Brukar:Dittaeva/Afrikastudier/Modul F/Grunnar og motiv til koloniseringa av Afrika
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Afrika var det siste kontinentet som vart utsett for europeisk kolonisering, men når den først var i gang gjekk det så fort føre seg at det har vorte kalla "kappløpet om Afrika". Denne teksten vil drøfte kva som var grunnane og motiva bak koloniseringa. Den tidlege koloniseringa i Nord-Afrika blir berre nemnd, ettersom den ikkje høyrer til "ny-kolonialismen" som her blir temaet.
Innhaldsliste |
[endre] Tidleg kolonisering
Europa ved grekarane og romarane har lenge vore i kontakt med Nord-Afrika. I år 631 f. kr. vart den greske kolonien "Kyrene" (eng. Cyrene) etablert i det som i dag er Libya og i år 332 f. kr. vart Egypt okkupert av Aleksander den store.1 Kolonisering av Nord-Afrika er altså ikkje nytt, men det var likevel ikkje før på 1800-talet at koloniseringa verkjeleg nådde sør for Nilelva.
[endre] Før kolonisering

Portugal etablerte seg på vestkysten av Afrika på slutten av 1400-talet for å få kontroll over gullhandelen og seinare andre varer som t.d. slavar.2 Dermed byrja eit langvarig handelssamkvem med Europa og etterkvart Amerika. Andre europeiske makter kom til, inkludert Dannmark-Noreg og handelen med slavar vart frå andre del av 1600-talet den viktigste og mest lønnsame aktiviteten. I denne perioden frå slutten av 1400-talet og fram til 1800-talet vart det etablert handelsstasjonar og fort særleg på vestkysten. Portugal vart snart henta inn av Nederland som etterkvart vart pressa ut av britane.
Det vart handla i gull, elfenbein, gummi og skinn, men den viktigste handelsvara vart etterkvart slavar. Varene vart kjøpt frå afrikanske, og når det gjeld slavar, særleg arabiske handelsfolk. Europearane gjorde avtalar med afrikanarane på kysten og klarte seg med handelsstasjonane som etterkvart vart ein liten by med ein liten europeisk administrasjon. Ei slik ordning var dei fleste handelsfolka godt nøgde med, sidan avtalane var gode og dei ikkje nødvendigvis hadde bruk for europeisk innblanding. Når europearane var nøgde med ei slik ordning var det også fordi Afrika var eit ugjestmildt kontinent. På byrjinga av 1800-talet var dødsraten for europeiske nykomlingar det første året 25-75%, mest på grunn av sjukdom som malaria.3
[endre] Bakgrunn og forutsetningar for kolonialiseringa
Som nemnd så sette ikkje nykoloniseringa inn for alvor før på 1800-talet. Medan berre område på vestkysten og i det sørlege Afrika vart lagt krav på i byrjinga av hundreåret, vart storparten "fordelt" på slutten. Slik vart det til at heile kontinentet utanom Etiopia og Liberia var under europeisk kontroll på byrjinga av 1900-talet4 Det var ein del faktorar som gjorde dette mogleg og interessant på akkurat denne tida.
På byrjinga av 1800-talet gjorde først Dannmark, så Storbritania og USA og etterkvart dei andre europeiske maktene slavehandel ulovleg. I 1833 vart slaveri forbode i britiske koloniar, og utover mot slutten av hundreåret vart det også forbode for franskmenn, amerikanarar og i Brasil. Ettersom det berre var ulovleg for britane i byrjinga5, fortsette slaveriet i omtrent like stort omfang fram til rundt 1850. Samtidig auka handelen med andre varer veldig mykje. Jordnøtter, palmeolje og kakao vart viktige eksportvarer.6 I byrjinga klarte afrikanarane sjølve å levere stadig større mengder, men rundt 1870 endra dette seg og europearane byrja å sjå at det var større lønnsamheit i å få varene direkte frå produsenten eller produsera dei i innlandet sjølv.
Dei første koloniane vart såleis byar grunnlagd for frisette slavar, slik som Freetown i Sierra Leone, Liberia og Libreville i Gabon. Etterkvart vart også handelsstasjonane tekne over av dei europeiske statane frå europeisk privat eigarskap. Kystområde i Senegal vart overtekne av den franske staten, medan den britiske kruna tok kystområde i Gambia, Sierra Leone og på Gullkysten, og koloniserte Lagos i Nigeria i 1861.
