Wikikilden nowikisource https://no.wikisource.org/wiki/Wikikilden:Forside MediaWiki 1.47.0-wmf.20 first-letter Medium Spesial Diskusjon Bruker Brukerdiskusjon Wikikilden Wikikilden-diskusjon Fil Fildiskusjon MediaWiki MediaWiki-diskusjon Mal Maldiskusjon Hjelp Hjelpdiskusjon Kategori Kategoridiskusjon Forfatter Forfatterdiskusjon Side Sidediskusjon Indeks Indeksdiskusjon Undertekster Undertekstdiskusjon Modul Moduldiskusjon Arrangement Arrangementsdiskusjon 10 4070 333992 333266 2026-09-20T22:06:04Z Øystein Tvede 3938 333992 wikitext text/x-wiki <div class="plainlinks"> <!-- Dette er en løpende liste. Sett nyeste tekster øverst, fjern eldste nederst. Legg gjerne også teksten til på Wikikilden:Nye tekster, som er en permanent liste--> {{ny tekst|Siesta|Knut Hamsun|1897}} {{ny tekst|Et gjensyn|Knut Hamsun|1878}} {{ny tekst|Karsten og jeg|Dikken Zwilgmeyer|1891}} {{ny tekst|Fraa Sogn|Olav Sande|1887}} {{ny tekst|Sagn og Fortællinger af Oldtidens Historie for Skolen og Hjemmet. I: De østerlandske Folk og Hellenerne|John Utheim|1880}} {{ny tekst|Utvalgte idyller|Teokrit|1922}} {{ny tekst|Markens Grøde|Knut Hamsun|1917}} {{ny tekst|Den første Kjærlighet|Ivan Turgenev|1913}} {{ny tekst|Den forsvundne verden|Arthur Conan Doyle|1913}} {{ny tekst|Møllergutten (Øverland)|Ole Andreas Øverland|1896|tittel=Møllergutten}} {{ny tekst|Jotunheimens Opdagelseshistorie|Ole Andreas Øverland|1896}} {{ny tekst|Barndoms- og ungdomsminder om Henrik Wergeland|Hans Tønsager|1897}} {{ny tekst|Odysseen illustrert|Homer|1922}} {{ny tekst|Fyrsten|Niccolò Machiavelli|1898}} {{ny tekst|Den Gaadefulde|Knut Hamsun|1877}} </div> {{midtstilt|'''[[Wikikilden:Nye tekster|Arkiv]]'''}} {{strek|8em|margin-tb=2em|color=#cedff2}} <!-- Utvalgte forsider. Bytt gjerne ut eksemplene fra tid til annen --> <div class="enws-hide-on-mobile"> <gallery heights=200 mode="nolines" class="center"> Berit Ursin.pdf|page=3|link=[[Berit Ursin]]|'''{{forfatterl|Regine Normann}}''',{{br}}''[[Berit Ursin]]'', 1917 Karl Monks oplevelser.pdf|page=1|link=[[Karl Monks oplevelser]]|'''{{forfatterl|Fredrik Viller}}''',{{br}}''[[Karl Monks oplevelser]]'', 1912 Storkarer.djvu|page=7|link=[[Storkarer]]|'''{{forfatterl|Hans Aanrud}}''',{{br}}''[[Storkarer]]'', 1901 </gallery> <div style="text-align:center;font-size:83%">[http://no.wikisource.org/w/index.php?title=Mal:Nye_tekster&action=edit rediger]</div></div><noinclude> [[Kategori:Usorterte maler]] </noinclude> quab1st1u5a8fccs4jiuzg6gzsdh04f 104 143955 333979 333411 2026-09-20T21:40:43Z Øystein Tvede 3938 333979 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Som soverom brukte storhertuginnen den såkalte «brudestuen», et femkantet rom, holdt i lyse, livlige farger; det lå i annen etasje, og gjennom det store vinduet hadde en den mest praktfulle utsikt over skog og åser og elven som slynget seg gjennom landskapet. På den ene veggen løp en frise av medaljongformede portretter — det var alle de fyrstelige brudene som her i fordums tid hadde ventet på sin herre og her sker. Der lå Dorothea; et bredt, sterkt band var knyttet om fotenden av sengen, og hun lå og holdt i det med begge hender som et barn som leker hest, mens den vakre, yppige kroppen strevde i fødselsrier. Jordmoren, fru Gnadebusch, en rolig og flink dame, med små, fine hender og brune øyne, som fikk en hemmelighetsfull glans gjennom de tykke, runde brilleglassene, støttet fyrstinnen opp. «Bare hold godt fast, Deres Kongelige Høyhet ― ― det går snart over — det går så lett, så — det er jo andre gangen — det er ingenting — slapp av, nå! Hold knærne godt fra hverandre — trykk hele tiden haken mot brystet —» En hvitkledd pleierske hjalp også til, og gikk ellers til og fra, lett på foten, mens hun ordnet med vaskefat og kompresser. Livlegen, en gråskjegget mann med et dystert uttrykk, sto ved sengen; det venstre øyelokket hans så ut til å være lammet. Han hadde operasjonsfrakken utenpå uniformen sin. Dorotheas betrodde overhoffmesterinne, friherrinne von Schulenburg-Tressen, kom nå og da inn i værelset for å forhøre seg om hvordan det gikk. Hun var en fyldig, astmatisk dame med et utpreget spissborgerlig utseende, skjønt hun på hoffballene pleide å blotte sin barm i en usannsynlig grad. Hun kysset sin herskerinne på hånden og trakk seg tilbake til et avsidesliggende gemakk, der et par magre hoffdamer underholdt seg med storhertuginnens tjenstgjørende kammerherre, grev Windisch. — Doktor Sammet hadde trukket den hvite legefrakken som en domino utenpå klærne sine og sto be-<noinclude><references/></noinclude> 4v1u3y6pauqfldfsdwwudju85uckkbt 104 143959 334023 333733 2026-09-20T23:18:47Z Øystein Tvede 3938 334023 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>— for å snakke like ut, hva kan nå dette smukke kunstverket ha kostet?» Det kom liv i herr von Schröder igjen. Ønsket og håpet om å komme overens med baronen, ja, kanskje komme til å stå på en fortrolig fot med ham, gjorde ham ivrig. «Akkurat det tenkte jeg også på!» sa han, idet han snudde seg og ga seg til å spasere gjennom salen igjen. «Deres Eksel lense tar ordene ut av munnen på meg. Hva kan denne "forleningen" ha kostet? Hvor mange penger kan det være gitt ut for all den andre fargeprakten på disse veggene? For alt i alt har jo restaureringen av slottet for seks år siden kostet en million.» «Løst regnet.» «En million, rundt regnet! Regnskapet er undersøkt og godkjent av overhoffmarskalk von Biihl zu Biihl, som sitter der borte og har hengitt seg til sin behagelige stivkrampe; undersøkt og godkjent av hoff-finansdirektør grev Trümmerhauff ― ―» «Hvis han da ikke er skyldig hele summen.» «Ja, en av delene! Denne summen sier jeg er pålagt og ut krevd av en kasse, en kasse som —» «Kort sagt — den storhertugelige formuesforvaltning.» «Deres Eksellense vet like godt som jeg hva det ligger i de ordene. Huff, jeg fryser — jeg forsikrer, jeg er hverken en svekling eller en hypokonder, men jeg fryser helt inn i sjelen når jeg tenker på at man i disse tider uten videre kaster bort en million — på hva? På ingenting, for et innfalls skyld, for å pynte seg og stase opp dette slottet der barna endelig må fødes —» Herr von Knobelsdorff lo: «Ja, Gud bevares, romantikk er en luksus, og en kostbar luksus! Deres Eksellense, jeg er ganske enig med Dem — selvfølgelig. Men husk på at når det kommer til stykket så kommer hele elendigheten i den fyr-<noinclude><references/></noinclude> a62n7d8cwnbt05cou37b5hda050mna0 334030 334023 2026-09-20T23:29:29Z Øystein Tvede 3938 334030 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>— for å snakke like ut, hva kan nå dette smukke kunstverket ha kostet?» Det kom liv i herr von Schröder igjen. Ønsket og håpet om å komme overens med baronen, ja, kanskje komme til å stå på en fortrolig fot med ham, gjorde ham ivrig. «Akkurat det tenkte jeg også på!» sa han, idet han snudde seg og ga seg til å spasere gjennom salen igjen. «Deres Eksel lense tar ordene ut av munnen på meg. Hva kan denne "forleningen" ha kostet? Hvor mange penger kan det være gitt ut for all den andre fargeprakten på disse veggene? For alt i alt har jo restaureringen av slottet for seks år siden kostet en million.» «Løst regnet.» «En million, rundt regnet! Regnskapet er undersøkt og godkjent av overhoffmarskalk von Bühl zu Bühl, som sitter der borte og har hengitt seg til sin behagelige stivkrampe; undersøkt og godkjent av hoff-finansdirektør grev Trümmerhauff ― ―» «Hvis han da ikke er skyldig hele summen.» «Ja, en av delene! Denne summen sier jeg er pålagt og ut krevd av en kasse, en kasse som —» «Kort sagt — den storhertugelige formuesforvaltning.» «Deres Eksellense vet like godt som jeg hva det ligger i de ordene. Huff, jeg fryser — jeg forsikrer, jeg er hverken en svekling eller en hypokonder, men jeg fryser helt inn i sjelen når jeg tenker på at man i disse tider uten videre kaster bort en million — på hva? På ingenting, for et innfalls skyld, for å pynte seg og stase opp dette slottet der barna endelig må fødes —» Herr von Knobelsdorff lo: «Ja, Gud bevares, romantikk er en luksus, og en kostbar luksus! Deres Eksellense, jeg er ganske enig med Dem — selvfølgelig. Men husk på at når det kommer til stykket så kommer hele elendigheten i den fyr-<noinclude><references/></noinclude> hpb8nb58lafm5a5e6anxbb6fis0xwa0 104 143963 334021 333738 2026-09-20T23:12:52Z Øystein Tvede 3938 334021 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>liv har lagt for dagen at han er alt annet enn kresen. Det varte lenge før storhertugen bestemte seg til å gifte seg. Folk hadde jo så smått begynt å oppgi håpet om direkte etterkommere, og med eller mot sin vilje tok de til å se på prins Lambert som tronarving; prins Lamberts — uskikkethet kan vi jo være enige om. Men så, noen få uker etter at Johan Albrecht hadde besteget tronen, treffer han prinsesse Dorothea og utbryter: «Henne eller ingen!» Og så fikk storhertugdømmet en landsmoder. Deres Eksellense nevnte de betenkelige an siktene folk satte opp da det ble bekjent hvor liten medgift hun hadde — men De nevnte ikke den jubelen som likevel bruste fram overalt. Riktignok var prinsessen fattig. Men er ikke skjønnheten, en ''slik'' skjønnhet, i og for seg en lykkebringende makt? Inntoget var uforglemmelig! Fra det øyeblikket da hun første gang smilte ut over folkemassen, måtte alle elske henne. Deres Eksellense, De må la meg få lov til enda en gang å bekjenne min tro på folkets idealisme. I sine fyrster vil folket gjerne se symbolet på det beste, det høyeste, sin egen fremtidsdrøm, ja, noe av sin egen sjel — ikke pengepungen. Det er andre mennesker som skal representere den —» «Ja, men de finnes ikke. Ikke hos oss.» «Det er i og for seg beklagelig. Hovedsaken er imidlertid at Dorothea har skaffet oss en tronarving —» «Vi får håpe at himmelen skjenker ham litt sans for tall!» «Enig ― ― ―» Her sluttet samtalen mellom ministrene. Den stoppet opp, den ble avbrutt fordi adjutant von Lichterloh kom med meldingen om den lykkelige nedkomst. Det ble liv og røre i den liile festsalen, og alle herrene oppdaget at de hadde samlet seg der. Den ene av de store, utskårne dørene var blitt slått opp, og adjutanten sto i salen. Han hadde et rødmusset ansikt, blå soldaterøyne, gule, strittende mustasjer og sølvtresser<noinclude><references/></noinclude> dh7wra03jp9nlajx3d2zjun2wp48b8c 334031 334021 2026-09-20T23:30:04Z Øystein Tvede 3938 334031 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>liv har lagt for dagen at han er alt annet enn kresen. Det varte lenge før storhertugen bestemte seg til å gifte seg. Folk hadde jo så smått begynt å oppgi håpet om direkte etterkommere, og med eller mot sin vilje tok de til å se på prins Lambert som tronarving; prins Lamberts — uskikkethet kan vi jo være enige om. Men så, noen få uker etter at Johan Albrecht hadde besteget tronen, treffer han prinsesse Dorothea og utbryter: «Henne eller ingen!» Og så fikk storhertugdømmet en landsmoder. Deres Eksellense nevnte de betenkelige an siktene folk satte opp da det ble bekjent hvor liten medgift hun hadde — men De nevnte ikke den jubelen som likevel bruste fram overalt. Riktignok var prinsessen fattig. Men er ikke skjønnheten, en ''slik'' skjønnhet, i og for seg en lykkebringende makt? Inntoget var uforglemmelig! Fra det øyeblikket da hun første gang smilte ut over folkemassen, måtte alle elske henne. Deres Eksellense, De må la meg få lov til enda en gang å bekjenne min tro på folkets idealisme. I sine fyrster vil folket gjerne se symbolet på det beste, det høyeste, sin egen fremtidsdrøm, ja, noe av sin egen sjel — ikke pengepungen. Det er andre mennesker som skal representere den —» «Ja, men de finnes ikke. Ikke hos oss.» «Det er i og for seg beklagelig. Hovedsaken er imidlertid at Dorothea har skaffet oss en tronarving —» «Vi får håpe at himmelen skjenker ham litt sans for tall!» «Enig ― ― ―» Her sluttet samtalen mellom ministrene. Den stoppet opp, den ble avbrutt fordi adjutant von Lichterloh kom med meldingen om den lykkelige nedkomst. Det ble liv og røre i den lille festsalen, og alle herrene oppdaget at de hadde samlet seg der. Den ene av de store, utskårne dørene var blitt slått opp, og adjutanten sto i salen. Han hadde et rødmusset ansikt, blå soldaterøyne, gule, strittende mustasjer og sølvtresser<noinclude><references/></noinclude> qrj0m2hjbs40cdzwvv3o5uesbuwytyl 104 143985 334032 333870 2026-09-20T23:30:35Z Øystein Tvede 3938 334032 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>rykter om at hjemmet bar preg av den mest lurvete fattigdom — noe som ikke vakte særlig deltagelse. Men i Det Gamle Slottet var det foretatt store forandringer, innskrenkninger som det ble snakket om både vidt og bredt og oftest med vemod, for egentlig ønsket folket å se seg representert på en flott og storslagen måte. For å spare var flere stillinger ved hoffet slått sammen til en, og i flere år hadde herr von Bühl zu Bühl vært både overhoffmarskalk, overseremonimester og marskalk for fyrstehuset på en gang. Det var foretatt avskjedigelser innen de lavere tjenestegradene, blant furerer, jegere, hoff-kokker, bakermestre, kammer- og hofflakeier. Stallbetjeningen var innskrenket til det aller nødvendigste. Men hva hjalp det? Storhertugens forakt for penger ga seg utslag i plutselige opprør mot denne tvangen, og mens traktementet ved hoff-festene etterhvert ble så enkelt at det nærmet seg grensen for det tillatelige, mens det ved supeen etter torsdagskonsertene aldri ble servert annet på de forgylte små bordene med røde fløyelsduker i marmorsalen enn roastbeef med remuladesaus og is, og mens storhertugen og hans egen krets satt ved sitt private taffel som strålte av vokslys og spiste så enkelt som en alminnelig, småborgerlig familie, kastet han trassig bort et helt års inntekter for å restaurere Grimmburg. Og i mellomtiden forfalt de andre slottene hans. Herr von Bühl visste simpelthen ikke hvor han skulle ta penger fra til å holde dem ved like. Men det var synd for mange av dem. De som lå noe lenger borte fra hovedstaden, de nydelige, forseggjorte små tilfluktsstedene som lå så deilig til og hadde kokette navn som fikk en til å tenke på hvile, ensomhet, forlystelser, tidsfordriv og sorgløshet, eller betegnet en blomst eller en edelsten, var gjerne målet for små lystreiser, både av folk fra byen og av fremmede; av inngangspengene kunne det stundom bli en liten sum som ble anvendt til å holde<noinclude><references/></noinclude> flu2j9m7b4qhprhc9cxhj2e8c8as8pu 104 143986 333980 333762 2026-09-20T21:41:10Z Øystein Tvede 3938 333980 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>slottet ved like. Men slik var det ikke med dem som lå nærmere hovedstaden. Der var for eksempel det lille empireslottet Eremitagen, som lå der så bortgjemt like nord for byen. Det var et yndig slott, men helt übebodd og forfallent, med en overgrodd park som gikk over i stadsparken, og noen slottsdammer som var tilgrodd av slam og grønske. Og bare et kvarters vei derfra lå Delphinenort, i den nordlige delen av selve stadsparken, som en gang hadde tilhørt kronen, og speilte sitt eget forfall i et veldig, firkantet springvannsbasseng. Med begge disse slottene sto det elendig til — særlig med Delphinenort, denne stolte bygningen fra den tidligere barokktid, med den fornemme søyleportalen, de høye vinduene som var oppdelt i ganske små blyinnfattede ruter, de uthugne girlanderne, nisjene med romerske byster, de elegante trappene. At all denne prakten så ut til å skulle forfalle for alltid, var en sorg for alle som hadde sans for vakker arkitektur, og da slottet en dag, på grunn av uforutsette og eventyrlige omstendigheter, atter fikk sin gamle glans og kom til heder og verdighet, gledet ingen seg mer enn akkurat disse menneskene —. Fra Delphinenort var det bare en femten-tjue minutter til badet med de helsebringende kildene; det lå litt nordvest for byen, og derfra kunne en ta en sporvogn direkte til sentrum. De slottene som storhertugens familie hadde, var bare Hollerbrunn, sommerresidensen, den lange, hvite bygningen med kinesisk tak, som lå bak de åsene som omgå byen; det lå skyggefullt og deilig til ved elven; og så var det Jägerpreis, jaktslottet, som var helt overgrodd med eføy og lå midt i skogen vest for hovedstaden; og endelig selve slottet i byen. Det ble gjerne kalt «det gamle», enda det slett ikke fantes noe nytt. Det het bare slik fordi det var gammelt, og folk mente at det hadde vært mere påkrevd å pusse opp det enn å restaurere<noinclude><references/></noinclude> nrvum3iwy840oqjejsn706c8454g5an 104 143996 334024 333774 2026-09-20T23:19:38Z Øystein Tvede 3938 334024 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>når noen «så bedrøvet» på ham, og da han slo hodet sitt så kraftig mot hjørnet av det store spillebordet at han blødde, jamret han høyt fordi han syntes så synd på pannen sin. Men Albrecht hadde vært like ved å dø, og likevel gråt han aldri. Han skjøt den korte, runde underleppen sin litt fram og trakk overleppen litt inn mellom tennene — det var alt. Han var stolt. Madame fra Sveits henviste alltid til ham som det rene mønster når det gjaldt alle spørsmål om hva som var ''comme il faut''. Aldri hadde han gitt seg til å snakke med de oppstasete figurene som hørte slottet til og som i grunnen hverken var mannfolk eller mennesker, bare lakeier; Klaus Heinrich kunne derimot av og til se sitt snitt til det, i ubevoktede øyeblikk. Men Albrecht var ikke nysgjerrig. Blikket hans var kaldt og innbød ikke til fortrolighet. Klaus Heinrich derimot prekte med lakeiene fordi han hadde lyst til det og fordi han følte en intens, men kanskje farlig og upassende lyst til å bli kjent med det som var på den andre siden av grensen. Men lakeiene, både de unge og de gamle, ved dørene, i korridoren og gjennomgangsrommene, de sto der med sandfargete gamasjer og brune frakker med gulltresser på, og med den lille forgylte kronen — og de slo hælene sammen når Klaus Heinrich pratet med dem, la de store hendene langs sømmene på de tykke fløyelsbuksene sine, men bøyde seg litt ned til ham, slik at gullsnoren dinglet løst fra skuldrene deres, og så ga de passende, intetsigende svar, der tiltalen «Deres Storhertugelige Høyhet» var det viktigste; og så smilte de forsiktig og medlidende, som om de ville si: «Hvor god og uskyldig du er!» — Stundom, når det lot seg gjøre, dro Klaus Heinrich på oppdagelsesturer inn i de übebodde delene av slottet, og tok Ditlind med seg da hun ble stor nok til det. Sin første undervisning fikk han av rektor Dröge, en saklig og nøktern mann som var rektor ved byskolene. Med en tørr pekefinger med en gull signetring uten sten i, fulgte han lin-<noinclude><references/></noinclude> 5vf3h0cuccqza0yyw3ry129ugrjyqpo 104 143997 334025 333775 2026-09-20T23:20:09Z Øystein Tvede 3938 334025 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>jene ettersom Klaus Heinrich leste, og han flyttet aldri pekefingeren før ordet var lest ferdig. Han gikk i bonjour og hvit vest, hadde et ordensbånd til en eller annen lavere orden i knapphullet og brede blankpussete støvler med lyse skafter. For øvrig hadde han en kegleformet grå bart, og ut av de store, flate ørene vokste det grå totter. Det brune håret hans var børstet opp i to spisser i tinningene og omhyggelig skilt, så en tydelig kunne se den gullige, tørre hodebunnen med de store porene. Bak i nakken og på sidene tok håret så smått til å gråne. Han nikket lett til lakeiene som åpnet døren for ham inn til det store panelte skoleværelset, der Klaus Heinrich ventet på ham. Men til Klaus Heinrich bukket han, ikke flyktig og med det samme han kom inn, men ettertrykkelig og med overlegg, like før han gikk bort til ham og ventet på at hans høye elev skulle rekke ham hånden. Det gjorde Klaus Heinrich, og at han både til goddag og til farvel hilste på en vakker, vinnende og avrundet måte, slik som han hadde sett sin far rekke hånden til de herrene som sto og ventet på det, det syntes lian var viktigere og vesentligere enn hele undervisningen. Da rektor Dröge var kommet og gått utallige ganger, hadde Klaus Heinrich uten å merke det lært litt av hvert; mot forventning og til sin egen store overraskelse var han blitt flink til å lese, skrive og regne; når han ble spurt, kunne han også nesten uten feil regne opp de fleste viktige stedene i hertugdømmet. Men som før nevnt var det ikke dette som han syntes var det vesentligste og nødvendigste. Når han stundom var uoppmerksom i timene, formante rektoren ham ved å minne ham om hans høye kall. «Deres høye kall forplikter Dem —» sa han eller «De skylder Deres høye kall det og det.» Hva var hans kall og hvorfor var det et «høyt kall»? Hvorfor smilte lakeiene som de ville si: «Hvor god og uskyldig du er!» Og hvorfor ble Madame så fryktelig opphisset når han litt<noinclude><references/></noinclude> pg1z6fzxtglsubfauusoe4lnmqhrnjh 104 143998 334033 333777 2026-09-20T23:31:32Z Øystein Tvede 3938 334033 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>uvøren med hva han sa eller gjorde? Han så rundt på alle ting omkring seg, og av og til, når han så intenst og lenge på noe, var det som om han på en måte kunne trenge inn i tingenes innerste vesen, og da kjente han at det steg en anelse opp i ham om det «egentlige», slik som det gjaldt for ham. Han sto i en sal som hørte til festlokalene; det var sølvsalen, og han visste at faren pleide å ha fine mottagelser der; nå var han tilfeldigvis kommet ganske alene inn i det tomme rommet og så seg nyfiken om. Det var en kald vinterdag, og de små skoene hans speilte seg i det glassblanke parkettgulvet med de store, gullige firkantene i, der det lå foran ham som en isflate. Det var så høyt til taket med de forsølvete arabeskene at det var nødvendig med en lang metallstang for at den inngraverte sølvlysekronen med alle de høye, hvite lysene i, kunne sveve noenlunde midt i rommet. Under taket var det sølvinnrammete felter med bleke malerier. Veggflatene, som var omgitt av sølvlister, var kledd med hvit silke som her og der var gulflekket og fillet. Over kaminen var det en slags enorm baldakin som ble båret av to kraftige sølvsøyler og foran var pyntet med en sølvgirlander som var heftet opp to steder; på toppen av baldakinen skuet en avdød, pudret stammor ned fra et ettergjort hermelinsdraperi. Foran den kalde kaminen sto brede, forsølvete lenestoler, trukket med slitt, hvit silke. På veggene var det enorme, sølvinnrammete speil som hang rett overfor hverandre og hadde store, blinde flekker på speilflatene, og på de brede, hvite marmor-konsolene sto det armlysestaker, to til høyre, og to til venstre, med høye, hvite lys i, akkurat som i vegglampettene rundt om, og i de fire sølvkandelabrene i hjørnene. Foran de høye vinduene til høyre, som vendte ut mot Albrechtsplatz, og der sneen lå høyt på vinduslistene uten for, hang hvite silkegardiner med store, gule flekker på, opp-<noinclude><references/></noinclude> c2gvy4simuzb6w2y770kt2m8sdybkjw 104 143999 334026 333895 2026-09-20T23:20:42Z Øystein Tvede 3938 334026 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>heftet med sølvsnorer og kantet med kniplinger; de hang i tunge folder ned mot parkettgulvet. Midt på gulvet, under lysekronen, sto et nokså stort bord med en fot som så ut som en knudret, forsølvet trestubbe, og en åttekantet plate som var innlagt med melkehvitt perlemor. Ensomt og uten stoler rundt seg sto det der og tjente ikke til annet enn å være et slags holdepunkt når lakeiene åpnet fløydørene og de festkledde menneskene toget inn. Klaus Heinrich så seg om i salen, og så tydelig at her var det ingenting som minte om det praktiske arbeidet som rektor Dröge trass i all bukkingen og hilsingen hadde lagt på ham. Her hersket hellidgdag og høytid, akkurat som i kirken, der rektorens fordringer heller ikke hørte hjemme. Her var en streng og tom prakt, en formell likevekt i oppstillingen, som ikke hadde noe med bekvemmelighet å gjøre, men bare hadde som mål å være seg selv nok — et opphøyet mål som hverken var lett eller behagelig, et mål som forpliktet til disiplin og tukt, uten at det egentlig gikk an å sette noe navn på det. Og det var kaldt i sølvsalen, kaldt som hos snedronningen, der barnehjertene frøs til is. Klaus Heinrich gikk over det speilblanke gulvet og stilte og ved bordet midt i salen. Han støttet høyre hånd lett mot perlemorsplaten og satte venstre hånd i siden, så langt bak at den nesten var på ryggen og ikke kunne ses forfra; for den var ikke pen; den var brun og rynket og hadde ikke vokst like fort som høyre. Han hvilte tyngden på den ene foten, satte den andre litt fram og rettet blikket mot sølvornamentene på døren. Det var ikke et sted eller en stilling som innbød til drømmeri; men han drømte likevel. Han så sin far, og han så på ham for å forstå ham, slik som han hadde sett på denne salen. Han så det trette hovmotet i de blå øynene, furene som gikk fra nesevingene ned i barten og fikk ham til å se stolt og gretten ut på samme tid; av og<noinclude><references/></noinclude> fjvtp60qhfxwrf05o3fscixc47xdcfe 104 144000 334034 333853 2026-09-20T23:32:01Z Øystein Tvede 3938 334034 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>til ble de enda dypere, når han kjedet seg eller ergret seg svært ―. En måtte ikke snakke til ham, eller gå bort til ham av seg selv og si noe til ham hvis han ikke hadde spurt — ikke barna engang, det forbød seg av seg selv, det var farlig. Han svarte nok, men kaldt og liksom langt borte fra, og ansiktet hans fikk et forvirret og rådløst uttrykk som vakte en intens følelse av medlidenhet og forståelse hos Klaus Heinrich. Pappa snakket til deg og avskjediget deg; det var det han var vant til. Han talte med gjestene ved begynnelsen av hoffballene og ved slutten av den middagen som vintersesongen begynte med. Han gikk sammen med mamma gjennom værelsene og sålene der de forskjellige rangklassene var samlet, gikk gjennom marmorsalen og bankettsalene, gjennom billedgalleriet, riddersalen, de tolv måneders sal, audienssalen og dansesalen, gikk ikke bare i en bestemt retning, men også på en bestemt bane som herr von Bühl hadde det travelt med å holde apen for ham, og henvendte seg til herrer og damer til høyre og venstre. Den han talte til, bøyde seg dypt og trakk seg tilbake så det ble et stykke blankt parkettgulv mellom ham og pappa, og svarte behersket, men lykkelig beveget. Så hilste pappa tvers over denne avstanden, trygt forskanset bak de omhyggelige forskrifter som innskrenket andres bevegelser, men lot ham selv røre seg fritt, hilste lett og smilende og talte til den neste. Lett og smilende — ja, Klaus Heinrich forsto så inderlig vel den rådløsheten som av og til kunne vise seg i pappas ansikt når noen var ubetenksom nok til uten videre å snakke til ham, — forsto den og kjente en engstelig sympati for den. Det var noe ømtålig og skjørt som ble krenket ved det, noe som var så rotfestet i hele ens vesen, at en ble hjelpeløs når noen brutalt satte seg ut over det. Og likevel var det dette übestemte som han ikke kunne gi navn, som gjorde øynene hans matte og trakk dype furer av kjedsomhet i ansiktet hans ― ―.<noinclude><references/></noinclude> mjmqr7vb72owu70rq9nrwm4ik1anano 104 144005 334022 333855 2026-09-20T23:17:47Z Øystein Tvede 3938 334022 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>og han sank ned ved det ensomme bordet og gråt, gråt av medlidenhet med seg selv og sitt hjerte, til noen kom, og med himlende øyne forferdet slo hendene sammen, spurte hva som var i veien og tok ham ut av værelset ― ―. Han sa at han hadde vært redd, og det var jo sant. Han hadde ikke visst, ikke forstått, ikke ant noe om det vanskelige og strenge livet som lå foran ham; han hadde vært munter og sorgløs og ofte gitt grunn til stor forskrekkelse. Men tidlig og stadig oftere opplevde han noe som gjorde det umulig for ham ikke å se tingene slik de var. — I den nordlige forstaden, ikke langt fra badeparken, var det kommet en ny gate, og ved en magistratsbeslutning fikk den navnet «Klaus Heinrich Strasse». En gang under en kjøretur ble han med sin mor inn til en kunsthandler — det var noe hun skulle kjøpe. Lakeien ventet ute ved vognen, folk samlet seg, kunsthandleren vimset henrykt omkring — det var ikke noe nytt. Men Klaus Heinrich la for første gang merke til sitt eget fotografi i utstillingsvinduet. Det hang ved siden av fotografier av kunstnere og store menn, menn med høye panner og øyne som skuet fram av berømmelsens ensomhet. Stort sett var Klaus Heinrichs foresatte fornøyd med ham. Han begynte å ranke seg, og bevisstheten om hans «høye kall» ga ham noe fast og bestemt. Men det underlige var at samtidig fikk han større krav — en ubendig vitebegjærlighet som rektor Dröge ikke var mann for å stille, og som hadde fått ham til å prate med lakeiene. Det gjorde han ikke lenger; det førte ikke til noen ting. De smilte, som om de ville si: «Hvor god og uskyldig du er!» Nettopp ved dette smilet bestyrket de ham i den vage anelsen han hadde om at hans eget liv med de oppradete, symmetriske vokslysene sto i en ubestemt motsetning til verden der ute, men de hjalp ham ikke på noen måte. Han så seg om på de turene han tok gjen-<noinclude><references/></noinclude> jh3leaa21qf84vp7un08gwf4whd2jl5 104 144009 334035 333898 2026-09-20T23:32:34Z Øystein Tvede 3938 334035 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>de skyndte seg ned av vindeltrappen, sprang gjennom søylesalen og ut i buegangen, hånd i hånd. Slik vandret de av sted; men Klaus Heinrich ristet på hodet, for han syntes ikke det var den veien de var kommet. De gikk videre, men nå var det flere ting som sa dem at de hadde tatt feil av veien. Stenbenken med dragehodene hadde de ikke gått forbi før. De spisse vinduene vendte mot vest, mot den indre slottsgården med rosenbusken. De hadde gått seg vill, det nyttet ikke å nekte det. De hadde kanskje tatt en annen vei ut av søylesalen enn den de var kommet inn av — nå var de iallfall kommet grundig på villspor. De gikk et lite stykke tilbake, men de var blitt så engstelige at de torde ikke det heller, så de snudde igjen og foretrakk å fortsette på lykke og fromme på den veien d» var slått inn på. Luften var tung og innestengt, og svære spindelvev hadde fått lov til å bre seg uforstyrret i krokene; de var redde, og Ditlind hadde dessuten så vond samvittighet at hun var like ved å gråte. De andre ville komme til å oppdage at de var blitt borte og se bedrøvet på dem, kanskje melde det til storhertugen; de ville aldri finne veien igjen, ingen ville lete etter dem, og så ville de dø av sult. Og der hvor det er en rottefelle, Klaus Heinrich, der er det rotter også ― ―. Klaus Heinrich trøstet henne. Det gjaldt bare å finne det stedet der rustningene var og de fanene som hang korsvis på veggen; kom de først dit, var han sikker på veien. Men plutselig, akkurat da de kom rundt et hjørne, skjedde det noe. De skvatt til, begge to. Det de hørte, var ikke bare gjenlyden av sine egne skritt. Det var andre, fremmede skritt, tyngre enn deres egne, snart forte, snart langsomme, og ved siden av hørte de en stønning og en brumming som fikk blodet til å stivne i årene på dem. Ditlind ble så vettskremt at hun ville til å løpe sin vei, men<noinclude><references/></noinclude> ggqxj0jv4tku7ikxlq9t9hk8v0xgv02 0 144015 333923 333837 2026-09-20T15:15:02Z Øystein Tvede 3938 333923 wikitext text/x-wiki <pages index="Mann Hans kongelige høyhet.pdf" from=5 to=110 displayed_from=- displayed_to=- header=1 /> eplvkbko26rr1fjnhlglczj2l0t8r6h 333972 333923 2026-09-20T21:31:24Z Øystein Tvede 3938 333972 wikitext text/x-wiki <pages index="Mann Hans kongelige høyhet.pdf" from=5 to=150 displayed_from=- displayed_to=- header=1 /> 0irekdr32i5nd66kxo8ygf49amnx95c 104 144018 333981 333808 2026-09-20T21:41:36Z Øystein Tvede 3938 333981 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> {{c|{{stor|{{sp|DOKTOR ÜBERBEIN}}}}}} Klaus Heinrich levde tre av sine gutteår sammen med noen jevnaldrende fra hoff- og landadelen på et internat, en slags fornem privatskole som minister von Knobelsdorff for hans skyld hadde innrettet på jaktslottet Fasaneriet. Dette slottet hadde vært i kronens eie i hundre år, og var den første stasjonen på en jernbane som gikk fra hovedstaden og i nordvestlig retning; navnet sitt hadde det fått fra en nærliggende «tam» fasangård som en nå avdød godseier hadde hatt. Slottet var en enetasjes kasseaktig bygning med spontak, lynavleder, stallbygninger og vognskjul, og det lå like i kanten av en stor granskog. Foran slottet sto en rekke ærverdige lindetrær, og derfra hadde en utsikt over et vidstrakt englandskap, omgitt av blånende skoger og gjennomskåret av veier og stier; hist og her så en sportsplasser og innhegninger for hinderritt. Skrått overfor slottet lå et vertshus, en liten hage med store trær rundt, der det ble servert øl og kaffe. Verten var en sindig mann som het Staveniiter, og alle sommersøndager hadde han sin fulle hyre med å servere til alle som var på tur, særlig syklister. Elevene på Fasaneriet fikk bare lov til å gå dit når de hadde en lærer med seg. De var fem, foruten Klaus Heinrich; Trummerhauff, Gumplach, Platow, Prenzlau og Wehrzahn. Folk der omkring kalte dem gjerne «fasanene». En temmelig skrøpelig landauer, en gigg? en slede og et par ridehester sto til guttenes rådighet, og når jordene ble oversvømmet og frøs til om vinteren, kunne de gå på skøyter. De hadde en kokk, to kammerpiker,<noinclude><references/></noinclude> 9quqez5b3m8r3hx65jtyg3yw7ug4aza 334036 333981 2026-09-20T23:33:17Z Øystein Tvede 3938 334036 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> {{c|{{stor|{{sp|DOKTOR ÜBERBEIN}}}}}} Klaus Heinrich levde tre av sine gutteår sammen med noen jevnaldrende fra hoff- og landadelen på et internat, en slags fornem privatskole som minister von Knobelsdorff for hans skyld hadde innrettet på jaktslottet Fasaneriet. Dette slottet hadde vært i kronens eie i hundre år, og var den første stasjonen på en jernbane som gikk fra hovedstaden og i nordvestlig retning; navnet sitt hadde det fått fra en nærliggende «tam» fasangård som en nå avdød godseier hadde hatt. Slottet var en enetasjes kasseaktig bygning med spontak, lynavleder, stallbygninger og vognskjul, og det lå like i kanten av en stor granskog. Foran slottet sto en rekke ærverdige lindetrær, og derfra hadde en utsikt over et vidstrakt englandskap, omgitt av blånende skoger og gjennomskåret av veier og stier; hist og her så en sportsplasser og innhegninger for hinderritt. Skrått overfor slottet lå et vertshus, en liten hage med store trær rundt, der det ble servert øl og kaffe. Verten var en sindig mann som het Stavenüter, og alle sommersøndager hadde han sin fulle hyre med å servere til alle som var på tur, særlig syklister. Elevene på Fasaneriet fikk bare lov til å gå dit når de hadde en lærer med seg. De var fem, foruten Klaus Heinrich; Trummerhauff, Gumplach, Platow, Prenzlau og Wehrzahn. Folk der omkring kalte dem gjerne «fasanene». En temmelig skrøpelig landauer, en gigg? en slede og et par ridehester sto til guttenes rådighet, og når jordene ble oversvømmet og frøs til om vinteren, kunne de gå på skøyter. De hadde en kokk, to kammerpiker,<noinclude><references/></noinclude> 69dy6lasnb62ylhs04vlbbi6stnh9lx 104 144019 334027 333809 2026-09-20T23:21:28Z Øystein Tvede 3938 334027 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>en kusk og to lakeier på slottet, og den ene kunne til nød gå litt på skøyter. Det var gymnasieprofessor Kürtchen, en liten, mistroisk og irritabel ungkar med rare manerer og en gammeldags ridderlighet, som ledet skolen. Han hadde grå, kortklipt bart, gullinnfattet lorgnett for de urolige, brune øynene, og ute gikk han alltid med en flosshatt som var skjøvet bak i nakken. Han pleide å skyve magen fram når han gikk, og trykke de små knyttnevene sine inn mot siden, som en langdistanseløper. Han behandlet Klaus Heinrich med en slags selvtilfreds takt, men var full av mistenksomhet når det gjaldt adelshovmotet hos de andre elevene, og ble fresende sint hvis han merket noen ringeakt fordi han var av borgerlig herkomst. Når de var ute og gikk tur, og det var folk i nærheten, yndet han å stille seg opp, samle elevene rundt seg og forklare dem et eller annet med høy røst mens han tegnet med stokken sin i sanden. Fru Amelung, en kapteinsenke som duftet intenst av hoffmannsdråper, og sto for husholdningen på slottet, kalte han «min nådige», og brystet seg av at han visste hvordan tiltalen var i høyere kretser. Som hjelpelærer hadde professor Kürtchen en yngre mann med doktorgrad — en munter, arbeidsglad, snakksom, men likevel litt svermerisk mann, som kanskje hadde større innflytelse på Klaus Heinrichs tenkesett og følelsesliv enn godt var. Dessuten hadde de en gymnastikklærer som het Zotte. Hjelpelæreren het Überbein, med fornavnet Raoul. Det som ellers trengtes av lærere, kom hver dag med toget fra hovedstaden. Klaus Heinrich la merke til at når det gjaldt rent praktiske ting, ble det stilt meget mindre fordringer til ham enn før. Rektor Dröges rynkete pekefinger fulgte ikke lenger linjene, han hadde gjort sitt, og både under den muntlige og den skriftlige, undervisningen nyttet professor Kürtchen en-<noinclude><references/></noinclude> sda0x2itn9tdb6ncmagi52t3nbmgnxa 104 144022 334037 333903 2026-09-20T23:33:50Z Øystein Tvede 3938 334037 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>og aristokratiske de var, og som de stadig uttalte med en hånlig strupelyd, og det var «svineri». Det var svineri å bruke skjorter med løse krager; det var svineri å spille lawntennis i alminnelig antrekk. Klaus Heinrich kunne ikke komme seg til å bruke det ordet. Han hadde aldri visst før at det fantes skjorter med løse krager, eller at det gikk an å eie så mange dresser på en gang som Bogumil Prenzlau. Han hadde en gang ordet på tungen, men med det samme kom han på at han gikk med stoppete strømper. Han kjente seg lurvet ved siden av Prenzlau og klosset ved siden av Trummerhauff. Trummerhauff var som et rasedyr. Han hadde en lang, spiss nese med knivskarp rygg, fine vibrerendc nesevinger, blålige årer i de smale tinningene og små ører uten flipper. Fram av de vide, kulørte mansjettene med gullmansjettknapper i, stakk de forfinete damehendene med hvelvete negler, og rundt det ene håndleddet hadde han et gullarmbånd. Han talte hviskende og med halvlukte øyne — nei, det var klart at Klaus Heinrich ikke kunne måle seg med Trummerhauff hva fornemhet angikk. Den høyre hånden hans var nokså bred, han hadde høye kinnben som alle andre mennesker, og han syntes han selv bare var klumpet og stygg ved siden av Dagobert. Albrecht hadde kanskje bedre klart å si «svineri» sammen med fasanene. Klaus Heinrich for sin del var ingen aristokrat, det var opplagt. Hva med navnet hans, for eksempel? Klaus Heinrich, det het skomakersønnene rundt omkring, og herr