Brukar:Raudrev/Sandkasse
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Gallehus-horna, og kjende som berre Gullhorna, er to gullhorn som vert funne i jorda på den danske garden Gallehus i Slesvig (Sønderjylland).
[endre] Funnet
Det fyrste hornet vart funne av ei tenestejente, Kirsten Svendsdatter den 20. juli 1636, og dette var det lengste av dei. Nesten hundre år seinare, 21. april i 1734 fann husmannen Erich Lassen det korte hornet. Kirsten Svendsdatter tinga funnet til kongen, og fekk eit skjørt som løn for det. Lassen gav sitt funn til greven på Sachackenborg, som igjen gav det vidare til kongen. Kongen gav 200 riksdalar til greven, som igjen gav festgarden sin til Lassen. Skatten blei oppbevara på Det Kongelige Kunstkammer ved Christiansborg i Rigsarkivets noverande bygning.
[endre] Skildring
Det lange hornet målte 75,8 cm langs ytterkanten og veide 3,2 kg. Opphavleg har begge horna vore like lange, men spissen på det eine vart funne og smelta om ei stund før. På munningen av kanten på det eine hornet sto det ein setning med urnordisk runeskrift.
Motiva på gullhorna fortel om myter med avbileting av mennesker, dyr og fantasivesner i fleire oppdelte panel. Oldtidsforskaren Ole Worm meinte at ornamenta fortelde moralske allegorier. Willy Hartner kom med si forklaring frå 1969 til at dei er astronomiske opptegningar om ein solformørking i 413, og ei rekke alternative tolkingar er framstilt.
Gullhorna vakte oppsikt frå fyrste stund, og allereie i 1641 utga Ole Worm ein avhandling om det fyrste hornet, ’’De aureo cornu’’, som òg inneheld den eine av to bevara teikningane av orginalane. Hornet blei òg omtala i Det Franske Vitskapsakademis tidsskrift ’’Journal des Savantis’’ i 1678. Det andre hornet blei skildra av arkivar Richard Joachim Pauli i 1734.
Etter at horna forsvann i 1802, blei ein kopi av horna framstilt ut frå teikningar og samtidige skildringar. Nøyaktige gipskopiar vart laga ,og sendt med skip, på bestilling frå kardinalen i Roma, men skipet med kopiane forliste utfor Korsika. Ein ny kopi av gullhorna vart laga i 1980-åra. Her har dei fått ein vridd form, noko som antakeleg er nærare originalane. Begge kopiane er utstilt på Nationalmuseet i København.
[endre] Runeinnskriftane
Horna er datert til 400-talet, slutten av romersk jernalder, og er det best kjende eksempelet på ein urnoridsk tekst. Innskriftane seier: ”ek hlewagastiR holtijaR horna tawido”. Det finst fleire tydingar av denne setninga, ein av dei er ”eg, Lægjest av Holt, gjorde hornet”. Ordet 'holtijaR' har óg vorte tolka som "skogsmannen" eller "son av Holt".
Enkelte meiner at Lægjest må vera kongen ’’Liutgast’’ som er kjend frå folkevandringstida i Danmark om lag 450, og som skal ha vore rik på gull. Det edle materialet og utsmykkinga tyder på at horna hadde ein rituell funksjon. Det fantes på denne tida importerte drikkehorn av glas med liknande form, og lokale drikkehorn av oksehorn med bronsekappe. Ein hadde òg trehorn til å blåsa på som kan minna om gullhorna. Ein 78 cm lang lur frå 400-500 etter vår tidsrekning blei funne utanfor Herning i 1993.
Urnordisk er eit så arkaisk språkform at ein frå tysk side har hevda at gullhorninnskrifta like gjerne kunne vera gammal tysk. Men om gullhorna er frå 400-talet etter vår tidsreikning og urnordisk då hadde vore skilt frå urgermansk i over to hundre år, vert den tyske påstanden lite truverdig, sjølv om likskapar med urgermansk nok er å finna.
