Brukar:Eirik/sandkasse/Akkadisk språk

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Akkadisk
Klassifisering: Afroasiatisk

 Semittisk
  Austsemittisk

Bruk
Område: Mesopotamia
Akkadisktalande i alt: 0, utdøydd
Språkkodar
ISO 639-2: akk
ISO 639-3: akk

Akkadisk er eit utdøydd austsemittisk språk, som har vorte sterkt påverka av sumerisk. Det vart brukt i perioden frå om lag 2500 f.Kr. til det fyrste århundret etter Kristus i Mesopotamia og i det som i dag er Syria. Dei siste århundra av levetida til språket vart det i stor grad utkonkurrert av arameisk, og vart til slutt berre brukt som skrift- og lærdomsspråk. Namnet på språket er avleia frå namnet på byen Akkad. Akkadisk var folkespråk og embetsspråk i Mesopotamia og i ein periode språket for internasjonal korrespondanse i Midtausten og Egypt.

Akkadisk er ei fellesnemning på tre dialektar i nær slekt, gammalakkadisk, babylonsk og assyrisk. Den mellombabylonske språkforma vart i ein periode brukt som eit lingua franca i Midtausten, og er dokumentert, ofte i former som var påverka av språklege substrat som til dømes kanaaniske språk, i dokument frå andre delar av regionen, mellom anna i dei såkalla Amarnabreva.

Frå og med den mellombabylonske perioden vart det brukt berre éi dialekt, standardbabylonsk, ved skriving av litterære tekstar i Babylonia og Assyria. Denne litteraturdialekten er ei syntese av gammal- og mellombabylonsk.

Innhaldsliste

[endre] Klassifisering

Saman med dei andre semittiske språka tilhøyrer akkadisk dei afroasiatiske språka, ein språkfamilie som høyrer heime i Vest-Asia og Nord-Afrika.

Innanfor dei semittiske språka dannar akkadisk ei eiga «austsemittisk» undergruppe. Den skil seg frå nordvest- og sørsemittiske språk gjennom ordstillinga subjekt-objekt-predikat (SOV), medan dei to andre greinene vanlegvis brukar ei predikat-subjekt-objekt- eller subjekt-predikat-objekt-ordstilling. Ordstillinga i akkadisk er annleis på grunn av innflytnad frå sumerisk, som har SOV.

Dessutan brukar akkadisk som einaste semittiske språk preposisjonane ina (lokativ, altså norske i, , ved, med) og ana (dativ-allativ, altså norske for, til). Mange nordvestsemittiske språk i same slekt, som arabisk og arameisk, har i staden preposisjonane bi/bə (lokativ) respektive li/lə (dativ). Dei akkadiske rompreposisjonane sitt opphav er ukjent.

I motsetnad til dei fleste andre semittiske språka har akkadisk berre éin frikativ, nemleg [x]. Akkadisk har mista både dei glottale og dei faryngale frikativa, som er typiske for dei andre semittiske språka. Sibilantane i akkadisk var i alle fall fram til gammalbabylonisk tid (om lag 1800-talet f.Kr.) berre affrikater.

[endre] Historie og skrift

[endre] Skrift

Kileskrift (nyassyrisk teiknform)(1 = Ordteikn (OT) «blande»/stavingsteikn (ST) ḫi,2 = OT «vassgrav»,3 = ST aʾ,4 = ST aḫ, eḫ, iḫ, uḫ,5 = ST kam,6 = ST im,7 = ST bir)
Kileskrift (nyassyrisk teiknform)
(1 = Ordteikn (OT) «blande»/stavingsteikn (ST) ḫi,
2 = OT «vassgrav»,
3 = ST ,
4 = ST aḫ, eḫ, iḫ, uḫ,
5 = ST kam,
6 = ST im,
7 = ST bir)
Utdjupande artikkel: Kileskrift

Gammalakkadisk er teke vare på på leirtavler sidan 2600 f.Kr.. Det vart skrive med kileskrift, som vart overteke frå sumarane. I motsetnad til i sumerisk vart dette til ei fullt utvikla stavingsskrift. Den opprinnelege logogramkarakteren til kileskrifta kom i bakgrunnen. Likevel heldt ein fram med å bruke dei tilsvarande logogramma for vanlege ord som «gud», «tempel» og så vidare. Difor kan til dømes teiknet AN på den eine sida stå som logogram for «gud», og på den andre sida vere namnet på guden An, og til og med verte brukt som stavingsteikn for stavinga -an-. Dessutan vart det same teiknet brukt som determinativ for gudenamn.

Døme 4 på biletet viser ein annan eigenart i det akkadiske kileskriftsystemet. Mange stavingsteikn har ikkje nokon eintydig lydverdi. Enkelte teikn, til dømes A, har same tyning uavhengig av stavingsvokalen sin. Heller ikkje i den andre retninga er det noka eintydig koordinering. Stavinga -ša- vert gjeve att til dømes med teiknet ŠA, men også med teiknet NÍĜ. Ofte vert til og med desse to teikna for den same stavinga brukt i ein og same tekst.

