Frans av Assisi

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Frans av Assisi frå syklusen i katedralen i Assisi
Frans av Assisi
frå syklusen i katedralen i Assisi

Frans av Assisi, den heilage Frans (it. San Francesco d'Assisi) (født 1181 eller 1182 i Assisi, Umbria, Italia, død 3. oktober 1226), italiensk grunnleggar av munkeorden, kåra til helgen i 1228.

Han blir minna 4. oktober.

Innhaldsliste

[endre] Bakgrunn: levemann og riddar

Franciskus var eit av dei mange barna til Pietro Bernardone, ein rik tekstilhandlar, og kona Pica, som var av ei italiensk adelsslekt i Provence. Døypenamnet hans var Giovanni (Johannes), men faren endra namnet hans til Frans for å ære Frankrike (France) som han hadde handelssamband med.

Han gjekk som barn på sokneskulen ved San Giorgio-kyrkja, men han var ikkje særs interessert i skulearbeid. Som ung var Frans framfor alt interessert i den moderne trubadurkunsten, forutan fest, moro og natteliv i gatene i Assisi, til stor forarging for folket i byen.

I november 1202 braut det ut ein krig mellom Assisi og Perugia, og Frans var blant dei mange unge menn som drog i krigen. Slaget enda med nederlag for Assisi og Frans vart sittande i ei kummerleg fengselscelle i Perugia i eitt år før faren fekk kjøpt han fri. Frans sleit lenge med sjukdom etter dette fengselsopphaldet.

Krusifikset i San Damiano
Krusifikset i San Damiano

Våren 1205 vart det på ny ut ein krig med Perugia, og Frans skulle reise i krigen som riddar. Allereie dagen etter vende han att, etter å ha fått ei religiøs openberring i Spoleto. Sommaren og hausten same år gjekk han rastlaust rundt i omlandet til Assisi, til han ein dag gjekk inn i den falleferdige kyrkja San Damiano, rett nedanfor Assisi.

[endre] Omvendinga

Ei oppleving i 1205 i den fattige, falleferdige kyrkja San Damiano rett nedanfor Assisi vart vendepunktet i Frans' liv. Presten hadde knapt middel til livsopphald, og langt mindre til olje til lampene eller til vedlikehald av kyrkja. I halvmørkret sette Frans seg ned ved alteret med eit gammalt bysantisk krusifiks, og han begynte å be. I følgje legenden snakka Jesus Kristus til ham frå krusifikset og oppmoda han til å setje i stand Guds forfalne hus. Frans tok oppmodinga bokstavleg og sette i gang med å restaurere San Damiano-kyrkja, og seinere arbeidde han på andre kyrkjer i området.

Frans' oppgjer med far sin Giotto di Bondone
Frans' oppgjer med far sin Giotto di Bondone

Frans' nye livsveg var ikkje akkurat slik den ambisiøse faren hadde tenkt for sonen sin, og konflikten ende med eit dramatisk brot. På plassen ved det tidlegare romerske Minervatempelet i Assisi stelte Frans deg framfor biskop Guido og borgarar i byen, tok av seg alle klea sine, som han hadde fått frå faren, leverte dei til han, og sa:

"Før sa eg: Far min, Pietro Bernandone. Nå seier eg: Fader vår, du som er himmelen ...."

Etter dette hadde Pietro Bernandone aldri meir kontakt med Frans. Frans kan likevel ha hatt noko kontakt med mor si, som delte mykje av Frans' syn på livet.

[endre] Frans og dei spedalske

Dei spedalske var utstøtte i mellomaldersamfunnet, og folk både frykta og forakta dei som var sjuke. Det var strenge reglar for korleis dei skulle oppføre seg overfor resten av samfunnet for å isolere seg frå dette. Utanfor Assisi var det fleire lasarett som dei spedalske kunne bu i; dei var rekna som daude for denne verda.

Frans delte den same avskyen overfor dei spedalske som andre folk i samtida.. Han gjorde alt for å unngå dei, og om han gav dei almisser, var det alltid gjennom ein mellommann. Sjølv snudde han seg bort og heldt seg for nasen. Men han opplevde at avskyen for spedalske og andre vanføre menneske stengde for den andelege utviklinga hans.