Dette var også perioden for den industrielle revolusjonen som kom med mykje betre teknologi, t.d. våpenteknologi. Den første utgåva av eit brukande maskingevær (Maxim gun), rifler med ferdige patroner, og etterkvart meir automatiske våpen kom på marknaden på slutten av hundreåret. Dette var våpen som gjorde veldig stor forskjell i dei forholdsvis få kampane som var mellom europeiske og afrikanske styrkar. Slaget ved Omdurman i 1898 er eit godt døme, der ein estimerar at britane med god hjelp av maskingeværa drepte 10 000 mann og sjølv tapte 49. Kommunikasjons- og samferdsleteknologi vart også forbetra mykje med telefon, telegraf, jernbane og damskip. Dette gjorde det t.d. mogleg for europearar å bruka dampskip til å segla direkte til produsentane oppover Nigerelva. Det vart altså mykje lettare å kua afrikanarane, halda kontakt med koloniar og komma seg inn i landet for å henta ut varer. I tilleg fekk ein etterkvart god kontroll på sjukdomane som hadde gjort det direkte livsfarleg å reisa til Afrika. Det viktigaste framsteget var her oppdaginga, og bruken av "kinin" som reduserte dødsraten for europearane med ein femtedel.7
[endre] Grunnar og motiv
Ein kan altså seie at kontinentet no låg til rette for kolonisering, men for at dette skulle skje så måtte dei kommande kolonimaktene ha nokre grunnar og motiv for å erobra Afrika. Det ser ikkje ut som om dei berre har venta på muligheten, for så seint som i 1865 foreslo ein britisk parlamentskomite å trekke seg ut av heile Afrika, dei meinte det var for farleg der.8 Koloniar kosta, og regjeringane i europa var i byrjinga tilbakehaldne med investeringar, dei meinte koloniane skulle betala seg sjølve.
Det har allereie vorte peika på det økonomiske grunnlaget, altså handel. Afrika var ikkje noko stor marknad for Europa, sjølv om det var dei som håpa at den ville bli det. T.d. den britiske eksporten til Afrika var så seint som i 1880 berre 5% av totaleksporten. Europearane hadde gjort ein del investeringar i Afrika, difor argumenterte John A. Hobson i si bok "Imperialism: A Study" og seinare ein Hobson inspirert Lenin for at ein av grunnane til koloniseringa var at ein ville sikre investeringar og tilgang til råvarer. I Sør-Afrika vart det gjort store investeringar i gruvedrift og jernbane, og i Egypt mellom anna Suez-kanalen, men i resten av kontinentet var investeringane heller ubetydelege.9 Det var såleis ei ufulstendig forklaring som i byrjinga heller ikkje vart teke godt imot.
På den andre sida hadde ein dei ideologiske grunnane. Rasetenking, raseideologi og sosialdarwinisme var utbreidd, og ein tenkte at den eller dei "afrikanske rasane" beviste med deira "underutvikla kultur" at dei var underlegne "den kvite rase". Det var difor oppgåva til den kvite mann å ta hand om afrikanarane som var som "barn" å rekna. Dette var tankar som var veldig utbreidde og som også Hobson sympatiserte med, samtidig som han var "extraordinarily sensitive to the ways that imperialists could cloak essentially materialist concerns in the language of morality, mission and destiny" og viste "that the financiers too were prisoners of imperial ideology, that they were as much wedded to causes like 'the civilising mission', as much mislead by hightened imperial rhetoric, as anyone else"10.
Samtidig hadde det utvikla seg ein sterk opinion mot slaveri i Europa, som ikkje berre ville ha slutt på slaveriet utanfor Afrika, men også innanfor. For å dekkja den auka etterspurnaden etter råvarer etablerte afrikanarane plantasjar som dei trengde arbeidskraft til, og denne arbeidskrafta var vanlegvis slavar. Ein kan difor rekne med at slavehandelen innanfor Afrika faktisk auka den første tida etter at den vart forbudt i den vestlege verda.
