Milorg

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Denne artikkelen er ikkje (ferdig) omsett frå bokmål enno.

Hjelp oss gjerne med å gjera omsetjinga ferdig!

Milorg er namnet på den militære motstandsorganisasjonen som vart bygd opp i Noreg i løpet av den andre verdenskrigen. Hovedoppgaven var å forberede og ha styrker klare til frigjøringen, og støtte en eventuelt alliert invasjon. Milorg drev også et omfattende etterretningsapparat og støttet allierte operasjoner i Norge, utover krigen var de også aktiv med egne sabotasjeoperasjoner. Ved krigsslutt hadde Milorg en styrke på 40 000 soldater som deltok i frigjøringsprosessen.


Innhaldsliste

[endre] Organisasjonen

Etter det militære nederlaget i 1940 hadde mange soldater og offiserer gjemt unna våpen og holdt kontakten seg i mellom i mindre enheter. Andre grupper ble dannet med utgangspunkt i blant annet idrettslagene. Etter hvert begynte disse gruppene å samarbeide lokalt og allerede høsten 1940 begynte arbeidet med å bygge opp en landsomfattende organisasjon.

Den første gruppen som prøvde å samle motstandsarbeidet ble revet opp av arrestasjoner, ut fra denne gruppens arbeide fortsatte major Olaf Helset sammen med bla professor Johan Holst, kaptein Jakob Schive og oberstløytnant Ole Berg arbeidet med å danne en fast sentralledelse i Oslo - Den sentrale ledelse (SL). Olaf Helset ble arrestert i februar 1941

Milorgs øverste organ ble kalt Rådet og hadde fire medlemmer. Det var flere utskiftinger ettersom medlemmer ble arrestert eller måtte rømme landet. Sommeren 1942 ble juristen Jens Chr. Hauge medlem og han ble den sentrale skikkelsen i organisasjonens ledelse og holdt det gående fram til frigjøringen. I november 1944 ble Hjemmefronten samlet under en felles ledelse.

Rådet meldte seg til tjeneste i et brev stilet til Kong Haakon den 10. juni 1941, og det var tydelig at de ikke var særlig imponert over London-regjeringens innsats:

«Hensikten med vår organisasjon er å stille et maktapparat til rådighet for et innenlandsk styre, hemmelig eller offisielt som er godkjent av Kongen og som handler under direkte ansvar overfor Kongen. Dette innenlandske styre skal avgjøre om og når maktapparatet skal tre i funksjon. Det er av vesentlig betydning for oss å få godkjent dette grunnsyn»

Det er uklart om kongen fikk dette brevet, men svaret kom fra britene i form av et direktiv hvor det går klart fram at det ikke er aktuelt å anerkjenne andre enn den «grunnlovsmessige norske regjering». Forholdet mellom London og Oslo løste seg etter hvert, regjeringen godkjente Rådet som leder for militærorganisasjonen 20. november 1941 og Milorg ble lagt under Forsvarets Overkommando som en egen avdeling - FO 4. Denne avdelingen ble senere delt i to. En avdeling skulle ta seg av Milorg, den andre skulle ta seg av sabotasjeaksjoner (Kompani Linge), og trene instruktører.

Britene hadde en hemmelig organisasjon SOE som drev operasjoner i okkuperte land, og de hadde startet sitt arbeide i Norge i 1940. De var lenge skeptiske når det gjaldt Milorg, delvis fordi britene ønsket små selvstendige grupper styrt direkte fra Storbritannia, men også fordi en sentralstyrt organisasjon ledet fra et okkupert land var sårbar for infiltrasjon og opprulling. Militærorganisasjonen i Norge var imidlertid et faktum og kunne ikke avvikles eller splittes opp uten videre. I den såkalte «Stockholmsprotokollen» fra mai 1943 ble det avklart at Den sentrale ledelse skulle stå for det organisasjonsmessige og administrative arbeidet med organisasjonen, men Forsvarets Overkommando skulle ha kommandomyndighet. Det ble også et eget milorgkontor i Stockholm, underlagt militærinspektøren der.

Hjemmestyrkene hadde lenge et anstrengt forhold til SOE fordi britene ønsket å binde store tyske styrker i Norge for å lette presset på kontinentet. For å oppnå dette organiserte SOE kommandoraids som medførte forholdsvis store sivile skader og represalier i Norge uten å samordne seg med Hjemmefronten. Forholdet mellom Milorg og SOE ble avklart ved forhandlinger i Köpmannebro [1] ved Vänern i Sverige 7.-9. mai 1943.

[endre] Oppgaver

Milorgs styrker var irregulære styrker som skulle opererte bak fiendens linjer, noe som i utgangspunktet ikke var tillatt i følge Folkeretten blant annet fordi det medførte stor fare for represalier mot lokalbefolkningen. Mot slutten av krigen tok den tyske overkommando i Norge opp spørsmålet med «Oberkommando der Wehrmacht» (OKW) som først svarte at medlemmer av den norske motstandsbevegelsen skulle behandles som stridende hvis de opptrådte i samlede enheter og bar armbind eller andre tydelige kjennetegn. Den tyske politimyndighet i Norge protesterte mot denne tolkningen og OKW bestemte at medlemmer av motstandsbevegelsen bare skulle anerkjennes som stridende når de opptrådte i enheter på en tropp eller mer og i den hensikt å kjempe. «Sabotasje- og terrorgrupper som opptrer som banditter ukontrollert og fra bakhold, kommer ikke inn under denne bestemmelsen.»

