Årringsdatering
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Årringsdatering, treringsdatering eller dendrokronologi er ein måte å finna det nøyaktige året eit tre brukt til tømmer blei hogd.
Metoden legg til grunn den ulike tjukna på årringane i tre. Ved å tella desse og samanlikna med eldre tre vil ein kunna finna ut kor lenge eit tre har levd og i kva år det gjorde det. Tjukna på årringane er ulik ettersom korleis veksttilhøva var det året, og ved å arbeida seg bakover med stadig eldre tømmer har ein kunna laga tabellar, såkalla grunnkurver, over veksttilhøva i ulike område. Desse kan ein bruka til å kalibrera karbondateringar slik at dei blir meir nøyaktige.
[endre] Bruk
Ved hjelp av årringsdatering kan ein datera bygningar og andre ting laga av tre. Ein samanliknar ein prøve frå til dømes tømmeret i ei kyrkje med grunnkurva frå området. Om prøven har ein barkkant er det mogleg å finna det nøyaktige fellingsåret for treet han er henta frå. Ein veit likevel ikkje kva år treet blei brukt som bygningsmateriale, og får derfor berre ei bakre datering for kva tid bygningen kan ha blitt reist. Metoden fortel heller ikkje om materiale er blitt brukt om igjen i ein nyare bygning.
[endre] Historie
Metoden blei utvikla av den amerikanske astronomen A.E. Douglass ved byrjinga av 1900-talet, sjølv om prinsippet var kjent lenge før. På 1930-talet blei metoden innført til Europa. På 1960-talet tok ein i bruk datamaskinar og statistisk analyse for å bygga opp dei kronologiane som i dag er brukte innanfor arkeologien.
[endre] Bakgrunnsstoff
- Dendrokronologi
- Årringer avslører historie Gemini nr.2 1997