Vestnorske målføre
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Vestnorske målføre er grovt sett målføra på Vestlandet og i Nord-Noreg.
Austnorsk er dei målføra der den såkalla jamvektslova har verka, det er i austlandsk og trøndsk. Dei har kløyvd infinitiv. Det har ikkje vestnorsk, verken vestlandsk eller nordnorsk. Vestlandske målføre har anten -a eller -e som infinitivsending. Nordnorsk har mykje apokope, det vil seie ingen endingar i infinitiv. Nokre målføre på Helgeland har klare austnorske trekk som kløyvd infinitiv (ranværing) og tjukk l.
Dei vestlandske målføra har ein del variasjon når det gjeld den bundne artikkelen i hokjønn. På Sør-Vestlandet finn ein -o/å, (t.d. bygdå og huså), lenger nord finn ein -i (Indre Sogn), og enno lengre nord finn ein -a. Bergen bymål skil seg ut ved at det ikkje skil mellom hankjønn og hokjønn, men har som einaste norske dialekt berre felleskjønn attåt inkjekjønn.
Over det meste av det vestlandske språk-området dominerer forma e(g) som personleg pronomen (første person eintal). Men sunnmørsk har ei og romsdalsk har i for eg.
Langs kysten frå Sørlandet til Stavanger finn ein vokalane b, d og g for p, t og k mellom vokalar eller i slutten av ord, (t.d. bog og håb for bok og håp). Dei siste hundre åra har såkalla skarre-r spreidd seg frå Bergen, Stavanger og Ullensvang til store delar av Sør-Vestlandet. Lenger nord har dei rulle-r heilt til ein kjem til grensemålet romsdalsk, som har eittslags-r som i austnorsk.