Messe
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
- For framføringsmåten, sjå messing
Messe (av latin missa, opphaveleg knytt til verbet mittere, som tyder 'sending', jfr. missio), er ei nemning som er nytta om den sentrale liturgiske handlinga i den kristne gudstenesta. Messa inneheld nokre faste ledd, som ikkje har vore skift på sidan mellomalderen. Sjølve ordet Missa er opphaveleg knytt til utsendingsbodet som vert teke opp att ved enden: Gå i fred, ten Herren med glede, eller Messa er til endes, gå i fred.
[endre] Messeledda
Dei faste ledda i høgmessa er kalla Ordinarieledda, som etter regelen skal vera med i kvar gudsteneste:
Attåt dette kjem det til nokre utskiftbare ledd, kalla proprieledd:
- Introitus (før Kyrie)
- Graduale
- Alleluia/Tractus/Sekvens (mellom Gloria og Credo)
- Offertorium (etter Credo)
- Communio (Nattverd. (etter Agnus Dei).
Attåt desse kjem det til nokre talte ledd: Helsing, canon og fadervår, som støtt er med, og proprieledda kollekt, Epistel, Evangelium, bøn og prefasjon. I den norske gudstenesta vert desse stort sett haldne ved like.
Messa har ei klår dramaturgi, som vert ivareteke gjennom ledda. Denne dramaturgien har vore så solid at det har synt seg vanskeleg å rokke ved han på mange hundreår.
[endre] Messa i musikkhistoria
Dei faste messeledda vart tidleg utarbeidde av ulike komponistar, av di dei støtt var sunge. Messeledda vart mest alltid framførde på latin og gresk, og sunge av liturgen eller av kyrkjekoret. Framvoksteren av messa heng nøye saman med framvoksteren av ein vestleg polyfoni.
Dei første gjennomkomponerte messene vart laga på 1300-talet. Før dette hadde komponistar gjerne utarbeidd einskilde ledd, helst Gloria-delen. Utover i dei følgjande hundreåra vart komponistar støtt bedne om å skrive ny musikk til messeledda, og slik vart messa ein kyrkjemusikalsk sjanger.
Dei tidlege messene vart ofte skrivne over ei kjend melodi, gjerne ein hymnetone frå dei gregorianske gradualene. Her kunne komponistane arbeide og harmonisere ut melodien på ulike vis. Desse messene er oftast kalla parodimesser. Utover på 1500-talet vart det óg vanleg å nytte skrivne satsar, anten små fleirstemmige songar eller motettar som forelegg. Desse messene fekk namn etter den tona, songen eller motetten som var nytta, som kjennemerke.
Fram til om lag 1600 var messene stort sett framførd utan tonefølgje. I barokken vart det meir vanleg å byggje ut messa med instrument, og dei ulike ledda vart delte opp etter eit meir opera-liknande prinsipp. Med tida vart ikkje messene av dette slaget gagnlege til bruk i gudstenesta sameleis som før, men dei stod fram som sjølvstendige musikalske verk. Ei av dei største som er skrivne av dette slaget er H-moll-messa av Johann Sebastian Bach, som knapt vart oppført medan han levde, og som varar i meir enn to timar.
Utover i romantikken vart messene større i takt med voksteren på orkesteret, men det vart óg mindre vanleg å komponere ny musikk til messeledda. Dei romantiske komponistane nytta meir tid på requiem-messa, som er ei serskild grein av messeliturgien.
I nyare tid vert det komponert ny musikk til einskilde ledd, til nytte i gudstenesta, som i eldre tid. Musikken som er mest nytta i den norske gudstenesta er skriven av Egil Hovland og Trond Kverno.
Kjelde: Gads Musikhistorie, København..