[endre] Tjuveriet
Kvelden den 4. mai i 1802 blei gullhorna stolne, og tjuveriet vakte stort oppstyr. Tjuven blei etterlyst i både aviser og skillingsviser. Ein dusør på 1000 riksdalar blei utlova. Den 27. april 1803 blei den fattige gullsmeden Niels Heidenreich pågripen, og tri dagar etter tilsto han å ha stole horna. Fleire medlem av gullsmedlauget hadde i lang tid misstenka Heidenreich for å ha stått bak gjerninga. Det viste seg at smeden hadde låst seg inn med hjelp av nykelen til si eiga inngangsdør og ein nykel som han hadde forlenga skaftet på. Heidenreich vart dømd og satt i tukthus i 1840, og han døydde i 1844.
I året som va gått mellom tjuveriet og pågripinga hadde smeden smelta om horna heime på sitt eige kjøkken og brukt gullet til å framstilla mellom anna smykker og skospenner. Kjøparar av ”gullhornsgull” leverte gullet attende, kor det blei smelta om på Den Kongelige Mønt. Soleis forsvann spora etter Gullhorna for alltid. Ein liten rest av gullhornsgull kan vera bevart i eit par øyreringar som i dag finst på museet i Ringe på Fyn.
Tjuveriet av gullhorna gav nasjonalromantikaren Adam Oehlenschläger inspirasjon til eit av dei mest kjende danske litterære verk, Gullhornene. Diktet blei skrive rett etter tjuveriet, mens Oehlenschläger budde berre nokre få hus ifrå Heidenreich. Etter tapet av gullhorna blei dei eit symbol på ” Danmarks glorværdige fortid”.
[endre] Falsk frukt
Falsk frukt er namnet på dei fruktane kor blomebotnen er ein del tå fruktveggen.
[endre] Falske fruktar
Frå rosefamilien
Svarttrost |
||
Systematikk | ||
Rike: | Animalia | |
Rekke: | Chordata | |
Klasse: | Aves | |
Orden: | Passeriformes | |
Familie: | Turdidae | |
Slekt: | Turdus | |
Art: | T. merula | |
Vitskapleg namn | ||
Turdus merula
(Linné)
|
Svarttrost (Turdus merula) er ein vanleg fugl i trostefamilien, og er Sveriges nasjonalfugl.
[endre] Skildring
Svarttrosten er 25-27 cm lang. Hannen er kolsvart med eit gult nebb i tillegg til eit lite gult parti kring auga. Hoa, også kalla for sausvort, er brunsvart med raudbrunt og svartprikkete bryst, og har eit brunsvart nebb. Ungfuglar er vanlegvis raudbrune og har endå meir markante prikkar enn hoa. Fuglen varierar songen og kan imitera andre fuglar. Det er hannfuglen som syng, og songen hans er på mange stader i landet eit sikkert vårteikn.
[endre] Formering
Fuglen plasserer reiret på bakken eller lågt i ein busk, ei tett gran eller buskete lauvtre. Reiret er i hovudsak laga av leire, gras, mose og røter som flettast saman til ei djup skål. I Sør-Noreg startar egglegginga i april. To kull i året er ikkje uvanleg. Hoa ruger dei blå- eller grøngråe egga i 13-14 døgn. Etter klekking oppheld ungane seg i reiret i 12-19 døgn, og blir mata av føreldrene i ytterlegare 3 veker.
[endre] Ernæring
Svarttrosten lever av meitemark, insekter, tusenbein og snigler. Om hausten et han frukt, bær og frø, og i dei delane av landet han overvintrar er han ein hyppig gjest på fuglebrettet.
[endre] Utbreiing
Svarttrost er utbreidd i store delar av Europa. I Noreg er han ein trekkfugl, men overvintrar i kystområder opp til Troms. Han finst og i nordvest-Afrika og i Kina, og er innført i Australia og New Zealand kor han har etablert seg.
[endre] Bakgrunnsstoff
Norsk ornitologisk forening Fugler i Norge og Norden
![]() |
Denne biologiartikkelen er ei spire. Du kan hjelpe Nynorsk Wikipedia å vekse seg stor og sterk gjennom å utvide han.
