Sædvanlig korttonet, som framm (G. N. <tt>framm;</tt> Sv. <tt>fram</tt>). Jf. fremre. Sammensat med Præpositioner betegner det ogsaa: fremme, paa et forud beliggende Punkt; f. Ex. fram mæ Stamnen: forud ved Stavnen. (Jf. att, burt, inn, ut). — Andre afvigende Betydninger ere: a) til et ønsket eller forventet Maal. fꜳ fram, hava fram, sleppa el. koma fram. b) pꜳ Land. setja fram Baaten. c) opad fra Søen eller fra Bygdens Middelpunkt. Meget<noinclude><references/></noinclude>
2r0syzm8z9y4chd1p1d4ieq7e2342pj