St. Filipp

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

St. Filipp
St. Filipp

St. Filipp (fødd Fjodor), metropolitt i Moskva, var fødd inn i den adelege bojarfamilien Kolytsjevy. Han var den førstefødde til bojaren og den gudfryktige kona hans Barbara. Frå tidleg ungdom var Filipp svært glad i gudsinspirerte bøker; han var svært audmjuk og høgtidleg, og haldt avstand til fornøyelser. På grunn av den høge familiestatusen sin vitja han ofte tsaren sitt slott. Hans audmjuke og gudfryktige halding gjorde eit sterkt inntrykk på den jamnaldrande tsar Ivan den grusomme.

Som far sin byrja Filipp militærtenesta si og hadde gode framtidsutsikter, men han hadde ikkje behov for godene i verda. Ein søndag han var i kyrkja vart han imponert av orda til Frelsaren: «Ingen kan tena to herrar. Han vil hata den eine og elska den andre, eller halda seg til den eine og vanvørda den andre.» (Matt. 6, 24). Då han høyrte desse orda, fekk han eit kall til eit munketilvære og i all hemmeligheit kledd i vanlege folk sine klede drog han frå Moskva og til Solovetskaja kloster. Her arbeida han med tolmod og hardt i ni år som novise. Han jobba som vanleg lekmann i kjøkkenhage, i smie eller bakeri. Til slutt vart han presbyter og igumen etter ønske frå brorskapet sitt.

I denne posisjon tok han ivrig hand om velværet i klosteret, både materielt, men mest moralsk. Han laga kanalar mellom innsjøane, laga enger av myrlendte område, laga veg i område som tidlegare var uframkommelege, oppretta gardar og sjukehus, oppførte to majestetiske katedralar – Uspenskij og Preobrasjenskij - og andre kyrkjer, oppretta fleire kloster og eremitasjar til dei som ønska ro, og stundom gjekk han sjølv til eitt av desse, som før revolusjonen vart kalla Filipps eremitasje. St. Filipp skreiv nye reglar for felleskapet, som skildra eit hardtarbeidande liv med forbod mot dovenskap.

Igumen Filipp vart kalla til Moskva til ein geistleg rådsforsamling, og der på første møte med tsaren fekk han vite at han skulle ta over setet som metropolitt. Med gråt bønfalt han tsaren: «Ikkje skil meg frå mine kloster; ikkje gje ein liten båt ei så stor last!». Ivan var ubønhørleg og retta seg til biskopar og bojarar for at dei skulle overtale Filipp til å ta metropolitten sin stol. Filipp godtok til slutt avgjersla men ba om at området Opritsjnina skulle opphevast. Biskopane og bojarane overtalte Filipp til å ikkje insistere for mykje på dette ut av respekt for tsaren sitt autokrati, og ta rolla som metropolitt med audmjukskap. Filipp såg det som Guds vilje og overgav seg til tsaren sitt ønske.

I den første perioden under Filipp si leiing (1567-1568) minka terroren til Opritsjnina, men det varte ikkje lenge. Med eitt byrja plyndringa og drapa på nytt. Filipp prøvde nokre gonger å bringe tsaren til fornuft, og da han såg at det virka byrja han å handle meir ope.