Sjå òg: Oversyn over biologispirer. |
Geit |
||
Systematikk | ||
Rike: | Animalia | |
Rekke: | Chordata | |
Klasse: | Mammalia | |
Orden: | Artiodactyla | |
Familie: | Bovidae | |
Slekt: | Capra | |
Art: | C. aegagrus | |
Vitskapleg namn | ||
Capra aegagrus hircus
(Linné)
|
Den tamme geita, (Capra aegagrus hircus), er ein temma underart av den ville geita som er å finna i Sørvest-Asia og Aust-Europa, eit klovdyr som er nært slekta på sauen.
Geita var det fyrste husdyret menneska temma, og har vorte i bruk i fleire tusen år for å få mjølk, kjøt, hår, og skin over heile verda. I det siste århundret har geita vorte populær som kjæledyr.
Geiter av hankjønn blir ofte kalla bukkar, og ungdyr for killinger.
[endre] Ordhistorie
Det moderne norske ordet geit kjem frå det norrøne ordet geit, som har opphav i det urgermanske *gaitaz. Frå dette urgermanske ordet har orda geit (nederlandsk), Geiß (tysk), gaits (gotisk) og goat (engelsk) oppstått. Opphavsordet, frå urindoeuropeisk språk, *ghaidos tyder ung geit (ref. til latin hædus som tyder kje).
Bukk kjem frå det norrøne bukkr eller bokkr.
Det norrøne ordet kið har i morderne norsk blit til kje, og kiðlingr som er ein norrøn avleiing av kið, har me i dag som killing.
[endre] Historie
Geita vart først temd for omlag 10.000 år sidan i dei iranske fjella Zargos[1]. Gamle stammekulturar haldt dyr for enkelt å få jamn tilgang til mjølk, hår, mat og skin. Dei temma geitene blei haldne i flokk, og beita mens dei var påpassa av gjætare som vanlegvis var ungdom eller barn. Slik gjæting blir praktisert den dag i dag.
I historia har geitehud vorte brukt som vesker som ei slags flaske til å vatn eller vin i under både reising og transport og salg av vin. Huda vart óg brukt som pergament, som var det vanlegaste materialet å skriva på i Europa før boktrykkarkunsten.
[endre] Formering
I nokre klimasoner kan geiter formera seg heile året, men i nordlege områder byrjar paringssesongen når dagane blir kortare, og varar til tidleg om våren. Ho-geitene er mottagelege kvar 21. dag i 2-48 timar. Ei mottageleg ho-geit veiftar ofte med halen og held seg i nærleiken av bukken dersom det er mogleg, brekar meir, og kan også mista matlyst eller avta i mjølkeproduksjon.
Bukkar i nordlege områder blir brunstige om hausten samstundes som ho-geitene vert mottakelege. Karakteristisk for brunsttida er lågare matlyst og stor interesse i ho-geiter.
I tillegg til vanleg paring har bønder som driv med avl teke i bruk kunstig befruktning fordi det gir enklare tilgang til ynskja dyr.
Geitene er drektige i omlag 150 dagar og dei får som oftast tvillingar, men trillingar er òg vanleg. Mindre vanleg er firlingar, femlingar og sjølv sekslingar. Fødselen skjer vanlegvis utan komplikasjonar eller hjelp frå mennesker. Mora et gjerne morkaka som er full av næringsstoffar som til dømes oxytocin.
Mjølkeproduksjonen startar så snart geita har fødd killingane sine. Produksjonen varierar med rase, alder og dyrets matvaner hos; mjølkegeiter produserar generelt sett omlag 660 til 1.800 liter mjølk på 305 dagar. I snitt produserar ei god mjølkegeit 2,7 liter mjølk om dagen. I enkelte tilfelle kan ei geit produsera så mykkje som 7,3 liter mjølk. Rasar som ikkje er regna til mjølking produserar ikkje meir enn kva killingane deira har bruk for så lenge dei diar.
