Dyd
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Ei dyd, evt. ei dygd er eit omgrep frå moralfilosofien (og kristendommen), og det beteiknar ein moralsk verdifull eigenskap eller god handling. Ordet kjem frå det norrøne dygð, som er beslekta med å duge, og det tydde opphavleg dugleik eller dyktigleik. Det latinske ordet for styrke, «virtus» (frå «vir», dvs. mann) og det greske arete betyr det same. Dyd kan på norsk også bety møydom, kjønnleg reinskap, kyskhet og ærbarleik.
Dyd i moralsk tyding er ein opplært eigenskap eller eit såkalla internalisert handlingsmønster.
I Aristotoles si lære om dydsetikk er dyd det et menneske må oppnå for å få eit godt liv, og dyden består av ulike eigenskapar som må justifiserast samfunnet. Dømer på desse eigenskapane er: mot, visdom (evt. klokskap), måtehald, rettferd, ærlegskap, etc. Desse eigenskapane må finne eit midtpunkt, ein gyllen middelvegm mellom to ekstremitetar. T.d. er det å vere feig og det å vere dumdristig ekstremane, medan motet står mellom. Ein må altså finne balansen til kva som er kva. Dette fører til det Aristotoles kaller ein eit menneske med [telos], god karakter.
Mot, visdom/klokskap, måtehald og rettferd er Platon sine fire klassiske kardinaldyder. Kristen teologi legger gjerne til, frå 1. Korinterbrev 13: Tru, håp og kjærleik. Desse sju er til saman dei sju dydene (kardinaldydene og dei teologiske dydene).
Kategoriar: Etikk | Dyder