21. mars 1568, den tredje søndagen i faste (krestopoklonnaja nedelja), før liturgien, sto metropolitten på ein høgd i midten av kyrkja. Plutseleg kom Ivan og mange opritsjnikarar inn i kyrkja. Alle var kledd i høge, svarte hattar (sjlyk) og svarte prestekjolar, med skinande knivar og dolkar under. Ivan kom til Filipp frå sida og bukka tre gonger for å få velsigning. Metropolitten stod stille og stirra på ikonet av Frelsaren. Til slutt sa bojarane: «Heilage herre! Tsaren kallar på di velsigning». St. Filipp snudde seg mot Ivan som om han ikkje kjende han igjen og sa: «I desse kleda kjenner eg ikkje den ortodokse tsaren, og heller ikkje i kongeriket sine forretningar. ... I denne tida da sola skin på himmelen er det uhørt at gode tsarar opphissar riket sitt... Tatarar og hedningar har lov og sanning, men vi har det ikkje. Vi, fyrste, offrar utan blod, men bak altera vert det spilt uskuldig blod av kristne. Eg sørgjer ikkje over dei som spiller sitt uskuldige blod, for dei blir tatt i mot som heilage martyrar, men eg sørgjer over ditt stakkars hovud... Gud skal ta tilbake alt frå hendene dine.» Ivan brann av sinne, kviskra truande og slo med septeret i podiumet. Til slutt sa han: «Filipp! Våger du å motsette deg mot vårt kongerike? Vi skal sjå kor mykje mot du har». – «Gode tsar», sa Filipp, - «det er gale av deg å skremme meg. Eg er ein framand på jorda, som arbeidar hardt for sanning, og ingen lidingar tvinger meg til ro». Svært opprørt gjekk tsaren ut av kyrkja, men skjulte sinnet sitt.

28. juli, på festdagen for Smolenskaja-ikonet av Jomfru Maria, som vert kalla Hodegetria, tenestegjorde Filipp i Novodevitsjij kloster og utførte Krestnyj khod rundt klosteret. Der var òg tsaren med mange opritjnikarar rundt seg. I løpet av preika la Filipp merke til ein opritsjnik i tatarlue, og peika på han til Ivan. Men mannen skunda seg å gøyme lua. Då anklaga opritsjnikarane han i å med vilje tale usant om tsaren og audmjuke han føre folket. Ivan gav då ordre om å døme Filipp. Baktalarane kom med falske skuldingar mot Filipp, som ikkje hadde sjans til å forsvare seg, og han vart frådømd stillinga sin.

8. juli, på festdagen for erkeengelen Mikael, tenestegjorde Filipp for siste gang i Uspenskij-katedralen. Plutseleg opna dørene seg og bojaren Basmanov kom inn med mange opritsjnikarar. Han gav ordre om å lese opp eit papir, der det til folk si overrasking vart sagt at Filipp sakna rolla som metropolitt. I neste augneblikk reiv opritsjnikarane kleda av han og kledde han i ein istykkerive munkekjole, førte han ut av kyrkja, sette han på ein slede og med forbannelsar køyrde han til eit av klostera i Moskva. Det gjekk rykte om at tsaren ønska å brenne Filipp på bålet, men på oppfordring frå presteembetet gav tsaren han i staden ein livstidsdom. På denne tida hadde tsaren tatt livet av mange av Filipp sine slektningar. Ivan kappa hovudet av ein som Filipp elska høgt og sende det til Filipp. Filipp tok i mot det med ærefrykt, bøygde seg ned, kyssa hovudet og sa: «Lykksaleg vart han utvald og tatt i mot av Gud», og sendte hovudet tilbake. Folket samla seg rundt klosteret frå morgon til kveld i håp om å i det minste få sjå ein skugge av den ærefulle helgenen og det vart fortalt mirakel om han. Då gav Ivan ordre om å bortvise han til Tverskoj Otrotsj kloster.

Året etter drog tsaren med følgje mot Novgorod og Pskov og sende opritsjniken Maluta Skuratov føre seg til Otrotsj kloster. St. Filipp føresåg sin komande død tre dagar før og gjorde seg klar for det ved å ha ein nattverd. Maluta kom med falsk audmjukskap til St. Filipp og ba om velsigning for tsaren. «Ikke vær blasfemisk», sa helgenen, - «men gjer det du har kome for å gjere». Maluta greip tak om halsen på Filipp og kvelte han. Straks vart det grave ei grav som helgenmartyren vart lagt i føre Maluta (23. desember 1569). St. Filips levningar ligg i Uspenskijkatedralen i Moskva som vitne om hans dåd.

[endre] Minnefestdager for St.Filipp

[endre] Kjelde

På andre språk