[endre] Språkutvikling

Gamalakkadisk, som vart brukt fram til slutten av det tredje årtusenet f.vt., skil seg frå både babylonsk som assyrisk, og vart utkonkurrert av desse dialektane. Allereie på 2000-tallet f.vt. kunne desse to, som seinare vart hovuddialektar, tydeleg skiljast frå kvarandre. Gamalbabylonsk er, på same måte som den nærståande dialekten mariottisk, tydeleg meir innovativt enn både det gamalassyriske språket og det fjernare eblaittiske språket. Difor er det i gamalbabylonsk at ein for fyrste gong finn former som lu-prus (eg kjem til å avgjere), i staden for den eldre la-prus. Sjølv om assyrisk var temmeleg arkaisk samanlikna med akkadisk, utvikla også dette språket visse nyvinningar, til dømes «den assyriske vokalharmonien», som likevel ikkje kan samanliknast med vokalharmonisystemet i tyrkisk eller finsk. Eblaittisk var eit endå meir arkaisk språk. Det hadde heile tida eit produktivt dualis og eit relativt pronomen som vart særstilt etter kasus, numerus og genus. Begge deler forsvann allereie i gamalakkadisk.

Gamalbabylonsk var kong Hammurabi sitt språk, og med dette skapte han det som i dag vert kalla lovene til Hammurabi, ein av dei eldste lovtekstane i verda.

Frå 1400-talet f.vt. snakkar ein om «mellombabylonsk». Grensedraginga byggjer på at kassittane erobra Babylonia omkring 1550 f.vt. og deretter snakka dette språket i over 300 år. Dei gav opp sitt eige språk til fordel for akkadisk, men hadde liten innflytnad på språket. I mellombabylonsken si blomstringstid var det i heile den gamle orientverda, inkludert Egypt, skriftspråket i diplomatiet. I denne perioden tok det også opp talrike lånord frå nordvestsemittiske språk og frå hurrittisk. Desse vart likevel berre brukt i det grenseområda til det akkadiske språkområdet.

Ei akkadisk innskrift
Ei akkadisk innskrift

Sjølv gamalassyrisk utvikla seg vidare under det andre årtusenet før Kristus. Sidan det var eit reint folkespråk – kongane skreiv på babylonsk – finst det berre nokre få omfangsrike tekstar frå denne tida i dag. Frå rundt 1500 f.vt. snakkar ein om «mellomassyrisk».

I det første årtusenet før Kristus mista akkadisk mer og mer sin status som embetsspråk. I begynnelsen, fra rundt 1000 f.Kr., sto akkadisk og arameisk parallelt som embetsspråk. Dette ble tydelig på mange avskrifter, hvor leirtavleskriverne skrev på akkadisk, mens papyrus- og lærskriverne brukte arameisk. Til og med de samtidige tekstene viser dette. Fra og med denne tida kalles språkene "nyassyrisk" og "nybabylonsk". Nyassyrisk fikk på 700-tallet f.Kr. et stort oppsving da det assyriske riket utvikla seg til en stormakt. 612 f.Kr. ble byen Nineve, og dermed det assyriske riket, ødelagt. Bare i omtrent ti år til forekom det tekster som var skrevet utelukkende på assyrisk.

Etter slutten på de mesopotamiske rikene, som kom gjennom persernes erobring av området, forsvant akkadisk (som nå kun eksisterte i form av "senbabylonsk") som folkespråk, men det ble fremdeles brukt som skriftspråk. Også etter grekernes invasjon under Alexander den store på 300-tallet f.Kr. kunne språket hevde seg som skriftspråk. Mye tyder imidlertid på at akkadisk som talespråk allerede var utdødd på denne tida, eller i det minste veldig lite brukt. De yngste tekstene på akkadisk stammer fra midten av 200-tallet e.Kr.

[endre] Dessifrering

Det akkadiske språket vart oppdaga att fyrst då dansken Carsten Niebuhr i 1767 kunne gjere omfangsrike avskrifter av kileskrifttekstar og presenterte dei i Danmark. Med ein gong byrja mange å prøve å tyde språket. Til særleg stor hjelp i den samanhengen var fleirspråklege tekstar, som mellom anna inneheldt gammalpersiske og akkadiske delar. Sidan mange kongenamn førekom i desse tekstane kunne ein identifisere i alle fall einskilde kileskriftteikn, som vart presenterte for ålmenta i 1802 av Georg Friedrich Grotefend. Allereie då var det mogleg å sjå at akkadisk tilhøyrde dei semittiske språka. Det endelege gjennombrotet i dessifreringa av skrifta, og dermed i tilgangen til det akkadiske språket, lukkast Henry Rawlinson med på midten av 1800-talet.

[endre] Dialektar

Denne tabellen inneheld ei samanfatning av dei til no sikkert identifiserte dialektane i akkadisk.

Dialekt Region
Assyrisk Nord-Mesopotamia
Babylonsk Sentral- og Sør-Mesopotamia
Eblaittisk Nord-Syria (i og omkring Ebla)
Mariottisk Mellersta Eufrat (i og omkring byen Mari)
Tall Baydar Nord-Syria (i og omkring Tall Baydar)

Enkelte forskarar (til dømes B. Sommerfeld 2003) trur vidare at den «gammalakkadisken» som vart brukt i dei eldste tekstane ikkje var nokon føregjengar til dei seinare dialektane assyrisk og babylonsk, men ei eiga dialekt som vart utkonkurrert av desse to og døydde ut tidleg.

