Det irske opprøret i 1798

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Det irske opprøret i 1798 var ein oppreist mot den britiske øverheita i Irland som varte i fleire månader, før han vart drukna i blod og terror av styresmaktene. Det var United Irishmen, ei republikansk gruppe som var oppglødde over ideane frå den franske revolusjonen, som organiserte oppstanden.

[endre] Bakgrunn

Sidan 1691 hadde det i hovudsak katolske Irland vorte kontrollert av eit anglikansk protestantisk «Ascendancy» på vegner av den britiske krona. Etter dei demokratiske revolusjonane i Nord-Amerika og Frankrike, vart United Irishmen skipa i 1791, og dei sette fram krav om demokratiske reformer og likestilling for katolikkane. I 1793 vart organisasjonen driven under jorda og radikalisert. Under leiing av protestanten Theobald Wolfe Tone erklærte dei no målet om å bryte sambandet med England, og dei spreidde seg over heile landet, idet dei sameinte seg med katolske motstandsgrupper, kjende som Defenders, som hadde mange medlemmer. Det vart òg bestemt at dei skulle søkje hjelp frå den revolusjonære regjeringa i Frankrike, men ein fransk styrke måtte gjere vendereis i desember 1796 på grunn av uver.

Den skremde øverheita og deira loyalistiske støttespelarar sette igang ein kampanje med undertrykking og tvang som omfatta nedbrenning av hus, grov tortur og mord, særleg i Ulster, der katolikkar og presbyterianske protestantar hadde gjort felles sak. Dette nye og uventa samarbeidet skapte stor frykt i London.

Blant metodane som vart bruka mot mistenkte irske patriotar var «pitchcapping», som gjekk på å bruke varm tjøre eller bek i ei lue som vart festa til hovudet på offeret. Første delen av torturen var da smertene ved varmen, neste del var at lua vart riven av når beken hadde vorte kald, slik at hud og hår følgde med. På denne måten vart folk vanskapte for livet, om dei da ikkje vart hengde etterpå.

Somme vil på bakgrunn av det ovanståande kunne hevde at det er litt pussig at bruken av giljotinen i periodar under den franske revolusjonen har vorte kalla «terroren» i mykje av historieskrivinga, medan det som skjedde i det britisk styrte Irland i same perioden er lite eller ikkje i det heile omtala.

Den katolske kyrkja støtta elles ikkje opprøret, men stod på dei etablerte si side, sjølv om opprøret i stor grad gjaldt frigjering av dei katolske massane.

[endre] 1798

Med hjelp av informantar og bruk av tortur, begynte styresmaktene å arrestere stadig fleir av leiarane i United Irishmen i store delar av landet, slik at resten av leiarskapen i organisasjonen måtte bestemme seg for å setje igang oppreisten utan fransk militær støtte. Datoen vart sett til 23. mai 1798.

På litt over tre månader mista mellom 10 og 30 tusen menneske livet i fridomskampen. Nyheita om opprøret spreidde frykt mellom loyalistane, og britiske militærstyrkar massakrerte mistenkte opprørarar fleire stader. Både før og etter opprøret braut ut var britiske og loyalistiske styrkar ansvarlege for grufull brutalitet og mange massakrar av både faktiske opprørarar og sivile. Det var berre to tilfelle av massakrar andre vegen, på loyalistiske sivile.

Den 22. august, etter at mesteparten av opprøret var slått ned, landa omlag eitt tusen franske soldatar nordvest i landet, og slutta seg til opprørarane der. Men det var for lite og for seint. Etter først å ha sigra i ei trefning, vart dei slått av engelske styrkar 8. september. Dei franske som overgav seg, vart sidan bytta med engelske krigsfangar i Frankrike og sende heim. Dei irske som overgav seg vart drepne, alle som ein.

Den 12. oktober prøvde ein ny franske styrke på 3000 mann, der opprørsleiaren Wolfe Tone sjølv òg var med, å gå i land. Men dei vart oppdaga av ein skvadron frå Den kongelege britiske marinen og måtte gi seg etter ein tre timar lang kamp utan å ha komme seg i land. Wolfe Tone vart dømd til døden ved henging, sjølv om han bad om å bli skoten. Han greidde å gjere sjølvmord i fengselet, med ein pennekniv.

Det fanst motstandslommer i landet heilt til 1804, men 1798 var eit stort og tragisk nederlag i den lange kampen for irsk sjølvstende. Mange av dei presbyterianske eks-opprørarane godtok elles britisk styre i åra som følgde, da det vart skipa eit nytt protestantisk «Ascendancy» der ikkje berre anglikanarar fekk vere med. Dermed vart irsk politikk fjernare frå den einskapstanken United Irishmen hadde hatt, og dei britiske styresmaktene i Dublin Castle oppmuntra til og utnytta motsetningar mellom folkegruppene, og fremja ein sekterisme som i stor grad har vart til denne dag, ikkje minst i Nord-Irland.