Romanen Jonas

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Jonas er ein roman skriven av Jens Bjørneboe. Den vart utgjeve i 1955, på Aschehoug forlag. På den tida boka vart skriven, var Bjørneboe i starten av trettiåra og arbeidde på Steinerskolen i Oslo. ”Jonas” er delt opp i to delar kalla I Villniset og Under Hjulet. Boka har 12 Kapittel, fem i første del og sju i andre del. Mot slutten kjem eitt eige kapittel med overskrifta Jungmannens Historie.

[endre] Handling

Boka handlar om den vesle guten Jonas som veks opp på 50-talet, og vanskane han møter når han skal byrje på skulen. Jonas kan nemlig ikkje lese. I byrjinga av første klasse er det sjølvsagd normalt, men tida går og Jonas kan framleis ikkje lese eit ord i 2. klasse. Lærerinna meiner han berre treng litt press, noko som fører til at Jonas blir utsett for mobbing og plaging frå både lærar og medelevar. Etter nesten to år på denne måten, blir foreldra kalla inn til møte og fortalt at sonen deira held resten av klassen tilbake og øydelegg for dei. Dei blir pressa til å overføre Jonas til hjelpeskulen, kalt ”Iddioten” av barna. Jonas har det vanskelig på skulen, men nektar likevel å bli overført til skulen for psykisk utviklingshemma der leiinga meiner han høyrer heime. Han klamrar seg til senga, blir sjuk, og rømer snart heimanfrå.

Når han dukkar opp att er det gjøymd i livbåten på eit skip utanfor Bergen. Mannskapet tar seg av han, og spesielt jungmannen, ein tidlegare lærar, blir knytta til han. Han overtalar Jonas til å reise tilbake til foreldra i Oslo. I mellomtida har onkelen til Jonas fått høyre om ein spesiell skule i byen frå nokon kundar. Der skal dei visstnok ha andre metodar, og sjølv om skulen manglar pengar og egentlig ikkje har plass til fleire elevar, får Jonas byrje i 2.klasse der. Bjørneboe gir ikkje skulen noko namn, men den har svært store likskapar med Steinerskolen. Her er spelar undervisninga på kreativitet og fantasi, og Jonas kan delta på lik linje med alle andre. Han får i tillegg ekstratimar saman med andre elevar med lese- og skrivevanskar, der dei lærer alfabetet ved å høyre historier og teikne kvar bokstav. Og etter kvart betrar tilveret seg for Jonas.



Det må seiast at ”Jonas” på ingen måte er skriven ut i frå ein objektiv ståstad. Boka eit uttrykk for Bjørneboe sine personlige meiningar om skulesystemet, og menneske og hendingar blir gjerne satt på spissen for å få fram poenget. Dei vonde er verkeleg vonde, og dei gode er heltar. Men det er ikkje nokon løyndom at Bjørneboe skriv ut i frå sin subjektive ståstad, for kven gjer ikkje det? Boka er skriven for å setje fokus på ei viktig problemstilling, ikkje for å gje ei objektiv skildring av kvardagslivet til ein sjuåring på 50-talet. Og som debattinnlegg er ho effektiv. Bjørneboe skreiv fleire romanar som denne, romanar der han set fokus på samfunnsproblem ved å følgje skjebnene til enkeltmenneske. Ein kan derfor slutte seg til at å skape debatt var meir viktig for han enn å lage ei naturalistisk forteljing.

På andre språk