[endre] Fonetikk og fonologi

Siden akkadisk som talespråk er utdødd og ingen samtidige beskrivelser av uttalen ble gjort, kan man ikke forske noe særlig på fonetikken og fonologien. Man kan allikevel, på grunn av slektskapet med de øvrige semittiske språkene og ved hjelp av variantene i skrivemåten av ord i akkadisk, trekke noen slutninger.

[endre] Konsonantar

Den følgende tabellen gjengir de lydene som særskilles i den akkadiske bruken av kileskrift. IPA-tegna representerer den antatte uttalen etter Streck 2005. I klammer følger den transkripsjonen for lyden som brukes i faglitteraturen, i de tilfellene hvor det skiller seg fra det fonetiske tegnet. Denne transkripsjonen har blitt foreslått for alle semittiske språk av Deutsche Morgenländische Gesellschaft (DMG) og betegnes derfor som DMG-Umschrift.

  bilabial alveolar palatal velar glottal
ustemte stemte ustemt stemt ustemt stemt ustemt stemt ustemt stemt
Ejektiver     t’ (), ts’ ()       k’ (q)      
Plosiver p b t d     k g ʔ (ʾ)  
Affrikater     ts (s), (š) dz (z)            
Frikativer             x ()      
Nasaler   m   n            
Vibranter       r            
Laterale approksimanter       l            
Sentrale approksimanter   w       j        

Når det gjelder lateralaffrikaten /š/, tror noen forskere at den har hatt en frikativ uttale ([ɬ] eller [ʃ]).

[endre] Vokalar

  framre sentrale bakre
urunda runda urunda runda urunda runda
lukka i         u
middels e/ɛ (e)          
åpen     a      

Dessuten regner de fleste akkadologer med at det fantes en bakre mellomvokal (o eller ɔ). Kileskriften gir imidlertid ikke noe godt bevis på dette.

Alle konsonanter og vokaler forekommer som korte og lange. Konsonantlengde uttrykkes ved dobling av den gjeldende konsonanten, vokallengde ved en strek over vokalen (ā, ē, ī, ū). Denne forskjellen er fonemisk, det vil si betydningsskillende, og utnyttes også i grammatikken, for eksempel iprusu (at han avgjorde) – iprusū (de avgjør).

[endre] Trykk

Om trykket i akkadisk uttale er ingenting kjent. Riktignok fins det visse holdepunkter, som regelen om bortfall av vokaler (se neste avsnitt) og det at visse skrivemåter i kileskriften kan representere en betoning av bestemte vokaler, men hittil har man ennå ikke kunnet bevise noen betoningsregel.

Akkadisk har en regel som stryker korte (og sannsynligvis ubetonte) vokaler. Dette skjer ikke med vokaler i siste stavelse i ord, og kun i åpne stavelser som følger en annen åpen stavelse med kort vokal. Åpne stavelser er i denne sammenhengen dem som slutter på en vokal. For eksempel uttales verbaladjektivet (partisipp II) av verbet prs (avgjøre) i sin feminine form paris-t-um (-t markerer hunnkjønn, -um er nominativ-endelsen). /i/-en strykes ikke, ettersom den befinner seg i en lukka stavelse (/ris/). I ordets maskuline form heter det imidlertid pars-um, siden /i/-en i den formen som ligger til grunn, /pa.ri.sum/, står i en åpen stavelse og kommer etter en kort åpen stavelse (/pa/). I akkadiskens senere språkstadier ser man i tillegg et generelt bortfall av korte vokaler i slutten av ord.

[endre] Grammatikk

[endre] Morfologi

[endre] Generelt

Som alle semittiske språk benytter også akkadisk seg av den såkalte rotbøyninga. Et ords «rot», som inneholder dets grunnbetydning, består vanligvis av tre konsonanter, de såkalte radikalene. Radikalene eller rotkonsonantene gjengis av og til i transkripsjonen med store bokstaver, for eksempel PRS (avgjøre). Mellom og rundt disse rotkonsonantene settes det i akkadisk inn ulike infikser, prefikser og suffikser, som har grammatiske og orddannende funksjoner. Konsonant-vokal-mønsteret som dette fører til, differensierer rotas grunnbetydning. Den midterste rotkonsonanten (radikalen) kan være enkel eller dobbel (forlenga). Denne forskjellen er betydningsskillende. Et eksempel på dette fins i avsnittet ”verbmorfologi”.

Konsonantene ʔ, w, j og n betegnes som «svake radikaler». Røtter som inneholder disse radikalene danner uregelmessige stammeformer.

[endre] Kasus, numerus og genus

Akkadisk har to grammatiske kjønn, maskulinum og femininum. Feminine substantiv og adjektiv har som oftest en -(a)t i slutten av stammen. Kasussystemet er enkelt. Det inneholder i entall tre kasus (nominativ, genitiv og akkusativ), i flertall bare to kasus (nominativ og oblik). Adjektiv kongruerer i kasus, numerus og genus med hovedordet og følger dette.

