Statskyrkjeordninga

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Statskyrkjeordninga i Noreg tyder at Den norske Kyrkja er statskyrkje her i landet. Når ein har ein statsreligion tyder det at eit bestemt trussamfunn er ankra i lovverket i landet og administrert av statsorgan. Slik har det vore sidan dansketida, da den lutherske statskyrkja vart innførd med tvang av danskekongen. Statskyrkja representerer den religionen som staten har gitt offisiell status og særlege finansieringsordningar.

I § 2 i Grunnlova er den evangelisk-lutherske kristendomsvarianten definert som staten sin offentlege religion. Som ei følgje av dette er biskopar og prestar i Den norske Kyrkja statlege embets- og tenestemenn. Det er òg eit krav at minst halvparten av regjeringa er medlemer av statskyrkja, da regjeringa er øvste styret for kyrkja. Kongen er overhovudet til statskyrkja. Han er forplikta til å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religionen, og til å handheve og verne denne (Grunnlova, § 4). Kongen har altså ikkje religionsfridom.

Det har i meir enn 100 år vore diskusjon om Den norske Kyrkja framleis skal vere statleg eller om ein skal skilje kyrkja frå staten. Tilhengarane av statskyrkjeordninga legg ofte vekt på kulturarven i denne samanhengen, medan motstandarane oftast viser til menneskerettstenkinga.

Den siste statlege utgreiinga (Gjønnes-utvalet) har presentert eit tredje alternativ i saka: "Lovforankra folkekyrkje". Da vil Den norske Kyrkja framleis vere ankra i lovverket, om ikkje i Grunnlova, men samtidig vil ho vere eit eige rettssubjekt med sjølvstendig avgjerdsmakt. Ei tilsvarande løysing vart vald i Sverige frå år 2000.

Kjelde: I hovudsak bokmålswikipediaen.