Stavenüters barn der borte, som snøt seg i fingrene, de het som han, som hans bror og hans foreldre. Men de adelige het Bogumil og Dagobert ― ―. Klaus Heinrich sto ganske alene blant de fem. Han sluttet likevel ett vennskap på Fasaneriet, og det var med hjelpelæreren, doktor Überbein. Raoul Überbein var ikke noen vakker mann. Han hadde rødlig bart, grønnlig-blek ansiktsfarge, vannblå øyne, sparsomt, rødt hår, og stygge, ut-<noinclude><references/></noinclude> r8qszxzx269iwhcpdr03j41zoh5eenb 104 144023 334028 333873 2026-09-20T23:22:12Z Øystein Tvede 3938 334028 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>stående ører som løp opp i en spiss. Men hendene hans var små og fine. Han gikk alltid med hvite slips, og det ga ham et visst festlig preg, skjønt han ellers var tarvelig nok kledd. Ute gikk han med ulster, og når han red — for doktor Überbein var en ypperlig rytter — hadde han en slitt bonjour med de lange skjøtene oppheftet med sikkerhetsnåler, trange bukser og høy hatt. Hva var det for slags trolldomsmakt han hadde over Klaus Heinrich? Den var nokså sammensatt. Det varte ikke lenge før alle på Fasaneriet visste at doktor Überbein en gang med fare for sitt eget liv hadde trukket et barn opp av en hengemyr, og hadde fått en redningsmedalje. Det gjorde inntrykk. Senere fikk de vite litt mer om doktor Überbeins liv, og Klaus Heinrich fikk også høre det. Han skulle være av temmelig skummel opprinnelse, og hadde ingen far. Hans mor var visstnok skuespillerinne og hadde satt barnet bort til fattige mennesker mot betaling; han hadde sultet som barn, derfor var han gusten og blek. Dette var jo aldeles utrolige ting, ja, ting som tankene knapt kunne fatte, og som doktor Überbein for øvrig selv hentydet til, for eksempel når de unge adelsknektene syntes at de kunne være uforskammet mot ham på grunn av hans dunkle herkomst. «Jyplinger og pappagutter!» sa han opphisset. «Jeg har vært nok ute i hardt vær til at jeg kan forlange en smule respekt av dere, unge hanekyllinger!» — Også dette, at doktor Überbein hadde vært ute i hardt vær, gjorde et veldig inntrykk på Klaus Heinrich. Men det som var særlig tiltrekkende ved doktoren, var det likeframme vesenet han hadde overfor Klaus Heinrich, den tonen han brukte overfor ham fra første dag, og som skilte ham helt ut fra alle andre mennesker. Han hadde ikke antydning av den stive reservertheten hos lakeiene, den bleke forferdelsen hos Madame, rektor Dröges bukking og skraping eller professor Kürtchens selvbehagelige<noinclude><references/></noinclude> 70eugbstrkn12jace0zzd016klpwu4e 104 144033 334038 333825 2026-09-20T23:34:21Z Øystein Tvede 3938 334038 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>av det. Hoffpredikanten, domine Wislizenus, talte over et emne fra bibelen som også denne gangen storhertugen hadde valt ut, og Klaus Heinrich ble utnevnt til løytnant, skjønt han ikke hadde ringeste greie på militære saker ― ―. Alt håndgripelig forsvant mer og mer ut av hans tilværelse. Derfor ble også konfirmasjonsforberedelsene uten noen særlig betydning for ham, og etterpå vendte han tilbake til Fasaneriet og levde som før med lærerne og de andre elevene. Først et år senere sa han farvel til det gammeldagse, enkle skoleværelset med torsoen på kakkelovnen; skolen ble oppløst, og niens de fem andre gikk over i kadettkorpset, vendte Klaus Heinrich tilbake til Det Gamle Slottet i byen, fordi herr von Knobelsdorff var blitt enig med storhertugen om at han skulle gå i øverste klasse i gymnasiet. Det var en vel overveid og fornuftig bestemmelse, men den førte igrunnen ikke store forandringer med seg. Professor Kürtchen var vendt tilbake til skolen og underviste som før Klaus Heinrich i flere fag; i klassen var han enda ivrigere enn på internatskolen etter å legge sin takt for dagen. Det viste seg tilmed at han hadde forklart de andre lærerne de to måtene Klaus Heinrich skulle rekke hånden i været på. Hva doktor Überbein angikk, så var han også vendt tilbake til gymnasiet, men han var ikke nådd så langt på sin merkelige løpebane at han underviste i øverste klasse. Men på Klaus Heinrichs sterke, ja innstendige ønske, som han selvfølgelig ikke kunne komme med direkte til storhertugen, men som den velvillige von Knobelsdorff hadde meddelt ham, var doktor Überbein blitt anmodet om å hjelpe Klaus Heinrich med hjemmearbeidene, så han kom til slottet hver dag, brølte til lakeiene, og hadde fremdeles full anledning til å innvirke på prinsen med sine muntre og svermeriske utgytelser. Dette at læreren fremdeles hadde en kraftig innflytelse på ham, gjorde kanskje sitt til at Klaus Heinrich kom til å stå<noinclude><references/></noinclude> 6expwvspgtn9hfc5btjdokks2w4vgrg 104 144037 333927 333829 2026-09-20T15:17:20Z Øystein Tvede 3938 333927 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>storhertugparet ikke fikk vite noe om, fordi doktor Überbein holdt tett med det, det ble omtrent ikke nevnt ute i byen heller, for alle som hadde skyld i det, kjente seg skamfulle og tidde stille med det. Vi sikter til den kjedelige episoden som inntraff på årets borgerball, der Klaus Heinrich var til stede, og som særlig en frøken Unschlitt, datter av en formuende såpekoker, var innblandet i. Borgerballet var en stående foreteelse i hovedstadens selskapsliv, en offisiell men likevel helt åpen fest som byen hver vinter ga på hotellet «Zum Bürgergarten», et stort og nylig utvidet etablissement i den sørlige bydelen. På dette ballet fikk de borgerlige kretser anledning til å komme i selskapelig kontakt med hoffet. Alle visste at Johann Albrecht III aldri hadde hatt sans for denne sivile og gemyttlige festen, hvor han måtte åpne polonesen med borgermesterens frue; han kom i svart bonjour, og pleide å trekke seg tilbake så fort det gikk an. Desto hyggeligere syntes publikum det var da storhertugens sønn nummer to viste seg på ballet dette året, skjønt han slett ikke var forpliktet til det; det het seg tilmed at det var etter hans eget, uttrykkelige ønske. Herr von Knobelsdorff skulle ha overbrakt hans innstendige ønske til storhertuginnen som igjen hadde fått utvirket sin gemals samtykke ― ― ― I det ytre løp festen av ganske som ellers. Deres Høyheter prinsesse Katharina i farget silkekjole og en liten kapot-hatt, fulgt av sine rødhårete barn, prins Lambert med sin vakre gemalinne, Johann Albrecht og Dorothea med prins Klaus Heinrich kom kjørende til hotellet og ble i vestibyen mottatt av bystyremedlemmene, som hadde lange ordensbånd flagrende på frakken. Diverse ministre, adjutanter i sivil, damer og herrer fra hoffet, godseiere og andre som pleide å være de førende i selskapslivet, var til stede. I den store hvite salen ble først en rekke personer presentert for det stor-<noinclude><references/></noinclude> 317z4guc3xcazfhizsfiotttajf73of 104 144045 333911 2026-09-20T14:36:31Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333911 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>han var så lykkelig at han ikke kjente seg hemmet av den og ikke tenkte på å gjemme den. Det var mange som nå for første gang virkelig så hvordan det sto til med den og stirret nyfikne eller med en uvilkårlig grimase på den tynne, korte armen og den lille hvite glacéhansken som alt var blitt litt skitten. Men ettersom Klaus Heinrich virket helt uanfektet av den, sa smittet det over på de andre, og slik gikk det til at både i runddans og kjede tok de ham uten videre i den misdannete hånden {{. . .|6}} Han trakk den ikke tilbake. Han følte seg baret oppe, ja mer enn det, han følte seg ganske omtumlet av velvilje, en velvilje som vokste av sin egen, indre glød, som stadig mer hensynsløst trengte seg inn på ham, erobret ham og løftet ham opp i triumf. Hva var det som skjedde? Det var vanskelig å si, vanskelig å holde fast ved. Ord lå i luften, ord som ikke ble sagt, men som avspeilte seg i uttrykkene, i holdningen, i det som ble gjort. «Nå skal han til pers en gang{{. . .|4}}» «Ned med ham, ned med ham{{. . .|4}}» «Nå har vi ham grundig{{. . .|4}}» Et lite pikebarn med oppstoppernese som engasjerte ham til galopp da det var damenes dans, sa uten noen sarnmenheng helt tydelig. «Isj, tøv!» da de skulle til å danse ut. Han sa at det glitret av lyst i alle øynene, og han så at det var lysten etter å dra ham ned til dem, ha ham der nede mellom seg. I sin uklare lykketilstand og sin trang til å være med dem, blant dem, en av dem, "hadde han likevel fra tid til annen en isnende, snikende fornemmelse av at det var et bedrag, at det varme, deilige «vi» narret ham, at han tross alt ikke var en av dem, men fremdeles var midtpunktet, men på en ny måte, en gal og vond måte. De var hans fiender, han så ødeleggelseslysten i øynene deres. Som fra det fjerne hørte han at den vakre piken med nøklebenene uten videre kalte ham ved fornavn, og det gikk hete bølger av skrekk<noinclude><references/></noinclude> tdvokpt5gbyzq4qqtc4569qfy5lw1ia 333912 333911 2026-09-20T14:36:57Z Øystein Tvede 3938 333912 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>han var så lykkelig at han ikke kjente seg hemmet av den og ikke tenkte på å gjemme den. Det var mange som nå for første gang virkelig så hvordan det sto til med den og stirret nyfikne eller med en uvilkårlig grimase på den tynne, korte armen og den lille hvite glacéhansken som alt var blitt litt skitten. Men ettersom Klaus Heinrich virket helt uanfektet av den, sa smittet det over på de andre, og slik gikk det til at både i runddans og kjede tok de ham uten videre i den misdannete hånden {{. . .|6}} Han trakk den ikke tilbake. Han følte seg baret oppe, ja mer enn det, han følte seg ganske omtumlet av velvilje, en velvilje som vokste av sin egen, indre glød, som stadig mer hensynsløst trengte seg inn på ham, erobret ham og løftet ham opp i triumf. Hva var det som skjedde? Det var vanskelig å si, vanskelig å holde fast ved. Ord lå i luften, ord som ikke ble sagt, men som avspeilte seg i uttrykkene, i holdningen, i det som ble gjort. «Nå skal han til pers en gang{{. . .|4}}» «Ned med ham, ned med ham{{. . .|4}}» «Nå har vi ham grundig{{. . .|4}}» Et lite pikebarn med oppstoppernese som engasjerte ham til galopp da det var damenes dans, sa uten noen sarnmenheng helt tydelig. «Isj, tøv!» da de skulle til å danse ut. Han sa at det glitret av lyst i alle øynene, og han så at det var lysten etter å dra ham ned til dem, ha ham der nede mellom seg. I sin uklare lykketilstand og sin trang til å være med dem, blant dem, en av dem, hadde han likevel fra tid til annen en isnende, snikende fornemmelse av at det var et bedrag, at det varme, deilige «vi» narret ham, at han tross alt ikke var en av dem, men fremdeles var midtpunktet, men på en ny måte, en gal og vond måte. De var hans fiender, han så ødeleggelseslysten i øynene deres. Som fra det fjerne hørte han at den vakre piken med nøklebenene uten videre kalte ham ved fornavn, og det gikk hete bølger av skrekk<noinclude><references/></noinclude> 8hhqlmfz42kbp27d7hvv0obvfbahiq9 104 144046 333913 2026-09-20T14:38:57Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333913 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>gjennom ham — for han visste at det ikke var det samme som når doktor Überbein gjorde det. På en måte hadde hun rett og lov til det, men var det ingen her som aktet på hans rang og verdighet når han ikke gjorde det selv? Det var som om de rev og slet i klærne hans og stundom brøt overmotet fram, vilt og hånlig. Et langt, blondt ungt menneske med lorgnett, som han støtte sammen med i dansen, ropte høyt, så alle hørte det: «Er slikt nødvendig?» Det lå ondskap i den måten den unge piken i armen hans blottet tennene og hvirvlet omkring med ham på så det svimlet for ham. Før de hvirvlet rundt, stirret han med svømmende øyne på nøklebenene hennes, som tegnet seg så skarpt av mot halsen, den hvite, litt nuppete huden sto så stramt over dem ― ― De fait. De hadde vært for voldsomme, og fait over ende da de prøvde å stanse hvirvelen; over dem fait et annet par, ikke helt av seg selv forresten, de ble nærmest puffet av den unge mannen med lorgnett. Det ble et vilt røre på gulvet, og over seg hørte Klaus Heinrich den latteren som han så godt kjente fra skolegården, når han hadde forsøkt å muntre på stemningen med en spøk. «Ho-ho-ho!» Men med en undertone av løssloppenhet og ondskap ― ― Da doktor Überbein, som dessverre var blitt litt forsinket, sto på terskelen til buffetrommet like etter midnatt, møtte det ham et selsomt syn. Hans unge elev sått alene på den grønne plysjsofaen ved veggen, med klærne i uorden og pyntet på mange merkelige måter. En masse blomster, som før hadde stått i to kinesiske vaser på buffeten, stakk ut av vesten, av knapphullene, ja, selv opp av den stive snippen hans; om halsen hadde han en gullkjede som tilhørte pikebarnet med nøklebenet; og på hodet hans balanserte et flatt metall-lokk, som hadde vært over en bowle. Han mumlet: «Hva gjør dere — hva er det dere gjør ― ―,» men resten av selskapet hadde<noinclude><references/></noinclude> sijna00ikmr7ma5cu6gy47wi4pruuu1 333914 333913 2026-09-20T14:40:33Z Øystein Tvede 3938 333914 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>gjennom ham — for han visste at det ikke var det samme som når doktor Überbein gjorde det. På en måte hadde hun rett og lov til det, men var det ingen her som aktet på hans rang og verdighet når han ikke gjorde det selv? Det var som om de rev og slet i klærne hans og stundom brøt overmotet fram, vilt og hånlig. Et langt, blondt ungt menneske med lorgnett, som han støtte sammen med i dansen, ropte høyt, så alle hørte det: «Er slikt nødvendig?» Det lå ondskap i den måten den unge piken i armen hans blottet tennene og hvirvlet omkring med ham på så det svimlet for ham. Før de hvirvlet rundt, stirret han med svømmende øyne på nøklebenene hennes, som tegnet seg så skarpt av mot halsen, den hvite, litt nuppete huden sto så stramt over dem ― ― De falt. De hadde vært for voldsomme, og fait over ende da de prøvde å stanse hvirvelen; over dem falt et annet par, ikke helt av seg selv forresten, de ble nærmest puffet av den unge mannen med lorgnett. Det ble et vilt røre på gulvet, og over seg hørte Klaus Heinrich den latteren som han så godt kjente fra skolegården, når han hadde forsøkt å muntre på stemningen med en spøk. «Ho-ho-ho!» Men med en undertone av løssloppenhet og ondskap ― ― Da doktor Überbein, som dessverre var blitt litt forsinket, sto på terskelen til buffetrommet like etter midnatt, møtte det ham et selsomt syn. Hans unge elev satt alene på den grønne plysjsofaen ved veggen, med klærne i uorden og pyntet på mange merkelige måter. En masse blomster, som før hadde stått i to kinesiske vaser på buffeten, stakk ut av vesten, av knapphullene, ja, selv opp av den stive snippen hans; om halsen hadde han en gullkjede som tilhørte pikebarnet med nøklebenet; og på hodet hans balanserte et flatt metall-lokk, som hadde vært over en bowle. Han mumlet: «Hva gjør dere — hva er det dere gjør ― ―,» men resten av selskapet hadde<noinclude><references/></noinclude> sszcggqss5l7t4s9jft09fq7uwkui3j 104 144047 333915 2026-09-20T14:42:33Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333915 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>slått ring omkring ham og danset rundt mens de jublet, stønnet, lo og brølte: «Ho-ho!» I doktor Überbeins grønnlige ansikt flammet det opp en rødme som så aldeles uvirkelig ut. «Stans! Stans!» ropte han med rungende stemme, og da det ble en plutselig, bestyrtet og iskald stillhet, gikk han med lange skritt bort til prinsen, fjernet blomstene i en-to-tre, slengte gullkjeden og lokket til side, bukket og sa alvorlig: «Tør jeg nå be Deres Storhertugelige Høyhet ― ―» «Jeg var et fé — et fé!» sa han da de var kommet utenfor. Klaus Heinrich gikk fra borgerballet sammen med ham. Det var det pinlige opptrinnet som skjedde i Klaus Heinrichs skoleår. Som sagt, så snakket ingen av dem som var med, noensinne om det. Doktor Überbein nevnte heller ikke på flere år noe om det overfor prinsen; og ettersom det ikke ble sladret om det, så gikk det, iallfall tilsynelatende, fort i glemmeboken. Borgerballet var i januar. Fastelavnsdag med hoffballet og den store festen i Det Gamle Slottet, de vanlige festlighetene som sesongen ble avsluttet med, og som Klaus Heinrich ennå ikke hadde vært med på, gikk av stabelen. Så kom påsken, og med den avslutningen av gymnasiet og Klaus Heinnchs eksamen, denne vakre formaliteten som ble preget av professorens ustanselige: «Ikke sant, Deres Storhertugelige Høyhet?» Klaus Heinrich forsvarte sin fremragende plass på en meget behagelig måte. Det ble ingen gjennomgripende forandring; han ble fremdeles boende i residensen. Men etter pinse nærmet hans attende fødselsdag seg, og med den en rekke høytideligheter som betydde et alvorlig vendepunkt i hans liv og i lengre tid krevde en anstrengende innsats av ham. Han var fullvoksen og ble erklært myndig. For første gang siden dåpen var han igjen midtpunktet og måtte spille hovedrollen ved en stor og høytidelig seremoni; men mens<noinclude><references/></noinclude> fu3d8jd23ujv3nqm48jgdypvsn5m3vy 104 144048 333916 2026-09-20T14:44:42Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333916 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>han den gangen hadde vært stille, passiv og uten ansvar, og hadde overlatt alt til dem som stelte ham og bar ham, så måtte han nå, innenfor rammen av strenge seremonier og opptrukne linjer, ombølget av tradisjonens folderike draperier, til tilskuernes glede og oppbyggelse opptre med holdning og fasthet uten å virke hemmet eller besværet. De folderike draperiene forekom også i bokstavelig forstand, for Klaus Heinrich hadde for anledningen en purpurkappe, et falmet og teatralsk plagg som både hans far og hans bestefar hadde båret da de ble erklært myndige, og som tross iherdig lufting ikke var fritt for å lukte kamfer. Denne purpurkappen hadde en gang tilhørt en ordensdrakt for slekten Grimmburg, men nå ble den bare brukt som seremonidrakt når en prins ble erklært myndig. Albrecht, arvestorhertugen, hadde aldri båret dette familieplagget. Ettersom han hadde fødselsdag om vinteren, tilbrakte han den alltid i Syden, et eller annet sted med varm og tørr luft. Og den gangen han ble atten år, hadde han ikke vært sterk nok til å reise hjem; derfor hadde de innskrenket seg til å erklære ham myndig, mens han var fraværende, og hadde gitt avkall på festakten ved hoffet. Hva Klaus Heinrich angikk, så var alle enige om at kappen kledde ham utmerket, og selv følte han seg svært vel i den, enda den hindret ham i å bevege seg helt fritt, for den hjalp ham til å skjule den venstre hånden. Klaus Heinrichs soveværelse lå i tredje etasje og vendte ut mot gården med rosen busken; mellom himmlesengen og den store, buete kommoden gikk han og gjorde seg i stand til representasjonen. Han gjorde seg svært flid, og ble hjulpet av kammerlakeien Neumann, en stille og pertentlig mann som nylig var blitt hans personlige tjener. Neumann var opprinnelig frisør, og i alt som hadde med hans egentlige yrke å gjøre var han besjelet av en lidenskapelig samvittighetsfullhet, en evig, util-<noinclude><references/></noinclude> 13ufly5qydrmpju9sivju02hkksvvpj 104 144049 333917 2026-09-20T14:45:53Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333917 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fredsstilt streben etter idealet, som til slutt hadde utviklet en virkelig kunstferdighet. Han barberte ikke som hvem som helst, helst han slo seg ikke til ro med at ingen skjeggstubber ble stående igjen, han barberte slik at hver skygge, hver antydning ble utslettet, og uten å gjøre huden sår fikk han den til å bli helt glatt og myk igjen. Han klippet håret på Klaus Heinrich i nøyaktig rett vinkel over ørene og ordnet det så omhyggelig som det etter hans mening var nødvendig for en slik høytidelighet. Han laget skillen slik at den begynte over venstre øye og løp på skrå bort til hvirvelen, så ikke et eneste hårstrå kom på gal side; på høyre side børstet han håret opp til en fast valk over pannen, så fast at ingen hatt eller hjelm kunne ødelegge den. Så presset Klaus Heinrich seg med hans hjelp møysommelig inn i livgrenaderenes løytnantsuniform; den høye, galonerte kragen og stive ryggen fikk ham til åse veldig stram ut; han pyntet seg med husordenens sitrongule band og gullkjeden som hørte til, og så bega han seg ned i billedgalleriet, der den nærmeste familie og en del slektninger ventet på ham. Medlemmene av hoffet var i riddersalen ved siden av; og der la Johann Albrecht seiv den røde kappen over skuldrene på sin sønn. Herr von Buhl zu Buhl hadde ordnet den høytidelige prosesjonen som toget fra riddersalen inn i tronsalen. Den hadde kostet ham ikke så lite hodebry. Sammensetningen av hoffet gjorde det vanskelig å få i stand en virkningsfull rekkefølge, og særlig beklaget herr von Biihl seg over mangelen på høyere hoffembetsmenn; den var høyst følelig ved slike anledninger. Herr von Biihl var nylig også blitt overhoffstallmester, og han følte seg alle sine embeter voksen. Men han spurte alle og enhver hvor han skulle få en verdig fortropp fra, ettersom de høyeste hoffembetene bare var representert av overhoffjegermester von Stieglitz, og intendanten for de storhertugelige teatrene, en general som led sterkt av podagra.<noinclude><references/></noinclude> sv3mqffl3shmolqljd7p21mwpi3z1fk 333924 333917 2026-09-20T15:15:26Z Øystein Tvede 3938 333924 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fredsstilt streben etter idealet, som til slutt hadde utviklet en virkelig kunstferdighet. Han barberte ikke som hvem som helst, helst han slo seg ikke til ro med at ingen skjeggstubber ble stående igjen, han barberte slik at hver skygge, hver antydning ble utslettet, og uten å gjøre huden sår fikk han den til å bli helt glatt og myk igjen. Han klippet håret på Klaus Heinrich i nøyaktig rett vinkel over ørene og ordnet det så omhyggelig som det etter hans mening var nødvendig for en slik høytidelighet. Han laget skillen slik at den begynte over venstre øye og løp på skrå bort til hvirvelen, så ikke et eneste hårstrå kom på gal side; på høyre side børstet han håret opp til en fast valk over pannen, så fast at ingen hatt eller hjelm kunne ødelegge den. Så presset Klaus Heinrich seg med hans hjelp møysommelig inn i livgrenaderenes løytnantsuniform; den høye, galonerte kragen og stive ryggen fikk ham til åse veldig stram ut; han pyntet seg med husordenens sitrongule band og gullkjeden som hørte til, og så bega han seg ned i billedgalleriet, der den nærmeste familie og en del slektninger ventet på ham. Medlemmene av hoffet var i riddersalen ved siden av; og der la Johann Albrecht selv den røde kappen over skuldrene på sin sønn. Herr von Buhl zu Buhl hadde ordnet den høytidelige prosesjonen som toget fra riddersalen inn i tronsalen. Den hadde kostet ham ikke så lite hodebry. Sammensetningen av hoffet gjorde det vanskelig å få i stand en virkningsfull rekkefølge, og særlig beklaget herr von Biihl seg over mangelen på høyere hoffembetsmenn; den var høyst følelig ved slike anledninger. Herr von Biihl var nylig også blitt overhoffstallmester, og han følte seg alle sine embeter voksen. Men han spurte alle og enhver hvor han skulle få en verdig fortropp fra, ettersom de høyeste hoffembetene bare var representert av overhoffjegermester von Stieglitz, og intendanten for de storhertugelige teatrene, en general som led sterkt av podagra.<noinclude><references/></noinclude> jfrdmv59m5u8vyrtsbzlflahxj8n2ke 334039 333924 2026-09-20T23:35:03Z Øystein Tvede 3938 334039 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fredsstilt streben etter idealet, som til slutt hadde utviklet en virkelig kunstferdighet. Han barberte ikke som hvem som helst, helst han slo seg ikke til ro med at ingen skjeggstubber ble stående igjen, han barberte slik at hver skygge, hver antydning ble utslettet, og uten å gjøre huden sår fikk han den til å bli helt glatt og myk igjen. Han klippet håret på Klaus Heinrich i nøyaktig rett vinkel over ørene og ordnet det så omhyggelig som det etter hans mening var nødvendig for en slik høytidelighet. Han laget skillen slik at den begynte over venstre øye og løp på skrå bort til hvirvelen, så ikke et eneste hårstrå kom på gal side; på høyre side børstet han håret opp til en fast valk over pannen, så fast at ingen hatt eller hjelm kunne ødelegge den. Så presset Klaus Heinrich seg med hans hjelp møysommelig inn i livgrenaderenes løytnantsuniform; den høye, galonerte kragen og stive ryggen fikk ham til åse veldig stram ut; han pyntet seg med husordenens sitrongule band og gullkjeden som hørte til, og så bega han seg ned i billedgalleriet, der den nærmeste familie og en del slektninger ventet på ham. Medlemmene av hoffet var i riddersalen ved siden av; og der la Johann Albrecht selv den røde kappen over skuldrene på sin sønn. Herr von Buhl zu Buhl hadde ordnet den høytidelige prosesjonen som toget fra riddersalen inn i tronsalen. Den hadde kostet ham ikke så lite hodebry. Sammensetningen av hoffet gjorde det vanskelig å få i stand en virkningsfull rekkefølge, og særlig beklaget herr von Bühl seg over mangelen på høyere hoffembetsmenn; den var høyst følelig ved slike anledninger. Herr von Bühl var nylig også blitt overhoffstallmester, og han følte seg alle sine embeter voksen. Men han spurte alle og enhver hvor han skulle få en verdig fortropp fra, ettersom de høyeste hoffembetene bare var representert av overhoffjegermester von Stieglitz, og intendanten for de storhertugelige teatrene, en general som led sterkt av podagra.<noinclude><references/></noinclude> 1ssivm41r4mjoagysc0r5t46nmldvbl 104 144050 333918 2026-09-20T14:47:32Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333918 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Da han som overhoffmarskalk og overhoffseremonimester i brodert uniform og brun parykk, ordensbehengt som en ballkonge og med gull-lorgnett på nesen, kom svinsende og geskjeftig med den lange stokken sin, bak kadettene som åpnet toget, kledd som pasjer, da tenkte han bekymret på det som kom etter ham. Et par kammerherrer — ikke mange, for de trengtes bakerst i toget også — i silkestrømper, med den fjærprydete hatten under armen og nøklen i den bakre livsømmen, fulgte ham hakk i hæl. Så kom herr von Stieglitz og den hinkende teatereksellensen like foran Klaus Heinrich, som dannet kjernen i toget, der han gikk i den røde kappen mellom sine høye foreldre, og fulgt av sine søsken, Albrecht og Ditlind. Bak de høye herskaper kom husminister og rådspresident von Knobelsdorff med spillende rynker rundt øynene. Etter ham kom en liten gruppe adjutanter og hoffdamer — general grev Schmettern og major von Platow, en grev Trummerhauff, fetter av hoff-finansdirektøren og arvestorhertugens adjutant, storhertuginnens damer, anført av den kortpustete friherrinne von Schulenburg-Tressen. Så kom prinsesse Katharina med sitt rødhårete avkom, fulgt av adjutanter, kammerherrer og hoffdamer, prins Lambert med sin vakre gemalinne, og resten av slektningene eller deres representanter. Noen pasjer sluttet toget. Med avmålte skritt gikk det fra riddersalen, gjennom selskapssalene, de tolv måneders sal og marmorsalen inn i tronsalen. Lakeier med rødgule snorer på de brune gallauniformene sine sto parvis og teatralsk oppstilt ved de åpne fløydørene. Gjennom de brede vinduene strømmet den klare junisolen uhindret inn. Klaus Heinrich så seg om under denne høytidelige vandringen; han gikk mellom foreldrene gjennom all den utstafferte ødsligheten, den slitte prakten i representasjonsrommenc, som savnet den falske glorien av kunstig belysning. Det hen-<noinclude><references/></noinclude> p6g6nunbokteyodukhpu15ragivesaw 104 144051 333919 2026-09-20T15:08:48Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333919 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>synsløse dagslyset blottet glad og ubekymret forfallet. I dag var varetrekket tatt av de store lysekronene som strittet av utente lys; men over alt manglet det prismer, og krystallgirlanderne var revet i stykker på så mange steder at det var stygt å se. Silkebetrekket på gallamøblene som sto stivt oppradet langs veggene og sprikte med de svungne armlenene, var falmet, og forgylningen på treverket var fait av i store flak; på de svære speilene med kandelabrer på begge sider var det store, blinde flekker, og de tunge, folderike gardinene var avbleket i fargen og hadde store møllhuller som dagen skinte gjennom. Flere steder hadde de forgylte eller forsøivete listene rundt tapetfeltene løsnet, og sto ut fra veggen, ja, i sølvsalen, der storhertugen pleide gi høytidelige gruppeaudienser og der det sto et perlemorsinnlagt bord med sølvfot midt på gulvet, var simpelthen et stykke sølvbelegg falt ned fra taket og en stor, hvit gipsfirkant sto og gapte deroppe i stedet. Men hvorfor så det likevel ut som om disse rommene holdt stand mot det nøkterne, leende dagslyset, ja, som om de bød det tross, i stolthet og hovmot? Klaus Heinrich skottet fra siden bort på sin far. — Det så ikke ut til å gjøre noe inntrykk på ham hvordan her så ut. Storhertugen var fra før av knapt middels høy, og nå var han med årene blitt nesten liten. Men han skrittet myndig av sted med hodet kastet tilbake, og med det sitrongule ordensbåndet på generalsuniformen som han hadde tatt på i dag, enda han var helt uten sans for det militære; under den høye pannen og de grånete brynene så de blå øynene fjernt fram for seg med et trett, hovmodig uttrykk, og fra de hvite, dreide mustasjene løp de to furene skrått ned i skjegget og ga det gullige gamle ansiktet et foraktelig uttrykk. — Nei, den klare solen kunne ikke gjøre sålene noe; skrøpelighetene skadet dem ikke, men ga dem tvert imot på sett og vis en større verdighet. I sin maje-<noinclude><references/></noinclude> psufoumrdxt7uktzfo4n2m1025txn6i 104 144052 333920 2026-09-20T15:10:41Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333920 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>stetiske übekvemhet, teatralske symmetri og sin forunderlige innestengte scene- eller kirkeatmosfære, trosset de i kald ensomhet den luftige og solvarme stemningen der ute, som strenge templer for en representasjonskultus som Klaus Heinrich for første gang tok høytidelig del i {{. . .|4}} Mellom de to lakeiene som sto på hver side av døren og så übønnhørlige ut med lukkete øyne og sammenpressete lepper, toget prosesjonen inn i den hvite og gylne tronsalen. Så kom alskens underdanige bølgebevegelser, neiing, bukking, skraping og hilsing, de forplantet seg gjennom hele salen etter hvert som prosesjonen dro forbi festens gjester. Det var diplomater med sine fruer, hoff- og landadel — offiserskorpset i hovedstaden, ministrene — man la især merke til den nye finansminister, doktor Krippenreuthers selvsikre mine — ridderne av Grimmburgerordenen, landdagspresidenten og an dre høye rangspersoner. Høyt oppe i den lille losjen over det store speilet ved inngangsdøren sått journalistene og noterte flittig mens de kikket over skuldrene på hverandre. — Foran tronbaldakinen, et symmetrisk oppheftet fløyelsarrangement, kronet med strutsefjær og innlagt med gullborder, som kunne trenge en liten opp-pusning, delte prosesjonen seg som til polonese; og fremdeles ble det gått fram etter strengt opptrukne linjer. Pasjene og kammerherrene bøyde av til høyre og venstre, herr von Bühl gikk baklengs med ansiktet vendt mot tronen og staven løftet foran seg. Midt i salen ble han stående. Det storhertugelige par og deres barn steg opp av trappetrinnene med de røde løperne til de brede, forgylte teaterstolene som sto der oppe. Familiens øvrige medlemmer stilte seg opp, sammen med de utenlandske høyhetene, på begge sider av tronen; bak dem kom hoffdamene og de tjenstgjørende kavalerene, og pasjene tok plass på trappetrinnene. På et vink av Johann Albrecht ilte herr von Knobelsdorff smilende og i en bestemt buelinje bort til det lille bordet med<noinclude><references/></noinclude> q05di5cn90jutmd2ejp8cwwfhddgva3 333926 333920 2026-09-20T15:16:42Z Øystein Tvede 3938 333926 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>stetiske übekvemhet, teatralske symmetri og sin forunderlige innestengte scene- eller kirkeatmosfære, trosset de i kald ensomhet den luftige og solvarme stemningen der ute, som strenge templer for en representasjonskultus som Klaus Heinrich for første gang tok høytidelig del i {{. . .|4}} Mellom de to lakeiene som sto på hver side av døren og så übønnhørlige ut med lukkete øyne og sammenpressete lepper, toget prosesjonen inn i den hvite og gylne tronsalen. Så kom alskens underdanige bølgebevegelser, neiing, bukking, skraping og hilsing, de forplantet seg gjennom hele salen etter hvert som prosesjonen dro forbi festens gjester. Det var diplomater med sine fruer, hoff- og landadel — offiserskorpset i hovedstaden, ministrene — man la især merke til den nye finansminister, doktor Krippenreuthers selvsikre mine — ridderne av Grimmburgerordenen, landdagspresidenten og an dre høye rangspersoner. Høyt oppe i den lille losjen over det store speilet ved inngangsdøren satt journalistene og noterte flittig mens de kikket over skuldrene på hverandre. — Foran tronbaldakinen, et symmetrisk oppheftet fløyelsarrangement, kronet med strutsefjær og innlagt med gullborder, som kunne trenge en liten opp-pusning, delte prosesjonen seg som til polonese; og fremdeles ble det gått fram etter strengt opptrukne linjer. Pasjene og kammerherrene bøyde av til høyre og venstre, herr von Bühl gikk baklengs med ansiktet vendt mot tronen og staven løftet foran seg. Midt i salen ble han stående. Det storhertugelige par og deres barn steg opp av trappetrinnene med de røde løperne til de brede, forgylte teaterstolene som sto der oppe. Familiens øvrige medlemmer stilte seg opp, sammen med de utenlandske høyhetene, på begge sider av tronen; bak dem kom hoffdamene og de tjenstgjørende kavalerene, og pasjene tok plass på trappetrinnene. På et vink av Johann Albrecht ilte herr von Knobelsdorff smilende og i en bestemt buelinje bort til det lille bordet med<noinclude><references/></noinclude> gx8yzjs0n58fgsghfwm08mlllw4owed 104 144053 333921 2026-09-20T15:13:11Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333921 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fløyelsduk som sto ved siden av trappetnnnene og begynte med de offisielle formalitetene. Klaus Heinrich ble erklært for myndig og dermed også for voksen og berettiget til å bære kronen hvis det skulle vise seg nødvendig. Alles øyne var rettet på ham da dette ble lest opp — og på Albrecht, hans eldre bror, som sto ved siden av ham. Arvestorhertugen hadde husarregimentets rittmesteruniform. Opp fra kragen med sølvtresser på, stakk den umilitært lange, hvite snippen, og på den hvilte det fine, kloke og svake hodet med den lange hodeskallen og de smale tinningene, den blonde og ennå ganske bløte lille barten på overleppen, og de blå øynene med det ensomme uttrykket, de øynene som hadde sett døden. — Det var ikke nettopp noe ridderhode, men det var så fint og utilnærmelig fornemt, at Klaus Heinrich med sine brede kinnben nesten så tarvelig ut ved siden av ham. Arvestorhertugen gjorde den lille grimasen med munnen da alle så på ham; han skjøv den runde, korte underleppen litt fram og bet seg lett i overleppen. Prinsen som ble erklært myndig, fikk samtlige landets ordener, Albrechtskorset og Grimmburgerordenen, foruten husordenen; insigniene til den siste hadde han hatt siden sin ti års fødselsdag. Og så kom den store gratulasjonen; den besto i at hele prosesjonen defilerte forbi ham, anført av den geskjeftige herr von Bühl, — og så var det gallafrokost i marmorsalen og de tolv måneders sal ― ―. De nærmeste dagene skulle de utenlandske gjestene underholdes. I Hollerbrunn ble det holdt en hagefest med fyrverkeri og dans for ungdommen i parken. Dessuten ble det foretatt høytidelige små lystturer med pasjer gjennom de sommerlige landskapene til Montbrillant, til Jågerpreis og til Haderstein-ruinene; og folket, denne undersetsige typen med ettertenksomme øyne og høye kinnben, sto ved veikanten og<noinclude><references/></noinclude> ld24438kbuhep67tycz7vtmogecii43 334029 333921 2026-09-20T23:26:24Z Øystein Tvede 3938 334029 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fløyelsduk som sto ved siden av trappetnnnene og begynte med de offisielle formalitetene. Klaus Heinrich ble erklært for myndig og dermed også for voksen og berettiget til å bære kronen hvis det skulle vise seg nødvendig. Alles øyne var rettet på ham da dette ble lest opp — og på Albrecht, hans eldre bror, som sto ved siden av ham. Arvestorhertugen hadde husarregimentets rittmesteruniform. Opp fra kragen med sølvtresser på, stakk den umilitært lange, hvite snippen, og på den hvilte det fine, kloke og svake hodet med den lange hodeskallen og de smale tinningene, den blonde og ennå ganske bløte lille barten på overleppen, og de blå øynene med det ensomme uttrykket, de øynene som hadde sett døden. — Det var ikke nettopp noe ridderhode, men det var så fint og utilnærmelig fornemt, at Klaus Heinrich med sine brede kinnben nesten så tarvelig ut ved siden av ham. Arvestorhertugen gjorde den lille grimasen med munnen da alle så på ham; han skjøv den runde, korte underleppen litt fram og bet seg lett i overleppen. Prinsen som ble erklært myndig, fikk samtlige landets ordener, Albrechtskorset og Grimmburgerordenen, foruten husordenen; insigniene til den siste hadde han hatt siden sin ti års fødselsdag. Og så kom den store gratulasjonen; den besto i at hele prosesjonen defilerte forbi ham, anført av den geskjeftige herr von Bühl, — og så var det gallafrokost i marmorsalen og de tolv måneders sal ― ―. De nærmeste dagene skulle de utenlandske gjestene underholdes. I Hollerbrunn ble det holdt en hagefest med fyrverkeri og dans for ungdommen i parken. Dessuten ble det foretatt høytidelige små lystturer med pasjer gjennom de sommerlige landskapene til Montbrillant, til Jägerpreis og til Haderstein-ruinene; og folket, denne undersetsige typen med ettertenksomme øyne og høye kinnben, sto ved veikanten og<noinclude><references/></noinclude> sfdvg5itspdb1lbo6hzovhq4ayaayng 104 144054 333922 2026-09-20T15:14:20Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333922 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ropte hurra for seg seiv og sine fyrster. I hovedstaden hang Klaus Heinrichs fotografi i vinduene hos kunsthandlerne, og «Ilbudet» hadde tilmed et bilde av ham, en meget populær og forunderlig idealisert tegning, som forestilte prinsen med purpurkappen på. Og så kom en ny, stor dag — Klaus Heinrich trådte inn i hæren, i livgrenaderregimentet. Det gikk slik for seg. Det regiment som skulle få den store