Med substantivene šarrum (konge) og šarratum (dronning) og adjektivet dannum (sterk) som eksempler, blir gammelbabylonskens kasussystem tydeliggjort i den følgende tabellen:

Kasus/Numerus maskulinum femininum
Substantiv
Nominativ singular šarr-um šarr-at-um
Genitiv singular šarr-im šarr-at-im
Akkusativ singular šarr-am šarr-at-am
Nominativ plural šarr-ū šarr-ātum
Oblik plural šarr-ī šarr-ātim
Adjektiv
Nominativ singular dann-um dann-at-um
Genitiv singular dann-im dann-at-im
Akkusativ singular dann-am dann-at-am
Nominativ plural dann-ūtum dann-ātum
Oblik plural dann-ūtim dann-ātim

Som man ser, skiller endelsene for substantiv og adjektiv seg fra hverandre bare i hannkjønn entall. Enkelte substantiv, framfor alt geografiske begrep som "by", "område" og så videre, kan dessuten danne en lokativ på -um i entall. Denne er imidlertid ikke produktiv, og de resulterende formene framstiller adverbiale bestemminger. I nybabylonsk tid blir um-lokativet vanligere og erstatter i mange former konstruksjoner med preposisjonen ina.

I senere utviklingsstadier av akkadisk har framfor alt den såkalte mimasjonen (endelsen -m), som opptrer i de fleste kasusendelsene, forsvunnet, bortsett fra i lokativ. Senere sammenfaller entall av substantiv i nominativ og akkusativ til -u. I nybabylonsk skjedde det en lydendring som gjorde at korte vokaler i slutten av ord forsvant. Dermed forsvant forskjellen mellom kasus bortsett fra ved maskuline nomen i flertall. I mange tekster skrev man imidlertid fortsatt kasusvokalene, men ikke konsekvent og ofte feilaktig. Siden det viktigste kontaktspråket på denne tida var arameisk, som også mangla kasusforskjeller, var denne utviklinga kanskje ikke bare fonologisk betinga.

[endre] Status

Det akkadiske substantivet kan ha tre forskjellige status. De uttrykker substantivets syntaktiske forhold til andre satsdeler. Status rectus (styrt status) er grunnformen. Status absolutus (absolutt status) brukes når substantivet i en nominalsats (for eksempel A er en B) brukes som predikat.

(1) Awīl-um šū šarrāq.
Mann - nom. han tyv (status abs.)
’Denne mannen er en tyv.’

Hvis et substantiv følges av et possessivsuffiks eller et substantiv i genitiv, må det stå i status constructus, som ofte, på samme måte som status absolutus, markeres ved bortfall av kasussuffikset.

(2) mār-šu
sønn (st.constr.) - 3.person.singular.maskulin.possessivpronomen
‚’hans sønn’, ’hans sønns’
(3) mār šarr-im
sønn (st.constr.) konge - genitiv.singular
’kongens sønn’

En genitivforbindelse kan også markeres med partikkelen ša. Substantivet som genitivfrasen avhenger av, står da i status rectus. Den samme partikkelen brukes også til tilknytning av relativsatser.

(4) mār-um ša šarr-im
sønn - nominativ.singular attributt konge - genitiv.singular
’kongens sønn’
(5) awīl-um ša māt-am i-kšud-Ø-u
mann - nominativ.singular attributt land - akkusativ.singular 3.person - erobre (preteritum) - singular.mask. - subordinativ
’mannen som erobra landet’

[endre] Verbmorfologi

Hos verbene skiller man mellom fire stammer. Grunnstammen (g-stammen) er den ikke-avleda formen. Med doblingsstammen (d-stammen) dannes applikativ-, kausativ- eller intensivformer. Den får betegnelsen sin fra fordoblinga av den midterste radikalen, som er typisk for d-former. Den samme fordoblinga opptrer også i presens av de øvrige stammeformene. Š-stammen (stammedannelseselement š-) brukes for kausativer. I d- og š-stammene endrer bøyningsendelsen sin vokal til /u/. N-stammen uttrykker passiv form. Stammedanningselementet n- blir dermed assimilert til den følgende første konsonanten i rota, som så blir forlenga (jf. eksempel 9 i den følgende tabellen). I visse former står det imidlertid ikke rett før konsonanten, noe som fører til at den opprinnelige formen /n/ beholdes (jf. eksempel 15).

Hver av de fire stammene kan ved siden av den normale bruken danne en refleksiv- og en iterativstamme.Refleksivstammene dannes med et infiks -ta-. Derav kalles de også gt-, dt-, št- respektive nt-stamme. nt-stammen dannes kun av noen veldig få verb. For iterativstammene brukes et infiks -tan-, som imidlertid bare er merkbart i presens. De øvrige tidsformene og avledningene av de såkalte tan-stammene gtn, dtn, Štn og ntn høres ut som de tilsvarende formene av refleksivstammene.

Av mange verb kan det på denne måten teoretisk sett dannes mange tusen former. Denne ytterst omfangsrike verbmorfologien er ett av de semittiske språkenes særlige kjennetegn. Følgende tabell viser et lite utsnitt av mangfoldet av former av rota PRS (avgjøre/bestemme).