[endre] Ernæring
Geiter har eit rykte på seg for å gå laus på kva det skal vera, og er kjende for å ha sansen for tobakk. Monge bønder brukar billege hybridgeiter (ikkje rasegeiter) for å halda vegetasjonen i sjakk. Fordi dei føretrekkjer ugras framfor kløver og gras vert dei bruka til å halde beiteområder for andre dyr buskfrie. Geiter har ein ganske robust fordøying som bryt ned nesten alle organiske materialer til næringsstoffar dei kan utnytta.
Det er lite frå den botaniske verden ei geit ikkje ville åte, og enkelte av plantane dei et er skadelege eller giftige for kveg og sauar, og difor kan dei vera verdifulle i bruk for å kontrollera giftig ugras og holda borte kratt og buskas. Dei et sjeldan skiten mat eller skitent vatn med mindre dei svelt og tørstar.
Geiter et ikkje søppel, emballasje eller klær, men kan gjerne finna på å eta materiale laga av tre, eller anna plantefiber. Ryktet om at dei faktisk et slike ting har mykje å gjera med at dei er nysgjerrige av natur, og gjerne utforskar det ukjende. Dette gjer dei med den følsame overleppa og tunga.
[endre] Bruk
Ei geit kan vera lika mykje til bruk levande som daud, då han kan gje frå seg mjølk, hår, kjøt og skin. Nokre organisasjonar som driv med godgjering sendar geiter til fattige i Afrika. Grunnen til at geiter blir brukt til dette er fordi dei er lettare å handtera enn til dømes kveg.
[endre] Kjøt
Kjøtet fra ei geit kan minna om smaken av lammekjøt, men enkelte meiner òg smaken kan likna kalv eller hjort etter kor gamalt dyret er. Ein kan gjera mykje med kjøtet, som til dømes steiking, grilling, som kjøtdeig, hermetisering, baking, koking av forskjellige slag, eller som spekemat.
Geit har lågare feitt- og kolesterolinnhald enn får, og er dirfor næringsmessig sunnare, og kan på den måten samanliknas med kylling. Kjøtet inneheld òg fleire mineralar enn kylling[1] og mindre metta feitt enn andre slag kjøt[2]. Dette har gjort at kjøt av geit er klassifisert som kvitt kjøt[3]. Ideelt sett skal kjøtet òg kokast lengre og under lågare temperatur enn raudt kjøt[4].
Indre organer som hjerne og lever blir rekna for å vera delikatesser enkelte stader. Hovud og bein av dyret vert røykt eller brukt i suppe.
[endre] Mjølk og ost
Geitemjølk er lettare fordøyeleg for mennesker enn kumjølkog små born og personar med mjølkeallargi er råda til å drikka geitemjølk. Mjølka trenger ikkje å homogeneriserast fordi ho ikkje inneheld proteinet agglutinin. Ho inneheld heller ikkje laktose.
I motsetning til kva monge førestellar seg smakar geitemjølk ikkje vondtMal:Fact. Når ho er riktig handtert, frå friske og raske geiter, og raskt nedkjølt er smaken behageleg og ikkje skarp. Under mjølking av geiter er det viktig å ikkje ha bukkar i nærleiken, fordi den strame lukta frå bukken smittar over i mjølka.
Mjølka kan òg brukast i ost, som til dømes i rocamadour og fetaost osb.
[endre] Skin
Geiteskin vert framleis brukt til å laga hanskar, sko, og andre produkter som inneheld mjukt lær. Black bengal, ein rase frå Bangladesh har eit skin med høg kvalitet. Skinnet vert òg bruka på enkelte neturinstrument-trommer.
[endre] I bibelen
Geiter er nemnde fleire stader i bibelen. I jødisk kjøkken har geita vore reikna som eit reint dyr, og vart slakta når storfolk vitja. Dyret var òg reikna som eit akseptabelt slakt i enkelte offer. Om Jom Kippur, den jødiske forsoningsdagen, vart to geiter utvalde og det blei dradd lodd for dei. Ein av dei blei ofra mens den andre fekk rømma attende til det frie, kor det symbolsk sett bar med seg folkets synder. Ein ledar eller konge vart ofte samanlikna med ein bukk som leda flokken sin. I det nye testamentet samanlikna Jesus dei som følgde han med sauar og vantro med geiter
[endre] Lenker
- Goat care and feeding guide
- Abraham Lincoln's sons kept pet goats inside the White House
- The American Dairy Goat Association Home Page
- Ruminations, The Nigerian Dwarf and Mini Dairy Goat Magazine
- American Goat Society
- Miniature Dairy Goat Association
- How to keep fires down in California scrub: Chew it.