ære å teile Klaus Heinrich blant sine offiserer, ble stilt opp på Albrechtsplass, i en apen firkant. Mange fjærbusker vaiet i midten, fyrstehusets prinser og generaler hadde innfunnet seg. Folkemassen som sto som en svær, svart flekk mot det brokete skuespillet, trengte seg på bak avsperringene. Fotografiapparater var stilt opp både hist og her. Storhertuginncn så på skuespillet fra vinduene i Det Gamle Slottet, sammen med prinsessen og hoffdamene. Klaus Heinrich meldte seg først i løytnantsuniform helt formelt hos storhertugen på slottet. Alvorlig og uten antydning til et smil, trådte han fram for sin far, slo hælene sammen og meldte tjenstligst at han var til stede. Storhertugen takket ham kort, også uten et smil, og sammen med sine adjutanter bega han seg ned på Albrechtsplatz, kledd i uniform og med vaiende fjærbusk. Klaus Heinrich trådte fram for den senkete fanen, en brodert, forgylt og meget fillet silkefane, og avla eden. Storhertugen holdt i korte, avbrutte setninger og i en skarp kommandotone, som han pleide å bruke ved slike anledninger, en tale der han kalte sin sønn «Deres Storhertugelige Høyhet» og trykket ham i hånden i alles påsyn. Obersten for livgrenaderene utbrakte med ildrødt ansikt et leve for storhertugen, og gjestene, regimentet og publikum stemte i med. Så var det parade, og det hele endte med en militær frokost på slottet. Denne smukke seremonien på Albrechtsplatz var helt uten praktisk betydning, den bar sitt verd i seg seiv. Klaus Heinrich<noinclude><references/></noinclude> lq87e46n88u48gvicnhq6d4kjx1xufv 333925 333922 2026-09-20T15:16:03Z Øystein Tvede 3938 333925 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ropte hurra for seg selv og sine fyrster. I hovedstaden hang Klaus Heinrichs fotografi i vinduene hos kunsthandlerne, og «Ilbudet» hadde tilmed et bilde av ham, en meget populær og forunderlig idealisert tegning, som forestilte prinsen med purpurkappen på. Og så kom en ny, stor dag — Klaus Heinrich trådte inn i hæren, i livgrenaderregimentet. Det gikk slik for seg. Det regiment som skulle få den store ære å teile Klaus Heinrich blant sine offiserer, ble stilt opp på Albrechtsplass, i en apen firkant. Mange fjærbusker vaiet i midten, fyrstehusets prinser og generaler hadde innfunnet seg. Folkemassen som sto som en svær, svart flekk mot det brokete skuespillet, trengte seg på bak avsperringene. Fotografiapparater var stilt opp både hist og her. Storhertuginncn så på skuespillet fra vinduene i Det Gamle Slottet, sammen med prinsessen og hoffdamene. Klaus Heinrich meldte seg først i løytnantsuniform helt formelt hos storhertugen på slottet. Alvorlig og uten antydning til et smil, trådte han fram for sin far, slo hælene sammen og meldte tjenstligst at han var til stede. Storhertugen takket ham kort, også uten et smil, og sammen med sine adjutanter bega han seg ned på Albrechtsplatz, kledd i uniform og med vaiende fjærbusk. Klaus Heinrich trådte fram for den senkete fanen, en brodert, forgylt og meget fillet silkefane, og avla eden. Storhertugen holdt i korte, avbrutte setninger og i en skarp kommandotone, som han pleide å bruke ved slike anledninger, en tale der han kalte sin sønn «Deres Storhertugelige Høyhet» og trykket ham i hånden i alles påsyn. Obersten for livgrenaderene utbrakte med ildrødt ansikt et leve for storhertugen, og gjestene, regimentet og publikum stemte i med. Så var det parade, og det hele endte med en militær frokost på slottet. Denne smukke seremonien på Albrechtsplatz var helt uten praktisk betydning, den bar sitt verd i seg selv. Klaus Heinrich<noinclude><references/></noinclude> tjartsfact3pd4srdbfh7frb3lqkvu3 104 144055 333928 2026-09-20T18:16:22Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333928 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>skulle på ingen måte utføre noen militærtjeneste; tvert imot reiste han samme dag med sine foreldre og søsken til Hollerbrunn for å tilbringe sommeren der, i de svale, gammeldagse værelsene som vendte ut mot elven og de murtykke hekkene i parken. Om høsten skulle han på universitetet, og bli der et år — ikke universitetet i residensen, men det andre, og han skulle bli ledsaget av sin lærer, doktor Überbein. At doktor Überbein var blitt prinsens rådgiver, kom også denne gangen av at prinsen hadde ytret et intenst ønske om det, og når det gjaldt valget av en lærer og eldre kamerat som Klaus Heinrich skulle ha ved sin side dette året da han skulle leve et fritt studenterliv, så mente man på høyeste hold at det var riktig å ta hensyn til et slikt innstendig ønske. Det var likevel meget som talte imot det; det var tydeligvis ikke noe populært valg, for det ble mer eller mindre høylydt kritisert i vide kretser. Raoul Überbein var ikke avholdt i residensen. Redningsmedaljen og hans nesten foruroligende strevsomhet var jo all ære verd, men denne mannen var ikke noen behagelig med borger, ingen elskverdig kollega, ingen uklanderlig embetsmann. De mest velvillige betraktet ham som en innesluttet og rastløs raring, som ikke kjente til søndag, helgedagskveld eller atspredelse, og som ikke visste hva det var å være menneske blant mennesker etter endt arbeid. Denne uekte sønnen av en eventyrerske hadde uten midler arbeidet seg opp fra samfunnets dyp, fra en dyster og håpløs barndom og fram til folkeskolelærer, til akademisk borger, til gymnasielærer, fordi han hadde en utrolig seig viljekraft; han hadde opplevd — eller «oppnådd», som mange sa — å bli utnevnt til lærer for en storhertugelig prins på Fasaneriet; og likevel kunne han ikke slå seg til ro med det, og nyte livet. Men, som et eller annet kvikt hode så treffende bemerket om doktor Überbein, livet består jo ikke bare av at et menneske yter<noinclude><references/></noinclude> 0vod2rcxt7an8xwdf87jwt4fppfw0h0 104 144056 333929 2026-09-20T18:19:58Z Øystein Tvede 3938 /* Rå */ Ny side: det ytterste i sitt kall, livet har også sine rent menneskelige krav og plikter; og det er en større synd å ringeakte dem enn å legge for dagen en viss jovialitet mot seg selv og andre i sitt arbeid; og iallfall kan bare den bli kalt en harmonisk personlighet som gir hver del sitt, kallet og menneskeligheten, livet og arbeidet. Überbeins mangel på kollegial samfølelse måtte vekke atskillig motvilje. Han unngikk alt selskape lig samvær med sine kolleger og hans eneste omgan… 333929 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="1" user="Øystein Tvede" /></noinclude>det ytterste i sitt kall, livet har også sine rent menneskelige krav og plikter; og det er en større synd å ringeakte dem enn å legge for dagen en viss jovialitet mot seg selv og andre i sitt arbeid; og iallfall kan bare den bli kalt en harmonisk personlighet som gir hver del sitt, kallet og menneskeligheten, livet og arbeidet. Überbeins mangel på kollegial samfølelse måtte vekke atskillig motvilje. Han unngikk alt selskape lig samvær med sine kolleger og hans eneste omgangsvenn var en mann som var vitenskapsmann på et annet felt, en barnelege med det usympatiske navnet Sammet; han hadde forrestene stor praksis, og på flere måter passet han visst utmerket sammen med Überbein. En sjelden gang innfant han seg nådig ved det stambordet der de andre gymnasielærerne samlet seg ved et glass øl eller et slag kort etter dagens møye og besvær, og i all gemyttlighet diskuterte offentlige og personlige spørmål. Ellers visste de fra hans vertinne at han brukte kveldene og også en stor del av nettene til å sitte med vitenskapelig arbeid, mens han ble grønnere og grønnere i ansiktet og fikk et mer og mer overanstrengt og herjet uttrykk. Kort etter at han var kommet tilbake fra Fasaneriet, hadde myndighetene utnevnt ham til overlærer. Hva var det han ville bli nå? Direktør? Høyskoleprofessor? Undervisningsminister? Sikkert var det at den umåteholdne og rastløse fliden hans skjulte en utiltalende selvovervurdering og ubeskjedenhet — eller rettere sagt, skjulte den ikke. Det arrogante, brautende vesenet hans virket irriterende på andre mennesker og fikk dem til å bli hissige. Han brydde seg ikke om å anlegge en sømmelig tone overfor eldre og overordnede kolleger, men var nedlatende mot alle, like fra direktøren til den yngste hjelpelæreren, og han hadde en høyst innbilsk måte å snakke om seg selv på, som en mann som «hadde vært ute i hardt vær», eller legge ut om «kraften til å kjempe mot en hard skjebne», eller snakke foraktelig om «den som ikke<noinclude><references/></noinclude> eo1h9ejiup22h77a9ohxneq7kzyb78m 333930 333929 2026-09-20T18:20:10Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333930 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>det ytterste i sitt kall, livet har også sine rent menneskelige krav og plikter; og det er en større synd å ringeakte dem enn å legge for dagen en viss jovialitet mot seg selv og andre i sitt arbeid; og iallfall kan bare den bli kalt en harmonisk personlighet som gir hver del sitt, kallet og menneskeligheten, livet og arbeidet. Überbeins mangel på kollegial samfølelse måtte vekke atskillig motvilje. Han unngikk alt selskape lig samvær med sine kolleger og hans eneste omgangsvenn var en mann som var vitenskapsmann på et annet felt, en barnelege med det usympatiske navnet Sammet; han hadde forrestene stor praksis, og på flere måter passet han visst utmerket sammen med Überbein. En sjelden gang innfant han seg nådig ved det stambordet der de andre gymnasielærerne samlet seg ved et glass øl eller et slag kort etter dagens møye og besvær, og i all gemyttlighet diskuterte offentlige og personlige spørmål. Ellers visste de fra hans vertinne at han brukte kveldene og også en stor del av nettene til å sitte med vitenskapelig arbeid, mens han ble grønnere og grønnere i ansiktet og fikk et mer og mer overanstrengt og herjet uttrykk. Kort etter at han var kommet tilbake fra Fasaneriet, hadde myndighetene utnevnt ham til overlærer. Hva var det han ville bli nå? Direktør? Høyskoleprofessor? Undervisningsminister? Sikkert var det at den umåteholdne og rastløse fliden hans skjulte en utiltalende selvovervurdering og ubeskjedenhet — eller rettere sagt, skjulte den ikke. Det arrogante, brautende vesenet hans virket irriterende på andre mennesker og fikk dem til å bli hissige. Han brydde seg ikke om å anlegge en sømmelig tone overfor eldre og overordnede kolleger, men var nedlatende mot alle, like fra direktøren til den yngste hjelpelæreren, og han hadde en høyst innbilsk måte å snakke om seg selv på, som en mann som «hadde vært ute i hardt vær», eller legge ut om «kraften til å kjempe mot en hard skjebne», eller snakke foraktelig om «den som ikke<noinclude><references/></noinclude> es9snbfy8yma1f03wkj3csfookof0xj 104 144057 333931 2026-09-20T18:22:36Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333931 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>behøver å gjøre annet enn å tenne seg en sigar om morge nen». Elevene hang ved ham, og det sto ikke til å nekte at han oppnådde utmerkete resultater med dem. Men doktoren hadde flere fiender i byen enn han drømte om, og seiv pres sen antydet forsiktigvis at den innflytelsen han hadde over prinsen kanskje ikke var så ønskelig ― ―. Men iallfall fikk Überbein permisjon fra latinskolen og reiste først ganske alene til den berømte liile byen der Klaus Heinrich skulle leve sitt glade studenterår; da han kom til bake, ble han mottatt i audiens av storhertugens minister, Hans Eksellense von Knobelsdorff, for å få sine øvrige instruksjoner. De gikk ut på at det først og fremst gjaldt å skape muligheter for et godt kameratskap, på felles, akademisk grunn, mellom fyrstesønnen og de andre studentene; dette var først og fremst i dynastiets interesse ― ―. Herr von Knobels dorff kom med disse talemåtene i en temmelig hoven tone. og doktor Überbein bukket uten å si noe, men munnen hans dro seg ned til en liten geip under den røde barten. Så reiste da Klaus Heinrich av sted til universitetet med sin rådgiver, en dogcart og noen tjenere. I publikums øyne og i de offisielle beretningene var det et deilig år, ombølget av frihetens herlige tryllemakt — og uten at det ble lagt noen som helst byrder på prinsen. Frykten for at doktor Überbein i misforstått iver skulle kreve for meget av prinsen i vitenskapelig henseende, viste seg ganske ugrunnet. Tvert imot ble det ganske klart at doktoren utmerket forsto å skille mellom sin egen strevsomme tilværelse og sin elevs høye kall. Men enten det nå var lærerens eller prinsens skyld, så ble det på den annen side ikke til noe med det frie, utvungne kameratskapet som det hadde vært tale om. Det innskrenket seg til små tilløp og symbolske antydninger, så resultatet av dette året ble hverken det ene eller det andre, hverken vitenskap eller kamerater. Det vesentligste var selve<noinclude><references/></noinclude> j1pgy80q7unt60gx3j8gq99jb8zb5xq 333973 333931 2026-09-20T21:31:52Z Øystein Tvede 3938 333973 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>behøver å gjøre annet enn å tenne seg en sigar om morge nen». Elevene hang ved ham, og det sto ikke til å nekte at han oppnådde utmerkete resultater med dem. Men doktoren hadde flere fiender i byen enn han drømte om, og selv pressen antydet forsiktigvis at den innflytelsen han hadde over prinsen kanskje ikke var så ønskelig ― ―. Men iallfall fikk Überbein permisjon fra latinskolen og reiste først ganske alene til den berømte liile byen der Klaus Heinrich skulle leve sitt glade studenterår; da han kom til bake, ble han mottatt i audiens av storhertugens minister, Hans Eksellense von Knobelsdorff, for å få sine øvrige instruksjoner. De gikk ut på at det først og fremst gjaldt å skape muligheter for et godt kameratskap, på felles, akademisk grunn, mellom fyrstesønnen og de andre studentene; dette var først og fremst i dynastiets interesse ― ―. Herr von Knobels dorff kom med disse talemåtene i en temmelig hoven tone. og doktor Überbein bukket uten å si noe, men munnen hans dro seg ned til en liten geip under den røde barten. Så reiste da Klaus Heinrich av sted til universitetet med sin rådgiver, en dogcart og noen tjenere. I publikums øyne og i de offisielle beretningene var det et deilig år, ombølget av frihetens herlige tryllemakt — og uten at det ble lagt noen som helst byrder på prinsen. Frykten for at doktor Überbein i misforstått iver skulle kreve for meget av prinsen i vitenskapelig henseende, viste seg ganske ugrunnet. Tvert imot ble det ganske klart at doktoren utmerket forsto å skille mellom sin egen strevsomme tilværelse og sin elevs høye kall. Men enten det nå var lærerens eller prinsens skyld, så ble det på den annen side ikke til noe med det frie, utvungne kameratskapet som det hadde vært tale om. Det innskrenket seg til små tilløp og symbolske antydninger, så resultatet av dette året ble hverken det ene eller det andre, hverken vitenskap eller kamerater. Det vesentligste var selve<noinclude><references/></noinclude> a641k5bsb0vppsfxiq072karn4e1401 333974 333973 2026-09-20T21:32:22Z Øystein Tvede 3938 333974 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>behøver å gjøre annet enn å tenne seg en sigar om morgenen». Elevene hang ved ham, og det sto ikke til å nekte at han oppnådde utmerkete resultater med dem. Men doktoren hadde flere fiender i byen enn han drømte om, og selv pressen antydet forsiktigvis at den innflytelsen han hadde over prinsen kanskje ikke var så ønskelig ― ―. Men iallfall fikk Überbein permisjon fra latinskolen og reiste først ganske alene til den berømte liile byen der Klaus Heinrich skulle leve sitt glade studenterår; da han kom til bake, ble han mottatt i audiens av storhertugens minister, Hans Eksellense von Knobelsdorff, for å få sine øvrige instruksjoner. De gikk ut på at det først og fremst gjaldt å skape muligheter for et godt kameratskap, på felles, akademisk grunn, mellom fyrstesønnen og de andre studentene; dette var først og fremst i dynastiets interesse ― ―. Herr von Knobelsdorff kom med disse talemåtene i en temmelig hoven tone. og doktor Überbein bukket uten å si noe, men munnen hans dro seg ned til en liten geip under den røde barten. Så reiste da Klaus Heinrich av sted til universitetet med sin rådgiver, en dogcart og noen tjenere. I publikums øyne og i de offisielle beretningene var det et deilig år, ombølget av frihetens herlige tryllemakt — og uten at det ble lagt noen som helst byrder på prinsen. Frykten for at doktor Überbein i misforstått iver skulle kreve for meget av prinsen i vitenskapelig henseende, viste seg ganske ugrunnet. Tvert imot ble det ganske klart at doktoren utmerket forsto å skille mellom sin egen strevsomme tilværelse og sin elevs høye kall. Men enten det nå var lærerens eller prinsens skyld, så ble det på den annen side ikke til noe med det frie, utvungne kameratskapet som det hadde vært tale om. Det innskrenket seg til små tilløp og symbolske antydninger, så resultatet av dette året ble hverken det ene eller det andre, hverken vitenskap eller kamerater. Det vesentligste var selve<noinclude><references/></noinclude> 42aahwu59o12uka59m68pfq6yho5jg9 334040 333974 2026-09-20T23:35:36Z Øystein Tvede 3938 334040 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>behøver å gjøre annet enn å tenne seg en sigar om morgenen». Elevene hang ved ham, og det sto ikke til å nekte at han oppnådde utmerkete resultater med dem. Men doktoren hadde flere fiender i byen enn han drømte om, og selv pressen antydet forsiktigvis at den innflytelsen han hadde over prinsen kanskje ikke var så ønskelig ― ―. Men iallfall fikk Überbein permisjon fra latinskolen og reiste først ganske alene til den berømte lille byen der Klaus Heinrich skulle leve sitt glade studenterår; da han kom til bake, ble han mottatt i audiens av storhertugens minister, Hans Eksellense von Knobelsdorff, for å få sine øvrige instruksjoner. De gikk ut på at det først og fremst gjaldt å skape muligheter for et godt kameratskap, på felles, akademisk grunn, mellom fyrstesønnen og de andre studentene; dette var først og fremst i dynastiets interesse ― ―. Herr von Knobelsdorff kom med disse talemåtene i en temmelig hoven tone. og doktor Überbein bukket uten å si noe, men munnen hans dro seg ned til en liten geip under den røde barten. Så reiste da Klaus Heinrich av sted til universitetet med sin rådgiver, en dogcart og noen tjenere. I publikums øyne og i de offisielle beretningene var det et deilig år, ombølget av frihetens herlige tryllemakt — og uten at det ble lagt noen som helst byrder på prinsen. Frykten for at doktor Überbein i misforstått iver skulle kreve for meget av prinsen i vitenskapelig henseende, viste seg ganske ugrunnet. Tvert imot ble det ganske klart at doktoren utmerket forsto å skille mellom sin egen strevsomme tilværelse og sin elevs høye kall. Men enten det nå var lærerens eller prinsens skyld, så ble det på den annen side ikke til noe med det frie, utvungne kameratskapet som det hadde vært tale om. Det innskrenket seg til små tilløp og symbolske antydninger, så resultatet av dette året ble hverken det ene eller det andre, hverken vitenskap eller kamerater. Det vesentligste var selve<noinclude><references/></noinclude> 8nnxz2ridew28d6m42y17bg2hpibb2z 104 144058 333932 2026-09-20T18:24:55Z Øystein Tvede 3938 /* Rå */ Ny side: dette året som Klaus Heinrich underkastet seg som en vakker skikk, på samme måte som han hadde underkastet seg re presentasjonspliktene på sin siste fødselsdag, — bare med den forskjell at han nå ikke gikk med purpurkappe, men med en kulørt studenterlue, en sakalt «Sturmer». «Ilbudet» skyndtc seg straks med å presentere ham for sine lesere med denne prydelsen. Hva studiene angikk, så foregikk immatrikuleringen uten noen særlig høytidelighet, men selvsagt ikke uten… 333932 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="1" user="Øystein Tvede" /></noinclude>dette året som Klaus Heinrich underkastet seg som en vakker skikk, på samme måte som han hadde underkastet seg re presentasjonspliktene på sin siste fødselsdag, — bare med den forskjell at han nå ikke gikk med purpurkappe, men med en kulørt studenterlue, en sakalt «Sturmer». «Ilbudet» skyndtc seg straks med å presentere ham for sine lesere med denne prydelsen. Hva studiene angikk, så foregikk immatrikuleringen uten noen særlig høytidelighet, men selvsagt ikke uten at det ble pekt på at det var en ære for høyskolen å ha Klaus Heinrich blant sine studenter; og de forelesningene som han var til stede ved, begynte alltid med «Deres Storhertugelige Høyhet!» Fra den vakre, eføykledde villaen som hoffmarskalken på storhertugens vegne hadde leid til ham i en pen og ikke altfor dyr gate, kjørte han i dogcarten sin til forelesningene med en tjener bak seg; folk stirret og hilste på ham, og han sått der og tenkte på at all denne omstendeligheten var helt unødig for hans høye kall, men han passet likevel på å ha et høflig og oppmerksomt uttrykk. Det ble fortalt søte små anekdoter om ham, som folk ble rørt over — for eksempel om hvor interessert prinsen var i undervisningen. Mot slutten av en fysikkforelesning — for Klaus Heinrich fulgte slike forelesninger også, «for oversiktens skyld» — hadde professoren vist fram en metallkule fylt med vann, og forklart at når vannet frøs til is, ville det utvide seg slik at metallhylsteret ble sprengt i stykker, han skulle vise stykkene i neste forelesning. Det hadde han nå imidlertid ikke gjort, sannsynligvis hadde han glemt det, for på neste forelesning så de ingenting til den sprengte kulen. Men da hadde Klaus Heinrich forhørt seg om hvordan det var gått med eksperimentet. Da forelesningen var slutt hadde han simpelthen blandet seg med de andre studentene som samlet seg rundt professoren for å spørre om forskjellige ting, og så hadde han sagt ganske enkelt:<noinclude><references/></noinclude> j6vbpdwn6ivxg9xsq8qvi3i8gb2n63d 333933 333932 2026-09-20T18:25:07Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333933 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>dette året som Klaus Heinrich underkastet seg som en vakker skikk, på samme måte som han hadde underkastet seg re presentasjonspliktene på sin siste fødselsdag, — bare med den forskjell at han nå ikke gikk med purpurkappe, men med en kulørt studenterlue, en sakalt «Sturmer». «Ilbudet» skyndtc seg straks med å presentere ham for sine lesere med denne prydelsen. Hva studiene angikk, så foregikk immatrikuleringen uten noen særlig høytidelighet, men selvsagt ikke uten at det ble pekt på at det var en ære for høyskolen å ha Klaus Heinrich blant sine studenter; og de forelesningene som han var til stede ved, begynte alltid med «Deres Storhertugelige Høyhet!» Fra den vakre, eføykledde villaen som hoffmarskalken på storhertugens vegne hadde leid til ham i en pen og ikke altfor dyr gate, kjørte han i dogcarten sin til forelesningene med en tjener bak seg; folk stirret og hilste på ham, og han sått der og tenkte på at all denne omstendeligheten var helt unødig for hans høye kall, men han passet likevel på å ha et høflig og oppmerksomt uttrykk. Det ble fortalt søte små anekdoter om ham, som folk ble rørt over — for eksempel om hvor interessert prinsen var i undervisningen. Mot slutten av en fysikkforelesning — for Klaus Heinrich fulgte slike forelesninger også, «for oversiktens skyld» — hadde professoren vist fram en metallkule fylt med vann, og forklart at når vannet frøs til is, ville det utvide seg slik at metallhylsteret ble sprengt i stykker, han skulle vise stykkene i neste forelesning. Det hadde han nå imidlertid ikke gjort, sannsynligvis hadde han glemt det, for på neste forelesning så de ingenting til den sprengte kulen. Men da hadde Klaus Heinrich forhørt seg om hvordan det var gått med eksperimentet. Da forelesningen var slutt hadde han simpelthen blandet seg med de andre studentene som samlet seg rundt professoren for å spørre om forskjellige ting, og så hadde han sagt ganske enkelt:<noinclude><references/></noinclude> r3i15efc84xm5cyu9cm9qx3bh0aqtiw 333934 333933 2026-09-20T20:02:26Z Øystein Tvede 3938 333934 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>dette året som Klaus Heinrich underkastet seg som en vakker skikk, på samme måte som han hadde underkastet seg re presentasjonspliktene på sin siste fødselsdag, — bare med den forskjell at han nå ikke gikk med purpurkappe, men med en kulørt studenterlue, en såkalt «Stürmer». «Ilbudet» skyndtc seg straks med å presentere ham for sine lesere med denne prydelsen. Hva studiene angikk, så foregikk immatrikuleringen uten noen særlig høytidelighet, men selvsagt ikke uten at det ble pekt på at det var en ære for høyskolen å ha Klaus Heinrich blant sine studenter; og de forelesningene som han var til stede ved, begynte alltid med «Deres Storhertugelige Høyhet!» Fra den vakre, eføykledde villaen som hoffmarskalken på storhertugens vegne hadde leid til ham i en pen og ikke altfor dyr gate, kjørte han i dogcarten sin til forelesningene med en tjener bak seg; folk stirret og hilste på ham, og han sått der og tenkte på at all denne omstendeligheten var helt unødig for hans høye kall, men han passet likevel på å ha et høflig og oppmerksomt uttrykk. Det ble fortalt søte små anekdoter om ham, som folk ble rørt over — for eksempel om hvor interessert prinsen var i undervisningen. Mot slutten av en fysikkforelesning — for Klaus Heinrich fulgte slike forelesninger også, «for oversiktens skyld» — hadde professoren vist fram en metallkule fylt med vann, og forklart at når vannet frøs til is, ville det utvide seg slik at metallhylsteret ble sprengt i stykker, han skulle vise stykkene i neste forelesning. Det hadde han nå imidlertid ikke gjort, sannsynligvis hadde han glemt det, for på neste forelesning så de ingenting til den sprengte kulen. Men da hadde Klaus Heinrich forhørt seg om hvordan det var gått med eksperimentet. Da forelesningen var slutt hadde han simpelthen blandet seg med de andre studentene som samlet seg rundt professoren for å spørre om forskjellige ting, og så hadde han sagt ganske enkelt:<noinclude><references/></noinclude> 18yqd6vbr6e12mdxdj4kv89ff2ft21n 333976 333934 2026-09-20T21:33:31Z Øystein Tvede 3938 333976 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>dette året som Klaus Heinrich underkastet seg som en vakker skikk, på samme måte som han hadde underkastet seg re presentasjonspliktene på sin siste fødselsdag, — bare med den forskjell at han nå ikke gikk med purpurkappe, men med en kulørt studenterlue, en såkalt «Stürmer». «Ilbudet» skyndtc seg straks med å presentere ham for sine lesere med denne prydelsen. Hva studiene angikk, så foregikk immatrikuleringen uten noen særlig høytidelighet, men selvsagt ikke uten at det ble pekt på at det var en ære for høyskolen å ha Klaus Heinrich blant sine studenter; og de forelesningene som han var til stede ved, begynte alltid med «Deres Storhertugelige Høyhet!» Fra den vakre, eføykledde villaen som hoffmarskalken på storhertugens vegne hadde leid til ham i en pen og ikke altfor dyr gate, kjørte han i dogcarten sin til forelesningene med en tjener bak seg; folk stirret og hilste på ham, og han satt der og tenkte på at all denne omstendeligheten var helt unødig for hans høye kall, men han passet likevel på å ha et høflig og oppmerksomt uttrykk. Det ble fortalt søte små anekdoter om ham, som folk ble rørt over — for eksempel om hvor interessert prinsen var i undervisningen. Mot slutten av en fysikkforelesning — for Klaus Heinrich fulgte slike forelesninger også, «for oversiktens skyld» — hadde professoren vist fram en metallkule fylt med vann, og forklart at når vannet frøs til is, ville det utvide seg slik at metallhylsteret ble sprengt i stykker, han skulle vise stykkene i neste forelesning. Det hadde han nå imidlertid ikke gjort, sannsynligvis hadde han glemt det, for på neste forelesning så de ingenting til den sprengte kulen. Men da hadde Klaus Heinrich forhørt seg om hvordan det var gått med eksperimentet. Da forelesningen var slutt hadde han simpelthen blandet seg med de andre studentene som samlet seg rundt professoren for å spørre om forskjellige ting, og så hadde han sagt ganske enkelt:<noinclude><references/></noinclude> h12sgoylpedxctaunmzm6tmzjsl4sx5 104 144059 333935 2026-09-20T20:04:32Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333935 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Nå er bomben eksplodert?» Professoren var først blitt ganske forvirret, men etterpå glad overrasket, ja beveget, og hadde takket ham for den varme interessen han hadde vist ― ―. Klaus Heinrich var medlem av en fekteklubb — bare passivt medlem, for han kunne jo ikke fekte — og av og til kom han til drikkelagene deres, med studenterluen på hodet. Men de som passet på ham, visste godt at den slappe og omtåkete tilstanden som følger etter nytelsen av alkohol, aldeles ikke passet med hans høye kall, derfor fikk han ikke lov til å drikke på alvor, og de andre var nødt til å ta hensyn til det. Den grovkornete omgangstonen ble lagt bort og ble så pen og pyntelig som den gangen i øverste gymnasium, gamle poetiske sanger ble sunget, og det hele ble noen paradenummer som var som glansbilder sammenlignet med de vanlige kveldene. Det var en avtale at Klaus Heinrich og de andre studentene skulle være dus. Men alle var enige om at det klang grunnfalsk og tvungent, hvor meget de enn forsøkte, og uten å ville det falt de fleste tilbake til «Deres Høyhet». Det kom av Klaus Heinrichs vesen, som var vennlig og behersket, og som aldri lot seg bringe ut av likevekt av ting som hendte; det kunne forresten føre til rent komiske utslag hos folk han hadde med å gjøre. For eksempel korn han en aften, i et selskap hos en av professorene, i snakk med en eldre, tykkfallen mann, en justisråd, som for øvrig, uten at det skadet hans anseelse, hadde ord for å være en stor kvinnejeger og en ordentlig gammel uthaler. Hva de snakket om, kan for så vidt være helt likegyldig, men samtalen varte temmelig lenge, ettersom de ikke fikk avløsning på noen kant. Og plutselig, midt i samtalen med prinsen, begynte justisråden å plystre — han spisset de tykke leppene og plystret en meningsløst munter liten melodi, slik som en mann gjerne gjør når han føler seg beklemt og skal late som om han er<noinclude><references/></noinclude> 8p5okltrq6r1ism4o37po592ktaz59r 104 144060 333936 2026-09-20T20:06:01Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333936 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ganske ubekymret, men så ga han seg til å hoste og harke for å dekke over det latterlige og upassende han hadde gjort. — Klaus Heinrich var vant til denslags, og lot taktfullt som ingenting. Det hendte at han gikk inn i en butikk for å gjøre noen innkjøp på egen hand, og da ble det noe i likhet med panikk i forretningen. Han kunne for eksempel be om en knapp han trengte. Men damen bak disken forsto ham ikke, hun kastet forvirrete blikk omkring seg, og det var meget vanskelig å få henne til å samle seg om knappen; alle hennes tanker var tydeligvis rettet mot noe annet, noe utenom det vanlige, og hun anspente seg til det ytterste — hun mistet det ene etter det andre på gulvet, slengte rådløst eskene om hverandre, og Klaus Heinrich hadde sin største møye med å berolige henne på en vennlig måte. Slik virket som sagt hans vesen, og ofte ble det utlagt som hovmod og menneskeforakt. Andre ville ikke gå med på at det var menneskeforakt, og en gang i et selskap ble dette diskutert med doktor Überbein, som sa at personlig syntes han at det var all mulig grunn til å forakte menneskene, men han ville gjerne fremkaste spørsmålet om det overhodet kunne være tale om egentlig forakt i dette tilfelle, når et menneske var fjernet fra all virkelighet og ekte menneskelig kontakt. Ja, før noen hadde kunnet gi et ordentlig svar, hadde han tilmed hevdet på sin arrogante og selvsikre måte at det ikke bare var langt fra prinsen å forakte menneskene, men at han tilmed respekterte dem alle sammen, også de ringeste, og at han i den grad tok dem på alvor og trodde godt om dem at det stakkars overvurderte hverdagsmennesket burde bli både het og kald ved tanken ― ―. Folk i universitetsbyen kom aldri på det rene med det. Studieåret var forbi før noen visste ord av det, og Klaus Heinrich dro sin vei, tilbake til residensen, og skulle nå, trass i den venstre armen, gjøre full militærtjeneste i et år. I seks<noinclude><references/></noinclude> pqqzj423sjog2ut6e27zrcwwkt29u0x 104 144061 333937 2026-09-20T20:08:34Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333937 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>måneder var han med gardedragonene og kommanderte oppstilling på åtte skritts avstand til lanseøvelser, og oppstilling i firkant, som om han aldri hadde gjort annet; så gikk han over til livgrenaderene, for å få et innblikk i infanteritjenesten. Han deltok tilmed i vaktholdet ved slottet og kommanderte avløsningen; det kom en masse mennesker og så på. Med ordensstjernen på brystet kom han raskt ut av vaktstuen, stilte seg med dragen sabel ved siden av kompaniet og ga ikke helt riktige kommando-ord, men det gjorde ingenting, for de kjekke soldatene gjorde de riktige tingene likevel. I messen satt han ved siden av obersten når det var fest der, og når han var til stede, syntes ikke offiserene at de kunne knappe opp uniformstrøyene og hengi seg til hasardspill etter bordet. Nå var Klaus Heinrich blitt tyve år, og bega seg ut på en «studiereise» — denne gangen ikke i følge med doktor Überbein, men med en offiser, gardekaptein von Braunbart-Schellendorf, en blond kavaler som skulle være Klaus Heinrichs adjutant, og som på denne reisen skulle få anledning til å bli fortrolig med ham og få innflytelse over ham. Klaus Heinrich så ikke meget på sin studiereise, som førte ham vidt omkring og som «Ilbudet» fulgte ivrig med i. Han besøkte forskjellige hoff, hilste på fremmede fyrster, kjørte med herr von Braunbart til gallamiddager, og når han reiste sin vei, ble han tildelt en eller annen høy orden fra vedkommende land. Han så på alt det som herr Braunbart — som også fikk flere ordener — mente at han burde se, og «Ilbudet» meldte fra tid til annen at prinsen hadde uttalt seg høyst anerkjennende til en eller annen direktør eller konservator om et maleri, et museum eller et byggverk. Han reiste alene, beskyttet og overvåket av herr von Braunbarts ridderlige omsorg; herr von Braunbart ordnet alt det økonomiske, og var så nidkjær i tjenesten at ved slutten av reisen kunne ikke Klaus Heinrich ha klart så meget som å avlevere en kuffert.<noinclude><references/></noinclude> rguhacim4f6pxqmopt6zdpwpacmeiv9 104 144062 333938 2026-09-20T20:11:00Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333938 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Med noen ganske få ord må vi omtale en liten episode som hendte i en by i det store fedrelandet, og som med all mulig omhyggelighet ble ordnet av herr von Braunbart. — Herr von Braunbart hadde en venn i denne byen, rittmester og ungkar, som igjen sto på en meget intim fot med en ung dame fra teaterverdenen, en imøtekommende, men meget pålitelig person. Etter en skriftlig overenskomst mellom herr von Braunbart og hans kamerat, ble Klaus Heinrich ført sammen med den unge damen i hennes meget bekvemt innrettede hjem, og bekjentskapet ble deretter tilstrekkelig utviklet under fire øyne; på denne måten ble en av de mest uttrykkelige hensiktene med denne reisen oppnådd, uten at det hadde dreid seg om mer for Klaus Heinrich enn på en behagelig måte å få kjennskap til visse ting. Den unge damen fikk en vel fortjent erindringsgave og herr Braunbarts venn ble dekorert. Ikke mer om dette. Klaus Heinrich reiste også i de skjønne landene i Syden, helt inkognito, under et antatt navn, som hadde en romantisk adelsklang. Og da kunne det hende at han satt et kvarters tid alene kledd i sivil, blant andre fremmede på en åpen terrasse ved det blå havet; og det kunne hende at de satt og betraktet ham ved et annet bord, slik som turister gjerne gjør, og prøvde å gjette seg til hva han var. Hva kunne han vel være, denne stillferdige unge mannen med det rolige, faste blikket? De prøvde med forskjellig — forretningsmann, offiser, student. Men det ville aldri stemme riktig. Alle hadde følelsen av en viss høyhet og fornemhet, men ingen gjettet seg til den.