Nr. Form Analyse/Stamme (G, D, Š, N) Oversettelse
1 i-PaRRaS-Ø 3.person-presens.G-singular.mask. ’han avgjør’
2 i-PaRRaS-Ø-u 3.person-presens.G-singular.mask.-subordinativ ’at han avgjør’
3 i-PRuS-Ø 3.person-preteritum.G-singular.mask. ’han avgjorde’
4 i-PtaRaS-Ø 3.person-perfektum.G-singular.mask. ’han har avgjort’
5 i-PtaRRaS-Ø 3.person-refleksiv.G-singular.mask. ’han avgjør seg’
6 i-PtanaRRaS-Ø 3.person-iterativ.G-singular.mask. ’han avgjør fremdeles’
7 u-PaRRiS-Ø 3.person-preteritum.D-singular.mask. ’han avgjorde til slutt’
8 u-šaPRiS-Ø 3.person-preteritum.Š-singular.mask. ’han lot avgjøre’
9 i-PPaRiS-Ø 3.person-preteritum.N-singular.mask. ’han skulle avgjøre’
10 PuRuS imperativ.G-2.person.singular.mask. ’avgjør!’
11 PāRiS-um partisipp.G-nominativ.singular.mask. ’avgjørende’
12 PaRiS-Ø stativ.G-3.person.singular.mask. ’han er avgjort'
13 PaRS-um verbaladjektiv.G-nominativ.singular.mask. ’avgjort’
14 PaRāS-um infinitiv.G-nominativ.singular.mask. ’avgjøre’
15 naPRuS-um infinitiv.N-nominativ.singular.mask. ’bli avgjort’
16 ta-PaRRaS-ī-niš-šunūti 2.person-presens.G-sg.fem.-ventiv-3.pers.plural.akkusativ ‚du (fem.) avgjør dem for meg’

En finitt verbform i akkadisk inneholder obligatorisk kongruens med satsens subjekt. Dette realiseres alltid ved hjelp av et prefiks, i noen former også med et suffiks. Som nevnt, skiller G- og N-stammenes prefikser seg fra prefiksene til D- og Š-stammene gjennom vokalen sin.

I den følgende tabellen framstilles de enkelte kongruensformene av verbet PRS (avgjøre) i preteritum av de fire stammene (oversettelse se tabellen ovenfor). Som man ser, skiller de to grammatiske kjønna seg fra hverandre kun i 2. person entall og 3. person flertall.

Person/Numerus/Genus G-Stamme D-Stamme Š-Stamme N-Stamme
1. person singular a-prus-Ø u-parris-Ø u-šapris-Ø a-pparis-Ø
1. person plural ni-prus-Ø nu-parris-Ø nu-šapris-Ø ni-pparis-Ø
2. person singular mask. ta-prus-Ø tu-parris-Ø tu-šapris-Ø ta-pparis-Ø
2. person singular fem. ta-prus-ī tu-parris-ī tu-šapris-ī ta-ppars-ī
2. person plural ta-prus-ā tu-parris-ā tu-šapris-ā ta-ppars-ā
3. person singular i-prus-Ø u-parris-Ø u-šapris-Ø i-pparis-Ø
3. person plural mask. i-prus-ū u-parris-ū u-šapris-ū i-ppars-ū
3. person plural fem. i-prus-ā u-parris-ā u-šapris-ā i-ppars-ā

Foruten subjektskongruensen kan opp til to pronominale suffikser henge seg på verbet, som da markerer det direkte og indirekte objektet. Disse pronominalsuffiksene er like for alle verbstammer. Til forskjell fra ved kongruensmorfemene skiller de to grammatiske kjønna i 2. og 3. person seg fra hverandre i entall og flertall. Siden både direkte og indirekte objekt markeres pronominalt, står det indirekte objektet (dativ) før det direkte (akkusativ). Suffikset for det indirekte objektet for 1. person entall ("meg", "til meg") tilsvarer ventiv-suffikset. -am brukes når subjektkongruensen opptrer uten suffiks, -m etter suffikset og -nim etter suffiksene og . Ventiv-suffikset opptrer ofte sammen med andre dativ-suffikser eller med suffikset for 1. person entall akkusativ.

Den følgende tabellen inneholder objektsuffiksets former, slik som de skulle brukes i gammelbabylonsk:

Person/Numerus/Genus Direkte objekt
(Akkusativ)
Indirekte objekt
(Dativ)
1. person singular -ni -am/-m/-nim
1. person plural -niʾāti -niʾāšim
2. person singular mask. -ka -kum
2. person singular fem. -ki -kim
2. person plural mask. -kunūti -kunūšim
2. person plural fem. -kināti -kināšim
3. person singular mask. -šu -šum
3. person singular fem. -ši -šim
3. person plural mask. -šunūti -šunūšim
3. person plural fem. -šināti -šināšim

Dativsuffiksets -m ble assimilert til den etterfølgende konsonanten, jf. eksempel (7) nedenfor. De følgende eksemplene illustrerer bruken av de beskrevne morfemene.

(6) i-bat-Ø-kunūti
3.person - preteritum.gripe - singular.mask. (subjekt) - 2.person.plural.mask.akkusativ
'han/hun/den/det grep dere'
(7) i-šruq-ū-nik-kuš-šu
<*i-šruq-ū-nim-kum-šu
3.person - preteritum.stjele - ventiv - 2.person.singular.mask.dativ - 3.person.singular.mask.akkusativ
'de stjal det fra deg'

[endre] Stativ

En veldig frekvent form, som kan dannes både av substantiv, adjektiv og verbaladjektiv, er stativ. Tilføyd til substantiv med predikativ funksjon (i status absolutus) tilsvarer denne forma verbet "å være" på norsk. Satt sammen med et adjektiv eller verbaladjektiv uttrykker den en tilstand. Tilsvarende funksjon som stativ har pseudopartisipp i egyptisk. Den følgende tabellen inneholder de enkelte formene for substantivet šarrum (konge), adjektivet rapšum (brei) og verbaladjektivet parsum (avgjort).

