Fonologisk tone
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Tone er eit fonologisk omgrep som refererer til det fenomenet som gjer at språklege ytringar får ulik tolking alt etter korleis grunnfrekvensen, eller tonehøgda (f0-frekvensen) i ytringa varierer. Det er to typar tonesystem, dei som er knytt til trykk, og dei som ikkje er det.
I eigentlege tonespråk vil kvar staving kunna bera fonemisk distinkt tone.
I tillegg til språk med eigentlege tonesystem finst det også trykktonespråk der språket har toneskilnad berre i trykksterk stilling — normalt berre i éi staving av ordet, men unntaksvis òg i stavingar med sterkt bitrykk i samansette ord. Eit slikt system, som blir kalla tonelag, finst t.d. i enkelte indoeuropeiske språk, slik som norsk, svensk og panjabi.
Innhaldsliste |
[endre] Eigentlege tonespråk
Det finst to typar eigentlege tonespråk: konturtonespråk (desse finn vi mange av i Søraust-Asia), og nivåtonespråk (desse finn vi mange av i Afrika).
[endre] Konturtonespråk
Eit typisk konturtonespråk er kinesisk. Kinesisk har fem ulike tonar, som skil seg frå kvarandre med konturen til f0-frekvensen.
[endre] Nivåtonespråk
I nivåtonespråk skil tonane seg frå kvarandre i kraft av at dei er høgare og lågare i høve til kvarandre. I ei setning startar talaren høgt ut, og tonen går ned i løpet av setninga. Ein høg tone på slutten av setninga vil dermed vere lågare enn ein låg tone i starten, men han vil likevel vere høg, relativt til tonane før og etter.
[endre] Trykktonespråk
![]() |
Denne språkartikkelen er ei spire. Du kan hjelpe Nynorsk Wikipedia å vekse seg stor og sterk gjennom å utvide han.
Sjå òg: Oversyn over språkspirer. |