<noinclude><references/></noinclude> p01cyhbfjwx4cgbmmmgvw3da8h2rlgu 104 144063 333939 2026-09-20T20:13:23Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333939 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> {{c|{{stor|{{sp|ALBRECHT II}}}}}} Storhertug Johann Albrecht døde av en fryktelig sykdom som hadde noe nakent og abstrakt ved seg, og som det egentlig var umulig å betegne med noe annet navn enn døden. Det var som om døden var sikker på sin rett, og i dette tilfelle ga avkall på enhver maske eller forkledning, og bare trådte fram som oppløsning og ingenting annet. Det dreide seg først og fremst om en oppløsningsprosess i blodet, en indre forgiftning, og en svær operasjon som ble foretatt av direktøren ved universitetsklinikken, en berømt kirurg, kunne ikke engang sinke den tærende sykdommen. Det bar fort mot slutten, og det gikk desto hastigere fordi Johann Albrecht så godt som ikke ytet noen motstand mot døden som nærmet seg. Han virket bare som om han følte en grenseløs lede ved livet, og sa gjentagne ganger til sine nærmeste, og også til legene som behandlet ham, at han var dødsens lei av «det hele» — «det hele» var da saktens hele den fyrstelige tilværelsen og det utvendige ved det livet han hadde ført. De dype furene på kinnene hans, som hadde gitt ansiktet et uttrykk av hovmot og kjedsommelighet, trådte de siste dagene fram på en så uhyggelig måte at ansiktet ble til en nesten grotesk grimase; først i døden glattet de seg litt ut ― ―. Det var vinter da storhertugen ble syk for siste gang. Arvestorhertug Albrecht, som i en fart hadde mattet bryte opp fra et varmt, tørt klima, kom reisende i en kulde og en væte som var helsefarlig for ham. Klaus Heinrich avbrøt sin studiereise, som for øvrig likevel nærmet seg slutten, og brukte et par dager til å reise med herr von Braunbart-Schellendorf<noinclude><references/></noinclude> 55qsmp2qbwkzt83zrzjxzba7n1i9lta 104 144064 333940 2026-09-20T20:15:33Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333940 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fra det deilige Syden tilbake til residensen. De som var ved dødsleiet foruten prinsene var storhertuginne Dorothea, prinsessene Katharina og Ditlind, prins Lambert — uten sin smukke gemalinne — legene og kammertjener Prahl, mens ministrene og medlemmene av hoffet var forsamlet i sideværelset. Om en skulle tro på det tjenerne forsikret, sa hadde spøkeriet og spetaklet i «Uglekammeret» tiltatt voldsomt disse siste ukene og dagene. Det het seg at det var en ustanselig banking og ramling der inne, som stadig gjentok seg, og ikke kunne høres utenfor. Johann Albrechts siste regjeringshandling var at han utnevnte den professoren som med en slik dyktighet hadde foretatt den nytteløse operasjonen, til geheimeråd. Han var forferdelig utmattet, han var trett av «det hele», og bevisstheten var selv i de lyseste øyeblikkene ikke helt klar; men han foretok utnevnelsen med stor omhyggelighet og laget en hel seremoni av det. Han ba om å bli støttet litt bedre opp i sengen, skjennet for øynene med hånden og forandret litt på den tilfeldige oppstillingen av dem som var i værelset, ba sønnene stille seg en på hver side av himmelsengen; — og mens bevisstheten alt begynte å bli omtåket og hans ånd irret på ukjente avveier, ordnet han mekanisk trekkene til det nådige smilet han skulle ta imot professoren med når han kom inn i værelset for å få diplomet ― ―. Helt mot slutten, da oppløsningen alt hadde nådd hjernen, fremkom storhertugen med et ønske som de andre knapt forsto, men likevel straks skyndte seg å oppfylle, skjønt det ikke kunne hjelpe noe. Den syke lå og mumlet hen for seg, og det var enkelte ord som ustanselig kom igjen, tilsynelatende uten mening. Han snakket om stoffer, silke, atlask og brokade, nevnte prins Klaus Heinrich, brukte et medisinsk faguttrykk og sa noe om en orden, Albrechtskorset av tredje klasse med krone. Innimellom kom det alminnelige vendin-<noinclude><references/></noinclude> kmrrm76yns1wmafpy6z2fsjgvms6iwg 104 144065 333941 2026-09-20T20:17:46Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333941 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ger som sannsynligvis henspilte på den døendes fyrstelige kall, og som hørtes som «en særlig forpliktelse» og «strømmen av det store flertallet». Så snakker han igjen om stoffer og så kom med sterkere stemme flere ganger ordet «Sammet». Da skjønte de at storhertugen ønsket å tilkalle den doktor Sammet som for tyve år siden tilfeldigvis hadde vært til stede på Grimmburg da Klaus Heinrich ble født og nå lenge hadde praktisert i hovedstaden. Riktignok var han barnelege, men han ble likevel budsendt, og kom. Han var alt begynt å gråne i tinningene, barten hang som før vørsløst rett ned, nesen krummet seg litt for meget ned mot munnen, og han var så omhyggelig barbert at kinnene hans var litt såre av det. Med hodet på skakke, den ene hånden på urkjedet og albuen presset tett inn til overkroppen forhørte han seg om hvordan det sto til og begynte straks, mildt men bestemt, å stelle med den fornemme pasienten, som tydelig lot seg merke med at han ble roligere av det. Slik gikk det til at det ble doktor Sammet som ga storhertugen de siste injeksjonene, støttet ham og gjorde den svære overgangen lettere for ham; det ble doktor Sammet og ikke de andre legene som fikk lov til å hjelpe ham i dødsøyeblikket — en utmerkelse som riktignok fremkalte en undertrykt ergrelse hos de andre, men som på den annen side resulterte i at doktoren kort tid etter ble utnevnt til direktør og overlege ved Dorothea-Barnehospitalet, da denne viktige stillingen ble ledig; det gjorde at han senere skulle komme til å spille en rolle ved visse begivenheter. Så døde da Johann Albrecht III, han dro sitt siste sukk en vinternatt, og Det Gamle Slott var høytidelig opplyst da han utåndet. De strenge furene i ansiktet hans glattet seg ut, og befridd fra all personlig anstrengelse kunne han overgi seg til alle de seremonier som for siste gang omgå ham, bar ham, og ennå en gang gjorde hans voksbleke hylster til midtpunkt og utstillingsgjenstand ― ―.<noinclude><references/></noinclude> 65se80ouhgf5yl4z0tc2cjijgf0crpg 104 144066 333942 2026-09-20T20:20:19Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333942 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Herr von Bühl zu Bühl hadde det voldsomt travelt med å ordne med begravelsen som fant sted i nærvær av mange fyrstelige gjester. Det tok dager å få avviklet de sørgelige forberedelsene, liksvøpningen, bisettelsen, paradene, sørgegudstjenesten og minnehøytidclighetene ved katafalken, og i åtte timer lå Johann Albrechts lik på paradeseng, til beskuelse for publikum, med en æresvakt som besto av to oberster, to oberstløytnanter, to kommandérsersjanter, to fanejunkere, to underoffiserer og to kammerherrer. Så kom endelig det øyeblikket da sinkkisten ble båret ut av alternisjen i hoffkirken, der den hadde stått mellom florbehengte kandelabere og mannshøye vokslys. Åtte lakeier bar den ut i forhallen, åtte jegermestre satte den opp i mahognikisten og åtte livgrenaderer bar den ut til likvognen som var forspent med seks hester og som satte seg i bevegelse mot gravkapellet under kanonsalutt og klokkeringing. Tunge av væte hang sørgefanene slapt ned fra stengene. Skjønt det var tidlig på ettermiddagen, brente gasslyktene i de gatene der liktoget skulle gå. I butikksvinduene sto Johan Albrechts byste utstilt mellom sørgedekorasjonene, og overalt ble det solgt billige postkort som forestilte den avdøde fyrsten. Bak de oppstilte soldatene, skytter- og turnforeningene, som holdt orden i gatene, sto folk på tåspissene i sneslapset og stirret med blottede hoder på kisten som langsomt kjørte forbi, på lakeiene som bar kranser, hoffunksjonærene, og på hoffpredikanten, domine Wislizenus; etter ham korn overhoffmarskalk von Bühl, overhoffjegermester von Stieglitz, generaladjutant grev Schmettern og minister von Knobelsdorff; alle fire gikk og holdt i spissene på den sølvbroderte kappen domine Wislizenus hadde på seg. Men ved siden av sin bror Klaus Heinrich, like etter livhesten, som ble ført etter likvognen, og i spissen for de øvrige sørgende, gikk storhertug Albrecht II. Den drakten han gikk i, med en høy, stiv fjærbusk på pelsluen, blanke<noinclude><references/></noinclude> 0pzz290zy43wpx8e2t9zpzs3rahyb50 104 144067 333943 2026-09-20T20:22:55Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333943 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>kragestøvler og lys, folderik husarkappe, kledde ham dårlig. Han følte seg trykket av å bli stirret på, og skulderbladene hans, som sto litt skjevt av naturen, skjøt seg opp på en underlig nervøs måte når han gikk. Det sto tydelig å lese i det bleke ansiktet at det bød ham sterkt imot å skulle være nødt til å gå her som første person i dette dystre skuespillet. Han så ikke opp og skjøt den korte lille underleppen fram foran overleppen ― ―. Det samme uttrykket beholdt han under alle formalitetene ved regjeringstiltredelsen, som forresten ble foretatt så skånsomt som mulig. I sølvsalen undertegnet storhertugen i nærvær av alle ministrene edsdokumentet, og i tronsalen, foran den svungne teaterstolen under baldakinen leste han stående trontalen som herr von Knobelsdorff hadde skrevet. Landets økonomiske stilling ble omtalt med alvor og takt, og den vakre endrektighet som tross alle vanskeligheter rådde mellom fyrsten og landet, ble lovprist — her skal en høyere funksjonær, som sannsynligvis ikke var tilfreds med sitt avansement, ha hvisket til sin nabo at endrektigheten besto i at fyrsten var like forgjeldet som landet — et bittert ord som straks gikk videre og tilmed fatn veien inn i den fiendtlig innstilte pressen ― ―. Til slutt utbrakte landdagspresidenten et leve for storhertugen, en høytidelig gudstjeneste fant sted i hoffkirken, og så var det over. Albrecht underskrev en forordning som gikk ut på at en rekke fengselsstraffer og bøter som var blitt ilagt for mindre forseelser, særlig ulovlig skoghogst, ble ettergitt i nåde. Den høytidelige prosesjonen gjennom gatene og hilsningsseremonien på rådhuset falt helt bort, da storhertugen følte seg altfor trett. — Han hadde før vært rittmester, men ble nå etter sin tronbestigelse befordret til oberst ''à la suite'' for sitt husarregiment; men han tok nesten aldri uniformen på seg, og holdt seg så langt borte fra sine militære omgivelser som mulig. Det var kanskje av pietet at<noinclude><references/></noinclude> nlsh6iqx8enr63bm0xqjrj6ykigiogy 104 144068 333944 2026-09-20T20:24:43Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333944 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>han ikke foretok noen forandring av personalet, hverken innenfor hoffet eller blant ministrene. Publikum så ham sjelden. Han hadde en absolutt motvilje mot å vise seg, la seg fremføre, og la folk hilse på seg, og denne motviljen trådte alt fra første dag fram i en grad som publikum tok seg nær av. Aldri viste han seg i den store losjen i hoffteatret. Aldri kjørte han i stadsparken. Når han residerte på Det Gamle Slott, lot han seg kjøre i lukket vogn til en avsidesliggende del av anleggene, der han gikk ut for å få litt mosjon, og om sommeren i Hollerbrunn kom han bare unntagelsesvis fram fra hekkene i parken. Når folk så ham, for eksempel ved Albrechtsporten, innhyllet i den svære pelsen som også hans far hadde gått med, og som nå det fine svakelige hodet stakk fram av, og han gikk opp i vognen sin, så så de på ham med sky og engstelige blikk og hurraropene var forsiktige og uten den riktige tilliten. For de enkle menneskene følte at de ikke godt kunne rope hurra for denne fyrsten og mene seg selv. De så på ham, men de kjente ikke selv igjen i ham, for de rene og fornemme trekkene var ikke deres egne. De var vant til noe annet. Sto ikke den dag i dag en konstabel på Albrechtsplatz, med høye kinnben og grå bakkenbarter, som så aldeles ut som en forgrovet og forenklet utgave av den avdøde storhertugen? Og gikk ikke prins Klaus Heinrichs trekk på samme måten igjen hos den jevne mann? Slik var det ikke med hans bror. I ham fant folket ikke sitt eget, opphøyde idealbilde som de gledet seg ved å kjenne igjen og kunne rope hurra for. Det utvilsomt fornemme i Albrechts trekk hadde noe mer internasjonalt over seg, det var ikke ekthetens hjemlige preg over dem. Han visste det selv, og det var nok bevisstheten om hans egen høye rang, sammen med følelsen av at han ikke hadde noen kontakt med folket som gjorde at han var så sky og så hovmodig på samme tid. Han begynte snart å<noinclude><references/></noinclude> o5bjut4qoqucngex3wvg6l8ogmrch7p 104 144069 333945 2026-09-20T20:27:05Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333945 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>skyve representasjonspliktene over på Klaus Heinrich, så meget som mulig. Han sendte ham til innvielsen av kilden i Immerstadt og til den historiske byfesten i Butterburg. Ja, han var i den grad imot å utstille sin egen, fyrstelige person, at herr von Knobelsdorff hadde sin største møye med å overtale ham til selv å ta imot presidentene for begge kamrene i tronsalen, og ikke bare overlate det til sin yngre bror «av helsegrunner», slik som han først hadde tenkt. Albrecht II levde temmelig ensomt på Det Gamle Slottet; forholdene førte det med seg. For det første førte prins Klaus Heinrich selvstendig hoff etter Johann Albrechts død. Etiketten fordret det, og «Eremitagen» ble utsett til ham; det var det lille empireslottet ved den nordlige forstaden. Det hadde lenge vært ubebodd og forsømt, men yndig var det, der det lå for seg selv i den overgrodde hagen som gikk over1 i stadsparken, og skuet ut over den lille slottsdammen som nesten var gjengrodd av grønske. Alt på den tiden da Albrecht ble myndig, var «Eremitagen» blitt pusset opp, akkurat så meget som det var nødvendig, og det var blitt utsett til palass for arvestorhertugen; men da Albrecht alltid hadde begitt seg til Hollerbrunn direkte fra det varme og tørre sommeroppholdsstedet sitt, så hadde han aldri gjort bruk av dette slottet ― ―. Og der bodde da Klaus Heinrich uten noen overdreven pomp og prakt, med en hoffsjef som foresto husholdningen, en friherre von Schulenburg-Tressen, nevø av overhoffmesterinnen. Foruten kammertjeneren Neumann hadde han også to lakeier til sin daglige oppvartnuing. Jegermesteren, som han trengte til seremonielle utfarter, fikk han låne av det storhertugelige hoff. En kusk og et par rideknekter i røde vester hadde oppsyn med vognene og stallene; vognene var en gigg, en kupé, en dogcart, og hestene var to ride- og to kjørehester. En gartner stelte hagen og parken, sammen med to<noinclude><references/></noinclude> 9lzts5uh9pjvxu3oll8885suojnijg6 104 144070 333946 2026-09-20T20:29:08Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333946 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>gartnergutter; en kokke, to kjøkkenpiker og to stuepiker utgjorde det kvinnelige personalet på «Eremitagen». Det var hoffmarskalk von Schulenburgs sak å sørge for at det ble holdt hus med prinsens apanasje, som landdagen etter Albrechts tronbestigelse under tvil hadde bevilget til hans yngre bror. For de åtti tusen som opprinnelig ble forlangt, hadde ingen utsikt til å gå igjennom i landdagen, og så ble det i Klaus Heinrichs navn foretatt et edelmodig og klokt nedslag som hadde gjort det beste inntrykk i landet. Hver vinter sørget herr von Schulenburg for at isen på slottsdammen ble hugget opp og solgt. To ganger hver sommer ble plenene i parken slått og høyet solgt. Plenene så nesten engelske ut etter at de var slått. Dessuten residerte ikke Dorothea, storhertugens mor i Det Gamle Slott lenger, og at hun hadde trukket seg tilbake, hadde en sørgelig og uhyggelig forklaring. Også av denne fyrstinnen, som herr von Knobelsdorff en gang hadde kalt en av de vakreste kvinner han hadde sett, også av henne, som hadde fått folk til å rope hurra og juble av bevegelse, overalt hvor hun viste sitt skjønne ansikt for de enkle hverdagsmenneskenes lengselsfulle blikk, også av henne hadde tiden krevd sitt. Dorothea var blitt gammel; den kalde, omhyggelig pleide, lovpriste og tiljublete fullkommenheten hadde i løpet av de siste årene falmet så fort at kvinnen i henne ikke hadde klart å holde tritt med denne forvandlingen. Ingenting, ingen kunster eller midler, selv de besværligste og smerteligste som hun hadde brukt til å kjempe mot forfallet med, hadde kunnet hindre at den smektende glansen i de dypblå øynene sloknet, og at det dannet seg ringer av slapp, gul hud under dem, at de fortryllende små gropene i kinnene ble til dype furer, eller at den stolte, egensindige munnen nå bare var en skarp, tynn strek. Men ettersom hun i sitt hjerte hadde vært like kald og streng som hun var skjønn, og<noinclude><references/></noinclude> dfludh9udvcvf1b30oqpm3qelc8hoba 104 144071 333947 2026-09-20T20:30:53Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333947 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>hun bare var gått opp i å pleie denne skjønnheten som var hennes sjel, ettersom hun aldri hadde villet eller elsket noe annet enn selve virkningen av sin egen skjønnhet, og hennes hjerte aldri hadde banket for noe eller noen, så sto hun der nå, rådløs og ribbet, kunne ikke finne noen overgang til den nye tilstanden, og tok skade på sinnet. Medisinalråd Eschrich nevnte også noe om sinnssykdom som følge av en ualminnelig hastig degenerasjonsprosess og hadde vel på sett og vis rett i denne forklaringen. Det sørgelige faktum var iallfall av Dorothea allerede under storhertugens siste leveår hadde vist tegn til en dyp, åndelig formørkelse. Hun ble lyssky, ordnet det slik at det ble satt røde skjermer over alle lysene til torsdagskonsertene, og fikk hysteriske anfall da hun ikke fikk satt igjennom at det samme skulle gjøres ved alle andre festligheter, ved hoffballet, det intime ballet og middagene; men det gikk ikke, ettersom solnedgangsstemningen i marmorsalen alt hadde gitt anledning til atskillige spottegloser. Hun kunne tilbringe hele dagen foran speilene sine, og en kunne legge merke til at hun gikk og kjærtegnet de speilene som av en eller annen grunn gjenga henne i et gunstigere skjær enn de andre. Men så forlangte hun at alle speil skulle fjernes fra værelsene hennes, og de som var innfelt i veggene skulle dekkes; hun la seg i sengen og ropte på døden. En dag fant friherrinne von Schulenburg henne aldeles forvirret og oppløst av gråt i de tolv måneders sal, foran det store maleriet som viste henne på høyden av sin glans. — Samtidig fikk hun en sykelig angst for mennesker, og den tok etter hvert fullstendig makten fra henne; både for hoffet og for folket var det en pine å se hvordan denne kvinnen som før hadde ført seg som en gudinne, nå ble usikker og hjelpeløs og fikk et elendig og fortvilet uttrykk i ansiktet. Til slutt gjemte hun seg helt bort, og på det siste hoffballet Johann Albrecht hadde vært til stede ved, hadde han istedenfor sin<noinclude><references/></noinclude> nrjvp3gageyjyklqttib9z9qx7ib1y9 104 144072 333948 2026-09-20T20:32:53Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333948 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>«upasselige» gemalinne, ført sin søster Katharina. At han døde, var for så vidt en lettelse for Dorothea, for da slapp hun jo alle representasjonsplikter. Til enkesete valte hun slottet Segenhaus, et gammelt jaktslott som så ut som et kloster, og som lå halvannen times kjørsel fra residensen midt i en dyster park; en religiøs og jaktelskende fyrste hadde i sin tid smykket det med en selsom blanding av religiøse emblemer og jaktemblemer. Der levde hun da, i sin åndelige formørkelse, og folk som gikk forbi, visste å fortelle hvordan hun spaserte i parken med friherrinne von Schulenburg-Tressen, og med nådige hodebøyninger hilste på trærne i alleen ― ―. Hva endelig prinsesse Ditlind angikk, så hadde hun, tyve år gammel og et år etter farens død, forlovet seg. Hun ga sin hand til en fyrste uten land, prins Philipp zu Ried-Hohenried; han var en liten herre med moderne anskuelser, ikke lenger ung, men han hadde holdt seg godt og hadde sans for kunst. Han hadde gjort henne sin oppvartning i lengre tid, og på en veldedighetsfest hadde han på god, borgerlig vis budt prinsessen sitt hjerte og sin hand. En kan ikke akkurat si at partiet vakte stormende jubel i landet. Begeistringen var behersket, og egentlig hadde vel folk i stillhet hatt stoltere forhåpninger for Johann Albrechts datter; de mest kritiske mente at det beste en kunne si, var at partiet ikke akkurat kunne kalles en mesallianse. Så meget var sikkert, at Ditlind utvilsomt steg ned fra sin høye sfære, til et friere og mer privat miljø, når hun — forresten helt av fri vilje, og uten påtrykk fra noen kant — rakte fyrsten sin hand. Fyrsten var ikke bare kunstsamler, han var også forretningsmann og industriherre i stor målestokk. Dynastiet hadde mistet sin suverenitet for hundre år siden, men Philipp var den første av slekten som hadde besluttet seg til å bruke sitt privatliv til å gjøre forretninger. Etter å ha til-<noinclude><references/></noinclude> ohccga9v2so6t3fdvsyj91bd2se4hus 104 144073 333949 2026-09-20T20:34:49Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333949 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>brakt sin ungdom med å reise, hadde han sett seg om etter et virke som kunne tilfredsstille ham, og framfor alt — det var nødvendig — gi ham større inntekter. Etterhvert satte han opp meierier, bryggerier, en sukkerfabrikk og diverse sagbruk på godsene sine, og begynte framfor alt planmessig å utnytte de svære torvlagrene som hørte til eiendommene. Han hadde innsikt, sakkunnskap og forretningssans, sa alle hans bedrifter tok til å blomstre og kastet av seg noen summer som satte ham i stand til å leve et virkelig fyrstelig liv, selv om opphavet til dem ikke akkurat var så fyrstelig. For øvrig kunne en jo også spørre dem som var misfornøyd, hva slags parti de egentlig hadde tenkt seg for prinsessen. Ditlind, som nesten ikke brakte annet med i ekteskapet enn et uuttømmelig lager av sengelinnet og annet tøy, deriblant en masse gamle og unyttige ting, som nattluer og halsduker som ifølge ærverdige tradisjoner hørte til brudeutstyret — hun kom gjennom dette ekteskapet i behagelig rike og gode forhold som hun på ingen måte var vant til hjemmefra, for ikke å snakke om hennes hjertes følelser. Det var med tydelig glede og besluttsomhet at hun tok skrittet ned i privatlivet, og hun beholdt ingen andre ytre tegn på sin høye rang enn titelen. Hun fortsatte å stå i vennskapelig forbindelse med sine hoffdamer, men sørget for at forholdet ikke fikk noe som helst preg av oppvartning, eller at hjemmet fikk karakteren av et hoff. Det kunne jo være underiig hos en Grimmburger i alminnelighet og hos Ditlind i særdeleshet, men det var altså slik hun ville ha det. Paret tilbrakte sommeren på de fyrstelige landgodsene og vinteren i hovedstaden, i det vakre palasset ved Albrechtsstrasse, som Philipp zu Ried hadde kjøpt, og her, ikke i Det Gamle Slott, var det at de storhertugelige søsken — Klaus Heinrich og Ditlind og stundom også Albrecht — av og til kom sammen til fortrolige samtaler.<noinclude><references/></noinclude> r87qyxevkcpam7fuoq6sxohht3hwo4r 334041 333949 2026-09-20T23:36:52Z Øystein Tvede 3938 334041 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>brakt sin ungdom med å reise, hadde han sett seg om etter et virke som kunne tilfredsstille ham, og framfor alt — det var nødvendig — gi ham større inntekter. Etterhvert satte han opp meierier, bryggerier, en sukkerfabrikk og diverse sagbruk på godsene sine, og begynte framfor alt planmessig å utnytte de svære torvlagrene som hørte til eiendommene. Han hadde innsikt, sakkunnskap og forretningssans, sa alle hans bedrifter tok til å blomstre og kastet av seg noen summer som satte ham i stand til å leve et virkelig fyrstelig liv, selv om opphavet til dem ikke akkurat var så fyrstelig. For øvrig kunne en jo også spørre dem som var misfornøyd, hva slags parti de egentlig hadde tenkt seg for prinsessen. Ditlind, som nesten ikke brakte annet med i ekteskapet enn et uuttømmelig lager av sengelinnet og annet tøy, deriblant en masse gamle og unyttige ting, som nattluer og halsduker som ifølge ærverdige tradisjoner hørte til brudeutstyret — hun kom gjennom dette ekteskapet i behagelig rike og gode forhold som hun på ingen måte var vant til hjemmefra, for ikke å snakke om hennes hjertes følelser. Det var med tydelig glede og besluttsomhet at hun tok skrittet ned i privatlivet, og hun beholdt ingen andre ytre tegn på sin høye rang enn titelen. Hun fortsatte å stå i vennskapelig forbindelse med sine hoffdamer, men sørget for at forholdet ikke fikk noe som helst preg av oppvartning, eller at hjemmet fikk karakteren av et hoff. Det kunne jo være underlig hos en Grimmburger i alminnelighet og hos Ditlind i særdeleshet, men det var altså slik hun ville ha det. Paret tilbrakte sommeren på de fyrstelige landgodsene og vinteren i hovedstaden, i det vakre palasset ved Albrechtsstrasse, som Philipp zu Ried hadde kjøpt, og her, ikke i Det Gamle Slott, var det at de storhertugelige søsken — Klaus Heinrich og Ditlind og stundom også Albrecht — av og til kom sammen til fortrolige samtaler.<noinclude><references/></noinclude> b5wfzyw41n1z5yo20j0dnr75xbnolc7 104 144074 333950 2026-09-20T20:37:12Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333950 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> En dag tidlig på høsten, ikke fullt to år etter Johann Albrechts død, hadde for eksempel «Ilbudet», som var en vel underrettet avis, allerede i aftenutgaven en notis om at Hans Kongelige Høyhet Storhertugen, og Hans Storhertugelige Høyhet prins Klaus Heinrich hadde drukket te hos Hennes Storhertugelige Høyhet fyrstinnen zu Ried-Hohenried. Bare en liten notis. Men denne ettermiddagen hadde søsknene snakket om mange ting som var av stor beydning for fremtiden. Klaus Heinrich kjørte fra Eremitagen ved femtiden. Det var deilig solskinn, derfor hadde han bestilt giggen, og den åpne, brunlakkerte vognen som var nyvasket og fin, selv om den ikke så særlig ny eller moderne ut, kom klokken kvart på fem langsomt kjørende fra stallen, som lå ved den høyre fløyen av kontorbygningene, med en hellelagt gardsplass foran seg. Vognen svingte opp foran slottet, på den brede, grusbelagte hagegangen. Kontorbygningene var okerfargete, gammeldagse hus i én etasje; de lå et lite stykke fra slottet, men dannet likevel sammen med det en temmelig lang rekke. Langs fasaden, som vendte ut mot den tilgrodde dammen og den offentlige delen av parken, var det med regelmessige mellomrom plantet laurbærtrær, Den mest fremskutte delen av slottsområdet, som gikk over i parken, var nemlig åpen for fotgjengere og lettere kjøretøy; det var bare den svakt skrånende, innerste hagen som var innhegnet. Øverst på skråningen lå altså slottet, og bakenfor lå den overgrodde parken som var skilt fra de ubebygde tomtene og grushaugen lenger borte, med hekker og stakitter. Vognen kjørte fram på veien mellom slottsdammen og kontorbygningene, styrte inn gjennom den høye hageporten, som var prydet med to store lykter som en gang hadde vært forgylte, og stanset foran den lille terrassen med laurbærtrær på, som førte inn til hagestuen. Da klokken manglet et par minutter på fem, kom Klaus Heinrich<noinclude><references/></noinclude> mo1p75g2fqgu28jvvopa8xtj1swkjci 104 144075 333951 2026-09-20T20:38:57Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333951 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ut. Han hadde som vanlig den stramtsittende livgrenaderuniformen, og hadde hengt sabelfestet over armen. Neumann, i fiolett livré med for korte ermer, sprang ned over trappen foran ham og la med sine røde barberhender sin herres grå, sammenlagte kappe inn i vognen. Kusken oppe på bukken førte hånden til luen og avleverte en slags sidelengs bøyning til hilsen, mens kammertjeneren la det lette teppet over Klaus Heinrichs knær og trådte tilbake med et stumt bukk. Hestene satte seg i bevegelse. Utenfor hageporten hadde et par fotgjengere stilt seg opp. De hilste, smilte med opptrukne øyenbryn og tok hatten dypt av; Klaus Heinrich smilte igjen, nikket flere ganger og løftet den høyre, hvitbehanskete hånden til uniformsluen. De kjørte gjennom en bjørke-allé som gikk langs et ubebodd jorde. Løyet var alt begynt å gulne. Så bar det gjennom forstaden, forbi små, fattigslige hus, på brolagte gater der småbarna et øyeblikk lot tønnebånd og snurrebasser hvile for å stirre etter vognen med store øyne. Noen av dem ropte hurra og løp ved siden av vognen med ansiktet snudd opp mot Klaus Heinrich. Vognen hadde godt kunnet kjøre gjennom badeparken. Men veien gjennom forstaden var kortere, og Klaus Heinrich hadde liten tid. Ditlind var pinlig ordentlig og ble lett irritert hvis noen var upresis og forstyrret hele dagsordenen. Der lå Dorothea-hospitalet, som ble ledet av doktor Sammet, Überbeins venn. Klaus Heinrich kjørte like forbi det. Og så kom de ut av det tettbebodde strøket, og dreide inn i Gartenstrasse, en staselig aveny med store trær og rikmannsvillaer; sporveislinjen som gikk der, forbandt badeparken med sentrum. Her var trafikken temmelig livlig, og Klaus Heinrich hadde sin fulle hyre med å besvare alle hilsenene. De sivile tok hatten av og så opp på ham, offiserene til hest og til fots gjorde honnør, politikonstablene gjorde front, og Klaus<noinclude><references/></noinclude> rafsk1stos4giawiw9s3ndd3f5imvww 104 144076 333952 2026-09-20T20:41:16Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333952 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Heinrich satt i vognhjørnet og førte igjen og igjen hånden til luen og hilste til høyre og venstre, mens han nikket og smilte på den måten som han var vant til fra barnsben av, og som skulle få folk til å kjenne en sterkere kontakt med hans høye person ― ―. Han hadde en egen måte å sitte i vognen på — han lente seg ikke behagelig tilbake i putene, men han gjorde som når han red — han foldet hendene over sabelfestet, skjøv den ene foten litt fram, slik at han liksom tok imot ujevnhetene i veien og fulgte med i bevegelsene, etter som vognen med de elendige fjærene humpet av gårde. Giggen kjørte over Albrechtsplatz, slik at Det Gamle Slott med vaktene som presenterte gevær kom til høyre for dem, videre ned over Albrechtsstrasse mot livgrenaderenes kaserne, og svingte til venstre inn på plassen foran Rieds palass. Det var bygd i overlesset barokkstil med en svungen gavl over hovedportalen, snirklete ''oeils-de-boeuf'' i mellom etasjen, høye balkongvinduer og en flott ''cour d'honneur'' som ble dannet av de to enetasjes sidefløyene og ble skilt fra gaten ved et svunget jerngitter; oppe på pillarene lekte små stenbarn. Men innvendig var slottet utstyrt med en moderne og behagelig borgerlig smak som sto i sterk motsetning til den ytre stilen. Ditlind tok imot sin bror i en stor salong i annen etasje. Rundt omkring sto svungne causeuser trukket med blågrønn silke; den borteste delen av rommet var skilt fra resten med en rad slanke søyler, og var full av palmer, plantet i store metallkrukker og fargerike blomsterbord. «Goddag, Klaus Heinrich,» sa fyrstinnen. Hun var fin og slank, og det eneste fyldige på henne var det askeblonde håret som hun før i tiden hadde festet som to gylne bukkehorn rundt ørene, og nå hadde lagt som en svær flettekrone over det hjerteformete Grimmburgeransiktet med de høye kinnbenene. Hun hadde en huskjole av bløtt, blågrått stoff med<noinclude><references/></noinclude> oictdz26izmc0skhv0fhd6wph94423k 104 144077 333953 2026-09-20T20:44:03Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333953 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>en spiss halsutringning, kantet med en kniplingskrage som ble holdt sammen av en gammeldags, oval brosje. Under den fine huden i ansiktet kunne en hist og her, i tinningene, på pannen og omkring de rolige, kjølige øynene se de blå årene som skinte igjennom. Det begynte å vises på henne at hun var i omstendigheter. «Goddag Ditlind, med alle blomstene dine!» svarte Klaus Heinrich, han slo hælene sammen og bøyde seg over den lille hvite hånden som var litt for bred. «Som det dufter her inne! Ja, jeg ser jo at du har fullt opp av dem.» «Ja,» sa hun. «Jeg har alltid vært glad i blomster. Jeg har alltid hatt lyst til å ha blomster om meg på alle kanter, levende duftende blomster som jeg kunne stelle, — det var et hemmelig hjerteønske hos meg, Klaus Heinrich, og egentlig kunne jeg vel si at det var derfor jeg giftet meg, for i Det Gamle Slott var det jo ingen blomster, vet du — Det Gamle Slott og blomster! Dem kunne vi lete lenge etter, når vi gikk på oppdagelsesturene våre! Rottefeller og slikt rask, det fant vi. I grunnen var hele stasen som en gammel, utbrukt rottefelle, så støvet og skrekkelig — huff!» «Men rosenbusken, Ditlind.» «Ja, Gud bevares — en eneste rosenbusk. Og den står det om i reisehåndboken fordi det lukter mugg av rosene! Og så står det at en dag skal de dufte like deilig som andre roser. Men det kan jeg nå slett ikke tenke meg.» Han så smilende på henne. «Snart får du noe bedre å stelle enn disse blomstene dine, lille Ditlind.» «Ja,» sa hun og ble litt rød, «ja, Klaus Heinrich, det kan jeg virkelig heller ikke riktig tenke meg. Men så kommer det likevel, hvis Gud vil. Men kom hit. Nå vil vi sitte ved siden av hverandre igjen ― ―.» De hadde stått på en dørterskel og snakket sammen; nå gikk de inn. Værelset var lite i forhold til høyden under ta-<noinclude><references/></noinclude> mo7fr5e7stp7wjs5jxmxmsiueo0kimk 104 144078 333954 2026-09-20T20:46:11Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333954 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ket. Gulvteppet var blågrått, og de lette, grasiøse møblene var lakert i sølvgrått og trukket med lys silke. En lysekrone av melkehvitt porselen hang ned fra den hvite, snirklete takrosetten, og veggene var prydet med oljemalerier av forskjellig størrelse, som fyrst Philipp hadde kjøpt; det var lyse, lette, små moderne studier som forestilte hvite geiter i solen, kuer i solen, solbelyste marker og bønder som sto og myste mot solen. Foran vinduet med de hvite gardinene sto et dameskrivebord på tynne ben, dekket med hundre småting som var ordnet med pinlig nøyaktighet, nips, skrivesaker og diverse nette små notisblokker — for fyrstinnen vai vant til å gjøre omhyggelige og oversiktlige notiser om alle sine oppgaver og plikter. Foran blekkhuset lå en oppslått regnskapsbok som Ditlind øyensynlig nettopp hadde sittet og skrevet i; og på veggen ved skrivebordet var det festet en liten avrivningskalender med hvite silkesløyfer, og under dagens dato sto det med blyant: «Kl. 5 — mine brødre.» Rett overfor den hvite fløydøren inn til mottagelsessalongen sto en sofa og noen stoler rundt et ovalt bord som var dekket med damaskduk og en blå silkeløper; der sto det blomstrete testellet, en oppsats med konfekt, avlange skåler med sukkerbrød og små smørbrød i sirlig orden. På et lite glassbord ved siden av dampet sølvkannen over en spiritusflamme. Men overalt, i vasene på skrivebordet, på tebordet, på speilkonsollen, på glass-skapet med alle porselensfigurene, sto det blomster, og et blomsterbord fullt av blomsterpotter sto foran vinduet her også. Dette værelset, som lå litt avsides og i vinkel med hele rekken av mottagelsesrom, var Ditlinds kabinett, hennes budoar, hvor hun hadde sine mer intime ettermiddagsmottagelser, og pleide å skjenke teen selv. Klaus Heinrich så på henne mens hun skylte karmen med kokende vann, og helte te nedi med en liten sølvteskje.<noinclude><references/></noinclude> k6mwba6vk3mxin7bniqkmaikgdobhr5 333982 333954 2026-09-20T21:43:40Z Øystein Tvede 3938 333982 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ket. Gulvteppet var blågrått, og de lette, grasiøse møblene var lakert i sølvgrått og trukket med lys silke. En lysekrone av melkehvitt porselen hang ned fra den hvite, snirklete takrosetten, og veggene var prydet med oljemalerier av forskjellig størrelse, som fyrst Philipp hadde kjøpt; det var lyse, lette, små moderne studier som forestilte hvite geiter i solen, kuer i solen, solbelyste marker og bønder som sto og myste mot solen. Foran vinduet med de hvite gardinene sto et dameskrivebord på tynne ben, dekket med hundre småting som var ordnet med pinlig nøyaktighet, nips, skrivesaker og diverse nette små notisblokker — for fyrstinnen var vant til å gjøre omhyggelige og oversiktlige notiser om alle sine oppgaver og plikter. Foran blekkhuset lå en oppslått regnskapsbok som Ditlind øyensynlig nettopp hadde sittet og skrevet i; og på veggen ved skrivebordet var det festet en liten avrivningskalender med hvite silkesløyfer, og under dagens dato sto det med blyant: «Kl. 5 — mine brødre.» Rett overfor den hvite fløydøren inn til mottagelsessalongen sto en sofa og noen stoler rundt et ovalt bord som var dekket med damaskduk og en blå silkeløper; der sto det blomstrete testellet, en oppsats med konfekt, avlange skåler med sukkerbrød og små smørbrød i sirlig orden. På et lite glassbord ved siden av dampet sølvkannen over en spiritusflamme. Men overalt, i vasene på skrivebordet, på tebordet, på speilkonsollen, på glass-skapet med alle porselensfigurene, sto det blomster, og et blomsterbord fullt av blomsterpotter sto foran vinduet her også. Dette værelset, som lå litt avsides og i vinkel med hele rekken av mottagelsesrom, var Ditlinds kabinett, hennes budoar, hvor hun hadde sine mer intime ettermiddagsmottagelser, og pleide å skjenke teen selv. Klaus Heinrich så på henne mens hun skylte karmen med kokende vann, og helte te nedi med en liten sølvteskje.<noinclude><references/></noinclude> oqj01t1uoo83yb9nymwt2sja7ezawv1 104 144079 333955 2026-09-20T20:47:43Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333955 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Og Albrecht — kommer han?» spurte han, og dempet uvilkårlig stemmen, «Det håper jeg,» svarte hun, mens hun oppmerksomt bøyde seg over krystallglasset med te i, som for ikke å spille noe — han unngikk også å se på henne. «Jeg har selvsagt invitert ham, Klaus Heinrich, men du vet, han vil ikke binde seg til noe. Det kommer helt an på hvordan han kjenner seg, om han kommer ― ―. Så nå lager jeg først te til oss; Albrecht kan få melken sin ― ―. Forresten kan det godt hende at Jettchen kommer innom en liten tur. Du kommer til å synes det er morsomt å se henne igjen. Hun er like livlig som alltid, og har bestandig en masse å fortelle ― ―.» «Jettchen» var en frøken von Isenschnibbe, fyrstinnens fortrolige hoffdame og venninne. De var dus fra barnsben av. «Og alltid rustet?» sa Ditlind — hun satte tekannen bort på understellet og så på broren. «Alltid i uniform, Klaus Heinrich?» Han sto med hælene slått sammen og gned den forfrosne venstre hånden med den høyre. «Ja, Ditlind, jeg vil helst det. Den sitter så godt, og en føler seg skikkelig påkledd. Dessuten er det billigere, for jeg tror det koster uhyggelig meget å holde en ordentlig sivil garderobe; Schulenburg klager bestandig over at alt blir så dyrt. På denne måten klarer jeg meg med to-tre uniformsfrakker og kan tilmed uten skam vise meg hos mine rike slektninger ― ―.» «Rike slektninger!» lo Ditlind. «Å, det blir nok en stund til det, Klaus Heinrich!» De satte seg ved tebordet, Ditlind i sofaen, Klaus Heinrich i en stol like overfor vinduet. «Rike slektninger!» gjentok hun; det var tydelig at hun ble opptatt av dette emnet. «Nei, langt ifrå, hvordan skulle vi kunne være rike når kapitalen er så liten og alt står i for-<noinclude><references/></noinclude> 1qku03boaoxtgifznmg1taqjqiqdngl 333978 333955 2026-09-20T21:40:15Z Øystein Tvede 3938 333978 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Og Albrecht — kommer han?» spurte han, og dempet uvilkårlig stemmen, «Det håper jeg,» svarte hun, mens hun oppmerksomt bøyde seg over krystallglasset med te i, som for ikke å spille noe — han unngikk også å se på henne. «Jeg har selvsagt invitert ham, Klaus Heinrich, men du vet, han vil ikke binde seg til noe. Det kommer helt an på hvordan han kjenner seg, om han kommer ― ―. Så nå lager jeg først te til oss; Albrecht kan få melken sin ― ―. Forresten kan det godt hende at Jettchen kommer innom en liten tur. Du kommer til å synes det er morsomt å se henne igjen. Hun er like livlig som alltid, og har bestandig en masse å fortelle ― ―.» «Jettchen» var en frøken von Isenschnibbe, fyrstinnens fortrolige hoffdame og venninne. De var dus fra barnsben av. «Og alltid rustet?» sa Ditlind — hun satte tekannen bort på understellet og så på broren. «Alltid i uniform, Klaus Heinrich?» Han sto med hælene slått sammen og gned den forfrosne venstre hånden med den høyre. «Ja, Ditlind, jeg vil helst det. Den sitter så godt, og en føler seg skikkelig påkledd. Dessuten er det billigere, for jeg tror det koster uhyggelig meget å holde en ordentlig sivil garderobe; Schulenburg klager bestandig over at alt blir så dyrt. På denne måten klarer jeg meg med to-tre uniformsfrakker og kan tilmed uten skam vise meg hos mine rike slektninger ― ―.» «Rike slektninger!» lo Ditlind. «Å, det blir nok en stund til det, Klaus Heinrich!» De satte seg ved tebordet, Ditlind i sofaen, Klaus Heinrich i en stol like overfor vinduet. «Rike slektninger!» gjentok hun; det var tydelig at hun ble opptatt av dette emnet. «Nei, langt ifra, hvordan skulle vi kunne være rike når kapitalen er så liten og alt står i for-<noinclude><references/></noinclude> gd3dd9f32fscqn4p195qmewxc1a37az 104 144080 333956 2026-09-20T20:50:52Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333956 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>skjellige foretagender, Klaus Heinrich. Og alle disse forretningene, de er jo så nye ennå, de skal vokse seg store etter hvert, som Philipp sier, så det blir vel først etterkommerne våre som riktig får godt av dem. Men det går framover, så meget er sikkert, og jeg holder orden i regnskapene ― ―.» «Ja, det gjør du, Ditlind. Orden holder du!» «— — holder orden og skriver opp alt og passer på tjenerne; og selv med all den representasjonen som vi er nødt til, kan vi likevel legge til side en god del hvert år, til barna. Og min snille Philipp ― ―. Jeg skulle hilse deg så meget fra ham, Klaus Heinrich, det glemte jeg å si —- han var så lei fordi han ikke kunne være her i dag ― ―. Vi er nettopp kommet fra Hohenried, og så skal han av sted igjen, på forretningsreise, se til godsene sine ― ― han er jo liten og ikke så sterk, men når han begynner å snakke om toryen og sagbrukene sine, da blomstrer han opp, og han sier selv at han er blitt meget friskere etteråt han fikk det så travelt ― ―.» «Sier han det?» spurte Klaus Heinrich; det kom et sørgmodig uttrykk i øynene hans, mens han så over blomster bordet og bort mot det lyse vinduet. «Ja, jeg kan godt tenke meg at det på en måte må virke ansporende å ha så meget å gjøre. Hjemme hos meg i parken er nå plenene slått for annen gang i år, og jeg synes det er morsomt å se på alle høystakkene som står der med stangen stikkende opp i midten; det ser ut som en liten indianerlandsby; og nå skal Schulenburg seige det. Men det kan selvsagt ikke sammenlignes ― ―.» «Å, du!» sa Ditlind og trykket haken mot brystet. «Det er jo noe helt annet med deg, Klaus Heinrich! Nærmeste arving til tronen etter Albrecht. Du er da sannelig bestemt til andre ting. Bevare meg vel! Vær du glad at du er så avholdt —.» De ble sittende tause en stund. «Og du, Ditlind,» sa han, «jeg tar vel ikke feil i at du har det godt, ja, bedre enn før.