Person/Numerus/Genus šarrum rapšum parsum
1. person singular šarr-āku rapš-āku pars-āku
1. person plural šarr-ānu rapš-ānu pars-ānu
2. person singular mask. šarr-āta rapš-āta pars-āta
2. person singular fem. šarr-āti rapš-āti pars-āti
2. person plural mask. šarr-ātunu rapš-ātunu pars-ātunu
2. person plural fem. šarr-ātina rapš-ātina pars-ātina
3. person singular mask. šar-Ø rapaš-Ø paris-Ø
3. person singular fem. šarr-at rapš-at pars-at
3. person plural mask. šarr-ū rapš-ū pars-ū
3. person plural fem. šarr-ā rapš-ā pars-ā

I tillegg kan šarr-āta bety både "du var konge", "du er konge" og "du kommer til å bli konge". Stativ er altså uavhengig av tidsformer.

[endre] Orddanning

I tillegg til den allerede nevnte muligheten for avledning av ulike verbstammer, har akkadisk tallrike nominaldannelser fra verbrøttene. En veldig vanlig nominalisering er den såkalte ma-PRaS-formen. Den kan uttrykke stedet for en hendelse, personen som utfører handlingen, og flere andre ting. Hvis en av rotkonsonantene (radikalene) er en labial lyd, blir prefikset til na-. Eksempler på dette er: maškanum (sted, plass) av ŠKN (sette, legge), mašraum (prakt) av ŠR (være praktfull), maṣṣarum (vekter) av NṢR (vokte), naparum (sum) av PR (sammenfatte).

En lignende dannelse er maPRaSt-formen. De substantiva som stammer fra denne nominaldannelsen er grammatisk feminine. For dannelsen gjelder de samme reglene som for maPRaS-formen, for eksempel maškattum (depositum) av ŠKN (sette, legge), narkabtum (vogn) av RKB (ri, kjøre).

For avledning av abstrakte substantiv har man suffikset -ūt. De substantiva som dannes med dette suffikset er også grammatisk feminine. Suffikset kan føyes til både substantiv, adjektiv og verb, for eksempel abūtum (farskap) av abum (far), rabûtum (storhet) av rabûm (stor), waūtum (bortgående) av WJ (dra vekk).

Også avledninger av verb fra substantiv, adjektiv og tallord er det mange av. For det meste dannes det en d-stamme fra substantivets eller adjektivets rot, som da har betydningen "bli X" eller "gjøre noe til X", for eksempel duššûm (la spire) fra dišu (grass), šullušum (gjøre noe for tredje gang) fra šalāš (tre).

[endre] Preposisjonar

Akkadisk har preposisjoner som består av ett enkelt ord (for eksempel ina (i, på, gjennom, under), ana (til, for, mot), adi (til), aššu (på grunn av), eli (på, over), ištu/ultu (fra, siden), mala (ifølge), itti (med, hos)). I tillegg fins det også noen preposisjoner som er satt sammen med ina og ana (for eksempel ina maar (foran), ina balu (uten), ana ēr (fram til), ana maar (foran). Uavhengig av kompleksiteten styrer alle preposisjonene genitiv.

Eksempler: ina bītim (i huset, fra huset), ana ... dummuqim (for å gjøre … god), itti šarrim (hos kongen), ana ēr mārīšu (til sin sønn).

[endre] Talord

Siden tall vanligvis skrives som talltegn i kileskrift, er uttalen av mange tallord ennå ikke avklart. I kombinasjon med noe som telles står grunntalla i status absolutus. Siden andre tilfeller er veldig sjeldne, er formene av status rectus bare kjent for isolerte tallord. Tallorda 1 og 2, og også 21-29, 31-39, 41-49 og så videre kongruerer med det talte i grammatisk kjønn. Tallorda 3-20, 30, 40 og 50 viser en genuspolaritet. Det vil si at foran maskuline substantiv står den feminine formen av tallordet og motsatt. Denne polariteten er typisk for de semittiske språka og opptrer for eksempel også i klassisk arabisk. Tallorda 60, 100 og 1000 er like i begge kjønn. Med tallorda fra og med to står det som telles i flertall. Ved kroppsdeler som forekommer i par kan man legge merke til en dualisform, som imidlertid ikke lenger kan dannes produktivt, for eksempel šepum (fot) blir šepān (to føtter).

Ordenstalla dannes med få unntak ved tilføying av en kasusendelse til nominalformen PaRuS, hvor P, R og S må ersattes av tallordets tilsvarende konsonant. Spesielt iøyenfallende er det når ordenstallet og grunntallet er like. Ved fire inntrer det en metatese (lydombytting). Følgende tabell inneholder de maskuline og feminine formene av status absolutus av noen akkadiske grunntall sammen med de tilsvarende ordenstalla.

