Stev
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Stev er den vanlige nemninga på eit vers eller eit omkved og kan delast i fleire underkategoriar. Ordet kjem frå vervet å stave, eller substantivet stav, som peikar mot talet på tunge stavingar i verset (all bunda form har tunge og lette stavingar).
[endre] Stevtypar
Gamalstev vert rekna som den eldste stevtypen. Versemålet har to rim, på andre og fjerde linje. Forma er vanlig i mange mellomalderballadar og er difor spreidd over hele Skandinavia, Island, Eire og Storbritannia. Ein går ut i frå at forma stammar frå versefortelingar frå mellomalderen som vart oversett til norrønt omkring 1300.
Eit typisk gamalstev kan minna om et ordtak, eller vera restar av viser som er forsvundne for lenge sidan. Draumkvedet er ein ballade som i si helheit er dikta på dette versemålet.
Døme:
- Det stend ei bjørk i Lanjeiseini
- som lavar av adde greinir
- Mange spørje, men ingen veit
- Om Lanjeiskjempun er heimi (Setesdal).
Nystev vert rekna som ei mykje yngre form. Denne forma har fastare versrytme og rimar parvis: A-A, B-B. Desse steva vart mykje nytta til dikt ved spesielle høve og er vanlege i stevjing eller stevleik. Versemålet har vore nytta av nyare diktarar, som til dømes Aasmund Olavsson Vinje i diktsyklusen Storegut, av Aslaug Vaa og av Ivar Aasen.
Døme:
- Til lags åt alle kann ingjen gjera
- det er no gamalt og vil so vera
- eg tykkjer stødt at det høver best
- å hjelpa den som det trengjer mest.
Slåttestev er vers, stubbar eller viser som er dikta på slåttemelodiar. Her vart rytmen forma av slåtten og oppsto når slåtten vart tulla, om det ikkje var spelemann til stades og songaren ville variera med tekst (jmfr. joik). Sume gongar vaks steva til heile slåttestev-viser. Visa eller stevet tok ofte utgangspunkt i namnet på slåtten eller spelmannen slåtten kom frå. Mange av dei lengre visene handla om Myllarguten, eller han er nevnt i teksten. Andre spelmenn, som Hølje Plassen eller Olav Naper kunne òg få slike viser knytt til slåttar dei hadde spela.
Døme:
- Har du´kje hoppa, så hoppa du vel no,
- var du´kje galen, så flaug du´kje so,
- har du´kje vore i Hjartdal på Tho,
- sulla, lulla, lulla-dio (etter hallingen Hopparen, som fins over hele hardingfeleområdet.