Sophus Bugge

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Elseus Sophus Bugge (5. januar 18338. juli 1907) var ein norsk språkforskar og folklorist.

Sophus Bugge blei født i Larvik, blei student i Kristiania 1848, tok filologisk embetseksamen i 1857, og reiste deretter på statsstøtta studiereiser i utlandet. I 1860 blei han universitetsstipendiat i samanliknande språkvitskap, i 1864 lektor og i 1866 professor i samanliknande indoeuropeisk språkforskning og gammalnorsk ved universitetet i Kristiania.

Bugge la ned det viktigaste arbeidet sitt i studia av den nordiske kulturutviklinga, men hanstod ogsåfor viktige bidrag innan samanliknande lingvistikk, latinsk filologi, dei gammelitaliske språkartane oskisk og umbrisk, etruskisk, armensk, romansk etymologi og sigøynarspråket. Som tekstkritikar er han særleg kjend for si utgåve av den eldre Edda frå 1867.

Allereie som student dro Sophus Bugge til Telemark for å samle norske folkeviser. Han ble en viktig bidragsyter til Danmarks gamle Folkeviser, som Svend Grundtvig hadde teke til med å gje ut i 1853. Bokverket, som er det viktigaste referanseverket i Norden for mellomalderballadar, blei først avslutta med bind XII i 1976.

[endre] Verk

  • Gamle norske Folkeviser, 1858
  • Studier over de nordiske Gude- og Heltesagns Oprindelse, 1881 ff.
  • Norges Indskrifter med de ældre Runer, 1891 ff.
  • Bidrag til den ældste Skjaldedigtnings Historie, 1894

[endre] Bakgrunnsstoff

Wikisource Sophus Bugge på Wikikilden (frie originaltekstar)
På andre språk