Tall maskuline
grunntall
feminine
grunntall
Grunntallets
kongruensforhold
maskuline
ordenstall
feminine
ordenstall
1 ištēn išteʾat,
ištāt
kongruens ištēn išteʾat
2 šinā šittā kongruens šanûm šanītum
3 šalāš šalāšat polaritet šalšum šaluštum
4 erbē erbēt polaritet rebûm rebūtum
5 amiš amšat polaritet amšum amuštum
6 šediš šiššet polaritet šeššum šeduštum
7 sebē šebēt polaritet sebûm sebūtum
8 samānē samānat polaritet samnum,
samnûm
samuntum
9 tešē tišīt polaritet tišûm,
tešûm
tišūtum,
tešūtum
10 ešer ešeret polaritet ešrum ešurtum
60 šūš ingen kjønnsforskjell ikke belagt
100 meʾat, mât ingen kjønnsforskjell ikke belagt
1000 līm ingen kjønnsforskjell ikke belagt

Eksempler: erbē aššātum (fire kvinner) (maskulint tallord!), meʾat ālānū (ett hundre steder).

[endre] Syntaks

[endre] Nominalfrasar

Med unntak av tallorda, står alle determinativene som føyes til et substantiv etter dette substantivet. Det gjelder både adjektiv, relativsatser og apposisjoner. Tallord står derimot foran substantivet. I følgende tabell analyseres nominalfrasen erbēt šarrū dannūtum ša ālam īpušū abūja (de fire sterke kongene, som har bygget byen, mine fedre).

Ord Analyse Del av nominalfrasen
erbēt fire-femininum (genuspolaritet!) tallord
šarr-ū konge-nominativ.plural substantiv
(frasens hovedord)
dann-ūtum sterk-nominativ.plural.maskulinum adjektiv
ša attributtmarkør relativsats
āl-am by-akkusativ.singular
īpuš-ū 3.person.bygge-plural.maskulinum
ab-ū-ja far-plural.maskulinum-1.person.possessivpronomen apposisjon

[endre] Satssyntaks

Den vanligste ordstillinga i akkadisk er subjekt-objekt-predikat. Denne sluttplasseringa av verbet, som er uvanlig i semittiske språk, er et bevis på den århundrelange språkkontakta med sumerisk, som også har denne ordstillinga. Det kan imidlertid også forekomme andre ordstillinger i akkadisk, framfor alt i litterære tekster. Særlig kiasmer, det vil si omvendinger av satsstrukturen, forekommer veldig ofte. Et eksempel fra Lærsylinderen fra Nabonid (2:20-2:21) tydeliggjør dette:

nīq tašrit-i ebb-i maar-šunu aqqi-ma ušamir kadrā-ja
offer (st.konstr.) prakt-genitiv ren-genitiv foran dere ofra jeg og jeg lot ta imot min hilsningsgave.akkusativ
objekt tilstandsangivelse verbform verbform objekt
første sats andre sats
”Et offer av ren prakt ofra jeg foran dere og lot (dere) ta imot min hilsningsgave.”

Verbformer i bisatser som innledes med en konjunksjon, bærer subordinativ-suffikset -u, som imidlertid faller bort når et annet suffiks som begynner med en vokal legges til. Den eneste konjunksjonen som alltid opptrer uten subordinativ i verbformen er šumma (hvis, om). Grunnen til dette er man ennå ikke sikker på. Noen andre konjunksjoner er ša (for relativsatser), kī(ma) (at, slik at, alt etter som, så snart, slik som), ūm (da, så snart, mens), adi (så lenge til), aššum (imens).

I nominalsatser brukes det ikke noe kopulativt verb i akkadisk, det vil si verb som det norske ”være”. I stedet for dette står det predikativt brukte substantivet eller adjektivet i stativ, som for eksempel i Awīlum šū šarrāq. (’denne mannen er en tyv’).

[endre] Ordforråd

På grunn av den intensive språkkontakten først med sumerisk og seinere med arameisk, består det akkadiske ordforrådet av et stort antall lånord fra disse språka. De arameiske lånorda var under de første århundredene i det første årtusenet før Kristus hovedsakelig begrensa til Nord- og Mellom-Mesopotamia, mens de sumeriske lånorda var utbredt i hele språkområdet. I tillegg til orda fra de nevnte språka, ble enkelte substantiv innenfor områdene ridning og husholdning lånt inn fra hurrittisk og kassittisk. Noen få lånord stammer fra ugarittisk.

På grunn av ordstillinga, som var veldig forskjellig fra ikke-semittiske språk, var det ikke mulig for akkaderne å overta sumeriske eller hurrittiske verb i den semittiske rotbøyninga. På grunn av dette ble bare substantiv og enkelte adjektiv lånt inn fra disse språka. Siden derimot arameisk og ugarittisk er semittiske språk, og dermed har rotbøyning, kunne akkadisk overta enkelte verb og også mange substantiv fra disse språka.

Følgende tabell inneholder eksempler på lånord i akkadisk.

Akkadisk Oversettelse Opphav Ord i
opphavsspråket
ås sumerisk du6
erēqu fly arameisk rot ʿRQ
gadalû kledd i lin sumerisk gada lá
abad(u) en vogndel kassitisk abad
isinnu fest sumeriska ezen
kasulatu et redskap av kopper hurrittisk kasulat-
kisallu gård sumerisk kisal
laqāu ta ugarittisk rot LQH
paraššannu del av seletøyet til en hest hurrittisk paraššann-
purkullu steinskredder sumerisk bur-gul
qaālu drepe arameisk rot QL
uriullu konvensjonalstraff hurrittisk uriull-

Men også akkadisk var kilde for lånord, framfor alt til sumerisk. Noen eksempler er: sumerisk da-rí (varig, fra akkadisk dāru), sumerisk ra-gaba (ridende, budbærer, fra akkadisk rākibu).

