Øyre
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

1 - Tinning
2 - Øyregang
3 - Ytre øyre
4 - Trommehinna
5 - Ovale vindu
6 - Hammeren
7 - Ambolt
8 - Stigbøylen
9 - Bogegangar
10 - Sneglehuset
11 - Hørselnerva
12 - Øyretrompet
Øyre finn ein på dei fleste dyra, hovudfunksjonen er å oppfatte (høre) lyd.
Det er vanleg å dele inn øyret på pattedyr i ein indre, ein midtre og ein ytre del.
Denne artikkelen er ikkje (ferdig) omsett frå nb enno.
Hjelp oss gjerne med å gjera omsetjinga ferdig! |
Det ytre øre består stort sett av hud og brusk. Det har til oppgave å lede lyden inn i øregangen, og beskytte det indre øret mot vann og andre fremmedelementer. I tillegg endrer foldene i det ytre øret frekvensspekteret på den innkommende lyden, alt etter etter hvor lyden kommer fra. Dette skjer for at individet lettere skal kunne retningsbestemme lyden.
Mellomøre inneholder en knokkelkjede bestående av hammeren (lat. malleus), ambolten (lat. incus) og stigbøylen (lat. stapes). Stigbøylen er koblet til en membran som kler det ovale vindu som grenser til sneglehuset (se under).
Det indre øre inneholder blant annet sneglehuset som omdanner vibrasjoner til nervesignaler, og labyrinten som hjelper individet å holde balansen.
Innhaldsliste |
[endre] Menneskets øre
[endre] Det ytre øret
Øremuslingen: omgir åpningen til ytre øregang og består av en hudkledd bruskplate. Har liten betydning for hørselen, men kosmetisk viktig. Ytre øregang: 3-4cm lang hudkledd kanal. Små kjertler produserer ørevoks. Trommehinnen: Spent opp i enden av ytre øregang. Vibrerer ved påvirkning av lyd. Består av løvtynn bindevevsplate.
[endre] Mellomøret
- En liten luftfylt grotte i tinningbeinspyramiden, avgrenset fra det ytre øret av trommehinnen. På motsatt side er det to små åpninger; det ovale vindu og det runde vindu. Disse leder inn til det indre øret.
Mellomøreknoklene Mellomøreknoklene danner et mekanisk system som overfører lydimpulser fra trommehinnen til det ovale vindu. To ørsmå tverrstripete muskler går fra veggen i mellomøret, den ene til hammeren, den andre til stigbøylen. Sammentrekning av disse musklene hindrer lydoverføringen fra trommehinnen og beskytter sansecellene i indre øret mot støyskade.
Det ovale vindu Dekket av tynn bindevevsmembran.
Stigbøylen Kroppens minste knokkel. Fotplaten dekker det ovale vindu som et tett lokk. Andre enden danner en leddforbindelse med ambolten som på andre side står i forbindelse med hammeren; den tredje og største mellomøreknokkelen. Skaftet på hammeren er sammenvokst med trommehinnen.
'Øretrompeten (lat: tuba auditiva).En tynn kanal til svelget som utligner lufttrykket i øret. Dette for at trommehinnen kan vibrere uhindret. Er blokkert av en slimhinne, men når vi svelger eller beveger kjevene oppstår et mekanisk drag som åpner kanalen og luft kan strømme fritt mellom svelg og mellomøret.
Mastoidcellene Rett bak øremuslingen kan en kjenne et tydelig knokkelfremspring. Dette er øreknuten (processus mastoideus). På innsiden er det tallrike små luftfylte hulrom i beinvevet, som står i forbindelse med mellomøret. Ingen kjent betydning.
[endre] Det indre øret
Det indre øret består av et komplisert system av væskefylte kanaler i tinningsbeinspyramiden, også kalt labyrinten.. Alle delene står i forbindelse med hverandre, men delt i tre hoveddeler:
- Sneglehuset (lat.cochlea) – ivaretar hørselssansen
- Buegangene - ivaretar likevektssansen
- Vestibulum - ivaretar likevektssansen
Sneglehuset Tynn spiralformet kanal, delt på langs av to bindevevsmenbraner som gir tre parallelle kanalløp. På den ene av disse menbranene, basilarmembranen sitter sansecellene
Buegangene Tre halvsirkelformede rør som står vinkelrett på hverandre i tre plan, og vestibulum består av to mindre hulrom; sacculus og utriculus. Alle disse strukturene inneholder sanseceller som forteler om hodet og kroppens stilling og bevegelse. Afferente signaler fra indre øret formidles gjennom den indre øregangen. Her passeres nervus vestibulocochlearis, som formidler de afferente sansesignalene fra likevektsorganet og hørselsorganet. Sammen med denne nerven går små arterier fra en av de store arteriene til lillehjernen. Nervus facialis går først sammen med nervus vestibulocochlearisi den indre øregangen, og deretter alene i en slynget kanal før den kommer ut av kraniet rett bak øreknuten.(processus mastoideus)
Lydbølger med ulik frekvens skaper svingninger i ulike deler av basilarmembranen. Høy frekvens (lyst) - langt nede, lav frekvens (mørk) - i toppen.Her er grunnen til at vi kan skille mellom mørke og lyse toner. Svigninger i basilarmembranen fører til at hårene på hårcellene reiser seg – fører til dannelse av afferente sensoriske nerveimpulser. Disse impulsene blir ledet videre til kjerner i hjernestammen, thalamus, ved hjelp av nervus vestibulocochlearis, som på sin side igjen formidler signalene videre til andre deler av sentralnervesystemet.