<noinclude><references/></noinclude> 9wd3imxudrd7nas44e0iz88h2q2w1oj 333957 333956 2026-09-20T20:51:33Z Øystein Tvede 3938 333957 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>skjellige foretagender, Klaus Heinrich. Og alle disse forretningene, de er jo så nye ennå, de skal vokse seg store etter hvert, som Philipp sier, så det blir vel først etterkommerne våre som riktig får godt av dem. Men det går framover, så meget er sikkert, og jeg holder orden i regnskapene ― ―.» «Ja, det gjør du, Ditlind. Orden holder du!» «— — holder orden og skriver opp alt og passer på tjenerne; og selv med all den representasjonen som vi er nødt til, kan vi likevel legge til side en god del hvert år, til barna. Og min snille Philipp ― ―. Jeg skulle hilse deg så meget fra ham, Klaus Heinrich, det glemte jeg å si — han var så lei fordi han ikke kunne være her i dag ― ―. Vi er nettopp kommet fra Hohenried, og så skal han av sted igjen, på forretningsreise, se til godsene sine ― ― han er jo liten og ikke så sterk, men når han begynner å snakke om toryen og sagbrukene sine, da blomstrer han opp, og han sier selv at han er blitt meget friskere etteråt han fikk det så travelt ― ―.» «Sier han det?» spurte Klaus Heinrich; det kom et sørgmodig uttrykk i øynene hans, mens han så over blomster bordet og bort mot det lyse vinduet. «Ja, jeg kan godt tenke meg at det på en måte må virke ansporende å ha så meget å gjøre. Hjemme hos meg i parken er nå plenene slått for annen gang i år, og jeg synes det er morsomt å se på alle høystakkene som står der med stangen stikkende opp i midten; det ser ut som en liten indianerlandsby; og nå skal Schulenburg seige det. Men det kan selvsagt ikke sammenlignes ― ―.» «Å, du!» sa Ditlind og trykket haken mot brystet. «Det er jo noe helt annet med deg, Klaus Heinrich! Nærmeste arving til tronen etter Albrecht. Du er da sannelig bestemt til andre ting. Bevare meg vel! Vær du glad at du er så avholdt —.» De ble sittende tause en stund. «Og du, Ditlind,» sa han, «jeg tar vel ikke feil i at du har det godt, ja, bedre enn før.<noinclude><references/></noinclude> 53xwk6nrsay9avkvffu5958xdtfcgpi 104 144081 333958 2026-09-20T20:53:09Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333958 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Jeg sier ikke at du har fått røde kinner, slik som Philipp, når han snakker om toryen sin; litt gjennomsiktig har du jo alltid vært, og det er du fremdeles. Men du ser frisk ut, ikke sant? Jeg har aldri spurt deg etterat du ble gift, men jeg tror ikke jeg trenger være bekymret for deg.» Ditlind satt ganske stille, med armene lett korslagt under brystet. «Ja,» sa hun, «jeg har det godt, Klaus Heinrich, du har rett i det, og det ville være utakknemlig av meg å si noe annet. Du forstår, jeg vet godt at det er mange mennesker her i landet som er skuffet over mitt giftermål og sier at jeg har kastet meg bort og giftet meg under min stand og alt slikt. Vi behøver ikke gå langt for å finne dem som sier det, for du vet like godt som jeg at Albrecht i sitt hjerte forakter min snille Philipp og meg også; han liker ham ikke og for seg seiv kaller han ham en kremmer og en småborger. Men slikt bryr jeg meg ikke om, for jeg har villet det slik og jeg tok Philipps hand — jeg kunne gjerne si at jeg tok et godt tak i den, hvis det ikke hørtes så brutalt — fordi den var varm og god og fordi den tilbød seg å føre meg ut av Det Gamle Slott. For når jeg tenker tilbake på livet i Det Gamle Slott og at jeg kanskje hadde levd videre slik for bestandig, hvis ikke Philipp var kommet, da grøsser det i meg, Klaus Heinrich, og jeg kjenner at det hadde jeg aldri holdt ut; jeg var sikkert blitt forvirret i hodet, som stakkars mamma. Du vet, jeg har ikke noen særlig sterk natur, og jeg ville simpelthen ha gått til grunne i en slik ensom og trist tilværelse. Så da Philipp kom, da tenkte jeg: «Dette er redningen!» Og når folk sier at jeg er en dårlig prinsesse fordi jeg på en måte er gått et trinn ned og er flyktet hit hvor det er litt varmere og vennligere, og når de sier at jeg ikke hadde nok følelse av min egen rang og verdighet, eller hva de kaller det, da er de dumme og skjønner ingenting, Klaus Heinrich, for jeg har for meget, jeg har<noinclude><references/></noinclude> 863xpqgeq8oakp7amqomjs8cyt1ji71 333975 333958 2026-09-20T21:32:59Z Øystein Tvede 3938 333975 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Jeg sier ikke at du har fått røde kinner, slik som Philipp, når han snakker om toryen sin; litt gjennomsiktig har du jo alltid vært, og det er du fremdeles. Men du ser frisk ut, ikke sant? Jeg har aldri spurt deg etterat du ble gift, men jeg tror ikke jeg trenger være bekymret for deg.» Ditlind satt ganske stille, med armene lett korslagt under brystet. «Ja,» sa hun, «jeg har det godt, Klaus Heinrich, du har rett i det, og det ville være utakknemlig av meg å si noe annet. Du forstår, jeg vet godt at det er mange mennesker her i landet som er skuffet over mitt giftermål og sier at jeg har kastet meg bort og giftet meg under min stand og alt slikt. Vi behøver ikke gå langt for å finne dem som sier det, for du vet like godt som jeg at Albrecht i sitt hjerte forakter min snille Philipp og meg også; han liker ham ikke og for seg selv kaller han ham en kremmer og en småborger. Men slikt bryr jeg meg ikke om, for jeg har villet det slik og jeg tok Philipps hand — jeg kunne gjerne si at jeg tok et godt tak i den, hvis det ikke hørtes så brutalt — fordi den var varm og god og fordi den tilbød seg å føre meg ut av Det Gamle Slott. For når jeg tenker tilbake på livet i Det Gamle Slott og at jeg kanskje hadde levd videre slik for bestandig, hvis ikke Philipp var kommet, da grøsser det i meg, Klaus Heinrich, og jeg kjenner at det hadde jeg aldri holdt ut; jeg var sikkert blitt forvirret i hodet, som stakkars mamma. Du vet, jeg har ikke noen særlig sterk natur, og jeg ville simpelthen ha gått til grunne i en slik ensom og trist tilværelse. Så da Philipp kom, da tenkte jeg: «Dette er redningen!» Og når folk sier at jeg er en dårlig prinsesse fordi jeg på en måte er gått et trinn ned og er flyktet hit hvor det er litt varmere og vennligere, og når de sier at jeg ikke hadde nok følelse av min egen rang og verdighet, eller hva de kaller det, da er de dumme og skjønner ingenting, Klaus Heinrich, for jeg har for meget, jeg har<noinclude><references/></noinclude> 6kxcpye0n9z8ey2nr0o8xsslo1fu2bf 104 144082 333959 2026-09-20T20:55:15Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333959 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>tvert imot hatt for meget av det, det er saken, ellers hadde jeg ikke hatt en slik skrekk for Det Gamle Slott, og det burde Albrecht forstå, for han har også for meget av det på sin måte, — vi Grimmburgere har alle sammen for meget av det, og derfor ser det av og til ut som om vi hadde for lite. Og mange ganger, når Philipp er ute og reiser, slik som nå, og jeg sitter her blant blomstene mine og blant Philipps målerier med alt solskinnet på — bare godt at det er malt solskinn, ellers måtte jeg trekke gardinene for! — og alt er pent og ordentlig og jeg tenker på det som du sa var enda bedre å stelle med enn blomstene, og som jeg snart kan vente, da synes jeg at jeg er som den lille havfruen i eventyret som Madame fra Sveits leste for oss, hvis du husker det — som ble til et menneske og fikk ben istedenfor fiskehale ― ―. Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener ― ―.» «Jo, Ditlind, jeg forstår godt hva du mener. Og jeg er hjertelig glad fordi alt har ordnet seg så godt for deg. For det er farlig, skal jeg si deg, det er vanskelig for oss å bli lykkelige og måteholdne på én gang. Vi kommer så lett på avveier og blir misforstått, for det sørgelige er at ingen passer på vår verdighet hvis vi ikke gjør det selv, og da utarter alt så lett til skam og skjensel —. Men hvor er veien? Du har funnet den. Meg har avisene også nylig forlovet med kusine Griseldis. Det var en prøveballong, som det heter, for de synes vel det er på tide. Men Griseldis er et tåpelig pikebarn og halvdød av bleksott; dessuten sier hun aldri annet enn «ja», så vidt jeg vet. Jeg tenker absolutt ikke på henne, og Knobelsdorff gudskjelov heller ikke. Ryktet ble da også straks betegnet som ubegrunnet ― ―. Der kommer Albrecht,» sa han og reiste seg. Det var noen som hostet utenfor døren. En tjener i olivengrønt livré slo lydløst fløydøren opp med en rask bevegelse<noinclude><references/></noinclude> ixbz5rw0l1lww1g84m1ekgb9w6siqud 104 144083 333960 2026-09-20T21:04:06Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333960 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>av begge armene, og meldte med dempet stemme: «Hans Kongelige Høyhet, storhertugen.» Så gikk han bukkende et skritt til siden. Albrecht kom gående gjennom den store salongen. De hundre skrittene fra Det Gamle Slott hadde han kjørt i innelukket vogn. Han var sivilkledd som han nesten alltid pleide være, med gjenknappet bonjour med små atlaskoppslag, og lakkstøvler på de smale føttene. Etterat han besteg tronen, hadde han lagt seg til et spisst, lite skjegg. Det kortklipte, blonde håret dannet to høye viker ved de smale, litt huie tinningene. Gangen var på samme tid usikker og hovmodig, og han skjøt besværlig skulderbladene opp når han gikk. Han holdt hodet litt bakover og skjøv den korte, runde underleppen fram mens han bet seg lett i overleppen. Fyrstinnen gikk mot døren for å ta imot ham. Han avskydde skikken med håndkyss, derfor rakte han henne bare hånden mens han hvisket fram et goddag, — det var en mager, kald, men forunderlig følsom hand som han rakte fram uten å røre underarmen som han holdt lett presset inn til kroppen. Etterpå hilste han på broren på samme måte, uten å si noe; Klaus Heinrich hadde stått og ventet på ham ved stolen sin, med hælene slått sammen. Det var Ditlind som brøt tausheten. «Det var snilt av deg å komme, Albrecht. Da står det vel bra til med deg? Du ser utmerket ut. Jeg skulle hilse fra Philipp og si at han beklaget at han ikke kunne være her i dag. Sett deg ned, hvor du vil, for eksempel her rett overfor meg. Den stolen er svært god, du satt i den sist også. Jeg har alt laget te til oss. Du får straks melken din —.» «Takk,» sa han sakte. «Jeg må be om unnskyldning ― ― jeg ble litt forsinket. Du vet, når en har kortest vei ― ―. Og så må jeg ligge til sengs om ettermiddagen ― ―. Blir det bare oss?»<noinclude><references/></noinclude> sntzdb33iux160fi13otafqbhbumuh5 104 144084 333961 2026-09-20T21:06:44Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333961 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Bare oss, Albrecht. Det eneste er at Jettchen Isenschnibbe kommer innom en liten stund, hvis du ikke har noe imot det —.» «Så — ?» «Men jeg kan jo godt si at jeg ikke tar imot.» «Nei, på ingen måte —» Albrecht fikk den varme melken. Han tok med begge hender om det høye, tykke glasset. «Ah, noe varmt,» sa han. «Hvor tidlig det blir kaldt her i landet! I hele sommer frøs jeg på Hollerbrunn. Dere er ikke begynt å fyre ennå? Hos meg fyrer vi nå. Men den ovnslukten er fryktelig. Alle ovnene lukter. Von Bühl lover meg hver høst at vi skal få sentralfyring på Det Gamle Slott. Men det ser ikke ut til at det lar seg gjøre.» «Stakkars Albrecht,» sa Ditlind. «På denne tiden av året var du alt i Syden så lenge pappa levde. Du lengter vel sydover?» «Det er snilt av deg å ha medlidenhet med meg, Ditlind,» sa han, fremdeles med dempet og litt lespende stemme. «Men vi må se det i øynene at jeg ikke kan komme fra. Jeg må jo som du vet styre landet, det er det jeg lever for. I dag har jeg fattet den nådige beslutningen at en eller annen borger — jeg har dessverre glemt navnet — skal tildeles en fremmed orden. Dessuten har jeg latt sende et telegram til gartnernes årsmøte, der jeg tar imot valget til ærespresident i foreningen deres og lover dem å støtte foreningens bestrebelser på alle måter — riktignok uten å ha en anelse om hvordan jeg skal støtte dem uten med telegrammet, for det ser ut som de klarer sakene sine utmerket alene. Og så har jeg nådigst stadfestet utnevnelsen av en eller annen hedersmann til borgermester i min gode by Siebenberge — skjønt jeg undres om denne undersåtten blir noen bedre borgermester fordi om jeg bekrefter utnevnelsen, enn han ellers ville blitt ― ―.»<noinclude><references/></noinclude> j5fzeufthsrlcid3yk48uvr4a39lh1e 104 144085 333962 2026-09-20T21:09:02Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333962 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Nå, ja, Albrecht, det er jo bare småting,» sa Ditlind. «Jeg er sikker på at du har hatt viktigere saker fore enn som så —.» «Å ja, bevares. Jeg har hatt en samtale med min finans- og jordbruksminister. Det var på tide. Doktor Krippenreuther ville ha tatt meg det meget ille opp hvis jeg ikke hadde kalt ham opp en gang til. Han holdt et foredrag for meg om avlingen, om de nye prinsippene for oppstillingen av budsjettet og om skattereformen som han holder på med. Det skal være dårlig med avlingen. Bøndene har hatt både misvekst og haglskader og derfor er både de og Krippenreuther ille ute, for han sier at de får enda vanskeligere for å betale skattene sine på den måten. Dessuten har det dessverre vært katastrofer i flere av sølvgruvene. Bedriftene står, sier Krippenreuther, de gir ikke utbytte, og det kommer til å koste svære summer å bringe dem på fote igjen. Jeg har sittet og hørt på alt dette og lagt ansiktet i passende folder og gjort hva jeg kunne, for jeg måtte jo uttrykke min bekymring over alle disse uhellene. Så var det spørsmålet om utgiftene til de nødvendige nybyggene til rentekammeret og til forst-, toll- og skatteforvaltningen skal settes opp på det ordinære eller det ekstraordinære budsjettet, og så var det atskillig om progresjonsskala, kapitalrenteskatt og vandringsyrkesskatt, at skattebyrdene måtte lettes for det utarmete jordbruket og heller legges på byene — kort sagt, jeg hadde inntrykk av at Krippenreuther forsto sine ting. Selv forstår jeg naturligvis så godt som ingenting av det, og det vet Krippenreuther meget godt og er vel tilfreds med det, så jeg sier bare «ja» og «javisst» og «takk skal De ha», og så lar jeg alt gå så godt det kan.» «Du høres så bitter, Albrecht.» «Nei, men nå skal jeg fortelle dere hva jeg kom til å tenke på, mens Krippenreuther holdt dette foredraget sitt for meg i dag. Det bor en mann her i byen, en liten rentenist med en vorte på nesen. Alle barn kjenner ham og roper hurra når<noinclude><references/></noinclude> 7cmk3putibmlfgsgh31am2uxbizdfg5 104 144086 333963 2026-09-20T21:11:50Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333963 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>de ser ham; de kaller ham Tullegottlieb, for han er ikke riktig klok, og noe etternavn er det lenge siden han hadde. Han er overalt hvor det foregår noe, men kan jo aldri være med på noe for alvor, fordi han er gal. Et par ganger om dagen, på den tiden da et tog skal gå, går han ned på stasjonen, banker på hjulene, ser over bagasjen og gjør seg viktig. Når mannen med den røde luen gir tegnet, vinker Tullegottlieb med hånden til lokomotivføreren, og toget går. Men Tullegottlieb innbiller seg at det går fordi han vinker. Slik er det med meg. Jeg vinker, og toget går. Men det ville gå uten meg også, og at jeg vinker er bare spillfekteri. Jeg har fått nok av det ― ―.» Ingen sa noe på en stund. Ditlind satt og så bekymret ned i fanget sitt, og Klaus Heinrich satt og snodde den lille mustasjen sin, mens han stirret bort mot vinduet mellom henne og storhertugen. «Jeg skjønner deg godt, Albrecht,» sa han etter en stund. «Skjønt det er jo litt hardt av deg at du sammenligner deg og oss med Tullegottlieb. Du vet, jeg skjønner jo heller ingenting av dette med progresjonsskala og kapitalrenteskatt og torvskjæring; det er så meget annet også, som jeg ikke forstår noe av — alt det en tenker seg, når noen snakker om all lidelsen i verden — sult og nød, ikke sant, kampen for tilværelsen som det heter, og krig og sykehuselendighet og alt det der. Jeg har ikke sett eller følt noe av det, unntagen selve døden, da pappa døde, og det var vel i grunnen ikke døden slik som den kan være, for det var jo nærmest vakkert og hele slottet var opplyst. Og av og til skammer jeg meg over at jeg ikke har vært mer ute i hardt vær. Men da sier jeg til meg selv at jeg ikke har det godt, jeg har det slett ikke godt selv om jeg «vandrer på menneskehetens høyder», som noen uttrykker det, eller kanskje nettopp derfor; på sett og vis kjenner jeg bedre til livets skyggesider og bistre ansikt, Hvis<noinclude><references/></noinclude> snx5od5jx0vkub0lwv0xk671fpppk89 104 144087 333964 2026-09-20T21:13:43Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333964 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>jeg kan få lov til å uttrykke meg slik, enn mange andre som forstår seg på progresjonsskalaer eller andre spesialiteter. Og det er derfor jeg ikke har det godt, Albrecht, det forklarer altsammen, hvis jeg får lov til å svare deg. Og når folk roper hurra når de ser meg, så må de vel vite hvorfor de gjør det, og mitt liv må vel ha en eller annen mening, om jeg ikke kan være med på noe for alvor, som du så betegnende sier. Og ditt liv først og fremst. Du vinker nok til det som skjer, men menneskene vil vel at du skal vinke, og selv om du ikke virkelig styrer og steller med hvordan de vil ha det, så later du iallfall slik og lar dem se det, og det er kanskje ikke så lite —.» Albrecht satt ved bordet uten å lene seg tilbake. Han holdt de magre, forunderlig følsomme hendene foldet på bordkanten, foran det høye, halvtomme melkeglasset, mens han så ned for seg og trakk overleppen inn mellom tennene. Han svarte lavt: «Det forundrer meg ikke at en så avholdt prins som du kan føle det slik. Jeg for min del nekter å uttrykke eller forestille noe annet enn meg selv — jeg nekter det, sier jeg, selv om du aldri så meget tenker på at rognebærene er sure og henger høyt. Sannheten er, at jeg bryr meg ikke en døyt om at folk roper hurra for meg. Jeg mener ikke rent fysisk — man er jo svak, og det er noe i en som vider seg ut ved applaus og krymper seg ved kald taushet. Men med min fornuft hever jeg meg over alt dette med enten jeg er populær eller ikke. Jeg vet hva en slik popularitet ville innebære; den ville bety at folk hadde tatt helt feil av meg. Og da kan en jo bare trekke på skuldrene av at fremmede mennesker klapper i hendene. For en annen — for deg — er det kanskje en oppløftende følelse å ha et samlet folk bak seg. Du må ha meg unnskyldt at jeg er for fornuftig til å kunne ha en slik mystisk lykkefølelse — for renslig kanskje også, hvis du ikke tar meg det ille opp at jeg sier det. Jeg synes ikke det lukter godt av den slags følelser. Iallfall er folket helt frem-<noinclude><references/></noinclude> ix80m9r10d3j46k8j47roomgm3qo3u0 104 144088 333965 2026-09-20T21:15:49Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333965 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>med for meg. Jeg gir det ingenting — og hva kunne det gi meg? Å, det er noe helt annet med deg. Hundretusener som ligner deg takker deg for at de kjenner seg selv igjen i deg. Bare le, om du vil. Men faren for deg er bare den at du kan komme til å sole deg litt for meget i denne populariteten din, og til slutt tilmed bli makelig av det, selv om du avviser en slik tanke i dag ― ―.» «Nei, Albrecht, det tror jeg ikke. Jeg tror ikke at jeg risikerer noe slikt.» «Desto bedre forstår vi hverandre. Jeg er i alminnelighet ikke noen tilhenger av sterke uttrykk. Men popularitet er noe svineri.» «Merkelig, Albrecht. Merkelig at du skulle bruke akkurat det ordet. Fasanene brukte det bestandig, du vet, kameratene mine, de unge adelsmennene på Fasaneriet. Jeg vet hva du er. Du er aristokrat, det er saken.» «Mener du det? Du tar feil. Jeg er ingen aristokrat, jeg er det motsatte, både av fornuft og smak er jeg det motsatte. Du må innrømme at det ikke er av innbilskhet jeg unngår hurraropene fra folkemassen, men fordi jeg har trang til menneskelighet og godhet, og jeg synes alle mennesker burde for stå at de skal være menneskelige og gode mot hverandre, og ikke fornedre eller bringe skam over hverandre. En må visst være nokså tykkhudet av seg for ikke a føle seg sjenert ved alt dette høyhetsvrøvlet. Jeg er litt ømfintlig av natur, og jeg er ikke overlegen nok til å kunne se bort fra det latterlige ved min stilling: Hver eneste lakei som stiller seg opp ved døren og venter at jeg skal gå forbi ham uten å tenke på ham eller legge mer merke til ham enn til dørstokken, gjør meg forlegen. Det er min måte å være folkelig på ― ―.» «Ja, Albrecht, det er sant. Det er ofte slett ikke lett å gå uanfektet forbi en slik fyr. Lakeiene! Hvis en ikke visste at<noinclude><references/></noinclude> 70hj1eo5hnzzs0zehnbr8mgv08rfmw1 333977 333965 2026-09-20T21:34:17Z Øystein Tvede 3938 333977 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>med for meg. Jeg gir det ingenting — og hva kunne det gi meg? Å, det er noe helt annet med deg. Hundretusener som ligner deg takker deg for at de kjenner seg selv igjen i deg. Bare le, om du vil. Men faren for deg er bare den at du kan komme til å sole deg litt for meget i denne populariteten din, og til slutt tilmed bli makelig av det, selv om du avviser en slik tanke i dag ― ―.» «Nei, Albrecht, det tror jeg ikke. Jeg tror ikke at jeg risikerer noe slikt.» «Desto bedre forstår vi hverandre. Jeg er i alminnelighet ikke noen tilhenger av sterke uttrykk. Men popularitet er noe svineri.» «Merkelig, Albrecht. Merkelig at du skulle bruke akkurat det ordet. Fasanene brukte det bestandig, du vet, kameratene mine, de unge adelsmennene på Fasaneriet. Jeg vet hva du er. Du er aristokrat, det er saken.» «Mener du det? Du tar feil. Jeg er ingen aristokrat, jeg er det motsatte, både av fornuft og smak er jeg det motsatte. Du må innrømme at det ikke er av innbilskhet jeg unngår hurraropene fra folkemassen, men fordi jeg har trang til menneskelighet og godhet, og jeg synes alle mennesker burde for stå at de skal være menneskelige og gode mot hverandre, og ikke fornedre eller bringe skam over hverandre. En må visst være nokså tykkhudet av seg for ikke å føle seg sjenert ved alt dette høyhetsvrøvlet. Jeg er litt ømfintlig av natur, og jeg er ikke overlegen nok til å kunne se bort fra det latterlige ved min stilling: Hver eneste lakei som stiller seg opp ved døren og venter at jeg skal gå forbi ham uten å tenke på ham eller legge mer merke til ham enn til dørstokken, gjør meg forlegen. Det er min måte å være folkelig på ― ―.» «Ja, Albrecht, det er sant. Det er ofte slett ikke lett å gå uanfektet forbi en slik fyr. Lakeiene! Hvis en ikke visste at<noinclude><references/></noinclude> hv48seaiobd4rw9ggqqllpsih4xj7pc 104 144089 333966 2026-09-20T21:18:54Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333966 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>de var kujoner! Det er nydelige ting vi vet om dem ― ―.» «Hva slags ting?» «Å, en får jo alltid et lite innblikk ― ―.» «Du store verden!» sa Ditlind. «Vi vil da ikke høre om slikt nå. Dere snakker så svevende, og jeg hadde tenkt at i ettermiddag skulle vi diskutere endel ting som jeg har skrevet opp ― ―. Klaus Heinrich, vil du være så snill å rekke meg den lille notisboken i blå skinnperm som ligger der på skrivebordet? ― ― Takk skal du ha. Her har jeg skrevet opp alt det jeg må huske på, både om husholdningen og annet. Hvor godt det er å ha altsammen svart på hvitt, så en kan få litt oversikt! Jeg har faktisk et så svakt hode at jeg ikke kan holde rede på noen ting, så hvis jeg ikke holdt orden og skrev alt opp, ville jeg bli aldeles fortvilet. For det første, Albrecht, mens jeg husker det, så må du føre tante Katharina ved festen første november — du kan umulig trekke deg tilbake. Jeg gjør det ikke, jeg gjorde det ved det siste hoffballet, og tante Katharina ble i fryktelig dårlig humør ― ―. Går du med på det? Vel, da stryker jeg det. For det annet, Klaus Heinrich, så ville jeg gjerne be deg å gjøre en smule ''acte de présence'' ved basaren for vaisenhusbarna i rådhuset den femtende. Jeg står som beskytter, og jeg tar det alvorlig, forstår du. Du behøver ikke kjøpe noe — en lommekam — bare at du viser deg i en ti minutters tid. Det er for vaisenhusbarna ― ―. Kommer du? Ser vi det, da kan jeg stryke over det også. For det tredje ― ―.» Men fyrstinnen ble avbrutt. Frøken von Isenschnibbe, hoffdamen, ble meldt og kom øyeblikkelig trippende gjennom den store salongen, så fjærboaen lå etter henne i luften og bremmen på den enorme fjærhatten hennes vippet opp og ned. Hun førte med seg et friskt pust utenfra. Hun var liten, askeblond, spissneset og så nærsynt at hun ikke kunne se stjernene. På klare aftener sto hun på balkongen sin og betraktet sver-<noinclude><references/></noinclude> 3x2yjo2uhx9fflqy3pfr06pr4lvj7ib 104 144090 333967 2026-09-20T21:21:09Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333967 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>merisk stjernehimmelen i kikkert. Hun hadde to sterke lorgnetter, den ene utenpå den andre, og strakte speidende halsen fram og myste før hun hilste. «Gud, Deres Storhertugelige Høyhet!» sa hun. «Jeg visste ikke — her trenger jeg meg inn — jeg ber underdanigst om unnskyldning!» Brødrene hadde reist seg, og frøkenen sank blygt rødmende ned i en dyp hilsen. Ettersom Albrecht holdt hånden rett ut fra brystet uten å røre underarmen, som han holdt presset inn mot kroppen, så sto frøken von Isenschnibbes arm nesten loddrett opp da hun hilste på det dypeste. «Snille deg, Jettchen, hvor du tøver!» sa Ditlind. «Vi ventet deg, og du er velkommen. Og mine brødre vet at vi sier du til hverandre. Altså ikke noe Storhertugelig Høyhet, om jeg må be. Vi er ikke i Det Gamle Slott. Sett deg ned og vær hyggelig. Vil du ha te? Den er varm ennå. Og her har du noen kandiserte frukter. Det vet jeg du er glad i.» «Ja, tusen takk, Ditlind, det er noe av det beste jeg vet!» Frøken von Isenschnibbe satte seg ved kortsiden av bordet, rett overfor Klaus Heinrich med ryggen mot vinduet, dro den ene hansken av, og med fremstrakt hode og mysende øyne begynte hun å legge kandiserte frukter på tallerkenen sin med en sølvtang. Hun pustet fort og forventningsfullt. «Jeg vet noe nytt!» sa hun; det var umulig for henne å styre seg lenger. «Store nyheter — så store at de ikke får plass i pompaduren min! Det vil si — i grunnen er det bare én, en eneste nyhet, men den er kolossal, og det er helt sikkert, jeg har det fra helt pålitelig hold, du vet at jeg er å stole på, Ditlind, og det kommer til å stå i «Ilbudet» alt i aften, og i morgen kommer hele byen til å snakke om det.» «Ja, Jettchen,» sa fyrstinnen, «det må jeg innrømme, at du aldri kommer hit med tomme hender. Men nå er vi spente, nå må du komme med nyhetene.»<noinclude><references/></noinclude> pzcpxhhkrqtw8ferqqeiek6bypew8x2 104 144091 333968 2026-09-20T21:24:33Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333968 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Ja, nå kommer den. Jeg må bare få lov til å trekke pusten. Vet du, Ditlind, vet Deres Kongelige Høyhet, vet Deres Storhertugelige Høyhet hvem som kommer, hvem som kommer til badeparken, hvem som har bestilt plass på «Quellenhof» for seks-åtte uker for å ta kur?» «Nei,» sa Ditlind, «men jeg skjønner jo at du vet det, Jettchen.» «''Spoelmann'',» sa frøken von Isenschnibbe. «''Spoelmann'',» sa hun, lente seg tilbake og laget seg til å tromme med fingrene på bordkanten, men tok seg i det da fingrene hennes var like ved den blå silkeduken. Søskenene så tvilende på hverandre. «Spoelmann?» spurte Ditlind. «Tenk deg om, Jettchen — den riktige Spoelmann?» «Den riktige!» Frøken von Isenschnibbes stemme var like ved å briste av undertrykt henrykkelse. «Den riktige, Ditlind! For det er jo bare en, eller rettere sagt bare en vi vet om, og han er det som skal bo på «Quellenhof» — den store Spoelmann, den mektige Spoelmann, den kolossale Samuel N. Spoelmann fra Amerika!» «Men kjære deg, hvordan finner han på å komme hit?» «Unnskyld at jeg sier det, Ditlind, men hva er det for slags spørsmål! Han kommer selvfølgelig over havet, på sin egen yacht eller en damper, det vet jeg ikke — men han skal ha ferie, og så tar han en tur over til Europa, i den uttrykkelige hensikt å komme til et kurbad og drikke kildevann.» «Ja, men er han syk, da?» «Han er vel det, da. Alle slike mennesker er syke, det hører visst til.» «Det var merkelig,» sa Klaus Heinrich. «Ja, Deres Storhertugelige Høyhet, det er påfallende. Det er vel det livet han lever som fører det med seg. Det er jo et anstrengende liv, og alt annet enn behagelig, så det tar vel<noinclude><references/></noinclude> 0unu71d8gmbzca922vz3llglkriaoyh 104 144092 333969 2026-09-20T21:26:44Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333969 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>mer på kreftene, enn et alminnelig hverdagsliv. De fleste har dårlig mage. Men Spoelmann har jo stensmerter, så vidt jeg vet.» «Stensmerter ― ―.» «Jada, Ditlind, du har sikkert hørt det og så glemt det igjen. Han har nyresten, hvis jeg får lov til å bruke et så stygt ord — det skal være fryktelig smertefullt, så han har visst ikke minste glede av de enorme rikdommene sine —.» «Ja, men hvordan i allverden finner han på å komme akkurat hit?» «Det er helt enkelt, Ditlind. Vannet er jo godt, det er utmerket, særlig Ditlind-kilden, med litiumsaltene eller hva det heter, er kjent for å være god mot gikt og sten; den er bare ikke tilstrekkelig kjent i verden. Men jeg tenker meg at en slik mann som Spoelmann er hevet over reklame og alt den slags, og følger sitt eget hode. Og så har han oppdaget kildene våre — eller livlegen hans har anbefalt dem, det kan jo også være — og så har han rekvirert det på flasker og syntes at han hadde godt av det, og så har han tenkt at han kommer til å ha enda bedre av det hvis han drikker det på stedet.» De satt en stund uten å si noe. «Herregud, Albrecht,» sa Ditlind endelig, «en kan jo tenke hva en vil om Spoelmann og slike som han — og jeg er forsiktig med hva jeg tenker, det kan du stole på — men tror du ikke at et slikt besøk kan bli til stor nytte?» Storhertugen snudde hodet med et svakt, stivt smil. «La oss spørre frøken von Isenschnibbe,» svarte han. «Hun har utvilsomt tenkt på denne siden av saken også.» «Det har jeg, Deres Kongelige Høyhet, og jeg tror det kan bli til kolossal nytte! Til umåtelig, ja, uvurderlig nytte — det er klart! Direksjonen er i den syvende himmel, de tenker visst på å illuminere hele «Quellenhof»! Tenk for en re-<noinclude><references/></noinclude> edp81t04pzq81rwuzjxy927w3mp3eoh 104 144093 333970 2026-09-20T21:29:11Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333970 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>klame! For et trekkplaster for turister! Tenk på det, Deres Kongelige Høyhet — denne mannen er en severdighet! Hennes Storhertugelige Høyhet snakket nettopp om «slike som ham» — men der er ikke mange slike, bare noen ganske få! Han er jo en Leviatan, han er fuglen Rok! Det er klart at folk vil komme langveis fra for å se en mann som kan gjøre ende på en halv million om dagen.» «Bevare meg vel!» sa Ditlind rystet. «Og min snille Philipp som sliter med denne torvskjæringen ― ―.» «Det begynte med,» fortsatte frøken von Isenschnibbe, «at to amerikanere i flere dager har sprunget omkring her. Hvem er de? Det viser seg at de er journalister, korrespondenter for to store New York-aviser. De er reist hit på forhånd, før Leviatan, og foreløpig telegraferer de beskrivelser av stedet her til avisene sine. Når han kommer, telegraferer de og forteller om hvert eneste skritt han gjør — akkurat som «Ilbudet» og «Hovedstadsbladet» gjør med Deres Kongelige Høyhet ― ―.» Albrecht bøyde hodet til takk; han hadde senket blikket og skjøt underleppen fram. «Han har lagt beslag på fyrstesuiten i «Quellenhof»,» sa Jettchen, «for å bo der inntil videre.» «For seg alene?» spurte Ditlind. «Nei da, Ditlind, du kan skjønne han kommer ikke alene. Jeg vet ennå ikke noe nærmere om tjenere og slikt, men sikkert er det at datteren og livlegen hans er med.» «Du sier hele tiden «livlegen», Jettchen, det ergrer meg. Og så disse journalistene. Og så tilmed fyrstesuiten. Han er da ikke noen konge.» «Han er jernbanekonge, så vidt jeg vet,» bemerket Albrecht, som fremdeles satt med nedslagne øyne. «Ikke bare jernbanekonge, Deres Kongelige Høyhet, det er ikke engang det han først og fremst er, etter hva jeg hører.