I utgangspunktet var Milorgs ledelse Rådet svært forsiktig med hvilke oppgaver Hjemmestyrkene skulle ha, de skulle opprettholde ro og orden ved et eventuelt tysk sammenbrudd og gripe støttende inn ved en eventuell invasjon. Styrkene skulle ikke være væpnet før invasjonen var begynt. Rådet endret etterhvert syn på dette og kom høsten 1942 fram til at det ikke var mulig å bøye unna for fiendtlige represalier. Denne beslutningen forverret forholdet til den sivile motstandsbevegelsen, og ledelsen i Kretsen skrev i februar 1943 det såkalte «Partisanbrevet» [2] til regjeringen hvor de advarte sterkt mot å øke den militære aktiviteten. For å løse opp i spenningen mellom de to delene av hjemmefronten møttes partene i Stockholm i mars/april 1943. Dette møtet var vellykket og var med på føre til delvis oppklaring i forviklingene mellom Milorg og Kretsen, og etterhvert det samarbeid som utviklet seg til Hjemmefrontens Ledelse.

Etter den allierte invasjonen i Normandie, sommeren 1944 kunne de allierte avse fly og utstyr for forsendelser til Norge, og væpningen av hjemmestyrkene kunne begynne. Shetlandsgjengen fraktet våpen på fiskeskøyter over Nordsjøen, senere ble også ubåtjagere tatt i bruk, og allierte fly gjorde over 700 vellykkede slipp over norsk jord.

På denne tiden var norske hjemmestyrker klare til å bli satt inn mot tyskerne, om ikke annet så i form av begrensete aksjoner mot jernbanen for å hindre frakt av tyske tropper og utstyr til kontinentet for å stoppe invasjonen. Også hjemmefrontledelsen, FO og SOE støttet aksjoner, men denne gangen var det den allierte ovekommandoen (SHAEF) som holdt igjen. De forventet en seier innen utgangen av 1944, og ønsket å ta seg av de tyske styrkene på kontinentet heller enn å måtte angripe 400 000 tyske soldater i «Festung Norwegen». De allierte hadde heller ikke ressurser til å støtte en aktiv motstand i Norge som utviklet seg til full krig. Dette var en stor skuffelse for mange, og nærmest for å holde moralen oppe fikk SOE lov til å sette inn noen grupper.

Situasjonen snudde fullstendig da tyskerne startet Ardenneroffensiven i begynnelsen av desember 1944 og presset de allierte som innså at de nok ikke kunne få sine soldater hjem til jul likevel. Milorgleder Jens Chr. Hauge fortalte i sin bok - Rapport om mitt arbeide under okkupasjonstiden - at han var i London på den tiden og hadde møtt liten forståelse for norske aksjoner, men like før han skulle returnere til Norge hadde han fått nye direktiver. Disse ga ordre om å sette i verk «den maksimale sabotasje mot jernbaner og veier som lar seg forene med deres primære oppgave. Hensikten er å hindre og forsinke fienden i å nå Kontinentet ved å¨drive dem på sjøen hvor våre sjøstridskrefter kan senke dem, eller tvinge dem til å marsjere på veien. Særlig oppmerksomhet skal vies til sabotasje omkring Trondheim»

[endre] Gutta på skauen

Selve bildet på den norske motstandskampen er barske karer som ligger inne på skauen, klar med sine Stenguns til å slåss mot tyskerne og deres medløpere. Uttrykket stammer fra sommeren 1944 da tyskerne skrev ut tre årsklasser med ungdom for å delta i arbeidstjeneste. Hjemmefrontsledelsen fryktet at norsk ungdom skulle bli tvunget inn i tysk krigstjeneste, og oppfordret via løpesedler, oppslag og radio ungdommen til å boikotte registreringen:

Parolen er gitt. Ingen møter til registrering, selv ikke de som blir lokket med at de foreløpig skal slippe å bli innkalt til tjeneste. Snart kommer vår dag! […] Hvis du alt befinner deg i en tysk leir, har du ingen sjanser til å bli med på befrielsen. Vær tro mot ditt land, din konge og ditt folk. Nekt registreringen – koste hva det koste vil.

For de som ikke registrerte seg hadde Milorg organisert leire inne i skogen, fra disse leirene dro endel ungdom til Sverige, noen dro hjem, mens andre ble igjen i leirene og fikk militær opplæring. Disse «cellene» skulle være endel av Milorgs styrker som skulle settes inn i forbindelse med frigjøringen. Imidlertid lot frigjøringen vente på seg, og det kunne bli lange dager inne på skogen inntil maidagene 1945.

