Infinitiv

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Infinitiv er den grammatiske utgangsforma av verb. Infinitiv er ein del av latinsk grammatikk og tyder ubestemt (infinitus). Vi tek ofte utgangspunkt i infinitivet når vi skal omtale eit verb eller ramse opp dei øvrige grammatiske formene av verbet.

norsk er infinitiv markert med infinitivsmerket å, og ved at det oftast vert lagt ein -a eller -e til ordstomnen. Ord som ender på vokalen i ordstomnen, får ikkje denne bøyingsendinga i infinitiv. Refleksive verb får i nynorsk infinitivsendinga -ast eller -as, eller -st attåt ordstomnen.

Døme:

  • å høyra eller å høyre
  • å sjå
  • å høyrast
  • å slåst

Av dei nordiske språka har islandsk og svensk halde på den norrøne endinga -a i infinitiv, medan ho i dansk er redusert til ein -e. I norsk bokmål endar infinitiv på -e. I norske dialekter og i nynorsk brukast både endinga -a og -e. Endinga -a vert bruka i klassisk nynorsk slik han var utforma av Ivar Aasen, midlandsnormalen brukte kløyvd infinitiv. Infinitiv på -e vart tillaten sideform ved rettskrivinga av 1917 og jamstelt med a-infinitiv ved læreboknormalen av 1959.

Infinitivsmerket å er utvikla frå ein preposisjon at. Tilvarende infinitivsmerke på grannespråka er att i svensk, at i dansk, zu i tysk, to i engelsk og de i romanske språk.

Infinitiv er ei infinitt verbform. Infinitivar fungerer syntaktisk som substantiv, dei er dermed substantiviske verbformer, t.d. å danse er artig, der infinitiven å danse er i same posisjon i setninga som eit substantiv vanlegvis ville ha vore.

[endre] Sjå òg

[endre] Kjelder

  • Einar Lundeby og Ingavld Torvik, 1969: Språket vårt gjennom tidene
  • Olav T. Beito 1986: Nynorsk grammatikk


Bokstavar Denne språkartikkelen er ei spire. Du kan hjelpe Nynorsk Wikipedia å vekse seg stor og sterk gjennom å utvide han.

Sjå òg: Oversyn over språkspirer.