<noinclude><references/></noinclude> m1h2u77y2jhlb54m8ahgb5degdss9xh 104 144094 333971 2026-09-20T21:30:57Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333971 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Over i Amerika har de jo disse svære handelssammenslutningene som de kaller truster, som Deres Kongelige Høyhet vet, for eksempel ståltrusten, sukkertrusten, petroleumstrusten, kull-, kjøtt-, tobakkstrust, og hva det nå er for noe, altsammen. Og i nesten alle disse trustene har Samuel N. Spoelmann en finger med i spillet, han er hovedaksjonær og hovedkontrollør — det heter visst slik, jeg har lest det et sted — så en må jo si at han er en mangfoldig mann.» «Det må være en nydelig forretning!» sa Ditlind. «For at noen kan bli en Leviatan eller fuglen Rok ved ærlig arbeid, det skal du aldri få meg til å tro, lille Jettchen. Jeg er overbevist om at enkers og faderløses blod kleber ved alle rikdommene hans. Hva tror du, Albrecht?» «Jeg håper det, Ditlind, jeg håper det, hvis det kan være noen trøst for deg og din mann.» «Selv om det er så,» sa frøken von Isenschnibbe, «så faller ikke meget av ansvaret på Spoelmann — altså vår Samuel N. Spoelmann — for han har bare arvet hele stasen og skal ikke ha hatt noen særlig lyst til å bli forretningsmann. Den som egentlig har skapt altsammen var faren — jeg har lest alt dette, så jeg vet iallfall beskjed i store trekk. Faren var tysk — han begynte som absolutt ingenting, reiste til Amerika og ble gullgraver. Han hadde lykken med seg og vant seg en liten formue på noen gullfunn — eller kanskje den var nokså stor — og begynte å spekulere i petroleum, stål, jernbaner og alt mulig, og ble rikere og rikere. Og da han døde, var alt i gang, og sønnen Samuel hadde i grunnen ikke annet å gjøre enn å sope inn den enorme gevinsten og bare bli rikere og rikere, til en knapt kunne se hvor rik han var. Slik gikk det til.» «Og sa har han en datter? Hvordan er hun?» «Ja, hans kone er død, men han har en datter, og henne har han med seg. Et merkelig pikebarn, etter hva jeg har<noinclude><references/></noinclude> 0m2z6gzn7m6v8ytp7yup9fd1m7klx71 104 144095 333983 2026-09-20T21:50:51Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333983 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>lest. Han selv er jo en ''sujet mixte'', for hans far fikk seg en hustru sydfra, med kreolerblod i årene, barn av en tysk far og en innfødt mor. Men Samuel giftet seg med en tyskamerikansk dame med atskillig engelsk blod i årene, og deres datter er altså frøken Spoelmann.» «Bevare meg vel, Jettchen, det var noe til blanding!» «Ja, det kan du nok si, Ditlind. Og hun skal være meget klok og belest har jeg hørt, hun studerer som en mann — tilmed matematikk og slike vanskelige ting ― ―.» «Ja, jeg får ikke akkurat mer sympati for henne for det!» «Men nå kommer det verste, Ditlind, for denne frøken Spoelmann har en selskapsdame, og hun er grevinne, en riktig grevinne, og har stilling som selskapsdame.» «Du store verden!» sa Ditlind. «At hun ikke skammer seg! Nei, Jettchen, nå har jeg bestemt meg. Jeg kommer ikke til å bry meg med Spoelmann. Han kan få ha kuren sin her i fred, men jeg skal ikke så meget som snu hodet etter ham når han reiser herfra med grevinnen og den matematiske datteren sin. På meg gjør hverken han eller den syndige rikdommen hans det spor inntrykk. Hva sier du, Klaus Heinrich?» Klaus Heinrich så over hodet på frøken von Isenschnibbe bort mot det lyse vinduet. «Inntrykk?» sa han. «Nei, rikdom gjør ikke noe inntrykk på meg, tror jeg ― ― ikke det som vanligvis blir kalt rikdom. Men jeg synes det kommer an på — det kommer an på målestokken. Vi har jo også et par rike menn her i byen ― ― såpekoker Unschlitt skal ha en million — jeg ser ham ofte i vognen sin — han er nokså tykk, og ser ganske alminnelig ut. Men når en er syk og dessuten ensom av bare rikdom — jeg vet ikke —.» «En uhyggelig mann, iallfall,» sa Ditlind. Og litt etter litt døde samtalen om Spoelmann bort. De snakket om familie-<noinclude><references/></noinclude> t4ebmtm0xjbgvd2g5268xd58cugb233 104 144096 333984 2026-09-20T21:53:09Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333984 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>anliggender, om godset Hohenried, og om sesongen som sto for døren. Henimot klokken syv sendte storhertugen bud etter vognen sin. Det ble oppbrudd og farvel, for Klaus Heinrich skulle også gå. Men da brødrene fikk kappene på seg ute i hallen, sa Albrecht: «Jeg ville være deg takknemlig, Klaus Heinrich, hvis du ville sende kusken din hjem, og la meg ha gleden av ditt selskap i et kvarters tid til. Jeg har en temmelig viktig ting å snakke med deg om ― ― Jeg kunne jo følge deg til Eremitagen, men jeg har ikke godt av kveldsluften ― ―.» Klaus Heinrich slo hælene sammen. «Nei, hva tenker du på, Albrecht! Jeg blir selvfølgelig med deg til slottet, hvis du gjerne vil. Jeg står helt til din disposisjon.» Dette var innledningen til en bemerkelsesverdig samtale mellom de to unge fyrstene. Resultatet av samtalen ble noen dager senere offentliggjort i avisene og ble mottatt med alminnelig bifall. Prinsen fulgte storhertugen til slottet, gjennom Albrechtsporten, opp av brede, flisebelagte trapper, gjennom korridorer der gassflammene brente, gjennom øde forværelser og forbi lakeiene inn i Albrechts «kabinett», der gamle Prahl hadde tent begge de store petroleumslampene av bronse som sto på kamingesimsen. Albrecht hadde overtatt sin fars arbeidsværelse. — det hadde alltid vært den regjerende fyrstes arbeidsværelse og lå i annen etasje, mellom et adjutantværelse og den spisesalen som ble brukt til daglig, og vendte ut mot Albrechtsplatz, som fyrstene alltid hadde kunnet ha utsikt over fra skrivebordet. Det var et ualminnelig ukoselig og lite innbydende værelse, med et takmaleri fullt av sprekker, rødt silketapet innrammet av forgylte lister, og tre vinduer som gikk helt ned til gulvet, og som det trakk merkbart gjennom, trass i de tunge, vinrøde gardinene som hang foran. Der var en falsk kamin i empirestil med en halvkrets av små, stop-<noinclude><references/></noinclude> shbvmufgofmtazezy4dkfvqr63tlqr2 104 144097 333985 2026-09-20T21:55:06Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333985 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>pete plysj-stoler uten armlener foran, og en ualminnelig stygt utsmykket kakkelovn, som det var fyrt kraftig i. To store stoppete sofaer sto rett overfor hverandre på kortveggene, og foran det ene sto et firkantet bord til bøker, med rød plysjduk. Mellom vinduene raget to høye, smale, gullinnrammete speil med hvite marmorkonsoller helt opp til taket. På den ene konsollen sto en vellystig liten alabastgruppe, på den andre en vannkaraffel og noen medisinglass. Skrivebordet, et gammelt møbel av palisandertre, med rulleklaff og messingbeslag, sto fritt midt i værelset på det røde teppet. Fra en liten hylle i en krok skuet en antikk byste med døde øyne ut i rommet. «Det jeg har tenkt å foreslå deg,» sa Albrecht — han sto ved skrivebordet og fingret åndsfraværende med en papirkniv, et tåpelig lite leketøy i form av en kavallerisabel — «henger på en måte sammen med den samtalen vi hadde i ettermiddag —. Jeg vil ha sagt med en gang at jeg har snakket med Knobelsdorff om dette i Hollerbrunn i sommer. Han er enig, og når du også blir det — og det tviler jeg ikke på at du blir — så kan jeg sette planen ut i livet med en gang.» «La meg høre hva det er, Albrecht,» sa Klaus Heinrich, som sto i stram givakt-stilling ved sofabordet og hørte oppmerksomt etter. «Min helse,» fortsatte storhertugen, «lar i senere tid mer og mer tilbake å ønske.» «Det gjør meg ondt, Albrecht! Du kom deg altså ikke i Hollerbrunn?» «Takk fordi du spør. Nei. Det går dårlig, og min helse gjør meg stadig mindre i stand til å makte de oppgavene som blir lagt på meg. Når jeg sier «oppgavene», mener jeg i første rekke alt som har med representasjon og selskapelighet å gjøre, som følger med min stilling. Og her er berøringspunktet med den samtalen vi hadde i ettermiddag. Disse oppgavene kan være en glede for den som har kontakt med folket, føler seg<noinclude><references/></noinclude> 7yo1y2mnbejzmqnqplef03sj6aucx8g 104 144098 333986 2026-09-20T21:57:15Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333986 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ett med det, og kjenner hjertene slå i samme takt. For meg er alt dette en pine, og falskheten i den rollen jeg spiller tretter meg i den grad at noe må gjøres. Her er legene ganske enige med meg, derfor støtter de også den planen jeg har lagt. Hør nå på meg. Jeg er ugift, og jeg kan forsikre deg at jeg ikke har til hensikt å inngå noe ekteskap noensinne, så jeg kommer ikke til å få barn. Du er nærmeste arving til kronen etter meg, og du er i enda høyere grad tronfølger i folks bevissthet, du som er så avholdt —.» «Å, Albrecht, du snakker bestandig om dette at jeg er så avholdt ― ― jeg tror slett ikke det. — På lang avstand, kanskje —. Slik er det alltid med oss, vi er bare avholdt på avstand.» «Du er beskjeden. Men hør nå videre. Du har alt før vært så elskverdig å overta forskjellige representative plikter for meg. Jeg ville gjerne at du skulle overta alle sammen helt og holdent, og for godt!» «Tenker du på å abdisere, Albrecht?» spurte Klaus Heinrich forskrekket. «Jeg får ikke lov til å tenke på det, skjønt jeg mer enn gjerne ville. Men det ville bli avvist. Det jeg tenker på er ikke engang et regentskap, men bare et slags vikariat — et varig og offisielt fastslått vikariat i alle representative funksjoner, grunnet på at det er nødvendig å skåne min helse. Hva mener du om dette?» «Jeg står til din tjeneste, Albrecht. Men jeg skjønner ennå ikke riktig — hvor langt skal dette vikariatet gå?» «Å, så langt som mulig. Jeg ville gjerne at det skulle omfatte alle de anledningene da det blir krevd av meg at jeg skal opptre offentlig. Knobelsdorff forlanger at jeg bare enkelte ganger, når jeg ligger til sengs, skal overlate åpningen og avslutningen av landdagen til deg. Så det får vi altså se på. Men ellers skulle du vikariere for meg ved alle høytidelig-<noinclude><references/></noinclude> 2ettm6a7f0zvafahgs766syovde2n1g 104 144099 333987 2026-09-20T21:58:44Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333987 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>sikkert kujoner og bedrar hverandre og trenger å bli løftet ut over hverdagslivet og all gråheten. Men om vi viser dem at vi skjønner at mange av dem har det vanskelig, så er de takknemlige.» «Men vi er så dumme og alene, prins, på menneskehetens høyder, som doktor Überbein alltid skal ha sagt, og vi vet jo ingenting om livet!» «Slett ingenting, lille Imma? Men hva var det da som endelig ga deg tillit til meg og fikk meg til å kaste meg over virkelige studier, til folkets beste? Vet den ingenting om livet som kjenner kjærligheten? Det skal være vår oppgave fra nå av — begge deler, høyhet og kjærlighet, — en forpliktende lykke.»<noinclude><references/></noinclude> ew1e41h1hagcd9fxuz3srlt1ktnn79n 104 144100 333988 2026-09-20T22:00:36Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333988 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>heter, på reisene rundt til de andre byene, ved åpningen av alle offentlige fester, borgerballet ― ―.» «Det også?» «Hvorfor ikke det også? Dessuten har vi de vanlige ukeaudiensene — en meget fornuftig skikk, det er jeg ikke i tvil om, men den tar livet av meg. Du fikk holde de audiensene istedenfor meg. Ja, jeg behøver vel ikke regne opp mer. Går du med på forslaget?» «Jeg står til din tjeneste.» «Da får du høre litt på meg. Ved alle de anledningene hvor du representerer istedenfor meg, overlater jeg deg min adjutant. Og så er det vel nødvendig at vi skynder litt på med din militære befordring. Du er jo løytnant? Du blir utnevnt til kaptein, eller kanskje straks til major ''à la suite'' ved ditt regiment —. Det skal jeg sørge for. For det tredje ønsker jeg å gi dette arrangementet det nødvendige ettertrykk, og kjennetegne din stilling ved min side på tilbørlig måte ved å gi deg titel av kongelig høyhet. Formalitetene ved det har Knobelsdorff allerede ordnet. Jeg kommer til å sende denne beslutningen i form av en skrivelse til deg og en til min statsminister. Knobelsdorff har forresten alt gjort utkast til begge to —. Du går med på dette?» «Hva skal jeg si, Albrecht? Du er pappas eldste sønn, og jeg har alltid sett opp til deg, fordi jeg alltid har følt og visst at du var den fornemste og høyeste av oss to, og at jeg bare er en plebeier i sammenligning med deg. Men når du anser meg verdig til å stå ved din side og få din titel og representere deg hos folket, skjønt jeg selv slett ikke føler meg så presentabel, og er hemmet av denne venstre hånden her, som jeg alltid må gjemme — så takker jeg deg, og står til din tjeneste.» «Da må jeg be deg om å gå nå. Jeg trenger til å hvile meg.» De gikk mot hverandre, den ene fra skrivebordet, den andre fra sofabordet, og møttes midt på gulvteppet. Storhertu-<noinclude><references/></noinclude> pc72397gtgkah3a0s83353l6f623246 104 144101 333989 2026-09-20T22:01:15Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333989 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>gen rakte broren hånden — en mager, kald hand som han strakte ut fra brystet, uten å røre underarmen, som han holdt presset tett inn til kroppen. Klaus Heinrich slo hælene sammen og bøyde seg dypt da han tok imot hånden; Albrecht nikket så vidt med det smale hodet med det spisse, blonde skjegget, mens han skjøv underleppen fram og trakk overleppen inn mellom tennene. Klaus Heinrich vendte tilbake til Eremitagen. Både «Ilbudet» og «Hovedstadsbladet» offentliggjorde åtte dager senere de to skrivelsene som inneholdt de allerhøyeste resolusjoner. Det ene begynte med «Kjære statsminister, doktor friherre von Knobelsdorff,» og den andre med «Deres Fyrstelige Nåde, høyt elskede bror,» og den var undertegnet «Deres Kongelige Høyhets av hjertet hengivne bror Albrecht».<noinclude><references/></noinclude> 3pwmdkomjd55982329chh451a0npy99 104 144102 333990 2026-09-20T22:03:31Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333990 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> {{c|{{stor|{{sp|DET HØYE KALL}}}}}} Her følger Klaus Heinrichs liv og virksomhet, skildret i all sin eiendommelighet. Han steg ut av vognen sin et eller annet sted, gikk med kappen over skuldrene gjennom en jublende menneskemasse over et fortau som var dekket med en rød løper, gjennom en port med laurbærtrær på begge sider og med baldakin over, opp av en trapp der tjenerne sto to og to på begge sider med kandelabre i hendene ― ―. Han gikk etter et eller annet festmåltid, prydet med ordener helt ned til midjen, med majors epåletter på de smale skuldrene og ledsaget av sitt følge, gjennom den gotiske korridoren i et rådhus. To tjenere ilte foran ham og åpnet ivrig et vindu som var så gammelt at det sto og klirret med de små, blyinnfattete rutene. For nede på det lille torget sto en tettpakket menneskemasse, en skrå flate av oppadvendte ansikter, som fikk et flakkende, rødlig skjær over seg av mange fakler. De ropte og sang, og han sto i det åpne vinduet og bukket, lot seg hylle en liten stund og hilste takkende ― ―. Hans liv var uten noen riktig hverdag og uten ordentlig virkelighet, det var sammensatt av bare store og høytidelige øyeblikk. Hvor han kom, ble det feiring og fest, da forherliget folket seg selv i fest, da fikk det grå hverdagslivet poesiens glans over seg. Tiggeren ble den jevne mann, sjappene ble fredelige, små hytter, skitne gateunger ble pene små piker og gutter i søndagspuss, med vannkjemmet hår, og vers på leppen, og den gretne borgeren fikk flosshatt og bonjour og ble hensatt i rørelse over seg seiv og sitt verd. Men ikke bare han<noinclude><references/></noinclude> f4pjeeuo0es8g3438nt192zc63mirmx 104 144103 333991 2026-09-20T22:04:47Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333991 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>selv, Klaus Heinrich, så verden i et slikt skjær, men verden så seg selv slik, der hvor Klaus Heinrich var. Et forunderlig preg av uvirkelighet la over de stedene han besøkte, en falsk og høystemt forkledning av virkeligheten, av papp og forgylt tre, av girlander, kulørte lykter, draperier og faner, som var tryllet fram for en vakker stund; og seiv sto han midt i dette prangende skuespillet på et teppe som dekket den nakne jorden, mellom stenger som var malt i to farger og omvunnet med girlander; han sto med hælene slått sammen, ombølget av duften av ferniss og granbar og trykket smilende den venstre hånden mot hoften. Han la ned grunnstenen til et nytt rådhus. Borgerne hadde ved forskjellige finanstransaksjoner skaffet den summen som trengtes, og en dyktig arkitekt fra hovcdstaden hadde fått i oppdrag å tegne rådhuset. Men Klaus Heinrich foretok grunnstensnedleggelsen. Under jubel fra befolkningen kjørte han hen foran den prektige barakken som var reist på byggetomten, steg med lette, beherskete bevegelser ut av den åpne vognen og ned på jorden, som var dekket med fin, gul sand; så gikk han ganske alene bort til de offisielle herrene som sto i kjole og hvitt og ventet på ham ved inngangen. Han ble forestilt for arkitekten, og mens publikum stirret på ham og de nærmeste sto med et stivt smil på ansiktet, snakket han i fem minutter med arkitekten om fordelene ved de forskjellige stilartene i arkitekturen; så snudde han seg med en liten bevegelse som han under hele samtalen hadde forberedt seg på, og lot seg føre over løpere og trappetrinn til lenestolen som sto ytterst på den midterste tribunen. Der satt han, med ordenskjede og stjerne, den ene foten litt foran den andre, de hvitbehanskete hendene foldet over sabelfestet, og hjelmen på jorden ved siden av seg, synlig fra alle kanter, og hørte med et oppmerksomt uttrykk på borgermesterens tale. Da så turen kom til ham, reiste han seg, steg tilsynelatende uanfektet og<noinclude><references/></noinclude> aiasnxgh6um44yujvv26n5wozeu9c18 104 144104 333993 2026-09-20T22:09:03Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333993 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>uten å se på føttene sine, ned av trappetrinnene til den lille fordypningen, der grunnstenen lå, slo med en liten hammer tre langsomme slag på sandstensblokken, og holdt i den stillheten som fulgte, en liten tale som herr von Knobelsdorff hadde laget til ham. Skolebarn sang skingrende i kor. Og Klaus Heinrich steg inn i vognen igjen, og dro bort. Han gikk langsomt langs rekken av veteraner ved krigerfesten. En gammel mann skrek med en stemme som virket hes av kruttrøyk: «Stille i geleddet! Hattene av! Se til høyre!» Og der sto de, med medaljer og kors på brystet, mens de holdt de grove hattene senket ned mot låret og stirret med blodunderløpne hundeøyne på ham som gikk forbi og mønstret dem velvillig, mens han lot falle et spørsmål hist og her, hvor den og den hadde tjenscgjort, hvor han hadde vært i ilden ― ―. Han var på turnerfesten, hedret idrettsforeningenes konkurranser med sitt nærvær og lot seierherrene komme bort til seg for å snakke litt med dem. De kjekke, staute unge mennene sto klosset og forvirret foran ham etterat de hadde utført en eller annen fantastisk idrettsbedrift, og Klaus Heinrich liret av seg et par faguttrykk som han husket fra herr Zotte og som han avleverte med flytende tunge, mens han gjemte den venstre hånden sin. Han reiste til fiskerkongressen i Fünfhausen, han satt på ærestribunen som var kledd med rødt stoff og så på hesteveddeløpene i Grimmburg, og foretok prisutdelingen etterpå. Han var også ærespresident og beskytter ved skytterfesten og var til stede ved de priviligerte skytterlaugs skytekonkurranse. «Ilbudet» skrev at han «tok for seg av velkomstbegeret», idet han nemlig holdt sølvpokalen et øyeblikk mot leppene og etterpå slo hælene sammen og hevet den mot skytterne. Senere skjøt han flere skudd mot skyteskiven, uten at det sto noe i avisene om hvordan de hadde truffet, snakket etterpå med tre menn etter hverandre, og sa akkurat det samme til alle<noinclude><references/></noinclude> e1z9dgxzz765asimdfqczn1fvkxkq8j 104 144105 333994 2026-09-20T22:11:42Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333994 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>tre om fordelene ved skyttervesenet, noe som «Ilbudet» karakteriserte som «gemyttlige samtaler», og tok omsider farvel med et hjertelig: «Hell og lykke!», som fremkalte en voldsom jubel. Disse ordene hadde generaladjutant Hühnemann hvisket ham i øret i siste øyeblikk etter å ha spurt seg litt for; for naturligvis ville det ha virket litt forstyrrende på den vakre illusjonen om Klaus Heinrichs sakkunnskap hvis han hadde sagt: «Lykke til!» — det regnes jo av skytterne for å være et uttrykk som bringer ulykke med seg. I det hele tatt trengte han atskillig sakkunnskap for å føre en slik tilværelse, og den skaffet han seg da til hver enkelt anledning, og sørget for å bruke den i rette øyeblikk og på en naturlig måte. Det gjaldt å bruke den riktige terminologien med hensyn til de forskjellige områdene av menneskelig virksomhet, og å kunne endel historiske data, så før han reiste av sted på en representasjonsferd, satt han på Eremitagen og gjorde de nødvendige studier ved hjelp av trykksaker og muntlige foredrag. Da han i storhertugens, «min nådigste herr brors» navn foretok avdukningen av Johann Albrechtstatuen i Knüppelsdorf, var det etter avdukningen først sang av foreningen «Ærligheten» på festplassen, og så holdt Klaus Heinrich en tale hvor han fikk anvendt alt det han hadde lest og skrevet ned om Knüppelsdorf; og alle måtte få et vakkert inntrykk av at han hele sitt liv vesentlig hadde vært opptatt av å studere denne viktige byens liv og historie. For det første var Knüppelsdorf en by, og det nevnte Klaus Heinrich tre ganger, til innbyggernes stolthet. Videre sa han at Knüppelsdorfs historie viste at byen i mange hundre år hadde vært nøye forbundet med huset Grimmburg. Som bekjent, sa han, trådte alt i det fjortende århundre landgreven Heinrich XV, av huset Rutenstein, fram som Kniippelsdorfs særlige beskytter. Han hadde residert på slottet, som var bygd i det nærliggende Rutenstein, og «hvis trossige tårn og faste murer<noinclude><references/></noinclude> rd6kevuvprus3ukfpebcrqo0v09rs94 104 144106 333995 2026-09-20T22:14:20Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333995 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>hadde skuet vidt ut i landet, der det lå og trygget Knüppelsdorf». Så minte han om hvordan Knüppelsdorf gjennom giftermål og arv var blitt knyttet til den grenen av familien som hans bror og han selv hørte til. Svære stormer hadde brust fram over Knüppelsdorf i tidens løp, krig, brann og farsott hadde herjet, men alltid hadde byen reist seg igjen og under alle omskiftelser trofast holdt fast ved sitt eget fyrstehus. Samme sinnelag viste også Knüppelsdorf i dag, når byen til minne om hans, Klaus Heinrichs, høysalige far, reiste et minnesmerke, og det skulle være ham en særlig glede å fortelle sin bror om den strålende og hjertelige mottagelse han hadde fått her, som hans stedfortreder ― ―. Dekket falt, sangforeningen «Ærligheten» gjorde på ny sitt beste og Klaus Heinrich sto smilende under teltduken, med en følelse av å være fullstendig uttømt, men glad og trygg i bevisstheten om at ingen kunne spørre ham om noe mer. For nå kunne han for sitt bare liv ikke finne på en stavelse mer å si om Knüppelsdorf. For et trettende og anstrengende liv! Iblant hadde han følelsen av at han av alle krefter strevde med å opprettholde noe som egentlig slett ikke kunne opprettholdes, eller iallfall bare under svært gunstige omstendigheter. Stundom syntes han at det var en trist og fattig tilværelse, skjønt han var glad i den oppgaven han hadde tatt på seg og gjerne dro på disse representasjonsferdene. Han reiste til en landbruksutstilling, kjørte i den gamle skranglete giggen sin fra Eremitagen til jernbanestasjonen, der regjeringspresidenten, politisjefen og stasjonsmesteren sto og ventet ved salongvognen for å ta avskjed med ham. Han reiste i halvannen time, mens han førte en temmelig anstrengende samtale med de storhertugelige adjutantene som var blitt overlatt til ham, og med landbruksminister Heckepfeng, en streng og fryktinngytende herre, som også fulgte ham. Så<noinclude><references/></noinclude> d4xs4qkiuvt3ak09ieco6oqa4ckh9gv 104 144107 333996 2026-09-20T22:16:06Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333996 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>kjørte han inn på jernbanestasjonen i den lille byen hvor utstillingen var. Borgermesteren sto og ventet på ham i spissen for seks-syv andre høytstående herrer av staden. Stasjonen var pyntet med en masse små grantrær og løvverk. I bakgrunnen sto gipsbystene av Albrecht og Klaus Heinrich, også med løvverk omkring seg. Publikum bak sperringen ropte et trefoldig hurra. Klokkene ringte. Borgermesteren holdt en velkomsttale til Klaus Heinrich. Han takket ham, sa han, og rystet på flosshatten som han holdt i hånden, for alt hva Klaus Heinrichs bror og han selv hadde gjort for denne byen, og uttrykte et inderlig ønske om en fortsatt velsignelsesrik regjering. Og så måtte han ennå en gang få be om at prinsen nå måtte sette kronen på det verk som hadde trivdes så godt under hans beskyttelse, og nådigst åpne landbruksutstillingen. Denne borgermesteren hadde også titel av landbruksråd, og det var Klaus Heinrich underrettet om, derfor brukte han den tiltalen tre ganger i svartalen. Han sa at det gledet ham å høre at arbeidet med landbruksutstillingen var gått så bra under hans beskyttelse, (egentlig hadde han helt glemt at han sto som beskytter av den). Han var kommet i dag for å avslutte sitt verk med å åpne utstillingen. Så forhørte han seg om fire ting — byens økonomiske stilling, befolkningstilveksten de siste årene, tilstanden på arbeidsmarkedet, (skjønt han ikke riktig visste hva arbeidsmarkedet var), og prisene på levnetsmidler. Da han hørte at levnetsmidlene var dyre, satte han opp et alvorlig ansikt, og det var selvfølgelig alt. Ingen ventet mer av ham, og det virket jo trøstende at han hadde tatt det så alvorlig med de høye prisene. Så forestilte borgermesteren ham for stedets mest fremstående menn — dommeren, en adelig godseier, presten, de to legene og en ekspeditør. Klaus Heinrich rettet et spørsmål til hver enkelt av dem, og mens de svarte, funderte han på<noinclude><references/></noinclude> p24ojx5jvebcesji5strmcqu8i9rfu9 104 144108 333997 2026-09-20T22:19:41Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333997 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>hva han skulle si til den neste. Distriktsdyrlegen og oppsynsmannen for kreaturavlen var også til stede. Endelig steg de alle sammen opp i vognene for å kjøre ut til utstillingsplassen; de rullet gjennom den festsmykte byen under mengdens jubel, gjennom dobbelte rekker av skolebarn, brannfolk og faner — og ved byporten ble de ennå en gang stanset av hvitkledde unge piker med kranser i håret; den ene av dem — borgermesterens datter — rakte prinsen en blomsterbukett med en hvit silkemansjett rundt, og som et minne om dette øyeblikket ga Klaus Heinrich henne en av de søte små suvenirene som han alltid hadde med seg på reisene sine, en liten brosje som lå i fløyel, og som siden ble funnet igjen i «Ilbudet» som «et gullsmykke besatt med juveler». Telter, paviljonger og brakker var reist på utstillingsplassen. På lange stenger som var forbundet med hverandre med girlander flagret brokete vimpler. På en fanebehengt tribune, mellom draperier og tofargete flaggstenger, leste Klaus Heinrich den korte åpningstalen. Og så begynte runden. Ved lange tverbommer sto hornkveget bundet, rasedyr, prakteksemplarer med glatte, trinne, flekkete rygger og nummerskilter på de brede pannene. Der stampet og snøftet hestene, svære arbeidsgamper med krumme muler og hårdusker om høvene, og fine, nervøse ridehester. Der var nakne, kortbente griser av alle slags; buken hang ned på dem mens de gryntende rotet i jorden med det rosenrøde trynet. Luften gjenlød av breking fra de ulne sauene, det var som et forvirret kor av bass- og barnestemmer. Det var også et ubeskrivelig spetakkel i fjærféavdelingen, der det var alle slags høns, fra svære bramaputrahøner til dverghøner, ender og duer, med fór og egg i både frisk og konservert tilstand. Og så var det avdelingen for landbruksproduktene, korn, neper, kløver, poteter, erter og lin, friske og konserverte grønnsaker og frukter, bær, syltetøy og saft. Og til slutt var det land-<noinclude><references/></noinclude> iiabok5jcigdlrctstbwra5moq5u1rk 104 144109 333998 2026-09-20T22:21:37Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333998 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>bruksmaskiner og redskaper, utstyrt med alt som hører jordbruket til, fra håndplogen til de svære, svarte motorene med piper på, som fikk det til å se ut som en elefantstall omkring seg, fra de enkleste, oversiktligste ting til slike som bare var et eneste virvar av hjul, kjeder, kolber, valser, armer og tenner, — en hel verden, en beskjemmende verden av utspekulert nyttighet. Klaus Heinrich så på altsammen; med sabelfestet over armen gikk han langs rekkene av dyr, bur, sekker, tønner, glass og redskaper. Herren på høyre side av ham pekte med den hvitbehanskete hånden på de enkelte tingene mens han forklarte og demonstrerte, og Klaus Heinrich gjorde det som var pålagt ham. Han ytret seg med stor anerkjennelse om alt hva han så, og ble fra tid til annen stående og snakke med dem som hadde dyr på utstillingen, forhørte seg vennlig om forskjellige ting, og bøndene klødde seg bak ørene og svarte så godt de kunne. Hele tiden takket Klaus Heinrich til høyre og venstre for hyllesten fra befolkningen som stimlet sammen om ham. Særlig ved utgangen av utstillingsplassen, der vognene ventet, hadde folk samlet seg for å se ham dra av sted. Det var så vidt en liten åpning i mengden, så han kunne komme bort til landaueren sin, og han gikk smilende gjennom den, med hånden til hjelmen og nikkende til begge sider, ganske alene og isolert blant alle disse menneskene som i ham tiljublet sitt eget bilde, sin egenart, mens de hyllet ham; hans høye, festlige person representerte deres eget arbeid, liv og dyktighet uten at han tok noen del i det. Lett og elegant svang han seg opp i vognen, og satte seg ned etter alle kunstens regler, slik at han straks inntok en vakker og utvungen holdning som var helt uklanderlig, og kjørte hilsende til «sosietetslokalet», der frokosten ble inntatt. Distriktsfogden utbrakte etter annen rett en skål for<noinclude><references/></noinclude> rjcmiox16wr59lds0t7vm95qypv1foy 104 144110 333999 2026-09-20T22:23:27Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 333999 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>storhertugen og prinsen, og øyeblikkelig reiste Klaus Heinrich seg og utbrakte på sin side en skål for distriktet og byen. Etter måltidet trakk han seg tilbake til de værelsene som borgermesteren hadde innrettet til ham i sin embetsbolig, og la seg på sengen en times tid; for han ble fryktelig trett av slike tilstelninger, og senere på dagen skulle han ikke bare se på kirken i denne byen, og skolen og forskjellige bedrifter, han skulle også besiktige brødrene Behnkes ostelager, og uttale sin store tilfredshet med altsammen; og så skulle han reise videre og besøke et ulykkessted, en landsby som var blitt herjet av brann, for å uttrykke sin egen og sin brors medfølelse med de brannlidte, og oppmuntre de hjemsøkte med sitt høye nærvær ― ―. Men da han var kommet hjem igjen til Eremitagen og satt i sine enkelt møblerte empirerom, så leste han hva avisene skrev om reisene hans. Da kom geheimeråd Schustermann fra pressebyrået, og ga ham utklippene fra avisene, sirlig klebet opp på hvite ark, og forsynt med dato og avisenes navn. Og Klaus Heinrich leste om den virkningen hans person utøvde, om sitt eget sjarmerende og likevel majestetiske vesen, leste at han hadde gjort sine saker utmerket og tatt både gamles og unges hjerter med storm, at han hadde fått menneskene til å kjenne seg løftet ut over hverdagen og fylt deres hjerter med jubel og kjærlighet. Og så ga han audienser på Det Gamle Slott, som avtalen var. Skikken med almene audienser var blitt innført av Albrecht IFs velmenende forgjengere, og siden hadde familien fortsatt denne tradisjonen. En gang om uken sto Albrecht, og nå altså i hans sted Klaus Heinrich til disposisjon for hvem som helst som ville snakke med ham. Det spilte ingen rolle hvilken rang han som ba om audiens hadde, om det var et anliggende som gjaldt hele landet eller om det var en liten pri-<noinclude><references/></noinclude> dj26f759kj9z8fr8n3g8do4ss8x71bg 104 144111 334000 2026-09-20T22:25:02Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334000 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>vatsak — det var nok å melde seg hos herr von Bühl eller tjenstgjørende adjutant, så fikk mannen anledning til å bringe saken fore på høyeste hold. En vakker, menneskevennlig ordning. For på den måten behøvde ingen sende inn skriftlig ansøkning og gå omkring med triste anelser om at en slik skrivelse for alltid ville forsvinne i kanselliet, men han kunne føle seg glad forvisset om at ansøkningen øyeblikkelig kom fram til høyeste sted. — Riktignok var det jo så at høyeste sted — i dette tilfelle Klaus Heinrich — selvsagt ikke var i stand til å se igjennom saken, overveie den samvittighetsfullt og så ta en avgjørelse; han sendte den videre til kanselliet, og der «forsvant» den. Likevel hadde den gjort sin store nytte, om ikke akkurat på den måten som først hadde vært ment. Borgeren, som hadde bedt om audiens, kom til herr von Bühl, og så ble en dag og en time bestemt for ham. Glad og engstelig på samme tid så han dagen i møte, gjennomgikk for seg selv hvordan han skulle ordlegge seg, presset bonjouren sin, børstet silkehatten, la den beste skjorten sin ferdig og gjorde seg i stand på alle måter. Men allerede disse høytidelige forberedelsene var nok til å lede menneskenes tanker til en viss grad bort fra den egentlige, saklige hensikten med audiensen, og fikk selve mottagelsen til å fortone seg som den egentlige grunnen til at han kjente seg oppspilt og forventningsfull. Stunden kom, og han gjorde noe som han ellers aldri pleide, han tok en drosje for ikke å bli stygg på de blankpussete støvlene sine. Så kjørte han inn mellom løvene ved Albrechtsporten, og både skiltvaktene og den store portvakten slapp ham uten videre inn. Han steg ut på slottsplassen ved søylegangen foran den forvitrete portalen, ble straks mottatt av en lakei i brun uniform og sandfargete gamasjer og sloppet inn i et forværelse til venstre i første etasje. I det ene hjørnet sto et stativ med noen bannere, og noen andre audienssøkere sto i en gruppe og hvisket forsiktig, i andektig og<noinclude><references/></noinclude> 6khvnm74tle7cmmnzc5gtczxgl8iepq 104 144112 334001 2026-09-20T22:26:23Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334001 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>spent forventning. Adjutanten kom og gikk med en liste i hånden, tok den som sto for tur til side og meddelte ham med dempet stemme hvordan han skulle forholde seg under audiensen. Men i værelset ved siden av, audiensrommet som det ble kalt, satt Klaus Heinrich i våpenfrakk med sølvkrage med diverse stjerner på, ved et rundt bord med tre forgylte ben, og ga audiens. Major von Platow ga ham en overfladisk orientering om den neste som skulle komme, slapp så mannen inn og kom inn igjen i neste pause for å forberede prinsen ganske kort på den neste. Og borgeren trådte inn; ildrød i hodet og svettende sto han foran Klaus Heinrich. Han var blitt innskjerpet at han ikke måtte nærme seg Hans Kongelige Høyhet altfor meget, men holde seg litt på avstand, ikke snakke uten å være blitt spurt, og når han ble spurt ikke komme med altsammen på én gang, men svare forholdsvis knapt, for å gi prinsen anledning til å spørre videre; endelig, at han måtte gå baklengs ut igjen, uten å vende siden til prinsen. Og på den måten fikk borgeren bare en eneste tanke i hodet, nemlig at han ikke måtte støte an mot noen av disse forskriftene, men gjøre sitt til at samtalen ble vellykket, glatt og harmonisk. Klaus Heinrich spurte ham om forskjellige ting, slik som han var vant til å spørre veteranene, skytterne, turnerne, bøndene og de brannlidte — smilende og med den venstre hånden halvveis gjemt bak på ryggen; og uvilkårlig smilte borgeren tilbake, og fikk en forunderlig følelse av at han med dette smilet hevet seg over alt det som ellers trykket ham. Denne jevne mannen med høyst hverdagslige interesser, som ellers aldri tenkte på annet enn rent håndgripelige, nyttige ting og som vel ikke engang pleide å iaktta alminnelig, daglig høflighet, han var kommet hit på grunn av en bestemt sak — men han skjønte i sitt hjerte at det fantes noe høyere enn hans egen lille sak, ja, høyere enn alle saker — og opp-<noinclude><references/></noinclude> fynsecg0ne5b5kl2v5tn965scirw42o 104 144113 334002 2026-09-20T22:28:19Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334002 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>løftet, lutret, med øyne som ingenting så og fremdeles med smilet på sitt blussende ansikt, gikk han derfra. Slik ga Klaus Heinrich friaudienser, og slik røktet han sitt høye kall. Han bodde i den lille empiresuiten sin på Eremitagen, som var så enkelt og nødtørftig møblert, uten hensyn til hygge og bekvemmelighet. Falmet silke var trukket over veggene ovenfor de hvite panelene; fra de ucfekorerte takene hang krystall-lysekroner, langs veggene sto enkle, rette sofaer, for det meste uten bord foran, og tynnbente etasjerer; hvitlakkerte stoler med ovale rygger og tynt silkebetrekk sto på begge sider av de hvitlakkerte fløydørene, og i hjørnene sto hvitlakkerte småbord med store, vaselignende armstaker på. Slik så det ut hos Klaus Heinrich, og han følte seg hjemme i disse omgivelsene. Rent følelsesmessig førte han et stille liv, uten begeistring eller trosiver når det gjaldt almene tvistigheter. Som sin brors representant åpnet han landdagen, men han tok ikke del i forhandlingene der, og unngikk å ta noe parti når det ble uenighet — han kjente seg ubesluttsom og uten overbevisningens glød, som en som er hevet over alt partivesen. Alle kunne forstå at han måtte vise en viss tilbakeholdenhet, slik som hans stilling var, men det var mange som syntes at denne mangelen på interesse gjorde at han fikk noe fjernt og kjølig over seg. Mange som kom i berøring med ham, betegnet ham også som «kald», og når doktor Überbein høylydt forsikret at han ikke var det, så var det jo ikke sikkert at denne ensidige og uselskapelige mannen var den rette til å uttale seg om det. Selvsagt hendte det at Klaus Heinrich møtte mennesker som overhodet ikke ville anerkjenne ham, som sendte ham frekke, spotske og hatefullt spørrende blikk, og som foraktet alt det han strevde for. Men også hos velvillige, godhjertete mennesker som gjerne ville se opp til ham, og hylle ham, merket Klaus Heinrich nå og da etter en stund en viss trett-<noinclude><references/></noinclude> 9qdfhka0cmwqa79vmj4ikby4n9ckd5j 104 144114 334003 2026-09-20T22:29:50Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334003 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>het, ja irritasjon, som om de ikke lenger klarte å puste fritt når han var i nærheten, og det bedrøvet ham, uten at han visste hvordan han skulle rette på det. Han hadde overhodet ingenting å gjøre til hverdags; det var viktig og betydningsfullt for ham om det lyktes for ham å gi en hilsen, si et vennlig ord eller gjøre en velvillig og likevel verdig håndbevegelse. En dag kom han i lue og kappe tilbake fra en ridetur; han red langsomt på Florian, den brune hesten sin, gjennom bjørkealleen som førte forbi noen ubebodde marker og opp til slottet; foran ham gikk en dårlig kledd ung mann med skinnlue og en komisk hårtufs i nakken, for korte ermer og bukser og noen enorme føtter som han satte inntilbens. Han var kanskje elev på realskolen, eller noe slikt, for han hadde et tegnebrett under armen, og på det var det med tegnestifter satt fast en stor tegning med et virvar av streker i rødt og svart blekk, en projeksjonstegning kanskje. Klaus Heinrich lot lenge hesten gå i skritt bak den unge mannen, og så grundig på den røde og svarte tegningen. — Av og til syntes han det måtte være deilig å ha et ordentlig etternavn — hete doktor Fischer, for eksempel og ha et skikkelig yrke. Han representerte ved festene ved hoffet, det store og det lille ballet, middagen og konsertene. Ettersom det var skikk og bruk, dro han også på hoffjakt om høsten, sammen med sine rødhårete fettere, selv om han hadde vanskelig for å skyte på grunn av den venstre armen sin. Ofte kunne en se ham i hoffteatret om kvelden, i den brede losjen som var kledd med rødt; der sått han mellom de to kvinnelige skulpturene med de korslagte hendene og de tomme, strenge ansiktene. For han var glad i å gå i teatret og se på skuespillerne, legge merke til hvordan de gikk opp i spillet, gikk ut og inn, og gjennomførte rollene. For det meste syntes han at de spilte dårlig, de brukte for grove virkemidler og var uten<noinclude><references/></noinclude> g8fv9vy8ex35ymbxqhpqzmcnws6ixrk 104 144115 334004 2026-09-20T22:31:46Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334004 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>sans for det enkle og naturlige. For øvrig var han tilbøyelig til å foretrekke jevne og folkelige scener framfor mer høytidelige. Ved operetteteatret i hovedstaden var det en subrett som het Mizzi Meyer, og som i avisene og blant publikum aldri ble kalt annet enn «vår» Meyer, og var fantastisk populær hos høy og lav. Hun var ikke vakker, ikke pen engang, sang med hes stemme og hadde i det hele tatt ikke noe særlig talent. Likevel var det nok at hun viste seg på scenen, så brøt det løs en storm av begeistring, applaus og jubelrop. For denne blonde og undersetsige unge kvinnen med sine blå øyne og sin brede, litt høytsittende kinnben, sitt sunne, muntre og stundom litt sentimentale vesen, var av folkets eget kjøtt og blod. Når hun sto på scenen rett mot publikum, pyntet, sminket og med lyset på seg fra alle sider, var hun faktisk et forklaret bilde av folket selv — ja, folket klappet for seg selv når de klappet for henne, og det alene forklarte Mizzi Meyers makt over publikum. — Sammen med herr von