Forvaring
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Forvaring er ein av straffereaksjonane i det norske rettssystemet. Forvaring kan føre til fengsel livet ut, på grunn av at den opprinnelege dommen kan bli forlenga eit uavgrensa tal gonger.
Straffereaksjonen forvaring er heimla i «Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring» § 2, der det står:
- Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.
Det er berre lovbrytarar vurdert som tilreknelege som kan bli dømt til forvaring i tillegg til vanleg straff. Personar retten vurderer som utilreknelege i gjerningsaugneblinken, kan ikkje bli dømt til forvaring, men kan idømmast særreaksjonar som tvunge psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Forvaring kan berre brukast dersom vedkomande har utført eller forsøkt å utføre eit brotsverk som har krenka samfunnet sine grunnleggjande rettsgode, andres liv, helse eller fridom. Døme på slike brotsverk er drap, vald, seksualbrotsverk og ildspåsetjingar. I tillegg må det vera ein reell fare for at vedkomande vil koma til å gjenta den handlinga han eller ho er dømt for.
I dom om forvaring skal retten fastsetje ei tidsramme som vanlegvis ikkje bør overstige 15 år, og ikkje kan overstige 21 år. Etter begjæring fra påtalemakta kan retten likevel ved dom forlenge den fastsette ramma med inntil 5 år om gongen. Sak om forlenging skal reisast ved tingretten seinast tre månader før forvaringstida er utløpt. Det bør òg fastsetjast ei minstetid for forvaringa, som ikkje må overstige 10 år.
Forvaring er ein av tre straffereaksjonar som erstatta den tidlegare juridiske nemninga sikring ved lovendring den 1. januar 2002.