I 1944 starter oppbyggingen av regulære partisanbaser inne i øde fjell og skogsområder. Slike blir opprettet i Sør-TrøndelagHjort, HedmarkOrm, Sogn og Fjordane og RogalandBjørn West og Bjørn East, RogalandVarg og i Buskerud og OpplandElg. Bjørn West og Bjørn East var opprinnelig basen Fjord.

Basene Orm og Hjort skulle forsynes via Sverige, men den svenske regjeringen nektet å gi tillatelse til å transportere materiell gjennom Sverige og de ble aldri fullt operative. Opprettelsen av Varg-basen ble vanskelig på grunn av intens tysk aktivitet. Det ble kurset en del mannskaper i denne basen og den mottok 25 flyslipp. Basen Bjørn East fikk problemer på grunn av problemer med radiosambandet med Home Station i England og dermed mangel på forsyninger.

Basen Elg ble etter hvert svært omfattende, med stort område for flyslipp med Eureka-stasjon inne i fjella ved Vassfaret og fikk som oppgave å drive kursing av lagledere og seksjonsledere i Milorg. Etter endt kursing dro mannskapene hjem og kurset sine lag og seksjoner i det de hadde lært. På slutten av krigen, 24. april 1945, støtte tyske tropper sammen med norske heimefrontkarer på kurs i Eggedal, sørvest i området til Elg. I basen var det 130 mann, og etter fire timers kamp drives de tyske styrkene og hirdmennene tilbake. De norske styrkene mister 5 mann og har 3 sårede. De tyske styrkene mister 29 mann og har omtrent like mange sårede. Milorgstyrken trekker seg nordover inn i kjerneområdet av basen og blir oppløst. Totalt mottar basen 38 flyslipp (Offisielle? Basen var dumpingplass for flyslipp når mottaker ikke ble funnet) og har på slutten av krigen et lager av materiell og våpen for 2500 mann.

Bjørn West ble opprettet som en ordinær militærforlegning og var direkte underlagt Forsvarets Overkommando i London. Her var målet å opprette en stor styrke som skulle være disponibel som innsetningsstyrke. Hvis den ble utsatt for angrep så skulle den enten trekke seg tilbake til fjellområdene langs Sognefjorden eventuelt bli evakuert av marinen. Styrkene fikk mye av sitt materiell sjøveien fra England og det ble båret opp i fjellet og inn til basen, i tillegg kom mye med flyslipp. Etter et forsøk på å omringe de norske styrkene i BA 2 ved påsketider er det stille frem til 27. april da tyske styrker og gestapo blir landsatt i Matre. Litt senere kommer tyske krigsskip inn fjorden, og 28. april går tyske styrker til angrep på basen etter oppklaring inne på fjellet. Kampene raser til 4. mai da de norske styrkene trekker seg ut.

Allerede tidlig på ettervinteren var det klart at det var en større base inne på fjellet noe den tyske aktiviteten viser. 6. april blir Sjur Lindebrække, og Hans Sevaldson og Reidar Skau kontaktet av en skibsreder i Bergen. Bak kontakten er øverstkommanderende for de tyske styrkene i Vest-Norge, general de Boer. Han er bekymret for situasjonen og ønsker å oppnå kontakt med Hjemmefronten for å unngå kaos og få en fredelig avslutning på krigen. Alt tyder på at dette var et rent soloutspill, for den tyske kommandanten i Norge, general Franz Böhme sendte ut en dagsbefaling til sine offiserer 5. mai[1] «Oppdraget som er stillet Wehrmacht i Norge er nå som tidligere å forsvare sitt område mot ethvert fiendtlig angrep, om det komemr utenfra eller fra den norske motstandsbevegelse. Storadmiralen (Dönitz) ser det som sin viktigste oppgave å redde så mange tyskere og så meget tysk område som mulig fra bolsjevikisk kaos. Alle andre oppgaver må underordnes dette fortsett… Vi må være klar til kamp nå og i tiden fremover.» Når Lindebrække svarer i meget forsiktig på henvendelsen, og mener at FO i London bør underrettes motsetter de Boer seg at dette skjer over radio da han mener at Gestapo kan snappe opp meldingen. Isteden blir major Eivind Moe sendt som kurer og drar til England i slutten av april.

I en situasjon der general de Boer gjennom sitt soloutspill forhandler en avvikling av krigshandlinger bryter det ut åpen strid i fjellene mellom tyske styrker og styrkene ved Bjørn West. General de Boer gjør det klart at kampene må stanses, hvis ikke er det meningsløst å fortsette å forhandle. De norske styrkene må trekke seg tilbake mens han på sin side skal bringe fortsatte tyske angrep til opphør. Etter at det går beskjed til overkommandoen i London kommer det 2. mai beskjed til Bjørn West om at «fortsatte kamper er ikke ønskelig», og de norske styrkene trekker seg ut 4. mai.

[endre] Referanser

  1. François Kersaudy; Vi stoler på England, 1991

[endre] Bakgrunnsinformasjon