Braunbart-Schellendorf gikk Klaus Heinrich ofte i operetteteatret når Mizzi Meyer sang, og klappet ivrig med de andre. En dag hadde han en samtale som på den ene side ga ham atskillig å tenke på, men på den annen side ble litt av en skuffelse for ham. Samtalen med herr Martini, Axel Martini selv, som hadde skrevet de to diktsamlingene «Evoë» og «Det hellige liv», som begge hadde fått en glimrende omtale. At Klaus Heinrich og herr Martini møttes, gikk slik for seg. I hovedstaden bodde en formuende gammel herre, en forhenværende regjeringsråd, som hadde trukket seg tilbake til privatlivets fred, og viet sin tid til å støtte og fremme forskjellig slags kunst, især diktekunsten. Det var ham som hadde innstiftet den såkalte «maiturneringen» — en dikterkonkurranse som ble holdt hver vår, og som regjeringsråden oppmuntret til ved å sende rundskrivelser til landets mannlige og kvinnelige diktere. Det ble sått opp priser for det fi-<noinclude><references/></noinclude> p1c8enn1rlstlt91el6ke9ydzi6mome 104 144116 334005 2026-09-20T22:33:39Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334005 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>neste kjærlighetsdiktet, det frommeste religiøse diktet, den stolteste fedrelandssangen, for de beste lyriske diktene som hyllet musikken, skogen, våren, livsgleden — og disse prisene besto foruten i pengesummer også i symbolske og verdifulle suvenirer, så som gullspenner, brystnåler av gull, i form av lyrer og blomster, og andre slike ting. Byens øvrighet satte også hvert år opp en pris, og storhertugen ga en sølvpokal som belønning for det absolutt beste av alle de innsendte diktene. Skaperen av «maiturneringen», som foretok den første grovsiktingen av det svære stoffet, satt i bedømmelseskomitéen sammen med to universitetsprofessorer og de litterære redaktørene i «Ilbudet» og «Folkebladet». De bidragene som ble prisbelønnet og de som fikk hederlig omtale, ble regelmessig trykt og utgitt på regjeringsrådens bekostning. I år hadde Axel Martini deltatt i «maiturneringen» og var gått ut av den som seierherre. Det diktet som hadde vunnet prisen, var en begeistret lovsang til livsgleden, eller rettere sagt det var i seg selv et stormende utbrudd av livsglede, en henført hymne til livets skjønnhet og velde, og holdt i samme stil som de to diktsamlingene han før hadde utgitt. Det vakte en del uenighet i bedømmelseskomitéen. Regjeringsråden selv og en av de to professorene hadde villet nøye seg med å gi det noen anerkjennende ord; for de syntes det virket ubehersket, brutalt lidenskapelig og på sine steder direkte anstøtelig. Men professoren i litteraturhistorie og de to redaktørene hadde overstemt dem; de mente at ikke bare var Martinis bidrag det beste diktet om livsgleden, men at det også ubestridelig sto over alle de andre, og litt etter litt hadde de to motstanderne også latt seg rive med av denne brusende og dårende ordrikdommen. Axel Martini fikk altså tre hundre mark, en gullbrystnål, formet som en lyre, og dessuten storhertugens sølvpokal, og hans dikt var blitt trykt på første side i boken, med en ar-<noinclude><references/></noinclude> 6cnjdoshh9jk9attfxgunqcr2tpuh7o 104 144117 334006 2026-09-20T22:36:20Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334006 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>tistisk innramning fra professor Lindemanns kunstnerhånd. Men så var det slik at seierherren, enten det nå var en mann eller en kvinne, pleide å bli mottatt i audiens hos storhertugen; og da Albrecht akkurat da var mindre bra, så falt også dette på Klaus Heinrich. Klaus Heinrich var litt redd for herr Martini. «Herregud, doktor Überbein,» sa han en dag da han hadde en liten samtale med læreren, «hva i all verden skal jeg snakke med ham om? Han er sikkert en hemningsløs og ubehøvlet person.» Men doktor Überbein svarte: «Langt ifra, Klaus Heinrich, ta det med ro! Han er en pussig liten mann. Jeg kjenner ham, for jeg har vanket litt i de samme kretsene som han. De kommer sikkert til å komme godt ut av det med ham.» Så tok da Klaus Heinrich imot livsgledens dikter på Eremitagen, for å gi møtet en så privat karakter som mulig. «I det gule værelset,» sa han. «I det gule værelset, kjære Braunbart. Det er det presentableste til en slik anledning!» Det sto tre vakre stoler i dette værelset — de var vel egentlig det eneste verdifulle blant møblene på slottet; det var tre tunge empirestoler med armlener som liksom var rullet opp i spiral, og gult betrekk som det var brodert blå lyrer på. Klaus Heinrich stilte seg ikke opp til audiens denne gangen, men ventet i værelset ved siden av, for han kjente seg litt urolig. Da han hadde latt Axel Martini vente i syv eller åtte minutter i det gule værelset, trådte han raskt inn, nesten litt påfallende raskt, og gikk bort til dikteren som bukket dypt. «Det er meg en stor fornøyelse å gjøre Deres bekjentskap,» sa han, «kjære herr — herr doktor, ikke sant?» «Nei, Deres Kongelige Høyhet,» svarte Axel Martini med astmatisk stemme. «Ikke doktor. Jeg har ingen titel.» «Å, omforlatelse- — jeg trodde —. La oss sette oss, kjære<noinclude><references/></noinclude> tezbur21kv1tfhrx3867jbf68clj0py 104 144118 334007 2026-09-20T22:38:43Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334007 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>herr Martini. Jeg er, som sagt, meget glad over å kunne lykkønske Dem med Deres store suksess —.» Herr Martinis munnviker trakk seg nedover med et lite rykk. Så satte han seg ytterst på kanten av en av lenestolene ved det blanke bordet med gull-list langt kanten, og la benene over kors. Han hadde sprukne lakkstøvler, snippkjole og gule glacéhansker. Snippen var flosset i kanten. Han hadde stirrende øyne, et magert ansikt og en mørkeblond bart som var stusset som en hekk. Håret var alt sterkt grånet i tinningene, skjønt han etter hva «maiturneringenxs årbok sa, ikke skulle være mer enn tred ve år; øynene var blodunderløpne, og det ga ansiktet et usunt preg. På Klaus Heinrichs lykkønskning svarte han: «Deres Kongelige Høyhet er meget elskverdig. Det var jo ingen vanskelig seier. Det var kanskje ikke taktfullt av meg å delta i denne kappestriden.» Det forsto ikke Klaus Heinrich; men han sa: «Jeg har lest Deres dikt flere ganger, og frydet meg over det. Jeg synes det er ypperlig, både hva versemål og rim angår. Og det gir jo et praktfullt uttrykk for livsgleden.» Herr Martini bukket i sittende stilling. «Det må være en stor rikdom å ha et slikt talent,» fort satte Klaus Heinrich. «Det må jo gi Dem lykkestunder ― ― hvilket yrke har De, herr Martini?» Herr Martini antydet at han ikke forsto spørsmålet — hele overkroppen hans var som et eneste spørsmålstegn. «Jeg mener, hvilken stilling De har. Er De statstjenestemann?» «Nei, Deres Kongelige Høyhet. Jeg har ingen stilling. Jeg beskjeftiger meg utelukkende med poesi ― ―.» «De har ingen — å, javisst. En så usedvanlig begavelse krever vel at De vier den alle Deres krefter.» «Det vet jeg ikke. Jeg må tilstå at jeg absolutt ikke hadde noe valg. Jeg har alltid følt meg klosset og aldeles ubrukbar<noinclude><references/></noinclude> majiqi9oeqkriyqm6oo9x7i85nd8mqj 104 144119 334008 2026-09-20T22:40:40Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334008 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>til noe som helst annet arbeid. Det forekommer meg at denne følelsen av ikke å være skikket til noe annet er det ene ste beviset på dikterkallet, eller rettere sagt ikke egentlig et kall, men at diktningen blir en tilflukt, eller et uttrykk for at man ikke har evner til annet.» Herr Martini hadde den eiendommeligheten at han fikk tårer i øynene når han snakket, som et menneske som kommer fra kulden og inn i varmen og tiner opp. «Det var en underlig oppfatning,» sa Klaus Heinrich. «På ingen måte, Deres Kongelige Høyhet. Jeg ber om unnskyldning. Nei, slett ikke merkelig. Det er en meget gjengs oppfatning. Jeg sier ikke noe nytt.» «Og hvor lenge har De levd bare for diktningen, herr Martini? De har studert, ikke sant?» «Ikke regelmessig, Deres Kongelige Høyhet. Nei, denne mangelen på andre anlegg som jeg nevnte for litt siden, begynte meget tidlig å vise seg hos meg. Jeg ble ikke ferdig med skolen. Jeg gikk ut av den uten å ha tatt avgangseksamen. Så begynte jeg på universitetet og lovte å ta avgangseksamen senere, men det ble ikke noe av det heller. Og da min først diktsamling vakte stor oppmerksomhet, så passet det meg ikke riktig.» «Nei visst ― ―. Og Deres foreldre var enige i at De valte denne løpebanen?» «Å nei, slett ikke, Deres Kongelige Høyhet. Til mine foreldres ros må jeg si at de på ingen måte var enige. Jeg er av god familie. Min far var overprokurator. Han hadde selvsagt så meget imot at jeg gikk den veien at han resten av sitt liv nektet å gi meg noen understøttelse. Det kom til et brudd mellom oss, skjønt jeg hadde den høyeste aktelse for hans strenge holdning.» «Å, da har De nok hatt det vanskelig, herr Martini. Jeg<noinclude><references/></noinclude> qclp2sto9vuldl9se7qlvxeuo712759 104 144120 334009 2026-09-20T22:42:39Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334009 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>kan tenke meg at De har vært ute i hardt vær og har hatt meget å kjempe med.» «Nei, nei, Deres Kongelige Høyhet. Nei, det ville ha vært fryktelig, det hadde jeg ikke klart. Jeg har ikke særlig god helse — jeg drister meg ikke til å si «dessverre», for jeg er overbevist om at hos meg henger begavelsen og den svake helsen uløselig sammen. Hadde jeg sultet eller hatt andre ting å slite med, hadde hverken kroppen eller talentet holdt ut, men heldigvis, så ille har det ikke vært. Min mor var svak nok til å stikke penger til meg bak min fars rygg — ikke mange, men nok til at det klarte seg. Jeg har henne å takke for at jeg har kunnet utvikle mine evner under noenlunde gode vilkår.» «Resultatet har vist, kjære herr Martini, at vilkårene har vært riktige. Skjønt det vel er vanskelig å si hvilke vilkår som egentlig er de beste. Sett at Deres mor hadde vært like streng som Deres far, og De hadde stått ganske alene i verden og bare vært henvist til Deres egne evner ― ―. Tror De ikke at det på sett og vis hadde vært nyttig for Dem? At De hadde fått innblikk i ting, for å si det slik, som nå er unngått Dem?» «Å, Deres Kongelige Høyhet, jeg og mine like får innblikk nok uten å behøve å sulte for det; og det er vel en temmelig alminnelig oppfatning at det ikke så meget er den virkelige suiten, som suiten etter det virkelige — he, he — som talentet trenger.» Herr Martini hadde mattet le litt av sitt eget ordspill. Nå løftet han fort hånden med den gule hansken opp foran munnen og forbedret på latteren, så den ble til en liten hoste. Klaus Heinrich så velvillig og avventende på ham. «Hvis Deres Kongelige Høyhet vil tillate meg — det er en utbredt oppfatning at for meg og mine like er forsakelsen det som gir talentet næring, forsakelsen er inspirasjonskilden,<noinclude><references/></noinclude> bmgfqjcspxdn8ascp2yqd9yqeai69tq 104 144121 334010 2026-09-20T22:44:41Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334010 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ja den er selve vår genius. Livsnytelsen er forbudt for oss, strengt forbudt, det gjør vi ingen hemmelighet av — og da mener vi tilmed at livsnytelsen ikke bare består i lykke, men også i bekymringer, i lidenskap, kort sagt i alt som henger sammen med livet. Det å skulle skildre livet er noe som krever alle ens krefter, særlig når disse kreftene ikke er videre store,» — og herr Martini hostet, så skuldrene hans flere ganger ble trukket forover. «Forsakelsen,» fortsatte han, «er vår pakt med diktningens muse, på den beror vlr kraft og vår verdighet, og livet er Edens hage som er forbudt område for oss, vår store fristelse, som vi nå og da ligger under for — men aldri til vårt beste.» Igjen hadde herr Martini fått tårer i øynene av å si så meget på en gang. Han forsøkte å blinke dem bort. «Hver eneste en av oss,» sa han, «kjenner disse avsporingene og utglidningene, disse lystne utfluktene i livets festsaler. Men vi vender ydmyket og med skamfølelse i hjertet tilbake til vår ensomhet.» Herr Martini holdt inne. Under de opptrukne brynene fikk øynene hans undertiden et stivt og stirrende uttrykk, og blikket ble fjernt og tomt, mens munnen dro seg ned til en geip, og kinnene med den usunne rødmen virket enda magrere. Det varte bare et sekund, så skiftet han stilling og liksom rykket blikket løs. «Men diktet!» sa Klaus Heinrich inntrengende. «Det prisbelønte diktet til livslysten, herr Martini! — Jeg er Dem oppriktig takknemlig for dette som De har forklart meg. Men kanskje De ville si meg — diktet Deres — jeg har lest det grundig. Det handler på den ene siden om gru og elendighet, om livets ondskap og råskap, hvis jeg ikke husker feil, og på den annen side om forlystelser og vin og skjønne kvinner, ikke sant ― ―.»<noinclude><references/></noinclude> h732ycjqd8h2nqjdui1grdakszvhlz3 104 144122 334011 2026-09-20T22:46:38Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334011 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Herr Martini smilte, men strøk seg straks med tommel- og langfingeren om munnvikene for å jage smilet bort. «Og altsammen er jo skrevet i jeg-form, ikke sant?» sa Klaus Heinrich. «Men likevel bygger det altså ikke på egne inntrykk? De har ikke opplevd noe av det i virkeligheten?» «Svært lite, Deres Kongelige Høyhet. Bare antydningsvis. Nei, saken er helt omvendt den at hvis jeg var en mann som var i stand til å oppleve alt det der, så ville jeg ikke bare la være å skrive slike dikt, men jeg ville forakte min egen nåværende eksistens, og det grundig. Jeg har en venn som heter Weber, en formuende ung mann, og det er en som lever og nyter livet. Det morsomste han vet er å rase omkring i vill fart med bilen sin, og plukke opp bondepiker underveis, som han tar inn i bilen og — nå ja, det hører ikke hit. Kort sagt, denne unge mannen ler bare han ser meg på lang avstand, så komisk synes han jeg er — både jeg selv og det jeg gjør. Men jeg for min del, jeg skjønner godt at han kan more seg; og jeg misunner ham. Sant å si, så forakter jeg ham også litt, men ikke så meget som jeg misunner og beundrer ham ― ―.» «Beundrer De ham?» «Ja, Deres Kongelige Høyhet. Jeg kan umulig la være. Han lever, han ødsler, bekymringsløst og av fullt hjerte — mens jeg for min del må spare, engstelig og gjerrig — også av hygieniske grunner! For hygienen er jo det som har mest å si for meg og slike som meg — den er hele vår moral. Men ingenting er mer uhygienisk enn livet ― ―.» «Da kommer De altså aldri til å tømme storhertugens pokal, herr Martini?» «Drikke vin av den? Nei, Deres Kongelige Høyhet. Skjønt det ville være en vakker geste. Men jeg drikker aldri vin. Jeg går til sengs klokken ti og lever forsiktig på alle måter. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg aldri vunnet pokalen.»<noinclude><references/></noinclude> cpro8chjggqa76g66uensydwccybiet 104 144123 334012 2026-09-20T22:55:10Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334012 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Nei, det må vel være så, herr Martini. På avstand gjør man seg øyensynlig opp helt gale forestillinger om en dikters liv.» «Sikkert, Deres Kongelige Høyhet. Men stort sett er det ikke noe muntert liv, det kan jeg forsikre, særlig ettersom vi ikke er diktere bestandig. Det å skape et dikt nå og da — ingen kan tenke seg hvor meget dagdriveri og lediggang og kjedsommelighet som går forut for det. En kan ofte bruke en hel dag bare på å få i stand et brevkort til tobakksbutikken. En sover meget, og ellers går en bare og driver og er slapp. Ja, det er ofte et hundeliv ― ―.» Det kom en svak banking på den hvitlakkerte døren. Det var Neumann, som mente å si at det var på tide for Klaus Heinrich å kle seg om, så han kunne fortsette dagens program med friske krefter. Det skulle være konsert i Det Gamle Slott om kvelden. Klaus Heinrich reiste seg. «Jeg har pratet bort tiden,» sa han; det pleide han å si ved slike anledninger. Og så sa han farvel til herr Martini, ønsket ham fortsatt lykke til på den dikteriske løpebane, og da herr Martini bukkende trakk seg tilbake, gjorde Klaus Heinrich smilende en teatralsk, nådig og litt nedlatende håndbevegelse som før ikke alltid hadde lykkes så godt for ham, men som han etter hvert hadde fått til å bli helt fullkommen ― ―. Dette var prinsens samtale med Axel Martini, forfatteren av «Evoë!» og «Det hellige liv». Det ga ham litt å tenke på; selv lenge etter at herr Martini var gått, kretset tankene omkring den. Mens Neumann børstet håret hans og tok på ham gallauniformen med de glitrende stjernene, under konserten, ja, i flere dager gikk han og tenkte på denne samtalen og forsøkte å få det som dikteren hadde sagt til å passe med sine egne livserfaringer. Denne herr Martini som gikk omkring med en sykelig<noinclude><references/></noinclude> ffpz4gx3kgtsvr474azrogf7fqb6uz7 104 144124 334013 2026-09-20T22:56:09Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334013 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>rødme på de magre kinnene og skrev: «Du sterke og du skjønne liv!» — og likevel forsiktig gikk til sengs klokken ti om kvelden, ga avkall på livet av hygieniske grunner, som han selv sa, og unngikk all virkelig kontakt med livet — denne dikteren med flosset nipp og rennende øyne, som misunte unge Weber som kjørte omkring med bondepiker, han vakte blandete følelser hos Klaus Heinrich; det var vanskelig å gjøre seg opp noen ordentlig mening om ham. Han forsøkte å forklare for Ditlind hva han følte. «Han har det ikke godt og ikke lett, det er tydelig å se, og det må jo gjøre at en kjenner sympati for ham. Men jeg vet ikke riktig likevel om jeg er glad over å ha truffet ham, for han har noe avskrekkende ved seg, Ditlind, ja, tross alt var det faktisk noe litt ekkelt ved ham.»<noinclude><references/></noinclude> reonhlgpqeou15v2jbxqbjzmw3x699w 104 144125 334014 2026-09-20T22:57:59Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334014 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> {{c|{{stor|{{sp|IMMA}}}}}} Frøken von Isenschnibbe var godt underrettet. Allerede om kvelden samme dag som hun hadde fortalt fyrstinnen zu Ried den score nyheten, sto det i «Ilbudet» at Samuel Spoelmann, den verdensberømte Spoelmann, var ventende; og halvannen uke senere, i begynnelsen av oktober, det året da storhertug Albrecht var 32 og prins Klaus Heinrich 26 år, kom han. Folks nyfikenhet hadde knapt fått tid til å nå det rette høydepunkt, da han kom til byen en helt alminnelig grå høstdag som likevel i fremtiden skulle vise seg å bli en høyst minneverdig dato. Spoelmanns kom med ekstratog — all deres luksus innskrenket seg foreløpig til det; for at «fyrstesuiten» på hotell «Quellenhof» ikke utmerket seg ved noen blendende prakt, det visste alle. Endel mennesker som ikke hadde annet å foreta seg, hadde samlet seg bak perrongavsperringen og ble holdt styr på av politiet; journalister hadde også innfunnet seg. Men den som hadde ventet seg noe ualminnelig, ble skuffet. Det var så vidt en kunne gjette seg til hvem Spoelmann var, så lite imponerende var han. En god stund forvekslet publikum ham med legen hans, doktor Watercloose. som han angivelig skulle hete; han var en lang amerikaner med hatten bak i nakken. Han hadde en vane med å dra munnen mellom de hvite, kortklipte bakkenbartene opp til et ustanselig smil, og lukke øynene samtidig. Først i siste øyeblikk ble det fortalt at den egentlige Spoelmann var den lille, glattbarberte mannen i gulgrønn frakk; i motsetning til den andre hadde han trykket hatten langt ned i pannen, og publikum var enig<noinclude><references/></noinclude> h19kohjnayw58zjeh7gusteuq9dy2qd 104 144126 334015 2026-09-20T23:00:33Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334015 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>i at det ikke var noe særlig oppsiktsvekkende ved ham. Det hadde gått helt eventyrlige rykter om ham. En eller annen spøkefugl hadde fortalt, og også fått enkelte til å tro på det, at Spoelmanns fortenner var av rent gull, og midt på hver tann glitret en diamant. Men skjønt det var umulig å konstatere om ryktet talte sant — for Spoelmann viste ikke tennene sine, han smilte ikke, men virket tvert imot syk og irritabel — så var det iallfall ikke et menneske som trodde det mer etterat de hadde sett ham. Hva datteren angikk, så hadde hun begravet hendene i lommen på pelsjakken sin, og slått kragen så høyt opp at det ikke var stort mer å se av henne enn et par uforholdsmessig store, brunsvarte øyne som fløy ut over menneskemassen og talte et alvorlig og uttrykksfullt, men nokså uforståelig språk. Ved siden av seg hadde hun et menneske som alle skjønte måtte være selskapsdamen, grevinne Löwenjoul; hun var 35 år, svært enkelt kledd og høyere enn begge Spoelmanns; det lille hodet med det glattkjemmete håret holdt hun merkelig på skakke, mens hun stirret fram for seg med et forunderlig saktmodig og samtidig stivt blikk. Størst oppsikt vakte utvilsomt en skotsk fårehund som ble ført i band av en tjener med et uttrykksløst slaveansikt — et usedvanlig vakkert, men øyensynlig voldsomt opphisset dyr som dirret over hele kroppen, stadig reiste seg på to ben og fylte perrongen med en vill bjeffing. Det ble sagt at endel av Spoelmanns tjenerskap, både mannlige og kvinnelige tjenere, var kommet noen timer i forveien og hadde tatt inn på «Quellenhof»; iallfall ble det overlatt til tjeneren med hunden å greie opp med bagasjen ganske alene, mens hans herskap kjørte sin vei i to alminnelige drosjer — herr Spoelmann med doktor Watercloose, frøken Spoelmann med grevinnen sin. De kjørte til «Quellenhof», og der ble de boende i halvannen måned.<noinclude><references/></noinclude> ky05twligrl8kb17c14kmc3r1u93yvh 104 144127 334016 2026-09-20T23:02:13Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334016 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> De var heldige med været, himmelen holdt seg blå denne høsten, og både oktober og november kunne oppvise en lang rekke solrike dager. Frøken Spoelmann red hver dag en tur med selskapsdamen sin; det var den eneste luksus hun tillot seg, og hestene var leid for en uke av gangen fra Tattersall. Herr Spoelmann red ikke, enda «Ilbudet» hadde en artikkel av sin medisinske medarbeider, med tydelig adresse til ham. Der het det at ridning var sunt for mennesker med stenlidelser, for rystingen hindret smertene og en ble fortere kvitt stenene. Men hotellpersonalet visste å fortelle at den berømte mannen foretok kunstige rideturer innen fire vegger, ved hjelp av en fastskrudd sykkel, og en maskin som fikk sykkelsetet til å ryste opp og ned når noen trådte på pedalene. Han var ivrig til å drikke kildevann; særlig så det ut som om han satte pris på Ditlind-kilden. Dit gikk han tidlig hver morgen, sammen med sin datter som for øvrig var ganske frisk og bare drakk for å holde ham med selskap; så gikk han i den gulgrønne frakken og med hatten ned i pannen gjennom parken og promenadehallen, mens han suget vannet i seg gjennom et rør som han stakk ned i det blålige glasset. De to amerikanske journalistene holdt øye med ham på avstand; de hadde plikt til hver dag å telegrafere tusen ord til avisene sine om Spoelmanns ferieopphold, så de var ivrige etter å samle stoff. Ellers så folk lite til ham. Det lot til at sykdommen — nyrekolikk, med voldsomt smertefulle anfall — ofte holdt ham inne, og av og til var han nødt til å holde sengen. To eller tre ganger viste frøken Spoelmann seg i hoffteatret sammen med grevinne Löwenjoul; frøken Spoelmann hadde svart fløyelskjole og et vidunderlig, gyllent, indisk silkesjal om de barnslige skuldrene; med det perlebleke lille ansiktet, og de store, svarte, uttrykksfulle øynene virket hun sterkt fengs-<noinclude><references/></noinclude> 9fhfmya6kl4u23dib2t1vv6hznhtm3i 104 144128 334017 2026-09-20T23:04:32Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334017 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>lende. Faren var aldri sammen med henne i teatret. Men han gjorde da et par turer i hovedstaden sammen med henne, gjorde noen små innkjøp, så på byen og spaserte gjennom parken med henne. To ganger besøkte han slottet Delphinenort — siste gangen var han alene, og da hadde han gått så vidt i sin interesse at han hadde tatt en ganske alminnelig tommestokk opp av frakkelommen sin og gitt seg til å måle opp veggene ― ―. Men selv ikke i spisesalen på «Quellenhof» fikk de se ham. Om det nå var fordi han var satt på streng, nesten kjøttløs diet, eller det var av andre grunner, så spiste han iallfall alltid oppe på værelsene sine, sammen med sine egne, så folks nyfikenhet fikk svært liten næring. Slik gikk det til at Spoelmanns ankomst foreløpig ikke var kommet til noen nytte for stedet, som frøken von Isenschnibbe og mange andre hadde trodd. Men så meget var sikkert, at flaske-eksporten økte; den økte hastig med femti prosent, og holdt seg på denne høyden. Men tilgangen på utenlandske gjester ble ikke vesentlig større; de som kom for å få et glimt av dette fantastiske mennesket, reiste snart igjen, noen fordi de snart fikk nok av det, andre fordi de var skuffet, og størstedelen av dem som ble lokket dit på denne måten, var nokså tvilsomme elementer. De selsomste fremtoninger dukket opp i gatene, ustelte og skumle personer, oppfinnere, eventyrere og lykkejegere som håpet å vinne Spoelmann for en eller annen vill idé. Men milliardæren stilte seg absolutt avvisende overfor disse menneskene, ja, da en av dem vågde å trenge seg inn på ham i parken, ble han ildrød av raseri og brølte slik at den dumdristige fyren tok til bens det forteste han kunne; og det ble forsikret fra flere kanter at den brevflommen som daglig strømmet inn til ham — mange av brevene hadde frimerker som de storhertugelige postfunksjonærene aldri hadde sett før — uvegerlig fant veien til en enorm papirkurv. Det så ut til at Spoelmann hadde frabedt seg å ha noe med<noinclude><references/></noinclude> 8ntju6tqcxvhu3npvv5hl12wju0r1wz 104 144129 334018 2026-09-20T23:06:41Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334018 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>forretninger å gjøre, hadde bestemt seg til å nyte ferien grundig, og utelukkende pleie sin helse — eller sin sykdom — på denne Europa-reisen. Journalisten fra «Ilbudet» hadde skyndt seg å bli kjent med sine to amerikanske kolleger, og han visste å fortelle at Spoelmann hadde en pålitelig mann, en såkalt ''chief manager'', til å vareta sine interesser i Amerika. Videre fortalte han at yachten hans, et staselig fartøy, ventet på sin store herre i Venedig, dit han aktet å reise når han var ferdig med kuren her. Han kunne også stille en del av folks vitebegjær ved å fortelle om den eventyriige opprinnelsen til Spoelmanns enorme rikdommer, om den aller første lille begynnelsen borte i Victoria, dit hans far var kommet fra en eller annen tysk kontorpult, bare utstyrt med en hakke, en spade og en tinntallerken. Til a begynne med hadde han vært daglønt arbeider hos en gullgraver, og strevde i sitt ansikts svette. Og så var lykken kommet til ham. Det var en mann der som eide en liten gruve, men han var blitt så utfattig at han ikke engang hadde kunnet kjøpe seg noen tomater og et stykke tørt brød til middag, og i fortvilelse solgte han gruven sin. Spoelmann den eldre hadde kjøpt den, hadde satt alt på ett kort, og for alle sine sparepenger, som var fem pund sterling, kjøpt dette lille feltet som ble kalt «paradisfeltet» — det var bare førti kvadratfot. Og et par dager etter hadde han funnet en klump rent gull, halvannen håndsbredd under jorden, «paradisklumpen», som veide 980 unser og var verd fem tusen pund ― ―. Det hadde vært begynnelsen, fortake «Ilbudet». For de pengene han fikk for dette funnet, hadde Spoelmann reist til Bolivia i Sydamerika, og hadde fortsatt å hente det gule metallet opp av jordens skjød, som gullgraver, amalgam-mølleeier og gruve-entreprenør. Der hadde også Spoelmann den eldre giftet seg — og «Ilbudet» antydet at det var skjedd på tross av herskende fordommer. Men på den måten hadde han for-<noinclude><references/></noinclude> tq197wuimg63iora1rh2jgodo3yzczk 104 144130 334019 2026-09-20T23:08:14Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334019 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>doblet sin kapital, og hadde forstått å ågre med sitt pund på en aldeles utrolig måte. Han var dradd nordover igjen, til Philadelphia, i staten Pennsylvania. Det var i femti-årene, akkurat på den tiden da det ble et voldsomt oppsving med jernbaner, og Spoelmann hadde Øyeblikkelig satt penger i Baltimore- og Ohio-banen. Dessuten hadde han bestyrt et kull-lager som hadde kastet atskillig av seg. Og så hadde han vært en av lykkens yndlinger som for noen tusen pund hadde fått tak i den berømte Blockhead-farmen, som viste seg å ha en oljekilde som gjorde at den ble verd mange hundre ganger så meget. — Dette foretagendet hadde gjort Spoelmann den eldre til en rik mann, men han hadde på ingen måte slått seg til ro med det, men uavlatelig klart ved hjelp av penger å skaffe mer penger, enda mer penger og til slutt aldeles eventyrlig mange penger. Han hadde bygd stålverker og dannet aksjeselskaper som i stor målestokk forvandlet jern til stål, og bygd jernbanebroer. Han hadde skaffet seg aksjemajoriteten i fire eller fem svære jernbaneselskaper og var på sine eldre dager blitt president, visepresident og direktør i disse selskapene. Da ståltrusten ble grunnet, skrev «Ilbudet», hadde han trådt inn i denne sammenslutningen med en aksjekapital som senere ga ham alene en årlig innkomst av tolv millioner dollars. Dessuten var han hovedaksjonær i petroleumstrusten og tre-fire av de andre store trustene. Da han døde, etterlot han seg en formue som i tysk mynt løp opp i omtrent en milliard. Samuel, hans eneste sønn, født i det før nevnte tidlige og på sett og vis altfor fordomsfri ekteskapet, hadde vært hans eneste arving, og «Ilbudet» hadde med vanlig dypsindighet filosofert over det vemodige i den tanken at et menneske så ganske uten egen vilje eller skyld ble født til en slik tilværelse. Samuel hadde arvet sin fars palass på Fifth Avenue i New York, hans forskjellige godser på landet, og alle hans<noinclude><references/></noinclude> mgwd4kfaf62cck0p99o9jjrf0g6v01z 104 144131 334020 2026-09-20T23:10:27Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334020 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>aksjer og andre verdipapirer. Han arvet også den store ensomheten som hans far hadde svunget seg opp til, hans verdensberømmelse, og den forfordelte mengdens hat mot den makten som disse enorme pengemassene ga — et hat som han hvert år prøvde å døyve ved å gi svære pengesummer til skoler, konservatorier, biblioteker, velgjørenhetsanstalter og til det universitetet som hans far hadde grunnlagt, og som bar hans navn. Samuel Spoelmann var helt uten skyld i mengdens hat, forsikret «Ilbudet». Han var tidlig kommet inn i forretningslivet, for han hadde alt i farens siste leveår forvaltet familiens svimlende rikdommer. Men det var alminnelig kjent at hans hjerte aldri hadde vært fullt og helt med i disse transaksjonene. Hans egentlige anlegg gikk merkelig nok mer i retning av musikk, og især orgelmusikk; det viste seg at «Ilbudet» nok hadde rett der, for også på «Quellenhof» holdt herr Spoelmann seg med et lite orgel; han lot en av hotell guttene tre belgen, og hver dag kunne en ute fra parken høre at han satt og spilte en times tid. Etter hva «Ilbudet» kunne berette, hadde han også giftet seg av kjærlighet og absolutt uten forretningshensyn — med en fattig og vakker pike, halvt tysk og halvt engelsk. Hun var død; men hun hadde etterlatt seg en datter, som altså hadde høyst forskjellig slags blod i årene, og som nå gjestet denne byen, og var nitten år gammel. Hun het Imma — et ekte tysk navn, fortalte «Ilbudet», og la til at det rett og slett var en eldre form for «Emma»; og tysk var også det daglige språket hjemme hos Spoelmanns, selv om det var endel oppblandet med engelske brokker. Far og datter så ut tiJ å være varmt knyttet til hverandre. Den som var litt tidlig ute i parken om morgenen, kunne se hvordan frøken Spoelmann, som brukte å komme til kilden litt senere enn sin far, pleide å ta ham om hodet med begge hender, klappe ham kjær-<noinclude><references/></noinclude> kxwuccezeyytg4trrd1ry5uc6k74bvr 104 144132 334042 2026-09-20T23:56:35Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334042 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>lig på ryggen, og kysse ham på munnen og kinnene til godmorgen. Så gikk de arm i arm gjennom promenadehallen og suget på glassrørene sine ― ―. Alt dette og mer småsladder sto i den vel underrettede avisen, og det ga ny næring til publikums nysgjerrighet. Den skildret også nøye de besøkene frøken Imma sammen med sin selskapsdame var elskverdig nok til å avlegge på flere av byens velgjørenhetsanstalter. I går hadde hun studert folkekjøkkenet på det grundigste. I dag hadde hun vært en lang visitt på Den Hellige Aands hjem for gamle kvinner. Og dessuten hadde hun to ganger vært på geheimeråd Klinghammers tallteoretiske forelesninger på universitetet — hadde sittet som en annen student blant de andre nede på benken og ivrig gjort notater med fyllepennen, for det var en kjent sak at hun var en klok og belest pike og at hun hadde gitt seg i kast med studiet av matematikk. Ja, det var fengslende å lese om, og ga rikelig stoff til samtaler. Men de som uten noen medvirken fra «Ilbudet» fikk folk til å snakke om seg, var for det første hunden, den fine, svarte og hvite skotske fårehunden som Spoelmanns hadde hatt med seg, og for det andre selskapsdamen, grevinne Löwenjoul. Hunden het Perceval — det skulle uttales på engelsk .