- International Goat Association
Tranebær |
||
|
||
Systematikk | ||
Rike: | Plantae | |
Rekke: | Magnoliophyta | |
Klasse: | Magnoliopsida | |
Orden: | Ericales | |
Familie: | Ericaceae | |
Slekt: | Vaccinium | |
Art: | V. oxycoccos | |
Vitskapleg namn | ||
Vaccinium oxycoccos
(Linné)
|
Tranebær (Vaccinium oxycoccos) er ein krypande lyngplante med runde, blanke blader og rosa blomster. Om hausten får han raude bær som er rike på antioksidantar og kan brukast til saft og syltetøy. Bærene inneheld eit forholdsvis høgt nivå av naturlege konserveringsmiddel. Bladene er eviggrøne på den måten at bladene vert raudbrune om hausten og at det er dei same bladene som blir grøne att om våren.
![]() |
Denne biologiartikkelen er ei spire. Du kan hjelpe Nynorsk Wikipedia å vekse seg stor og sterk gjennom å utvide han.
Sjå òg: Oversyn over biologispirer. |
Trinn ein: kopier over: thumb|left|Mårhund
Trinn To: ENdre tekst:
Trinn tre, om du vil, endre storleik eller plassering:
For det andre biletet kopierte eg berre biletadressa, og laga hakeparentesar sjølv: Marderhund.jpg
Dette greier du! Eg veit ikkje kva eg gjorde gale, sidan biletteksten To mårhundar vart borte.Knut 00:16, 16 februar 2007 (CET)
Mårhund (Nyctereutes procyonoides), også kjend som vaskjebjørnhund, er namnet på eit rovdyr i hundefamilien, og er som ein rev i storleik.
[endre] Skildring
Det vitskaplege namnet til mårhunden tyder nattevandrar som liknar ein vaksebjørn. Forskarar trur linja som mårhunden tilhøyrer skilde lag med dei andre canidane for omlag 7-10 millionar år sidan.
I storleik er mårhunden som ein liten rev, og har i pelsmakeringar og utsjånad kan han likna mykje på ein vaskebjørn (Procyon lotor), og også ein del på grevling (Meles meles). Mårhunden er, slik som raudreven og grevlingen, ein altetar, og trulig er dei tri konkurrentar i kosten, men i kva grad veit me ikkje. Den har eit lite hovud og eit spisst snuteparti med 42-44 tenner i kjeven (3/3, c 1/1, p 4/4, m 2-3/3). Rovtennene er reduserte i storleik, mens molarane er forholdsvis store.
Mårhunden har ein skulderhøgd på omlag 38-51 cm. Kroppslengda er omlag 50-68 cm frå snuten til halerota, og halen er omlag 13-25 cm. Vekta er normalt omlag 4-6 kg om sumaren, og 6-10 kg om vinteren (opp mot 12 kg har blitt målt). Europeiske dyr ser ut til å vera noko større enn sine asiatiske slektningar. I Kina veg tispa i snitt 0,5 kg meir enn hannen.
Pelsen er tett og mjuk. Markeringane på hovudet inkluderar kvitt på den framre delen av snutepartiet og i anletet, og svart pels ikring augene. Svarte markeringar strekker seg óg over rundt skuldrane og ned langs sidene som eit kross. Øyrene er runde og små og har svarte kantar. På kroppen ellers er pelsen mørk brun til gulbrun i farge, men den kan variera ein del fra stad til stad og årstid til årstid. På buken er pelsen lysare, mens på brystet og nedover beina er han mørkebrun til svart. Den buskete halen er nesten svart på oversiden og lys gulbrun under. Pelsen blir ofte mørkare i farge så vel som tjukkare om vinteren.