Hørselsbarken i temporallappen, som ivaretar bevisst lydopplevelse står i forbindelse med språkområdene og har stor betydning for språkfunksjonen; Wernickes område i venstre hemisfære er f.eks. spesielt viktig for forståelsen av språk. Ved ødeleggelse her, for eksempel i forbindelse med et hjerneslag, vil pasienten utvikle sensorisk afasi – kan uttale ord, men ordene har ingen mening.
En liten utvidet del av hver buegang, samt sacculus og utriculus inneholder hårceller. De stikker inn i en gelèaktig masse. I sacculus og utriculus inneholder denne massen små saltkrystaller som kalles ontolitter. Når vi dreier på hodet blir væsken i buegangene ”hengende igjen” i forhold til hodebevegelsen. Dermed ”dytter” væsken på den gelèaktige massen over hårcellene slik at hårcellene bøyes, som igjen forårsaker afferente nerveimpulser i tilhørende sensoriske nevroner. Buegangene registrerer rotasjon av hodet. Ulike rotasjoner stimulerer de tre buegangene på ulike måter ettersom de står i hvert sitt plan. Dermed får hjernen presis informasjon om hvilke bevegelse som har funnet sted. Enten vi beveger oss eller står stille virker tyngdekraften på otolittene i sacculus og utriculus, slik at hårene alltid blir trukket i en bestemt retning.
De sensoriske nervene fra likevektsorganet går i nervus vestibulocochlearis til hjernestammen, der de ender i flere store kjerner, vestibulariskjernene. Herfra går de i motonevronene i ryggmargen til lillehjernen. Samlet bidrar disse til overordnet kontroll over muskler for at vi kan opprettholde balansen.
Et samarbeid mellom flere deler av nervesystemet er avgjørende for at vi skal kunne gå og stå uanstrengt:
- Synssansen registrerer hvordan kroppen er plassert i forhold til omgivelsene
- Ulike mekanoreseptorer i bevegelsesapperatet forteller om leddenes stilling og bevegelse
- Trykkreseptorer i huden under føttene registrerer kroppens vektfordeling i forhold til underlaget
Områder i hjernebarken setter sammen denne sanseinformasjonen sammen med sanseimpulsene fra likevektsorganet. Nedstigende baner til motonevronene i ryggmargen sørger deretter, i samarbeid med lillehjernen, for å kontrollere muskulaturen vi bruker for å holde oss oppreiste.
Svimmelhet ved for eksempel piruetter skyldes uoverenstemmelse mellom sanseinformasjon fra likevektsorganene og andre kilder. Når vi plutselig stopper opp, så fortsetter væsken i buegangene å bevege seg en stund etterpå. Hjernen tolker dette som at hodet fortsatt roterer, men motsatt av først. Annen sanseinformasjon forteller at kroppen faktisk står stille. Dermed oppfattes en illusjon om at rommet snurrer rundt oss.
Mennesker kan oppfatte frekvenser fra ca. 30 Hz og helt opp mot 15-20 000 Hz.
[endre] Virvelløse dyr
Sanseorganer som kan oppfatte lyder hos virvelløse dyr er små akustiske hår på hudskjelettet (kutikula) eller noen organ som ligner litt på et øre. Disse kalles tympanalorganer og er plassert på forskjellige steder på kroppen. Løvgresshopper og sirisser har de på frambeina, litt høyt oppe på leggen. Ved å snu på seg kan de også rettningsbestemme hvor lyden kommer fra. Andre har slike hørselorgan på bakkroppen.
Insekter kan oppfatte frekvenser, helt opp mot 200 kHz., det er langt høyere enn det mennesker kan oppfatte (15-20 kHz).
Det å kunne høre er nyttig for å finne en partner (forplantning), for å unngå fiender og oppdage fare. Noen nattaktive insekter, blant annet sommerfugler i gruppen nattfly, har evnen til å høre lyden fra flaggermus som er på jakt. Like før flaggermusen angriper, slipper sommerfuglen seg ned, og unngår å bli spist.