Ikaria
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Ikaria Lokalt namn: Ικαρία |
|
---|---|
Landsbyen Armenisthis nord på øya |
|
Geografi | |
Stad | Egearhavet |
Koordinatar | Koordinatar: |
Øygruppe | Dei nordegeiske øyane |
Areal | 255 km² |
Høgaste punkt | Atheras (1 033 m) |
Administrasjon | |
Land | Hellas |
Periferi Prefektur |
Nord-Egearhavet Samos prefektur |
Demografi | |
Folketal | 7 400 |
Folketettleik | 29 /km² |
Ikaria (gresk: Ικαρία), óg kalla Icaria og lokaklt kalla Nikaria eller Nicaria, er ei øy i Hellas som høyrer til Dei nordegeiske øyane i Egearhavet. Ho ligg om lag 19 km sørvest for Samos. Ho har fått namnet sitt frå Ikaros, son til Daedalos, som fall i sjøen like i nærleiken.
Innhaldsliste |
[endre] Geografi
Øya har eit areal på 660 km² og 160 km kystlinje. Det bur litt over 7 000 innbyggjarar på øya. Topografien varierar frå frodige skråningar til bare og bratte klipper. Øya er stort sett dekka av fjell, og fjellkjeda Atheras går over heile øya og det høgaste punktet er 1 033 moh. Dei fleste landsbyane ligg på slettene nær kysten, men eit par av dei ligg óg i fjella.
Ikaria har lang tradisjon i å produsere sterk raudvin. Store delar av øya er dekke av store buskar som gjer landskapet frodig og grønt. Ikaria har eit typisk middelhavsklima.
[endre] Historie
Ikaria har vore busett sidan minst 7000 fvt. då eit steinalderfolk grekarane kalla pelasgianarar kom til øya. Rundt år 750 fvt. koloniserte grekarar frå Milet Ikaria og oppretta ein busetnad der Kampos i dag ligg som dei kalla Oenoe. Ikaria vart ein del av Samos og Polykrates sitt rike. På denne tida vart tempelet til Artemis bygd ved Nas, som ligg nordaust på øya. Nas var ein heilag stad for dei førgrekiske innbyggjarane og ei viktig hamn på øya i antikken. Ho var ein passande stad for sjømenn å gjere ofringar til Artemis, som mellom anna var ein slags skytshelgen for sjøfararar. Tempelet stod framleis på midten av 1800-talet, då det vart plyndra for marmor av innbyggjarane i Khristos som nytta steinen til kyrkja si. I 1939 vart det greve ut av den greske arkeologen Leon Politis. Under den tyske og italienske okkupasjonen av Ikaria under den andre verdskrigen forsvann mange av gjenstandane som Politis fann. Lokale segner seier at det framleis står marmorstatuer under sanden ved kysten.
[endre] Den genuesiske perioden
På 1300-talet evt. vart Ikaria ein del av Genova sitt egeiske rike. På eit tidspunkt øydela faktisk innbyggjarane på øya hamna si for å hindre genuesarane å gå i land. Dei bygde sju vakttårn rundt kysten. Så snart dei såg eit fiendtleg eller ukjend skip tende vaktane eit bål og sprang så til ein cisterne, som alltid var full av vatn. Dei opna eit hol i botn av cisternen og lot vatnet strøyme ut og nedover røyr i fjellsida. I kvar cisterne var det rissa inn identiske linjer som hadde forskjellige tydingar, som t.d. «sjørøvarar» , «ukjend skip nærmar seg» osv. Ved å stenge vatnet ved rett linje kunne ein dermed gje melding til dei andre vakttårna om kva fare som nærma seg.
[endre] Den osmanske perioden
Maltesarordenen, som hadde base på Rhodos, hadde noko kontroll over Ikaria fram til 1521 då Det osmanske riket tok over øya. Øybuarane hengde først den tyrkiske skatteoppkrevaren, men klarte å kome seg unna utan straff.
Tyrkarane sende ingen leiarar til øya i fleire hundreår, så ho fekk stort sett vere for seg sjølv. Ein veit lite om øya i desse åra, bortsett frå at innbyggjarane skal ha vore av dei fattigaste i heile Egearhavet. I 1827 braut Ikaria ut av Det osmanske riket, men etter at den greske sjølvstendekrigen vart ho gjeve tilbake til Tyrkia. Ho vart verande ein del av Det osmanske riket fram til 17. juli 1912 då øybuarane kasta ut ein tyrkisk garnison og oppnådde sjølvstyre.
George Spanos (1872 - 1912) frå Evdilos vart drepen i eit tyrkisk bakhold den 17. juli, og vert æra som ein helt under den ikariske revolusjonen.
[endre] Fristaten Ikaria
18. juli 1912 vart Fristaten Ikaria oppretta. Naboøyane Fournoi Korseon vart óg frigjeve og ein del av fristaten. Ioannis Malakhias var den første og einaste presidenten av den kortvarige nasjonen. I fem månader var øya ein sjølvstendig stat med sin eigen væpna styrke, flagg, frimerke og nasjonalsong. Dei fem månadane var derimot vanskelege med matmangel, dårlege transportforhold og ingen posttenester, og dei var nær ved å verte ein del av Italia sitt egeiske rike. I november 1912, etter forseinkingar på grunn av balkankrigane, vart Ikaria derimot ein del av Hellas.
Øya vart hardt råka av den italienske og seinare tyske invasjonen under den andre verdskrigen og mista mange bygningar og menneskeliv, dei fleste som følgje av svolt. Verdskrigen vart etterfulgt av den greske borgarkrigen (1945-1947) mellom nasjonalistar og kommunistar. Den greske regjeringa nytta øya som eksil for om lag 13 000 kommunistar. Sjølv den dag i dag støttar mange (men langt frå alle) kommunismen, og Ikaria vert derfor stundom kalla Kokkino Nisi (gresk: Κόκκινο νησί) (Raud øy) eller Kokkinos Vrahos (gresk: Κόκκινος Βράχος) (Raud stein). Livskvaliteten til innbyggjarane betra seg etter 1960 då den greske regjeringa betra infrastrukturen på øya og hjalp til med å få i gang turistindustrien her.
[endre] Landsbyar
- Agios Polykarpos
- Agios Kirykos
- Amalo
- Arethousa
- Armenistis
- Chrysostomos
- Dafni
- Evdilos
- Faros
- Fournoi Korseon
- Frantato
- Gialiskari
- Kalamos
- Kampos
- Karavostamo
- Karkinagri
- Kouniados
- Lagada
- Lapsachades
- Manganitis
- Nanouras
- Nas
- Panagia
- Perdiki
- Pezi
- Proespera
- Raches
- Therma Ikarias
- Trapalo
- Vrakades
[endre] Bakgrunnsstoff
[endre] Kjelde
- Denne artikkelen er basert på ei omsetjing av artikkelen Icaria frå Engelsk Wikipedia .
|
||
---|---|---|
Øyar i det sentrale Egearhavet: | Samos • Fournoi Korseon • Thymaina • Ikaria • Khios • Oinousses • Psara • Antipsara • Lesbos • Agios Efstratios • Limnos • Imbros | |
Øyar i Det trakiske havet: | Samothraki • Thasos |