[endre] Utbreiing og habitat
Mårhunden høyrer opprinneleg heime i Asia (Nord-Kina, Nord-Vietnam, Korea og Japan), men blei introdusert til Aust-Sibir i Russland. Derifrå blei han i periodar 1927-1957 spreidt vidare Vest-Russland, og sidan óg til store delar av Skandinavia. Den etablerte seg raskt i Finland og spreidde seg sidan til Sverige. No har den óg nådd Noreg, men her til lands er mårhunden ein uynskja og derfor ein fredlaus dyreart, på line med villsvin og mink, og det er lov å driva jakt på han heile året.
Mårhunden likar seg best i tett vegetasjon, siv, myrland og tett underskog, og trivast i temperert klima i høgdar frå havnivå og opp mot 3.000 moh. Han er sky, men har ingen problem med å trenga seg inn på folks eigedommar for å stjela matrester og liknande
[endre] Åtferd og formering
Mårhunden har vintersvevn. Den går normalt i dvale i laupet av november og vaknar opp igjen tidleg i april, litt etter klimaet på kvar stad. Vintersvevn er heilt nødvendig for at dette dyret skal overleva, fordi det ikkje kan klara å lagra nok feitt til å overleva utan. Eit individ kan auka kroppsvekta med opp mot 50% før vintersvevnen tek til.
Mårhunden lever truleg i par eller små grupper beståande av foreldre og årets kvalpar. Det blir likevl rapportert at dei kanskje ferdast åleine på dagtid. Tidlegare trudde ein at han stort sett var nattekativ, men seinare studiar har vistat den kan vera døgnaktiv. Det er óg mogleg at dette varierar frå område til område.
Dyret kan ikkje bjeffa, men er likevel ganske vokale. Dei kommuniserar med kvin-, klynk, knurr- og murrelydar i tillegg til kroppsspråk og markeringar. Mårhunden er sky og ikkje særleg stridlyndt og går heller og gøymer seg i staden for å sloss, og det hender han kan spela daud om han blir gått til åtak på.
Tispa bærer kvalpane i omlag 60 dagar, og når dei er fødd hjelper båe foreldra til med å passa dei. Under svangerskapet og den fyrste tida etter fødselen er det hannens jobb å finna mat.
I snitt lever kun ein prosent av mårhundane til dei vert 5 år gamle, og maksimal levetid i vill tilstand er normalt 7-8 år, sjølv om dei i særskilde tilfelle kan bli opptil 10 (i fangenskap 13) år gamle. I Finland døyr 88% av mårhundane i laupet av det fyrste leveåret.
[endre] Ernæring
Mårhunden er ein opportunistisk alteter, ein såkalla omnivor. Han jaktar og lever av fisk, smågnagare, fuglar, amfibier, insekter og fugleegg. Han er dyktig til å symja og kan dykka for å finna den maten han ynskjer. Det er óg kjend at han et slangar, firfisler, molluskar og krabbar så vel som røter, lauv, knollar, nøtter, frø, frukt og bær m-m.
[endre] Underartar
I augenblinket (2006) anerkjennast seks underartar. Nokon forskarar har hinta til at dei to japanske underartane (gjerne kalt tanuki) N. p. albus og N. p. viverrinus, kanskje kan vera ein eigen art. Dei har færre kromosomer enn dei kontinentale underartane og skil seg dessutan gjennom både fenotype og åtferdsmessige skilnader.
- N. p. albus, Japan (Hokkaido)
- N. p. koreensis, Korea
- N. p. orestes, Yunnanprovinsen i Sørvest-Kina
- N. p. procyonoides, Asia
- N. p. ussuriensis, Søraust-Russland og Aust-Kina opprinneleg, dessutan introdusert til andre deler av Russland og Europa
- N. p. viverrinus, Japan (Honshu, Shikoku og Kyushu)
[endre] Anna
Mårhunden er harmlaus for mennesker, men kan vera bærar av rabis.
[endre] Lenker
[endre] Kjelder
- Carr, K. and P. Myers. 2004. Nyctereutes procyonoides (online). Animal Diversity Web. Accessed November 24, 2006
- Raccoon Dog (Lioncrusher's Domain)
Mal:Zoologistubb