Banefart

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Banefarta til ein lekam, vanlegvis ein planet, ein naturleg satellitt, ein kunstig satellitt eller ei dobbeltstjerne, er farta han går i bane rundt massesenteret i systemet. Som oftast er dette massesenteret eit massivt lekam. Banefart kan referere til snittfart i bane, snittfarta han gjør eit omløp på eller farta ved eit gitt punkt i banen.

Banefarta på ein tilfeldig stad i banen kan bli rekna ut ved hjelp av avstanden til det sentrale lekamet i den posisjonen og den spesifikke baneenergien, som er uavhengig av posisjon: den kinetiske energien er den totale energien, minus den potensielle energien.

Dermed, under astrodynamiske standardføresetnader, er banefarta (v\,):

  • generelt: v=
\sqrt{2\left({\mu\over{r}}+{\epsilon}\right)}
    • ellipsebane: v=
\sqrt{\mu\left({2\over{r}}-{1\over{a}}\right)}
    • parabolsk bane: v=\sqrt{\mu\left({2\over{r}}\right)}
    • hyperbolsk bane: v=\sqrt{\mu\left({2\over{r}}+{1\over{a}}\right)}

der:

  • \mu\, er den standarde gravitasjonsparameteren
  • r\, avstanden mellom det banegående lekamet og det sentrale lekamet
  • \epsilon\, er den spesifikke baneenergien
  • a\,\! er store halvakse

NB: