Fonologisk tone

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Tone er eit fonologisk omgrep som refererer til det fenomenet som gjer at språklege ytringar får ulik tolking alt etter korleis grunnfrekvensen, eller tonehøgda (f0-frekvensen) i ytringa varierer. Det er to typar tonesystem, dei som er knytt til trykk, og dei som ikkje er det.

I eigentlege tonespråk vil kvar staving kunna bera fonemisk distinkt tone.

I tillegg til språk med eigentlege tonesystem finst det også trykktonespråk der språket har toneskilnad berre i trykksterk stilling — normalt berre i éi staving av ordet, men unntaksvis òg i stavingar med sterkt bitrykk i samansette ord. Eit slikt system, som blir kalla tonelag, finst t.d. i enkelte indoeuropeiske språk, slik som norsk, svensk og panjabi.

Innhaldsliste

[endre] Eigentlege tonespråk

Det finst to typar eigentlege tonespråk: konturtonespråk (desse finn vi mange av i Søraust-Asia), og nivåtonespråk (desse finn vi mange av i Afrika).

[endre] Konturtonespråk

Eit typisk konturtonespråk er kinesisk. Kinesisk har fem ulike tonar, som skil seg frå kvarandre med konturen til f0-frekvensen.

[endre] Nivåtonespråk

I nivåtonespråk skil tonane seg frå kvarandre i kraft av at dei er høgare og lågare i høve til kvarandre. I ei setning startar talaren høgt ut, og tonen går ned i løpet av setninga. Ein høg tone på slutten av setninga vil dermed vere lågare enn ein låg tone i starten, men han vil likevel vere høg, relativt til tonane før og etter.

[endre] Trykktonespråk

Bokstavar Denne språkartikkelen er ei spire. Du kan hjelpe Nynorsk Wikipedia å vekse seg stor og sterk gjennom å utvide han.

Sjå òg: Oversyn over språkspirer.