Gravminne
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Gravminne er markeringar av ein gravstad. Dei kan vera alt frå enkle, forgjengelege gjenstandar, som trekrossar, til veldige konstruksjonar, som pyramidar og mausoleum.
I dag lagar ein typisk gravminne i stein eller jern med namnet, fødsels- og dødsdatoen til den avdøde, og kanskje ein liten tekst om han. Ofte er det også ei kunstnarisk rame rundt gravminnet.
Innhaldsliste |
[endre] Gravminne i Noreg
I Noreg er gravrøyser og gravhaugar dei eldste gravminna. Dei kravde stor arbeidsinnsats, og blei truleg berre laga for høgtståande personar.
[endre] Mellomalderen
Denne artikkelen er ikkje (ferdig) omsett frå bokmål enno.
Hjelp oss gjerne med å gjera omsetjinga ferdig! |
Gravminner har en lang historie i Norge. Helt siden før kristen tid har nordmenn satt opp gravminner. Men først i middelalderen ble det anlagt kirkegårder rundt kirkene og det ble vanligere med gravminner. Særlig den rike adelen fikk anlagt fine forseggjorte gravminner, men vanlig blant folk flest var de ikke. De brukte trekors eller bare et trestykke, noe som ikke hadde særlig lang varighet.
De tidligste gravminnene var i stein og den lå nede, i gresset, på kirkegården. Men gravminnene kunne også være inne i kirken, da nedfelt i gulvet. Egentlig var disse første gravminnene kistelokk. Steinen hadde innrisset en inskripsjon og var gjerne hugget ut (nedsenket) med motiv. Motiv i relieff (framhevet) kom først noe senere i senmiddelalderen. Liggende gravminner var vanlig til 1700 årene.
[endre] Innflytelse fra Europa
Utsmykningen ble etterhvert mer og mer avansert med barokke motiver. Dødningehoder, timeglass, blomsterranker, våpenmerker og annet preget motivvalgene. Kleberstein er lett å berbeide og ble brukt på kunstferdig vis i Gudbrandsdalen. Men også andre steder ble det laget fine gravminner. Tre (treskrud) og smijern var andre brukte materialer.
I 1700 årene kom inspirasjonen fra Europa. Gresk og romersk klassisisme. Gravminnene ble satt opp på høykant, søyler og obelisker ble vanligere. Motivene preges også av tidsånden, oljelamper, fakler, sommerfugler laubærkranser var ikke uvanlige.
I 1800 årene blir det vanligere med støpjern. Mange jernstøperier leverte gravminner. Noe masseproduksjon start, men endel av gravminnene var laget enkeltvis og de var svørt forseggjorte. Kors i støpejern var vanlig, men også store støpjernsplater. Disse platene hadde ofte en omfattenede inskripsjon. Etterhvert ble det vanlig å gjerde inn gravstedene med jerngitter.
[endre] Industriell produksjon
Først i 1900-årene ble gravminnene vanlig blant folk flest. Stein tok over og ble etter hvert dominerende som gravminne. Noe bruk av betongmonument var det, men steinen ble mest brukt. Støpjernsgjerdet ble byttet med rammeverk i stein. Denne typen kirkegårder fantes særlig i byene og flere steder finnes de ennå. Men i 1950 - 1960-årene ble det vanligere med gress mellom gravene, slike kirkegårder kalles gjerne plenkirkegårder.
Masseproduksjon og industriell framstilling av gravminner hadde sin begynnelse tidlig på 1900-tallet. I 1904, På Eide på Nordmøre, begynte en steinindustri, som fikk en eventyrlig utvikling. Men gravminneproduksjonen kom først for alvor i 1918. De første industrielt framstilte gravminnene hadde ikke alltid en god formgivning.
Larvikitt fra Oslofeltet er en viktig eksportartikkel til gravsteiner over hele verden.
[endre] Gravferdsloven
Etter andre verdenskrig kom kirkegårdsvedtektene og gravferdsloven. Gravminner skulle ha begrensede mål i høyde og bredde. Det ble vanlig at kjøperen valgte gravminner i maksimale størrelser. Ettersom det også stort sett bare ble produsert gravminner i en steintype (bergart), ofte en mørk syenitt, ble kirkegårdene svært ensformige eller monotome, med nøyaktige rekker av like store gravminner.
[endre] I nyere tid
I 1970 og 80 årene kommer det et større utvalg i steintyper. Produsentene ble mer bevist på utformingen av gravminnene og det ble etterhvert en større variasjon på kirkegårdene. Det var vanlig å sage steinen og de fleste gravminner på markedet hadde rette kanter. Nye maskiner gjorde det etterhvert mulig å runde hjørner eller å lage gravminner med buet kant. Grovt hugget stein i naturoverflate var heller ikke uvanlig.
Ikke bare ble det en variasjon av steintyper og utformingen av steinen, men også ornamentikken og skriftvalg ble mye mer variert. Korset som symbol på gravminnet var svært vanlig, men blir gradvis erstattet av andre symboler. Ofte var det et kors i kombinasjon med en blomsterranke, kornaks, bladranke. sommerfugler, fugler, sol, og lignende. Andre symboler som tro, håp og kjærlighet, himmelporten, skip og fyrtårn var ikke uvanlig.
I 1980 årene var kirkegårdene preget av lave, brede gravminner. og gravminner uten symboler med spesielle kristen tolkning blir også vanligere.
Det utvikles stadig nye maskiner for produksjon av gravminner. Wiresaging av steinen åpner for nye muligheter og spennende formgivning. Slike maskiner er CNC-styrt og kan sage ut en «hvilken som helst» form.
[endre] Ornamentikk og navn
Inskripsjoner og ornamentikken ble vanligvis hugget inn med hammer og meisel. I 1950 - 1960 årene tar sandblåseren over. Navn og ornamentikk ble påtegnet og skåret ut i en gummifolie som var limt på gravminnet. Gummien beskyttet steinen under sandblåsingen. Dette var et stort framskritt. Skrifthugger håndverket med å hugge skrift på stein, med hammer og meisel, blir det færre og færre som behersker.
Dataalderen gjør i 1980-årene, sitt inntog også i produksjonene av gravminner. Skrift og ornamentikk blir skrevet ut direkte på sandblåserfolie. Skrifthuggerhåndverket blir helt endret fra påtegning av skrift og ornamentikk for hånd, til redigering på data, direkte utskrift (skjæring på sandblåserfolie).
I 1990-årene blir bronseskrift og bronseornament mye vanligere å se. Bronse og stein er naturens egne materialer. Bronse på gravminner har lange tradisjoner. Fastmonterte bronsefugler, lykter og vaser likeså. Formgivningen av gravminnene får større og større betydning, variasjonen på markedet er stort.
[endre] Etterskrift, minneord
Gravminner har ofte et kort minneord. De vanligste brukte i Norge er Takk for alt, Minnes i kjærlighet, Hvil i fred, Høyt elsket - Sårt savnet, men det finnes mange flere. Her er en liste over minneord brukt på norske gravminner. Disse er fra hele landet.