Til slutt har ein dei strategiske grunnane, som vanlegvis blir peika på i forbindelse med koloniseringa. I samband med dette høyrer ein om "kappløpet om Afrika" og "Berlinkonferansen". Kva som var utløysaren for dette kappløpet som utspant seg frå rundt 1880 til første verdskrigen er det fleire teoriar om. Nokon meinar at det britiske oppkjøpet av Suez-kanalen var utløysande, andre Frankrikes inntog i Vest-Afrika og Kongo, andre Kong Leopold II sin opprettelse av Kongo-fristaten, andre ser den britiske okkupasjonen av Egypt som utløysande; og atter andre meinar det var Berlinkonferansen som var utløysande.11
Dei europeiske stormaktene såg ut til å kolonisere for å posisjonere seg i forhold til kvarandre, det vart ein "era of empire for empire's sake" 12. Slik har det seg at historikaren A. J. P. Taylor meinar at "Bismarck's map of Africa lay in Europe."13 Bismarck som var tysk kansler, inviterte dei europeiske maktene saman med USA til Afrika-konferanse i Berlin (altså Berlinkonferansen). På tysk blir denne konferansen kalla for "Kongo konferansen" fordi hovudspørsmålet var kva ein skulle gjera med Kong Leopold II av Belgium sin Kongo fristat. Resultatet vart "reglar" for koloniseringa av Afrika, der kvar makt m.a. var plikta å informera dei andre om sine okkuperingar. Leopold fekk behalda staten sin, men måtte gjera den til ein type "frihandelssone". Fleire historikarar meinar at konferansen var eit (mislukka) forsøk på å venda oppmerksamheita til franskmennene og britane bort frå Europa, difor var "Bismarck sitt afrikakart i Europa".
Posisjoneringa som konferansen var ein del av handla mest om Frankrike og Storbritania og hadde i og for seg byrja allereie tidlegare når Frankrike tok koloniar på kysten av Senegal og Storbritania fulgte opp med Gullkysten. Slik vart det til at når britane tok Egypt inkl. Suez-kanalen i 1882 av økonomiske grunnar måtte dei etterkvart ta kontroll over heile Nil-dalen for å sikre den Egyptiske investeringa (altså av strategiske grunnar). Når Portugal hadde ambisjonar om å strekkje koloniområdet sitt frå vest til aust i sør-Afrika, fekk britane hastverk med å komme nordover frå Sør-Afrika; når Italia gjekk inn i Eritrea og Somaliland (dagens Somalia) vart det om å gjera at inga makt fekk kontroll over Etiopia; og når Bismarck gjekk inn i Kamerun, Tanganyika, Sørvest-Afrika, og Togo førte dette til at britane tok Britisk Austafrika (dagens Uganda og Kenya).14 I sin sjølvbiografi gjeve ut i 1938 hadde Hobson såleis komme til at han i Imperialism: A Study skulle ha lagt meir vekt på makteliten sin 'lust for power' med økonomisk vinning som ein måte å oppnå meir makt.15
Handlingane var altså mykje strategiske og i form av posisjoneringar, men politikarane var også utsett for mykje press. I heimlanda sat ein ivrig opinion som kunne ha økonomiske motiv (handel), strategiske motiv (framtidig marknad), nasjonalistiske motiv (imperiebygging), rasistiske motiv (afrikanarane er meint å vera dei kvite sine tenarar) eller ideelle og religiøse motiv om å sivilisera og kristna "dei svarte barbarane". Samtidig var allereie mange europearar på plass i Afrika. Desse trengte ofte bistand frå heimlandet og hadde etterkvart interesse av at det vart innført eit kolonistyre som favoriserte interessene til dei kvite (europearane).
Sør-Afrika vart eit bra eksempel på slik favorisering, og det var etter å ha vore vitne til Boer-krigane der, at Hobson skreiv Imperialism: A study. Cecil Rhodes var med og grunnla diamant-selskapet De Beers og vart samtidig statsminister for Kapp-kolonien. Han var ein imperialist som ville sivilisere Afrika samtidig som europearane kunne profittere på det. I 1889 fekk firmaet hans "British South Africa Company" styringsrett frå den britisk kruna over koloniane som vart kalla opp etter han: Sør-Rhodesia (dagens Zimbabwe) og Nord-Rhodesia (dagens Zambia). Han var på denne tida den mektigste mannen i Sør-Afrika.16
[endre] Konklusjon
Det har her vorte skissert tre typar grunnar for koloniseringa av Afrika, den økonomiske, strategiske, og den ideologiske. Alle desse har operert saman. Det synest klart at det ikkje berre var økonomiske hensyn som dreiv koloniseringa, det var ikkje sikkert at koloniane vart lønnsame, og det er framleis ikkje sikkert at dei var det. Heller ikkje dei strategiske grunnane kunne vera einerådande, då kunne ein jo sjå på det heile som ein form for spel, og det ville jo ikkje vera noko god strategi å okkupera områder for okkupasjonen si skuld. Det er også klart at dei ideologiske grunnane ikkje var einerådande, kristning og sivilisering var trass alt ikkje hovudfokus for dei nye koloniane. Slik har det også vore heilt sidan portugisarane byrja med sine reiser til Afrika på 1400-talet. Dei passerte "Kapp det gode håp" og reiste til "Kilwa" i dagens Tanzania for å slå tilbake arabarane på klassisk korsferdsvis, samtidig grunnla dei handelsstasjonar på vegen.17 Ettersom arabarane for ikkje så altfor lenge sidan hadde blitt kasta ut av den Iberiske halvøya, hadde turen både strategiske (svekke den arabiske trusselen), ideologiske (kristendom mot islam) og økonomiske (handelsstasjonar) sider ved seg.
