St. Nikodim
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
St. Nikodim eller Prost Nikodim (født Nikita Kozjeozerskij) vart fødd inn i ein bondefamilie i landsbyen Ivanovka i Rostovskij ujezd. Ein gong arbeida han med far sin på jordet då han høyrte orda: «Nikodim! Nikodim!», noko som peikte fram mot hans munketilvære.
Etter at foreldrene hans døydde lærte han seg smedkunst i Jaroslavl og kom så til Moskva. Nikita levde eit svært audmjukt liv, trengde ikkje mykje, og gav det han ikkje trengde av løna si til trengande. På fritida vitja han ofte katedralar og kloster. Ein ven som Nikita arbeida med hadde ei sint kone. Ho ville forgifte mannen sin og dryssa gift i maten. Mannen døydde og Nikita, som åt saman med han vart alvorleg sjuk i magen og leid lenge av denne sjukdomen. Ein gong kom Blazjennyj Vasilij til han og gav han drikke frå ei skål. Etter dette vart Nikita frisk.
Ein gong Nikita gjekk forbi Kulisjki stoppa han nær hytta til Ilija, ein Kristis tåpe, og Ilija skreik da han såg han: «Eremitten av Hozjuga har kome!». Dette gjorde sterkt inntrykk på Nikita og han tok det som eit kall. Han selde alt han eigde og kom til Pafnutij som var ein arkimandritt i Tsjudov kloster og ba om å bli tatt opp i brorskapet. I klosteret vart han munk og fekk der namnet Nikodim. I elleve år var Nikodim eit førebilete for audmjukskap, lydnad, usjølvkjærleik og omsorg. I 1602 vart arkimandritt Pafnutij metropolitten Sarskij og tok Nikodim med seg. Men Nikodim ønska eit einsamt og asketisk liv. Etter eitt år gjekk prosten nordover og kom først til Kozjejezerskij kloster med biskopen si velsigning, og budde der i eitt og eit halvt år.
Ønsket om ro førte han til småelva Hozjuga 5 verstar (1 verst = 1,066 km) frå Kozjejezerskij kloster. Der, djupt i skogen, bygde han ei lita hytte. Her budde han aleine i 35 år og følgde St. Pavel frå Theben. I total ro borte frå resten av verda ba han for jorda. Han delte fisk, som han likte å fiske, med andre munkar i klosteret. Villrein gjekk uredd og åt nær Nikodim. Nettene fordreiv han i bøn og berre sjeldan tillét han seg ein liten blund sittande. Innstendig bøn og håp om Guds hjelp redda han frå ulukker fleire gonger. Ein gong byrja hytta hans å brenne. Han gjekk ikkje ut, men tok ikonet av Jomfru Maria og byrja å be til Gud. Med eitt byrja det å regne og brannen sløkte. Ein annan gong stoppa Nikodim ein flaum ved hjelp av bøn. Då hytta hans vart falleferdig bygde medlemmer av klosterfelleskapet ei ny. I nærleiken gravde Nikodim sjølv ei grav og gjekk der ofte for å be. Ein gong ba han i 40 dagar. Med dette strengt asketiske livet oppnådde han høge andelege talent. Gud gav han heilag skarpsinn og lækjande krefter.
Ein gang kom åndene til to menn til Nikodim: svjatitel Aleksij, metropolitt av Moskva, og prepodobnyj Dionisij, arkimandritt av Svjato-Troitskij Sergiev kloster. Dei kunngjorde hans dødsdag til 40 dagar seinare, 3. juli 1640. Levningane av St. Nikodim vart halde i Bogojavlenskij-katedralen i Kozjejezerskij kloster. Livshistoria til Nikodim vart skrive ned av hans student Iakov. Nær kista til Nikodim og i skogen ved hytta hans vart sjuke menneske friske. Nikodim si kappe og stav fekk óg lækjande krefter. St. Nikodim kom til mange menneske i draumane deira, spesielt til villfarne reisende og sjømenn, og førte dei på rett veg og redda dei frå døden.
[endre] Minnefestdagar for St. Nikodim
- 13. november (31. oktober i den julianske kalenderen)
- 16. juli (3. juli i den julianske kalenderen)