Under bønn fekk han bod om å snu ryggen til det som før hadde vore til glede, og heller gjere til glede det som han før hadde avskydd. Då han ein dag møtte ein spedalsk på vegen utanfor Assisi, bestemte han seg for å gjere noe radikalt med si eiga oppfatning: Han gav sjølv ein mynt til den sjuke, og kyssa den forkrøpla handa hans. For å få bukt med sin eigen avsky mot dei sjuke, budde han hos dei ei tid, gav dei almisser og kyssa alltid dei hendene til kvar av dei. Slik overvann han frykta for dei sjuke, og han fekk rom for å utvikle seg andeleg.

Det han før hadde avskydd var blitt ei glede. Frans orienterte seg sterkare mot dei aller svakaste og utstøtte i samfunnet. Når Frans kom til ein by, vart han vel fagna, dei ringde med klokkene og storgleddest kring han.

Frans av Assisi
Frans av Assisi

[endre] Ordensgrunnleggaren

Etter kvart skjønte Frans at han måtte forstå Kristi ord i San Damiano i ei overført tyding, at kallet hans måtte vere meir enn å setje i stand kyrkjebygg.

I 1210 grunnla han fransiskanarordenen (Ordo Fratrum Minorum, O.F.M.), og fekk godkjenning frå Innocent III same året. Alt året før hadde folk byrja å flokke seg rundt han. Ordensreglanevart stadfesta av Honorius III i 1223. Klosterløfta er fattigdom, kyskheit og lydnad. Frans let leiinga av ordenen gå på omgang blant ordensbrørne.

Etter først å ha møtt mykje spott og motgang, opplevde Frans i si levetid at ideane hans vart godtekne, og mange av dei personlege vennane hans var med på å skape det som vart livsverket hans. Han fekk sjå at ordenssamfunnet voks og fekk fleire hundre ordensbrør, fransiskanarane, eller gråbrørne, som dei òg vart kalla.

Klara av Assisi grunnla ei kvinneleg gren, Klarissene, i 1212.

Frans døydde i 1226. Femti år seinare hadde fransiskanarne 8 000 kloster med 200 000 munkar. I slutten av mellomalderen var tiggermunkane den beste stønaden for pavekyrkja.

Frans si grav, krypten i Basilica di San Francesco d'Assisi
Frans si grav, krypten i Basilica di San Francesco d'Assisi

[endre] Produksjon

I si samtid vart Frans rekna for å vere ein ulærd mann, sidan han ikkje hadde studert latin eller teologi. Som skoleungdom hadde han knapt brydd seg om å skrive og lese. Dess meir er den litterære og poetiske produksjonen hans verd å merke seg.

Blant det mest kjente han har skrive er Frans av Assis bøn: Herre, gjer meg til reiskap for din fred --- og Solsongen (Canticum fratris solis), som han skreiv i klosterhagen i San Damiano i 1224. Solsongen er omskriven til ein salme, i norsk versjon kalt Takk, gode Gud, for alle ting (Norsk Salmebok nr 281).

[endre] Segner om merkelege hendingar

Mange segner er knytt til Frans personlege mot og kjærleik til natur og menneske.

Frans tenkte så mykje på Jesu liding, vert det fortalt, at han fekk Jesu sårmerke i hendene sine. Denne stigmatiseringa er tidfest til 14. september 1224 , og han gjekk etter dette med Kristi sårmerke resten av livet.

Ei omtalt hending er då Frans preika for fuglane. Denne hendinga er bl. a. skildra i Franz Liszts programmatiske stykke for piano « St. François d'Assise. La Prédication aux oiseaux». Fuglane skal ha blitt tiltrekt av Frans' stemme, og stilt ha lytta til han.

Då Frans var i Portiuncula kjende han kroppslege lyster så sterkt at han kasta seg inn i ein rosebusk med mange tornar. Busken sleppte alle tornane, og enno veks det rosebusk på denne staden, utan tornar.

Frans skal ha vore svært glad i dyr, og han kalla dei brør og systrer. Ein dag han møtte ein gutt på vegen; gutten bar på eit bur med nokre skogsduer han hadde fanga. Frans kjøpte duene og sleppte dei fri med ein gong. I Gubbio vart Frans angripen av ein ulv. Frans snakka roleg til ulven, og sa han skjønte at han var sulten. Om ulven slutta å terrorisere byen skulle dei leggje ut mat og slutte å jakte på han, lovte han.


[endre] Eksterne lenker

Wikimedia Commons har ei samling filer som gjeld: Frans av Assisi

[endre] Litteratur

Mark Galli: Frans av Assisi og hans verden, Luther Forlag, 2005, ISBN 82-531-4452-0 Lauitz Holsvik 1961: Kyrkjesoge

Artikkelen byggjer på ei omsetjing frå bokmålswikipediaen