Subjekt

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Subjekt er ein grammatisk funksjon.

[endre] Eigeskapar ved subjekt

Grammatiske funksjonar er vanskeleg å definere på tvers av språk; i nokre språk kan subjekt definerast som det som har ei viss posisjon i visse setningstypar, i andre har det ingen fast posisjon, men har alltid ein viss kasus (som nominativ). Semantisk sett kan me seie at subjektet har det privilegiet å oftast uttrykkje den potensielle handlaren til predikatet, men passivisering endrar jo på dette. Subjektet har derimot dei syntaktiske eigeskapane å kunne spele ei prominent rolle i visse grammatiske prosessar, som nettopp passivisering, refleksivisering, serielle verbkonstruksjonar; og det er subjektet som kan kontrollerast utanfrå i infinitivskonstruksjonar.

[endre] Subjekt på norsk

I norsk blir subjektet definert som det setningsleddet som står rett etter det finitte verbet viss setninga blir gjort om til eit ja/nei-spørsmål. Pronomen som fyller subjektfunksjonen har på norsk nominativ kasus.

Norsk er eit V2-språk - i deklarative heilsetninger står det finitte verbet alltid på andreplass - subjektet får plassen rett før verbet (som i setninga eg syklar) med mindre denne posisjonen er okkupert av eit setningsadverbial (som i setninga no syklar eg). Dyvik (2000) gir ei analyse kor det finitte verbet er etterfulgt av ein eksosentrisk frase S som kan ha subjektet på første eller andre plass.

[endre] Kilder

Dyvik, H.: Nødvendige noder i norsk. Grunntrekk i en leksikalsk-funksjonell beskrivelse av norsk syntaks. I: Breivega, Kjersti Rongen, Torodd Kinn og Øystein Alexand Vangsnes (red.): Menneske, språk og fellesskap. Festskrift til Kirsti Koch Christensen på 60-årsdagen 1. desember 2000. Oslo, 2000, Novus Forlag, ISBN 82-709-9322-0