Færøysk språk

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Færøysk
(Føroyskt)
Klassifisering: Indoeuropeisk
 Germansk
  Nordisk
   Vestnordisk
    Færøysk
Bruk
Tala i: Færøyane
Område: Færøyane
Færøysktalande i alt: 80 000
Rangering: Ikkje topp-100
Skriftsystem: det latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt språk i: Færøyane
Normert av: Føroyska málnevndin
Språkkodar
ISO 639-1: fo
ISO 639-2: fao
ISO 639-3: fao
SIL FAE

Færøysk (føroyskt) er del av den vestnordiske målgreini, sum rommar måli islendsk, færøysk, moglegvis nynorsk og det no utdøydde målet norn. Den norrøne målgreini høyrer til dei germanske greinene av dei indoeuropeiske måli.

Færøysk vert tala av 80 000 menneske, i fyrste rekke på Færøyane der det har vore offisiellt språk sidan 1937.

Som islendsk har færøysk utvikla seg or dei gamalnorske målføri nybyggjarane i vikingtida hadde med seg frå det vestlege Noreg. Færøyingar og islendingar kan til ein viss grad forstå kvarandre, men ikkje utan problem.

Innhaldsliste

[endre] Mållæra (grammatikken)

Dei viktigaste færøyske dialektforskjellane
Dei viktigaste færøyske dialektforskjellane

Færøysk er, saman med islendsk og nokre norske og svenske målføre, einaste nordiske målet, som enno hev dei fire germanske falli: nominativ (hovudfall), akkusativ (underfall), dativ (sidefall) og genitiv (eigefall). I talmålet (og dermed au i skrift) er genitiv omtrent ute av bruk, setningane vert snudde på so eigeforma kjem fram med preposisjonar i dativ. Genitiv vert derimot bruka i faste vendingar og i fyrste ledd i samansette ord.

[endre] Døme på falli (kasusa) i færøysk

Substantiv og personfornamn vert bøygd i fall. Som hugseregel nyttar ein spørjeordet som på færøysk er ein del av fallnamnet:

døme spurning kallkyn
(hankjøn)
kvennkyn
(hokjøn)
hvørkikyn
(inkjekjøn)
hvørfall
(nominativ)
Hvør er hatta? knøttur telda borð
hvønnfall
(akkusativ)
Hvønn sást tú? knøtt teldu borð
hvørjumfall
(dativ)
Hvørjum hyggur tú æt? knøtti teldu borði
hvørsfall
(genitiv)
Hvørs vegna? knøts teldu borðs

[endre] Alfabetet

Færøysk nyttar det latinske alfabetet, med 29 bokstavar.

Dei er: A Á B D Ð E F G H I Í J K L M N O Ó P R S T U Ú V Y Ý Æ Ø.
C, Q, W, X, Z vert ikkje nytta, men finst i sume låneord (òg Ü og Å i etternamn), men skikken er å byta desse bokstavane um med færøyske bokstavar med same uttale.

[endre] Rettskriving

Opp til det 15. århundret, hadde ein på Færøyane ei liknande rettskriving som islendsk og norsk, men etter reformasjonen, forbaud dei danske styresmaktene å nytta målet i skulen, kyrkja og offentlege dokument, altså dei viktigaste stadene der skrivemål overlever i eit samfunn der folk stort sett ikkje kan skriva. Øyfolket fortsette å nytta målet i balladar, eventyr, og til kvardags. Dei heldt oppe ein rik munnleg tradisjon, men i dei neste 300 åra vart dette ikkje spegla i skrift.

Etter kvart som nasjonalkjensla voks fram i Europa, voks òg færøyingane si interesse for kultur og eige språk. Det blei samla inn balladar og eventyr, nett som i Noreg. I denne samanhengen kan me òg sjå arbeidet for å skape eit færøysk skriftmål.

Den som fyrst framstelte færøysk som sjølvstendig språk, var den færøyske studenten Jens Christian Svabo (1746–1824). I oppteikningane sine av færøyske viser, nytta han ein ortofon skrivemåte han sjølv hadde utvikla.

Den færøyske skriftnormalen me kjenner i dag, vart kodifisert i 1846 av Venceslaus Ulricus Hammershaimb med tekstsamlingi "Færøiske Trylleformularer". Ein normativ færøysk grammatikk kom med "Færøsk Sproglære" i "Annaler for nordisk Oldkyndighed" i 1854, og den endelege skriftnormalen kom i samlinga "Færøsk anthologi" 1891. Hammershaimb valde ein normeringsmåte som likna mykje på den Ivar Aasen nytta for nynorsk: Han samla inn materiale frå ulike dialektar, samanlikna deretter dialektane med kvarandre, med norrønt og med andre nordiske språk, og konstruerte til slutt ei skriftnorm ut frå denne samanlikningi. Hammershaimb gjekk likevel mer etymologisk til verks enn Aasen.

Grunngjevingi for Hammershaimbs etymologisering var dels praktisk i høve til dialektskilnadene: For å unngå å forfordela ein dialekt, måtte han rekonstruere den historiske forma for å finna ei felleform. Dei store morfo-fonologiske skiftingane i færøysk fekk òg ei betre løysing på denne måten: Former som "dagur", "dag", "dags", "dagar", "døgum" har på overflata (dvs. i uttalen) stor variasjon, men ved å nytta ein konsekvent morfo-fonemisk skrivemåte, kan ein i færøysk lett slutta frå skrivemåten til uttalen. Ei anna side ved etymologiseringa var trongen for å markera avstand til dansk, og visa samanheng med andre nordiske språk, særleg med islandsk og norsk. Ei slik markering var viktig i høve til oppfatninga om at færøysk var ein for--kvakla dansk dialekt eller eit blandingsspråk. Her kom føringar i puristisk retning. Ei tredje årsak ligg i forlenginga av den skandinavistiske ideologien: Ved å gjera språket mest mogleg nært norrønt, gjorde ein det også likare det historiske grunnlaget for alle nordiske språka – også dansk. Alle desse faktorane, som Hammershaimb kom inn på i "Færøsk anthologi", gjorde at tanken om system og indre samanheng i språket vart eit viktig grunnlag for korleis det færøyske språket skulle sjå ut.