Slik ser det ut til å ha fortsett. Dersom ein legg til grunn at i botnen for dei strategiske motiva ligg økonomiske motiv (sikre kontroll over land, for å sikre kontroll over beskatning og andre inntekter frå land), synest det klart at det er dei økonomiske motiva som danna grunnlaget for koloniseringa; men ideologiske motiv kan liksågodt liggje i botnen for slike strategiske motiv, ein treng ikkje vera ute etter berre gull og grønne skogar, også ære og berømmelse og nasjonalistisk stoltheit kan vera gode grunnar.
[endre] Notar
- Encyclopædia Britannica, "Cyrene" og "Egypt", frå Encyclopædia Britannica Online.
- På byrjinga av 1500-talet prøvde dei også å få kontroll over den arabiske og indiske handelen på austkysten, men dette klarte dei aldri skikkeleg, og omkring 1700 reiste dei for godt. (Kjelde: Jarle Simensen. Afrikas Historie. Oslo, 2004. s. 126).
- ibid s. 226.
- Marokko vart fransk protektorat i 1912, men var under sterk utanlands innflytelse sidan 1904. Libya var tyrkisk koloni frå 1835 og italiensk koloni frå 1911. Etiopia var også italiensk koloni frå 1936-1941. Boarane vart slegne i 1902 og vart del av den Sørafrikanske Unionen i 1910. (Kjelde: Encyclopædia Britannica, Encyclopædia Britannica Online, 2004).
- Storbritania patruljerte kysten og arresterte også utanladske skip som dreiv slavehandel.
- Simensen, 2004. S. 153-154.
- ibid s. 226-227.
- ibid s. 155.
- ibid s. 222.
- Peter Cain. J. A. Hobson's Imperialism: A Study: A Centennial Retrospective. Yale, 2002. S. 8.
- Frå sitat i Per Hernæs. Leksjon 14: Kolonistyret i Afrika — Del I. Trondheim, 2004.
- Wikipedia. 8. oktober, 2004.
- Frå sitat i Hernæs, 2004.
- Simensen, 2004. S. 220-222.
- Cain, 2002. S. 3-4.
- Encyclopædia Britannica, "British South Africa Company" frå Encyclopædia Britannica Online.
- Simensen, 2004. S. 125.
[endre] Kjelder
- Bohannan, P. and P. Curtin. Africa and Africans, fourth edition. Illinois, 1995. Kapitell 17 og 18.
- Cain, Peter. J. A. Hobson's Imperialism: A Study: A Centennial Retrospective. Yale, 2002.
- Encyclopædia Britannica, frå Encyclopædia Britannica Online, <http://search.eb.com/> lest 2004.
- Hernæs, Per. Leksjon 13: Europeisk kolonisering. Internt skriv for Afrikastudiene ved NTNU, Trondheim, 2004.
- Hernæs, Per. Leksjon 14: Kolonistyret i Afrika — Del I. Internt skriv for Afrikastudiene ved NTNU, Trondheim, 2004.
- Moll, Herman. NEGROLAND and GUINEA. London, 1729. Digital versjon frå Universitetet i Florida, <http://web.uflib.ufl.edu/maps/MAPAFRICA-C.HTML>, lest 6. oktober 2004.
- Simensen, Jarle. Afrikas Historie. Oslo, 2004.
- Wikipedia. New Imperialism. <http://en.wikipedia.org/wiki/New_Imperialism> lest 8. oktober, 2004.
[endre] Tidsline
|