Dei sju dygdene

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Pacientia (tolmod), trykk av Sebald Beham 1540
Pacientia (tolmod), trykk av Sebald Beham 1540

De sju dygdene, eller dei sju kardinaldygdene, er dei positive spegleigenskapane til dei sju dødssyndene i romersk-katolsk kristendom. Dei spelte ei stor rolle for etiske diskusjoner i mellomalderen. Det norske ordet dygd kjem frå norrønt dygð, som er i slekt med å duge. Det latinske ordet for dygd er «virtus» som tyder styrke, (frå «vir», dvs. mann).

Innhaldsliste

[endre] Prudentius’ liste

Ei liste med sju dygder skriv seg frå eit dikt av 400-talsspoeten Aurelius Clemens Prudentius, Psychomachia, som tek opp kampen mellom det gode og det onde.

  1. Dygd - virtus (motsats til vellyst)
  2. Openheit - liberalis (motsats til gjerrigheit)
  3. Fråhald - frenum (motsats til fråtsing)
  4. Flid - industria (motsats til latskap)
  5. Tolmod - patientia (motsats til vreide)
  6. Medmenneskelegheit - humanitas (motsats til misunning)
  7. Audmykt - humilitas (motsats til hovmod)[1]

[endre] Kardinaldygdene

Mot, visdom, måtehald og rettferd er Platons fire klassiske kardinaldygder. Kristen teologi legg gjerne til, frå 1. Kor. 13: Tru, håp og kjærleik. Desse sju er til saman dei sju kardinaldygdene:

  • Prudentia (visdom eller varsemd)
  • Iustitia (rettferd)
  • Temperantia (måtehald)
  • Fortitudo (mot)
  • Fides (tru)
  • Spes (håp)
  • Caritas (kjærleik)[2]

[endre] Kjelder

[endre] Fotnotar

  1. Lista er omsett frå svensk wikipedia
  2. Lista er omsett frå bokmålswikipediaen med tillegg frå nederlandsk wikipedia.