Språkvitaren Jakob Jakobsen (1864–1918) hadde eit anna rettskrivingsideal enn Hammershaimb, basert på ortofoni, og i 1889 la han i artikkelen “Nogle Ord om Færøsk, samt et Forslag til en ny færøsk Retskrivning” (Jakobsen 1957:23f.) fram eit rettskrivingsframlegg som gjekk i ortofon lei. Jakobsens rettskrivingsframlegg var basert på talemålet i Sør-Streymoy, det mest sentrale området på Færøyane (der òg hovudstaden Tórshavn ligg). Eit detaljert kompromissframlegg, den såkalla "broyting", vart lagd fram i 1895, prenta i Føringatí∂indi 2. januar 1896, og vedteken som rettesnor for Føringafelag. Men etter sterk normstrid på 1890-talet, var det fleire som tok avstand frå broyting-rettskrivingi, og utover på 1900-talet var det berre Jakob Jakobsen som nytta henne. Ei modifisert form av den hammershaimbske rettskrivingi vann fram.


Avstanden mellom tale og skrift i rettskrivingi er ikkje uproblematisk, og vert med jamne mellomrom diskutert. Til dømes er bokstaven «ð» ikkje knytt til noko fonem. Han er stum. Og sjølv om bokstaven «m» svarar til den bilabiale nasale konsonanten, som han gjer på norsk, så svarar han i dativ-endinga -(in)um til den alveolare nasale konsonanten «n» på grunn av fonologisk assimilasjon.

[endre] Jólafundurin 1888

22. desember 1888 stod det fylgjande i Dimmalætting som på den tida var den einaste avisa på færøyane:

«Ein og hvør bjóðast at koma í tinghúsið annan jóladag kl. 3 e.m., har. sum vit atla, at samráðast um at verja Førja mál og Førja siðir.»

(«Alle og einkvar bedast til å koma til tinghuset andre joledag kl. 15, der vi etlar å diskutera, korleis færøysk mål og kultur kan verjast».)

Denne var underskreve av ni framståande færøyingar.

På dette møtet som seinare er kalla «jólafundurin» (julemøtet) var det eit ordskifte om kva som kunne gjerast for å styrka færøysk mål og kultur. Seks punkt vart lagt fram:

  1. Færøysk mål skal verte opplæringsmål i skulen, so snart som nok skulebøker på færøysk er tilgjengelege
  2. I historieundervisinga skal det leggjast vekt på færøysk historie
  3. All utanatlæring på dansk i kristendomsundervisinga skal burt, i staden skal dette gjerast på færøysk
  4. Prestar må ha rett til å nytta færøysk mål i og utanfor kyrkja
  5. Færøysk bør bli nytta i alle offentlege samanhengar
  6. Det må jobbast for å skipa ein færøysk videregåande skule

("Nú er tann stundin..." på Wikisource)

[endre] Døme på færøysk

Ei prøve på moderne færøysk: Ormurin Langi.

[endre] Litteratur

  • V.U. Hammershaimb: Færøsk Anthologi. København 1891, Tórshavn 1991, 2 bind. (andre bind er mellom anna ein ordsamling færøysk-dansk med 10 000 oppslagsord ved Jakob Jakobsen. Anthologien er stadig tilgjengeleg på Færøyane)
  • W.B. Lockwood: An Introduction to Modern Faroese. Tórshavn 1977. (standardverk på engelsk gjennom årtia)
  • J. Henriksen: Kursus i Færøsk. Tórshavn 1983 (2 bind)
  • Höskuldur Thráinsson, Hjalmar P. Petersen, Jógvan í Lon Jacobsen, Zakaris Svabo Hansen: Faroese. An Overview and Reference Grammar. Tórshavn 2004 ISBN 99918-41-85-7 (nytt standardverk)

[endre] Ordbøker

  • Eigil Lehmann: Føroysk-norsk orðbók - Færøysk-norsk ordabok. Tórshavn, Føroya Fróðskaparfelag, 1987.
  • Hjalmar Petersen, Marius Staksberg: Donsk-føroysk orðabók. Tórshavn 2005 ISBN 99918-41-51-2 (Dansk-færøysk ordbok)
  • M.A. Jacobsen, Christian Matras: Føroysk-donsk orðabók. Tórshavn 1961 (Færøysk-dansk ordbok)
  • J.H.W. Poulsen et al.: Føroysk orðabók. Tórshavn 1998 ISBN 99918-41-52-0 (i 1 bind), ISBN 99918-41-53-9 (i 2 bind), ISBN 99918-41-54-7 (CD-ROM) (den fyrste ordbok færøysk-færøysk, omkring 65 000 oppslagsord, synonymer. Bilde ved Bárður Jákupsson)

[endre] På verdsveven

[endre] Hør færøysk på nettet


Germanske språk
Austgermansk: gotisk | krimgotisk | vandalisk | burgundisk
Nordgermansk: islandsk | færøysk | norn | norsk | dansk | svensk | rodi | romani
Vestgermansk: tysk | jiddisch | plattysk | frisisk | nederlandsk | afrikaans | engelsk | skotsk | langobardisk