[endre] Døme på tekst

Den følgende lille teksten er paragraf 7 i Hammurabis lover, som ble skrevet rundt 1700-tallet f.Kr. Forkortelsene st.cs. og st.abs. står for henholdsvis "status constructus" og "status absolutus".

šumma awīl-um kasp-am urā-am ward-am amt-am
om medborger-nominativ enten sølv-akkusativ eller gull-akkusativ eller slave-akkusativ eller slavinne-akkusativ
 
alp-am immer-am imēr-am ū lū mimma šumšu ina
eller storfe-akkusativ eller får-akkusativ eller esel-akkusativ eller dock noen ting fra
 
qāt mār awīl-im ū lū warad awīl-im balum šīb-ī u
hånd (st.cs.) sønn (st.cs.) medborger-genitiv eller dog slave (st.cs.) medborger-genitiv uten vitne-plural. oblik og
 
riks-ātim i-štâm-Ø ū lū ana maṣṣārūt-im i-mur-Ø
enighet-plural. oblik 3.person-kjøpe. perfektum-singular eller dog til forvaring-genitiv 3.person-motta. preteritum-singular
 
awīl-um šū šarrāq i-ddâk
medborger-nominativ denne tyv (st.abs.) 3.person-drepe. passiv. presens-singular

Omsetjing: ’Hvis en medborger ut av hånda på en annen medborger eller en slave til en medborger uten vitner eller enighet kjøper eller tar i forvaring sølv, gull, en slave, ei slavinne, et storfe, et får, et esel eller noe som helst annet, er denne medborgeren en tyv og drepes.’

[endre] Akkadisk litteratur

  • Atramhasiseposet (byrjinga av det andre årtusenet f.Kr.)
  • Enuma Elish (rundt 1700-talet f.Kr.)
  • Gilgamesjeposet (standardversjon rundt 1200–1000-talet f.Kr.)

[endre] Bakgrunsstoff

[endre] Allmenne skildringar og grammatikkar

  • Wolfram von Soden: Grundriß der Akkadischen Grammatik. Analecta Orientalia. Bd 33. Rom 1995. ISBN 88-7653-258-7
  • Michael P. Streck: Sprachen des Alten Orients. Wiss. Buchges., Darmstadt 2005. ISBN 3-534-17996-X
  • Arthur Ungnad: Grammatik des Akkadischen. Neubearbeitung durch L. Matouš, München 1969, 1979 (5. oppl.). ISBN 3-406-02890-X

[endre] Lærebøker

  • Rykle Borger: Babylonisch-assyrische Lesestücke. Rom 1963.
    • Teil I: Elemente der Grammatik und der Schrift. Übungsbeispiele. Glossar.
    • Teil II: Die Texte in Umschrift.
    • Teil III: Kommentar. Die Texte in Keilschrift.
  • Richard Caplice: Introduction to Akkadian. Biblical Institute Press, Rome 1988, 2002 (4. oppl.). ISBN 88-7653-566-7
  • Kaspar K. Riemschneider: Lehrbuch des Akkadischen. Enzyklopädie, Leipzig 1969, Langenscheidt Verl. Enzyklopädie, Leipzig 1992 (6. oppl.). ISBN 3-324-00364-4

[endre] Ordbøker

  • Jeremy G. Black, Andrew George, Nicholas Postgate: A Concise Dictionary of Akkadian. Harrassowitz-Verlag, Wiesbaden 2000. ISBN 3-447-04264-8
  • Wolfram von Soden: Akkadisches Handwörterbuch. 3 Bde. Wiesbaden 1958-1981. ISBN 3-447-02187-X

[endre] Teiknlister

  • Rykle Borger: Mesopotamisches Zeichenlexikon. Alter Orient und Altes Testament (AOAT). Bd 305. Ugarit-Verlag, Münster 2004. ISBN 3-927120-82-0
  • René Labat: Manuel d'Épigraphie Akkadienne. Paul Geuthner, Paris 1976, 1995 (6.uppl.). ISBN 2-7053-3583-8

[endre] Faglitteratur om spesifikke emne

  • Ignace J. Gelb: Old Akkadian Writing and Grammar. Materials for the Assyrian dictionary. Bd 2. University of Chicago Press, Chicago 1952, 1961, 1973. ISBN 0-226-62304-1 ISSN 0076-518X
  • Markus Hilgert: Akkadisch in der Ur III-Zeit. Rhema-Verlag, Münster 2002. ISBN 3-930454-32-7
  • Walter Sommerfeld: Bemerkungen zur Dialektgliederung Altakkadisch, Assyrisch und Babylonisch. In: Alter Orient und Altes Testament (AOAT). Ugarit-Verlag, Münster 274.2003. ISSN 0931-4296

[endre] Bakgrunnsstoff på verdsveven


Semittiske språk
Austsemittisk: akkadisk
Nordvestsemittisk: ugarittisk | hebraisk | arameisk | arabisk | maltesisk
Sørsemittisk: ge'ez | amharisk | tigrinya | tigré | gurage | harari