Trenagle

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Skråbanda i eit grindnaust er festa med trenaglar
Skråbanda i eit grindnaust er festa med trenaglar
Naglen som bind bandet til bordinga er åretta
Naglen som bind bandet til bordinga er åretta

Ein trenagle er ein kileforma nagle av tre som hovudsakleg vert brukt til å binde saman trekonstruksjonar. Naglen kan verka både på same måte som ein spikar, ved å halda saman to trestykke, og som ein bolt, ved å halda saman fleire enn to stykke.

Trenaglar har vore i bruk til bygging sidan førhistorisk tid fordi treverk tradisjonelt var lettare tilgjengeleg og lettare å jobba med enn metall. Naglar hadde òg den fordelen framfor metall at dei ikkje rusta, noko som kunne gjera dei meir haldbare i visse høve, til dømes i borda på båtar. Viktigase grunnen til å bruke dei i vikingskip og andre båtar som vrid seg mykje i sjøen, er at dei ikkje skadar trevirket på same måten som metall vil gjere.

Innhaldsliste

[endre] Bruk i hus

I gamle grindbygningar kan det ha vore brukt berre trenaglar til å binde saman huset. Til å feste skråbanda, som bind saman stavar og betar, vert det brukt lange, grove naglar. Dei har eit stort, meir eller mindre for seg gjort hovud. Andre enden er spiss. Ein grov navar vert brukt til å bore hol for naglen gjennom bandet og staven. Naglen må vere så trang at den må drivast med tung reidskap, sleggje eller øks. Han må likevel ikkje vere så vid at materialane vert sprengde. Slike naglar vert ikkje festa på annan måte. Dei er ofte 25–30 cm lange.

Trenaglar vert og brukte til å feste bordkledninga, til å feste sperrer til rafta og til å halde store steinheller fast på taket. Desse naglane er oftast av eine.

[endre] Bruk i båt

Ved bygging av trebåtar vert det brukt trenaglar. Når det trekk til seg vatn vidar treet seg ut slik at naglane bind plankane betre saman.

I ein klinkerbygd bruksbåt vert innveden negld til bordinga. Med innved vert meint grovare emne som stør båthuda innvendig: esing, band, betar og renger. Innveden vert klemd fast på sin plass. Så vert det bora gjennom band og bord med navar eller bor. Det vert bora innanfrå. Utvendig vert det så skore ut for naglehovudet. Til det har delvis vorte brukt ein særskild reiskap: Naglehovudutskjer eller verar. Han har ein jarnbolt som passar inn i nagleholet, og ei kjegleforma jarnhylse med ei kvass egg vert vreda rundt utvendig. Den tilsmia naglen vert så slegen inn i holet frå utsida. Hovudet må vere passeleg stort, så det ikkje går for langt inn eller klovnar. På innsida vert naglen låst. Det skjer ved at ein kile, ei årette, vert slegen inn i enden av naglen, slik at nagleenden vert splitta og pressa hardt ut i holet. Trebåtar vrir seg ofte i sjøen, og det er viktig med naglar som sit godt.

I båt har naglane ulik utsjånad og grovleik alt etter bruksområde. For naglane som held banda og rengene er ein vanleg regel at naglen skal ha same tjukkleik som bordet, og at bandet er tre gonger nagletjukt.

[endre] Smiing av naglar

Det har vore vanleg at naglar både til hus og båt har vore ferdigsmia før bygginga tek til. Det har ofte vore innahus kveldsarbeid. For å få naglen passe grov, vert den tilpassa i ei naglelo.

I kravellbygde farty vert brukt naglar utan hovud. Dei vert komprimerte på utsida med ein pyramide forma kile i sentrum, ein døytel.

Til å lage tiljer i båten vert det brukt mjukare nagler utan hovud. Dei har markerte kanter som pressar naglen fast når han vert inndreven.

[endre] Nagleved

I Noreg er furu det dominerande treslaget til nagleved. Unntaksvis kan eine verte brukt. Beste nagleveden finn ein i den ytre malmveden eit stykke opp på furua. Han skal vere beinkløyvd og jamgåra. Kvist må unngåast. Når båtnaglen vert brukt, vert han helst sett med årringane på tvers av bordet og parallelt med bandet som vert festa til bordet. Åretta kjem alltid på tvers av bandet, så ho ikkje kan kløyve det.

Frå mellomalderen finn ein skipsnaglar av selje. Det gjeld mellom anna i Skuldelv 1 som vart bygd på Vestlandet omlag 1050.


[endre] Bakgrunnsstoff

[endre] Kjelder

  • Gjærder, Per: Vestnorske utløer i stavverk. Bergen 1976
  • Godal, Jon Bojer: Tre til båtar. Oslo 2001
  • Færøyvik, Øystein: Vestlandsbåar. Oslo 1987
På andre språk