Gjendine
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Gjendine er eit uvanleg norsk kvinnenamn. Det er sett saman av innsjønamnet Gjende og etterstavinga -ine. Namnet er særleg kjend frå folkesongen som blei til eit klaverstykke av Grieg, «Gjendines bådnlåt».
[endre] Opphav til namnet
Ho som gav namn til verket var truleg òg den første som heitte Gjendine. Kaia Gjendine Slaalien var fødd i 1871 i ei steinhytte i Jotunheimen. Ho blei døypt den 24. juli i sjøen Gjende av ein prest med navn Halling som var turist i området. Han var saman med eit turistfølgje, og desse blei fadrar for jenta. Etter presten sitt forslag fekk ho mellomnamnet Gjendine, noko som etter kvart blei tiltalenamnet hennar.
[endre] Gjendine og storfolket
Gjendine var budeie fleire somrar, og det var medan ho tente på Skogadalsbøen at ho møtte Grieg, første gongen i 1890. Komponisten blei interessert i songane og bukkehornspelet hennar. Særleg likte han bånsullen ho song for søsterungen sin mens ho vogga det i armane sine. Edvard Grieg og vennen Frants Beyer oppsøkte Gjendine fleire gongar, og Beyer skreiv ned mange av songane hennar, bortsett frå voggesongen. Den foreviga Grieg. Seinare arrangerte han dei for klaver, i Norske Folkeviser, Opus 66, der «Gjendines bådnlåt» er den siste.
Sommaren 1891 hadde Grieg og den faste turkameraten hans, Frants Beyer, med seg ein nederlandsk komponist, Julius Røntgen. Han skal ha fridd til Gjendine, men ho svara nei, ettersom ho aldri kunne tenka seg å reisa frå fjella og Bøverdalen. I staden gifte ho seg med Halvor Slaalien, som hadde vakse opp i same grend som henne. Dei fekk to barn saman.
Gjendine og mannen dreiv ein gard, men ho arbeidde fortsatt på fjellstover i Jotunheimen. Då dronning Vilhelmina av Nederland og dottera kom for å oppleva den norske fjellheimen, blei Gjendine tilsett som ei slags selskapsdame for dei.
Gjendine døydde i 1972, nesten 101 år gammal, og like rask til det siste. Hytta ho blei fødd i heiter nå Gjendinebua. Ho er nyleg restaurert, og inneheld ei lita utstilling om Gjendine.