— men ble mest kalt Percy. Dette dyret var så nervøst og så vilt urolig at det trosset enhver beskrivelse. Innendørs var det ingen grunn til å klage over den, da lå den i en fornem stilling på et lite teppe foran Spoelmanns suite. Men med en gang den kom ut, fikk den noen anfall av villskap som vakte alminnelig oppsikt og forskrekkelse, ja, flere ganger laget den veritable trafikkforstyrrelser. Med en svær flokk innfødte bikkjer etter seg, simple kjøtere som ikke ville tåle den, men kom halsende og glefsende etter den uten at den brydde seg det ringeste om dem, stormet den av sted med fråde om kjeften og med ville, klagende hyl, danset som en rasende<noinclude><references/></noinclude> mkyucnx69tnroxqrhrh1ql25mnwy7n3 104 144133 334043 2026-09-20T23:58:51Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334043 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>foran sporvognen, fikk drosjehestene til å snuble og falle, og slo to ganger over ende enkefru Klaassens kakebord ved rådhuset, og det så voldsomt at kakene rullet utover halve rådhusplassen. Men i slike tilfelle ble alltid skaden mer enn godtgjort av herr Spoelmann og hans datter, og da det også viste seg at Perceval i grunnen var ganske ufarlig, at han ikke var sint og stridslysten, men bare fryktelig vill, så fikk folk etter hvert sympati for ham, og særlig barna syntes det var veldig moro å se på dette urolige dyret. Grevinne Löwenjoul ga også folk atskillig å snakke om; hun var jo svært meget stillere enn Perceval, men ikke mindre besynderlig. Til å begynne med, før folk i byen visste hvem og hva hun var, hadde hun fått en flokk av unger etter seg fordi hun gikk ganske alene og snakket med seg selv med en dypsindig mine; og mens hun snakket beveget hun ivrig og elegant både armer og hender. Men når ungene ropte etter henne og trakk henne i klærne, var hun så god og snill mot dem, og hadde snakket så kjærlig og så pent til dem at de var blitt skamfulle og hadde latt henne være i fred; og senere fikk de jo vite hvem hun var, og da fikk de en slik respekt for henne som bodde sammen med de berømte menneskene, at de lot henne være av den grunn. Men det ble fortalt selsomme ting om henne. En mann fortalte at grevinnen egenhendig hadde gitt ham en gullmynt forat han skulle fike til en gammel dame som hun sa hadde kommet med et upassende forslag overfor henne. Mannen hadde stukket pengestykket til seg, uten å gjøre det hun hadde bedt om. Dessuten ble det påstått at grevinnen haddde snakket til vakten utenfor gardekasernen og hadde sagt at han straks måtte sørge for at fruen til kommandersersjanten ved det og det kompani ble arrestert på grunn av sitt usedelige liv. Hun skulle også ha skrevet et brev til obersten ved dette regimentet, der det sto at det gikk alskens skumle og mystiske ting<noinclude><references/></noinclude> 59gdsouzt1is8yllqz5olmuu7t2iwqd 104 144134 334044 2026-09-21T00:01:16Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334044 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>for seg i kasernen. Gud vet hvordan det hang sammen med dette. Mange mente at grevinnen ikke kunne være riktig vel bevart. Iallfall ble det ikke tid til å komme til bunns i saken, for i en-to-tre var de seks ukene gått, og milliardæren Samuel N. Spoelmann reiste sin vei. Han reiste sin vei etteråt han hadde latt professor von Lindemann male ham; han forærte det kostelige maleriet til hotelleieren på «Quellenhof» som et minne, og reiste med datteren, grevinne Löwenjoul og doktor Watercloose, med Perceval, ridesykkelen og alt tjenerskapet. De tok et ekstratog sørover, for å tilbringe vinteren ved Rivieraen, dit de to amerikanske journalistene var reist i forveien, og så skulle han reise hjem til Amerika. Eventyret var slutt. «Ilbudet» sendte ham et varmt farvel, og uttrykte ønsket om at kuren måtte ha gjort ham godt. Med dette så det ut til at det underlige lille mellomspillet var ferdig. Hverdagen satte inn igjen. Folk begynte å glemme herr Spoelmann. Vinteren gikk. Hennes Storhertugelige Høyhet fyrstinnen zu Ried-Hohenried, nedkom med en datter. Våren kom, og Hans Kongelige Høyhet storhertug Albrecht reiste til Hollerbrunn, som han pleide. Men da dukket et rykte opp blant publikum og i pressen, som fornuftige mennesker først bare trakk på skuldrene av, men som etter hvert tok form, ble mer detaljert, og endelig ble drøftet overalt som absolutt pålitelig. Hva var det som var på ferde? — Et av de storhertugelige slottene skulle selges! — Tøv! — Hva for et slott? — Delphinenort. Slottet Delphinenort, i den nordligste delen av byparken. — Det var det rene oppspinn. Solgt? Til hvem? — Til Spoelmann. — Latterlig. Hva skulle han med det? — Pusse det opp og bo der. — Så. Meget enkelt. Men kanskje landdagen skulle ha et ord med i laget? — Landdagen hadde ingenting med det å gjøre. Hadde staten kanskje noen plikt til å underholde Delphinenort? Da hadde det vakre slottet<noinclude><references/></noinclude> 11yzli9markqxew1ivgb0ssg1v6ods5 104 144135 334045 2026-09-21T00:02:55Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334045 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>sannsynligvis sett bedre ut i dag. Og landdagen hadde altså ingenting den skulle ha sagt. Forhandlingene var vel kommet langt? — Ja, bevares. For de var avsluttet. — Aha, så var det kanskje også mulig å få vite kjøpesummen? — Vær så god Den var nøyaktig to millioner. — Umulig! Kronens eiendom! — Å, pytt — kronens eiendom. Var det Grimmburg det dreide seg om, kanskje? Eller Det Gamle Slott? Det dreide seg om et lystslott som ingen brukte og som langsomt ble til en ruin, på grunn av pengemangel. — Og Spoelmann aktet altså å komme igjen hvert år og bo noen uker på Delphinenort? — Nei. Han aktet noe ganske annet, han aktet å flytte dit, helt og holdent. Han var trett av Amerika, ville vende Amerika ryggen, og da han kom hit første gang, så var det bare for å rekognosere. Han var syk, han ville trekke seg tilbake fra forretningslivet. I sitt hjerte hadde han alltid vært syk. Faren var utvandret, og sønnen ville vende hjem. Han ville ta del i hovedstadens moderate selskapsliv og atspredelser, og tilbringe resten av sine dager i nærheten av Ditlind-kilden! Forbløffelse, forvirring og endeløse diskusjoner. Men med unntagelse av noen få sure røster, ble folk etter en kort tid mer og mer begeistret for tanken på dette salget, og uten det hadde saken sikkert aldri kommet av flekken. Det var minister von Knobelsdorff som først hadde latt en forsiktig antydning om Spoelmanns tilbud komme inn i dagspressen. Han ville vente og se hvordan folk tok det, før han bestemte seg. Og etter den første forvirringen dukket det stadig opp nye og sterke grunner som talte for dette salget. Forretningsfolk jublet ved tanken på å ha en så mektig kunde i sin midte for alltid. De kunstinteresserte var henrykte ved utsikten til å få se Delphinenort restaurert og vedlikeholdt — og at denne deilige bygningen på en så uformodet, ja, vidunderlig måte skulle komme til heder og verdighet igjen. Og de som tenkte<noinclude><references/></noinclude> 81m134g3q9wilvtipchlii27d5ns4j2 104 144136 334046 2026-09-21T00:04:42Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334046 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>nasjonaløkonomisk på det, førte i marken noen tall som måtte gjøre et dypt inntrykk, slik som situasjonen var i landet. Hvis Samuel N. Spoelmann slo seg ned her i landet, måtte han også skatte her. Kanskje det kunne være umaken verd å tenke en smule over hva dette egentlig betydde? Naturligvis fikk man overlate til Spoelmann selv å åpenbare hvor rik han var; men etter hva man ''visste'' — så noenlunde nøyaktig visste — skulle denne mannen betale to og en halv million i skatt om året; og det var enda bare i statsskatt; kommuneskatten var ikke regnet med. Betydde dette noe for oss eller ikke? Spørsmålet ble rettet direkte til herr finansminister Krippenreuther. Hvis denne embetsmannen ikke gjorde alt som sto i hans makt for å utvirke et samtykke til salget på høyeste hold, så kjente han ikke sin plikt. For fedrelandskjærligheten krevde at tilbudet fra Spoelmann ble antatt, slik at han kunne innrette seg akkurat hvordan han ville her i landet, og alle betenkeligheter måtte forsvinne etter en så manende appell. Så hadde Hans Eksellense von Knobelsdorff hatt foretrede hos storhertugen. Han hadde fortalt sin herre om hvordan folk så på dette, og lagt til at to millioner var en pris som betraktelig oversteg det som slottet var verd i sin nåværende tilstand; han hadde også erklært at for hoffets finanser ville en slik sum være en ren velsignelse, og til slutt antydet at hvis dette salget kom i stand, var det kanskje ikke så rent umulig at det kunne bli innlagt sentralfyring i Det Gamle Slott. Kort sagt, den freidige gamle herren hadde satt sin innflytelse inn for å få salget i orden og hadde oppfordret storhertugen til å legge fram saken i et familieråd. Albrecht hadde suget på underleppen sin, og hadde sammenkalt familierådet. De var kommet sammen i riddersalen til te og kjeks. Det var bare de to kvinnelige medlemmene av familien, prinsessene Katharina og Ditlind, som hadde vært mot salget, og det var<noinclude><references/></noinclude> g0zdae9ggaoy40sxa8qz0dxq5pj04aw 104 144137 334047 2026-09-21T00:06:45Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334047 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fordi de ikke syntes det var forenlig med familiens verdighet. «Folk kommer til a misforstå deg, Albrecht!» hadde Ditlind sagt. «De kommer til å tro at du ikke har følelsen av din egen verdighet, men det er ikke riktig, for du har tvert imot for meget av det, for du er så stolt, Albrecht, at det er deg aldeles likegyldig altsammen. Men jeg sier nei. Jeg har ikke lyst til at fuglen Rok skal bo i et av dine slott, det passer seg ikke, og det kan være nok at han har en livlege og la beslag på fyrstesuiten på «Quellenhof». Avisene kommer alltid med dette at han er et skatteobjekt, men i mine øyne er han et subjekt og ingenting annet. Hva mener du, Klaus Heinrich?» Men Klaus Heinrich stemte for salget. For det første fikk da Albrecht sentraloppvarming, og for det andre var ikke Spoelmann en hvilken som helst person; han var ikke såpekoker Unschlitt, han var et unntagelsesmenneske, og det var ingen skam å overlate ham Delphinenort. Til slutt hadde Albrecht uten å se opp erklært at hele familierådet i grunnen bare var «apekattstreker». Folket hadde for lengst vist hva det ønsket, hans ministre presset på for å drive salget igjennom, og for ham seiv var det ingenting annet å gjøre enn å gå på jernbanestasjonen og vinke ennå en gang. Familierådet var trådt sammen om våren. Fra nå av ble det fart i forhandlingene mellom Spoelmann og overhoffmarskalk von Bühl zu Bühl, og det var fremdeles tidlig på sommeren da slottet Delphinenort med park og sidebygninger var herr Spoelmanns rettmessige eiendom. Nå ble det et liv og en travelhet i og utenfor slottet som hver dag lokket atskillige mennesker bort i den nordlige delen av byparken. Delphinenort ble pusset opp og innvendig delvis ombygd, med et kolossalt oppbud av arbeidskraft. For fort, fort måtte det gå, Spoelmann ville det slik, og han hadde satt en frist på ikke fullt fem måneder, så skulle alt være ferdig til at han kunne rykke inn. Så vokste det lynsnart opp<noinclude><references/></noinclude> r7o0dbzpdrbuebrgie00benfosbiqa6 104 144138 334048 2026-09-21T00:08:21Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334048 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>svære trestillaser rundt den medtatte gamle praktbygningen, det krydde av utenlandske arbeidere fra øverst til nederst, og en arkitekt kom over havet med fullmakt til å lede hele arbeidet. Men den største delen av oppgaven falt likevel på landets egne stenhuggere, taktekkere, snekkere, forgyllere, tapetserere, glassmestere, parkettleggere, hagearkitekter, rørleggere og elektrikere — alle sammen arbeidet hardt hele sommeren og utover høsten. Når Hans Kongelige Høyhet Klaus Heinrich åpnet vinduene på Eremitagen, kunne han høre larmen og spetakkelet inn i empirestuene sine, og flere ganger kjørte han dit bort i vognen sin, mens folk sto langs veien og hilste ærbødig. Han så på hvordan arbeidet på Delphinenort skred fram. Gartnerboligen ble pusset opp, stallene og vognskjulene som skulle huse Spoelmanns vogner og automobiler, ble utvidet; og i oktober kom det enorme mengder møbler og tepper, kister og kasser med stoffer og husgeråd som ble lesset av flyttevogner utenfor huset, og det ble fortalt at inne i huset holdt eksperter på med å sette opp Spoelmanns elektriske orgel som var blitt sendt over havet. Det hersket alminnelig spenning om hvorvidt parken som hørte til slottet, og som var blitt stelt så nydelig, skulle stenges av fra byparken med mur eller gjerde. Men det skjedde ikke noe slikt. Eiendommen skulle være tilgjengelig for publikum; byens innvånere skulle ha like stor bevegelsesfrihet i parken som før — det hadde Spoelmann villet. Søndagsspaserende kunne gå nesten helt bort til slottet, like til hekken som gikk rundt det store, firkantete vannbassenget; og det unnlot ikke å gjøre et meget godt inntrykk hos publikum, ja, «Ilbudet» hadde en spesiell artikkel om det, der herr Spoelmann fikk lovord fordi han var så liberal. Og se — da bladene tok til å falle av trærne, nøyaktig et år etterat Spoelmann var kommet dit for første gang, kom han for annen gang reisende med jernbanen. Denne gangen var<noinclude><references/></noinclude> dwbzjqmn1fyltn0pgin8o4aghm0xa17 104 144139 334049 2026-09-21T00:10:15Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334049 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>folks interesse betraktelig større enn året i forveien, og sikkert er det at da herr Spoelmann i sin velkjente gulgrønne frakk og med hatten langt ned i pannen kom ut av salongvognen sin, lød det høye hurrarop fra mengden — noe som forresten nærmest så ut til å ergre herr Spoelmann, og som livlegen hans takket for ved å dra munnen ut til et bredt smil, mens han lukket øynene. Da frøken Spoelmann steg ut, ble det også ropt hurra, og noen spøkefugler ropte tilmed hurra da Percy, dirrende, steilende og aldeles fra seg av villskap også viste seg på perrongen. Foruten legen og grevinne Löwenjoul var det enda to ukjente personer i følget, to glattbarberte herrer med besluttsomme fjes og påfallende vide frakker. Det var herr Spoelmanns sekretærer, herrene Phlebs og Slippers, fortalte «Ilbudet» etterpå. Delphinenort var på langt nær ferdig, og Spoelmanns tok inn på «Residenshotellet», der en stor, tykkfallen og verdig mann i svart, Spoelmanns hovmester eller ''butler'', som var reist i forveien, hadde sørget for værelser til dem og egenhendig hadde stilt opp ridesykkelen. Hver dag, mens frøken Imma gikk og spaserte med sin grevinne og Percy, eller besøkte veldedighetsanstalter, holdt herr Spoelmann til i det nye huset sitt for å se på arbeidet og ordne med forskjellige ting. Og da året nærmet seg slutten, like etterat den første snøen var fait, da ble det virkelighet, da flyttet Spoelmanns inn i slottet Delphinenort. To automobiler som nettopp var kommet til byen — praktfulle kjøretøyer på Gud vet hvor mange hestekrefter, som suste av sted med en dempet dur — førte de seks menneskene — for i den bakerste sått Phlebs og Slippers — gjennom byparken på noen minutter. De ble styrt av sjåfører i lærfrakker, og ved siden av dem sått lakeier i snøhvite pelskrager og med korslagte armer. Da vognen suste gjennom den prektige kastanjealléen som førte opp til slottet, da hang det smågutter i alle de fire lyktestolpene som sto ved<noinclude><references/></noinclude> 15zzeypr2byw4m8fdequtu8iqruv5os 104 144140 334050 2026-09-21T00:13:12Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334050 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>hjørnene til det store vannbassenget, og svingte luene sine og hujet ― ―. Slik gikk det til at Samuel Spoelmann slo seg ned her sammen med sine nærmeste, og folk ble snart vant til og glad for å ha ham. Tjenerne hans i hvitt og gull ble snart like velkjente i byen som storhertugens lakeier i brunt og gull; negeren i rød fløyel, som var dørvokter ved portalen til Delphinenort, ble en populær skikkelse; og når folk spaserte forbi slottet, og hørte det dempete bruset fra herr Spoelmanns orgelspill, så løftet de fingeren i været og sa: «Hysj, han spiller. Han har altså ikke kolikk nå.» Hver dag kunne en se frøken Imma og grevinne Löwenjoul, fulgt av en rideknekt og med Percy stormende og halsende omkring seg, spasere gjennom byparken; eller de red, eller frøken Imma kjørte egenhendig et prektig firspann; og da pleide betjenten, som satt i baksetet på den lette vognen, nå og da reise seg og ta en lang sølvtrompet ut av et lærfutteral og tute kraftig i den; og den som sto tidlig opp, kunne hver morgen se far og datter kjøre av sted i en mørkerød, lakkert, innelukket vogn, eller hvis det var godt vær, gikk de til fots gjennom parken ved Eremitagen og til badeparken for å drikke kildevann. Hva Imma angikk, sa fortsatte hun som sagt å besøke velgjørenhetsanstaltene i byen, men det så ut som om hun ikke forsømte sin vitenskap for det — for helt fra begynnelsen av semesteret gikk hun regelmessig på geheimeråd Klinghammers forelesninger ved universitetet — hun satt hver dag i svart kjole med hvit krage og hvite mansjetter blant de unge studentene i auditoriet og skrev i rasende fart med fyllepennen bort over sidene; hun hadde en egen måte å krumme peke fingeren på når hun skrev. Spoelmanns levde tilbaketrukket, de omgikkes ingen i byen, og det var jo ikke så rart, etter som han var syk og heller ikke hadde noen forretningsforbindelser her i landet. Hva slags forretningsfolk skulle han ha<noinclude><references/></noinclude> o59qps5soudvz81n0dmjgvymsrc8q6b 104 144141 334051 2026-09-21T00:15:56Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334051 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>sluttet seg til? Det var ingenting som talte for at han skulle stå på en fortrolig fot hverken med såpekoker Unschlitt eller med banksjef Wolfsmilch. Riktignok var det noen som nærmet seg ham med krav på hans velgjørenhet, og de ble ikke avvist. Man visste om Spoelmann at han før han reiste fra Amerika, hadde overlatt Undervisningsdepartementet en veldig sum penger, og avgitt et bindende løfte om å fortsette med de årlige bidragene til Spoelmann-universitetet og de andre utdannelsesanstaltene. Og nå ga han ti tusen mark til Dorothea-hospitalet, som nettopp hadde en innsamling; her viste han et hjertelag som både «Ilbudet» og den øvrige pressen omtalte i varme ordelag. Ja, trass i at Spoelmanns ikke omgikkes noen, så fikk likevel det livet de levde helt fra første stund et visst offentlig preg over seg, og iallfall i lokalpressen ble alle dere bevegelser fulgt med like stor oppmerksomhet som storhertugens familie. Publikum fikk vite når Imma Spoelmann hadde spilt et slag tennis i parken foran Delphinenort, sammen med grevinnen og herrene Phlebs og Slippers, alle visste når hun hadde vært i hoffteatret og når faren også hadde vært med for å høre halvannen akt av en opera; og når herr Spoelmann trakk seg unna alle nysgjerrige øyne, når han aldri forlot losjen sin i mellomaktene og nesten aldri lot seg se til fots i gatene, så hadde han øyensynlig likevel en riss sans for at en mann så utenom det vanlige på sett og vis var forpliktet til å la seg se, og han lot de skuelystne få sitt. Som før nevnt var hagen foran Delphinenort ikke atskilt fra byparken. Ingen mur skilte slottet fra utenverdenen. Særlig fra baksiden kunne en gå over plenene og helt bort til den brede, overbygde terrassen, og var det en som var riktig dristig, kunnne han se gjennom glassdøren like inn i den hvitlakkerte hagestuen, der herr Spoelmann selv drakk te klokken fem, sammen med sine nærmeste. Ja, da det ble sommer ble teen drukket ute på terrassen, og der satt de som på<noinclude><references/></noinclude> pwtcygpo1uhdv6skb65hvufywbgh37n 104 144142 334052 2026-09-21T00:17:56Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334052 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>en scene, herr og frøken Spoelmann, grevinne Löwenjoul og doktor Watercloose, i moderne kurvstoler og drakk te for publikum. For iallfall om søndagen manglet det aldri på folk som nøt skuespillet på ærbødig avstand. De gjorde hverandre oppmerksomme på den store tekjelen av sølv som ble oppvarmet elektrisk, det var noe de aldri hadde sett før; og de stirret på de praktfulle livréene til de to tjenerne som gikk rundt med kopper og kakefat — hvite, tett tilknappete frakker med gulltresser på, og med svanedun på kragene og mansjettene. De lyttet ivrig til den tysk-engelske samtalen og fulgte med apen munn hver bevegelse av den merkverdige familien der oppe. Så gikk de rundt til hovedportalen og ropte noen spøkefulle ord på folkedialekt til den røde fløyelsnegeren, som svarte med et bredt, hvitt grin ― ―. Klaus Heinrich møtte Imma Spoelmann for første gang en klar vinterdag klokken tolv. Ikke så å forstå at han ikke hadde sett henne mange ganger før i teatret, på gaten og i parken. Men det var noe annet. Han så henne første gang denne formiddagsstunden, og det under nesten dramatiske omstendigheter. Han hadde hatt friaudienser i Det Gamle Slott til klokken halv tolv, og etterpå dro han ikke direkte tilbake til Eremitagen, men sendte kusken beskjed om å vente med vognen ute på en av plassene, mens han røkte seg en sigarett med offiserene ved livgrenaderregimentet. Han gikk jo med livgrenaderenes uniform og la an på å vedlikeholde et slags kameratskap med offiserene, spiste av og til middag i klubben deres, og holdt dem nå og da med selskap en halv times tid under vakten, skjønt han hadde en dunkel anelse om at han nærmest virket forstyrrende, ettersom han hindret dem i å spille kort og fortelle grove historier. Der sto han nå altså, med Grimmburg-ordenens sølvstjerne på uniformsfrakken og den venstre hånden gjemt halvveis bak på ryggen, sammen<noinclude><references/></noinclude> spf83s03n8agzmzor5l84ngzllznnsm 104 144143 334053 2026-09-21T00:19:28Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334053 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>med herr von Braunbart-Schellendorf, som hadde meldt fra om besøket på forhånd. Klaus Heinrich førte en helt intetsigende samtale med to-tre herrer i offisersvaktstuen, mens en større gruppe offiserer småsnakket borte ved det lave vinduet. Solen var så varm at en eller annen hadde lukket vinduet opp, og i Albrechtsstrasse kom vaktavløsningen marsjerende fra kasernen med musikk og paukeslag. Klokken slo tolv i hoffkirken. Utenfor ropte en hes offiserstemme: «I gevær!» inn i mannskapets vaktrom, og en hørte lyden av støvletramp, da grenaderene sprang bort etter geværene sine. Folk samlet seg på plassen. Løytnanten som førte kommandoen, spente hastig sabelen om seg, slo hælene sammen for Klaus Heinrich, og gikk ut. Løytnant von Sturmhahn, som hadde stått og sett ut av vinduet, ropte plutselig med den litt forserte umiddelbarheten som hørte til tonen mellom Klaus Heinrich og offiserene: «Pokker også, vil Deres Kongelige Høy het se noe flott? Der kommer frøken Spoelmann med matematikken under armen —.» Klaus Heinrich gikk bort til vinduet. Frøken Imma kom gående ganske alene på fortauet til høyre. Hun hadde stukket begge hendene inn i den store, veskeaktige muffen sin, som var besatt med lange pelshaler, og holdt forelesningsheftet trykket under den ene armen. Hun hadde en lang jakke av glinsende svart reveskinn, og en lue av samme sort på det svarte, fremmedartede lille hodet. Hun kom tydeligvis fra Delphinenort og skulle skynde seg til universitetet. Hun kom fram til hovedvakten akkurat i det øyeblikket da avløsningsmannskapet kom marsjerende opp foran vaktmannskapet, som dannet en dobbelt rekke med geværet ved foten og opptok hele fortauet. Hun var absolutt nødt til å snu, ja, hun måtte tilmed gjøre en temmelig stor omvei hvis hun ville unngå den åpne plassen med sporvognen — eller så måtte hun vente til den lille militære seremonien var slutt. Hun gjorde ikke mine til noen av de-<noinclude><references/></noinclude> 8gahencvs0fp7g8q74970kw9qf0cxdd 104 144144 334054 2026-09-21T00:21:37Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334054 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>lene. Hun laget seg til å gå videre på fortauet foran slottet, mellom de to oppstilte rekkene. Underoffiseren med den hese stemmen sprang fram. «Ingen gjennomgang!» ropte han, og holdt geværkolben foran seg. «Ingen gjennomgang! De må snu! Eller vente!» Men da ble frøken Spoelmann sint. «Hva er det De våger!» ropte hun. «Jeg har liten tid!» Men selve ordene var ingenting mot det intense, lidenskapelige tonefallet. Hvor liten og forunderlig hun var! De blonde soldatene som hun sto like overfor, var dobbelt så høye som hun. Det lille ansiktet var voksblekt i dette øyeblikket, de svarte brynene dannet en uttrykksfull og sint strek over neseroten, de små neseborene ble ganske runde og øynene som var vidåpne og kullsvarte av raseri, talte et språk så tydelig at ingen innvending var mulig. «Hva er det De våger!» ropte hun. «Jeg har liten tid!» Og dermed puffet hun med venstre hand både underoffiseren og geværkolben hans til side og gikk uten videre tvers igjennom — gikk rett fram, bøyde av til venstre inn i Universitetsgaten og forsvant. «Fordømt!» ropte løytnant von Sturmhahn. «Nå sitter vi fint i det!» Offiserene i vinduet lo. Hos publikum var også munterheten stor, og den virket dessuten ubetinget bifallende. Klaus Heinrich lo med de andre. Avløsningen gikk for seg under kommandorop og avbrutte marsjtoner. Klaus Heinrich kjørte tilbake til Eremitagen. Han spiste ganske alene, red etter middag en tur på hesten sin, «Florian», og om aftenen var han hos finansminister doktor Krippenreuther, sammen med en hel del andre mennesker. Han var voldsomt opptatt av dette opptrinnet foran slottet, og fortalte ivrig om det til flere mennesker som var sterkt interessert av det han fortalte, skjønt historien straks var gått som en løpeild byen rundt og var blitt alminnelig kjent. Neste dag måtte han reise bort; for Albrecht hadde bedt ham representere ved innvielsen av det nye rådhuset i nabo-<noinclude><references/></noinclude> g15slutbinrx07mp1l3vfl38gg5cxd6 104 144145 334055 2026-09-21T00:23:42Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334055 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>byen. Av en eller annen grunn hadde han liten lyst til å reise, og dro meget motvillig fra hovedstaden. Han hadde en følelsese av at han lot et eller annet viktig, gledelig, men likevel urovekkende gå fra seg, et eller annet som han absolutt skulle vært til stede ved. Men det var vel så at hans høye kall var det viktigste. Men da han satt i sin gallauniform på æresplassen i rådhuset og borgermesteren holdt festtalen, da tenkte ikke Klaus Heinrich så meget på hvordan han tok seg ut i publikums øyne, han tenkte meget mer på dette andre som han endelig skulle ha vært til stede ved. Tankene hans streifet også et menneske som han så vidt hadde truffet en gang for flere år siden, frøken Unschlitt, datter av såpekokeren — tanken på henne hadde liksom en slags forbindelse med det han skulle ha vært til stede ved. Imma Spoelmann puffet rasende den hese underoffiseren til side, — og gikk ganske alene, med matematikken under armen, gjennom rekken av høye, blonde, grenaderer. Hvor perleblekt det lille ansiktet var mot det svarte håret under pelsluen, og for noen uttrykksfulle øyne hun hadde. Hun lignet ingen annen. Faren var syk av rikdom, og hadde kjøpt et av kronens slott. Hva var det nå «Ilbudet» hadde skrevet om hans «uforskylte verdensberømmelse» og «forunderlige ensomhet». Dessuten var det noe om hatet fra den forfordelte massen — et eller annet slikt uttrykk hadde visst avisen brukt. Forresten hadde neseborene hennes vært ganske runde, så sint var hun. Hun lignet ingen annen, ingen i hele verden. Hun var noe helt for seg selv. Tenk om hun hadde vært på borgerballet den gangen! Da hadde han hatt en jevnbyrdig ved siden av seg, og ikke tøyset seg bort, og da hadde ikke kvelden endt med skam og skjensel. «Ned — ned med ham!» Nei, fy! La oss få se en gang til hvor blek og svarthåret og fremmedartet hun gikk gjennom rekken av blonde soldater.<noinclude><references/></noinclude> ipwjwmnwhz1bhtlb08i4ycf0r6ybc89 104 144146 334056 2026-09-21T00:25:56Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334056 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Slike tanker var det som rørte seg hos Klaus Heinrich de nærmeste dagene — om igjen og om igjen. Det var i grunnen merkelig at han ikke følte trang til å tenke noe utover dette. Men summen av det hele var at han hadde et heftig ønske om så snart som mulig, helst alt i dag å se igjen det perlebleke lille ansiktet. Om aftenen gikk han i hoffteatret, der de spilte «Tryllefløyten». Og da han fra losjen sin fikk øye på frøken Spoelmann ved siden av grevinne Löwenjoul forrest i første rad, gikk det ham gjennom marg og ben. Under spillet kunne han sitte og se på henne gjennom kikkerten sin. Det var jo halvmørkt i salen, men lyset fra scenen fait på henne. Hun hvilte hodet i den smale hånden uten smykker, mens hun uanfektet støttet den bare armen på den fløyelstrukne balkongkanten. Nå så hun ikke det ringeste opprørt ut. Hun hadde en kjole av blank, sjøgrønn silke med et lett overkast som var brodert med små blomsterbuketter, og om halsen hadde hun et langt kjede av gnistrende diamanter. Hun var ikke så liten som hun virket, det så Klaus Heinrich da hun reiste seg etterat teppet var gått ned. Nei, det kom av det barnslige lille hodet, og de smale, brunlige skuldrene, som var som en liten pikes. Armene var muskuløse, en kunne se at hun drev sport og var vant til å holde et par tøyler. Men nede ved handleddet ble armen også som et barns. Da denne replikken kom: «Han er en prins. Han er mer enn det,» fikk Klaus Heinrich plutselig lyst til å snakke med doktor Überbein. Tilfeldigvis kom doktor Überbein på en visitt til Eremitagen dagen etter — i svart bonjour og hvitt halsbind, som alltid når han besøkte Klaus Heinrich. Klaus Heinrich spurte om han hadde hørt om historien ved vaktavløsningen? Ja, svarte doktor Überbein, den hadde han nå hørt flere ganger. Men hvis Klaus Heinrich gjerne ville fortelle den en gang til ― ―. «Nei, når De alt har hørt den,<noinclude><references/></noinclude> me8homiujybuk7esqlyc7dkan0v4zc2 104 144147 334057 2026-09-21T00:27:43Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334057 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>så —,» sa Klaus Heinrich skuffet. Da kom doktor Überbein på noe helt annet. Han begynte å snakke om teaterkikkerter, og understreket at det var en ypperlig oppfinnelse. De fikk ting til å rykke ganske nær som dessverre var langt borte, ikke sant? De slo bro over til meget behagelige mål. Var ikke Klaus Heinrich enig? Klaus Heinrich var tilbøyelig til å være så noenlunde enig. Og han skulle jo igåraftes ha gjort flittig bruk av denne storartede oppfinnelse, ettersom folk sa. Det kunne ikke Klaus Heinrich forstå. Da sa doktor Überbein: «Nei, hør nå engang, Klaus Heinrich, den går ikke. Folk glor på Dem og folk glor på den lille Imma, det er tilstrekkelig. Men når De også gir Dem til å glo på lille Imma, da er det for meget. Det må De vel kunne forstå?» «Å, doktor Überbein, det har jeg slett ikke tenkt på.» «De pleier da ellers alltid tenke på slikt.» «Jeg har følt meg så underlig de siste dagene,» sa Klaus Heinrich. Doktor Überbein la seg bakover i stolen, tok tak nederst i det røde skjegget sitt og nikket langsomt. «Jaså? Har De det?» spurte han. Og fortsatte å nikke. «De kan ikke tenke Dem hvor liten lyst jeg hadde til å reise til innvielsen av det rådhuset,» sa Klaus Heinrich. «Og i morgen skal rekruttene ved livgrenader-regimentet avlegge troskapseden til meg. Og så er det ordenskapitlet. Det byr meg så imot. Jeg har ikke spor lyst til å representere. Jeg har ikke spor lyst på mitt såkalte høye kall.» «Det liker jeg ikke å høre,» sa doktor Überbein i en skarp tone. «Ja, jeg tenkte meg nok at De ville bli ergerlig, doktor Überbein. De synes bare det er feighet av meg. Og så kommer De til å snakke om skjebne og fasthet og holdning, og alt det der, kjenner jeg Dem rett. Men i hvert fall i operaen<noinclude><references/></noinclude> q7ik5h9u48dpodtt40tnl0ttcpev4h2 104 144148 334058 2026-09-21T00:30:44Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334058 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>var det en bestemt replikk som fikk meg til å tenke på Dem og spørre meg selv om De egentlig hadde så helt rett i alt det De sa ― ―.» «Hør nå her, Klaus Heinrich, hvis jeg ikke tar feil, så har jeg en gang før fått Deres Kongelige Høyhet til å komme til besinnelse, så å si ved a dra Dem i ørene —.» «Det var noe helt annet, doktor Überbein! Gid De ville forstå at det var noe annet og noe helt annerledes! Det var på «Bürgergarten», men det ligger jo så langt tilbaketog jeg føler ingen trang til slikt lenger. For hun er jo selv ― ―. De vet jo at De før mange ganger har forklart meg hva De mener med «høyhet» og at høyheten er noe rørende, som en må nærme seg med ømhet og medlidenhet. Synes De ikke at hun som vi snakker om også er rørende, og at en må kjenne ømhet og medlidenhet for henne?» «Kanskje,» sa doktor Überbein. «Kanskje.» «De har selv ofte sagt at vi ikke må fornekte unntagelsestilfellene, det ville være feigt og uforstående. Synes De ikke at hun som vi snakker om også er et unntagelsestilfelle?» Doktor Überbein svarte ikke. «Og nå,» sa han plutselig med skarp gjennomtrengende stemme, «skulle kanskje jeg hjelpe til med å få et riktig hverdagstilfelle ut av to slike unntagelsestilfelle?» Da han hadde sagt det, gikk han. Han sa at han måtte tilbake til sitt arbeid — han la særlig ettertrykk på ordet «arbeid» — og trakk seg tilbake på en ualminnelig stiv og seremoniell måte. Klaus Heinrich så ham ikke på en ti-tolv dager. Han ba ham til lunsj en dag, men doktor Überbein ba om nådigst å bli unnskyldt. Arbeid som det hastet med, tok all hans tid. Til slutt kom han av seg selv. Han var opprømt, men så forresten grønnere ut i ansiktet enn noensinne. Han<noinclude><references/></noinclude> 0rtoomtwmrvx77q6qvjd5e6aguq3xft 104 144149 334059 2026-09-21T00:32:47Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334059 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>preket løs om alt mulig, og til slutt tok han seg i skjegget, så opp mot taket, og begynte å snakke om Spoelmanns. Det var virkelig påfallende, sa han, hvor stor sympati det var for Samuel Spoelmann allesteds. Overalt i byen kunne en merke hvor avholdt han var. Først og fremst som skatteobjekt, men ikke bare det. Det var stor sympati for ham i alle samfunnslag, de likte både orgelspillet og den gulgrønne frakken, og syntes synd på ham fordi han hadde nyrekolikk. Hver eneste skomakergutt var stolt av ham, og hvis han ikke hadde vært så utilgjengelig og vanskelig, skulle de nok ha vist ham det. At han hadde gitt ti tusen mark til Dorothea-hospitalet hadde selvsagt gjort et godt inntrykk. Hans venn Sammet hadde fortalt ham, doktor Überbein, at disse pengene hadde hjulpet dem til å gjøre store forbedringer i hospitalet. Forresten kom han nå plutselig til å tenke på noe. Lille Imma ville selv se på disse forbedringene i morgen, hadde Sammet fortalt. Hun hadde sendt en av de svanedunskantete for å spørre om det passet i morgen. All den der barne-elendigheten angikk henne jo i grunnen ikke mer enn katten, mente Überbein, men hun ville kanskje lære noe. I morgen formiddag ved elleve-tiden, hvis han ikke husket feil. Så begynte han å snakke om noe annet. Da han gikk, sa han: «Storhertugen burde i grunnen interessere seg litt for Dorothea-hospitalet, Klaus Heinrich, det venter folk. En utmerket anstalt. Kort sagt, en eller annen burde dra dit, og vise sin høye interesse. Uten å ville legge meg i andres affærer ― ― Gud være med Dem.» Han gikk, men kom tilbake igjen, og i det grønnlige ansiktet flammet det en unaturlig rødme. «Skulle jeg,» sa han med høy røst, «ennå en gang treffe Dem med et punsjlokk på hodet, Klaus Heinrich, så lar jeg Dem sitte der.» Han knep munnen sammen og gikk fort ut.<noinclude><references/></noinclude> ts7i5vk2fv9ec1b7uxhdpywnl9w0gsi 104 144150 334060 2026-09-21T00:34:15Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334060 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Neste formiddag, henimot klokken elleve, kjørte Klaus Heinrich fra slottet Eremitagen, sammen med adjutanten, herr von Braunbart-Schellendorf, gjennom bjørkealleen, der trærne sto hvite av snø, gjennom humpete små forstadsgater, forbi fattigslige små hus, og stanset foran det beskjedne, hvite huset der det sto «Dorothea Barnehospital» med svære bokstaver over inngangen. Besøket var anmeldt på forhånd. Overlegen sto i snippkjole med Albrechtskorset av tredje klasse og ventet på ham nede i vestibylen sammen med to yngre leger og alle diakonissene. Prinsen og adjutanten hadde hjelmer og pelskapper. Klaus Heinrich sa: «Jeg fornyer for annen gang et gammelt bekjenskap, kjære herr doktor. De var til stede da jeg kom til verden. Og så sto De ved min fars, dødsleie. Og så er De jo også en venn av min lærer, doktor Überbein. Det gleder meg meget.» Doktor Sammet, som var grånet i sin gjerning, bukket ærbødig, med hodet på skakke, den ene hånden ved urkjeden og albuen tett inn til overkroppen. Han forestilte de to andre legene og oversøster for prinsen, og sa: «Jeg må gjøre Deres Kongelige Høyhet oppmerksom på at Deres Kongelige Høyhets nådige besøk treffer sammen med et annet. Ja. Vi venter frøken Spoelmann. Hennes far har hjulpet anstalten på en storslagen måte ― ―. Vi kunne ikke godt forandre avtalen. Oversøster vil vise frøkenen rundt.» Klaus Heinrich tok på ingen måte dette unådig opp. Han gjorde en bemerkning om at han syntes diakonissenes drakter var svært kledelige, og erklærte at han var ivrig etter å se seg om i denne velsignelsesrike anstalten. Omvisningen begynte. Oversøster ble igjen i vestibylen med tre søstre. Alle veggene i huset var hvitkalket og vaskbare. Ja, vannkranene var svært store; av renslighetshensyn brukte en albuene for å dreie på dem. De spyleapparatene var til melkeflaskene. De gikk gjennom mottagelsen, som var tom, bortsett<noinclude><references/></noinclude> hnu2ajrttfv0uplf9963pokmzawhhnf 104 144151 334061 2026-09-21T00:35:55Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334061 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fra et par senger som ikke var i bruk, og syklene som tilhørte legene. I kontoret ved siden av var det foruten skrivebordet og stumtjeneren med de hvite legefrakkene, også et slags spebarnsbord med voksduksputer, et operasjonsbord, et skap med forskjellige slags næringsmidler og en barnevekt. Klaus Heinrich ble lenge stående ved skapet og forhørte seg om sammensetningen av de forskjellige preparatene. Doktor Sammet tenkte ved seg selv at skulle omvisningen fortsette med samme grundighet, ville sørgelig meget tid gå bort. Plutselig hørte de spetakkel utenfor. En automobil kom tutende rundt hjørnet og bremset foran huset. De hørte helt tydelig noen barn rope hurra. Klaus Heinrich så ikke ut til a hefte seg ved det. Han var dypt interessert i en boks melkesukker, som det ikke var noe som helst merkverdig ved. «Det later til at det kommer besøk,» sa han. «Å, javisst, De sa jo at De ventet noen. Skal vi gå videre?» De gikk ut i melkekjøkkenet, det store flisebelagte rommet, der all melkeblandingen foregikk og hvor nysilt melk, skummet melk, og kjernemelk ble oppbevart. Dagens rasjoner sto i små flasker på hvite, renskurte bord. En syrlig lukt hang i luften. Klaus Heinrich viste stor interesse for dette rommet også. Han gikk så langt som til å smake på kjernemelken, og syntes at den var deilig. Det var ikke rart at barna trivdes, mente han, når de fikk slik melk. I dette øyeblikk gikk døren opp, og frøken Spoelmann kom inn mellom oversøster og grevinne Lowenjoul, og med de tre diakonissene i hælene. I dag hadde hun jakke, lue og muffe av den herligste sobel, og muffen hang i en gullkjede med gnistrende edelstener i. Det svarte, glatte håret hadde en tilbøyelighet til å falle fram i pannen på henne. Hun kastet et blikk rundt i værelset — øynene hennes var virkelig unaturlig store til det lille ansiktet, de ga hele ansiktet preg, akkurat som hos en liten<noinclude><references/></noinclude> 10swbrw49t4dd2b87urywp6oze2q824 104 144152 334062 2026-09-21T00:38:30Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334062 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>katt — bare med den forskjell at de var kullsvarte og uttrykksfulle ― ―. Grevinne Löwenjoul, som hadde en liten hatt med fjær på det lille hodet, og ellers var enkelt og fornemt kledd som alltid, smilte åndsfrarærende. «Melkekjøkkenet,» sa oversøster. «Her blir melken til barna kokt.» «Jeg kunne nesten tenke meg det, ja!» svarte frøken Spoelmann. Hun sa det ganske lett henkastet, for øvrig helt uten engelsk aksent, med framskutte lepper, og et lite, hovmodig kast med hodet. Stemmen hennes hadde en forunderlig dobbeltklang — en høy og en dyp, med en sprø tone i midten. Oversøster så ganske forlegen ut. «Ja,» sa hun, «en skjønner det med en gang.» Det gikk en liten trekning over ansiktet hennes, og hun så brydd ut. Situasjonen var ikke enkel. Doktor Sammet lette i Klaus Heinrichs ansikt etter en beskjed om hvordan han skulle forholde seg. Men Klaus Heinrich var vant til nøyaktig opptrukne former, og ikke til nye, forvirrende situasjoner, derfor oppsto det en viss rådløshet. Herr von Braunbart skulle til å gripe formidlende inn, mens frøken Spoelmann på sin side gjorde seg i stand til å gå ut av melkekjøkkenet igjen, da prinsen gjorde en liten bevegelse med høyre hand bort mot den unge piken. Det var signalet for doktor Sammet til å gå bort til Imma Spoelmann. «Doktor Sammet. Ja!» Han ba om å få den ære å forestille frøkenen for Hans Kongelige Høyhet — —. «Deres Kongelige Høyhet, dette er frøken Spoelmann, datter av herr Spoelmann, som hospitalet har så meget å takke for.» Med hælene slått sammen rakte Klaus Heinrich henne hånden med den hvite militærhansken, og da hun la den smale, brunhanskete hånden sin i hans, ga hun ham et ordentlig engelsk shake-hands, mens hun samtidig, med en slags<noinclude><references/></noinclude> r4pc2bpnrumloe78tx3e9awc1j0fxf1 104 144153 334063 2026-09-21T07:28:31Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334063 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>gutteaktig ynde avleverte et lite hoff-kniks, uten å ta de svære stjerneøynene fra ansiktet hans. Han sa noe svært originalt, nemlig: «De avlegger altså også hospitalet et besøk, nådige frøken?» Og like raskt som før, med trutende munn og det lille hovmodige kastet med hodet, svarte hun med den underlige, sprø stemmen: «Det lar seg jo ikke nekte at meget taler for en slik formodning.» Uvilkårlig løftet herr von Braunbart hånden med en avvergende bevegelse. Doktor Sammet stirret taus på urkjeden sin, og en av de unge legene snøftet kort, på en svært upassende måte. Nå var det Klaus Heinrichs tur til å se brydd ut. Han sa: «Naturligvis — så kan jeg altså gå rundt og se på anstalten, sammen med frøkenen ― ―. Herr kaptein von Braunbart, min adjutant,» la han hastig til. «Grevinne Löwenjoul,» sa frøken Spoelmann på sin side. Grevinnen gjorde en fornem bøyning, satte opp et gåtefullt smil og fikk noe unnvikende i blikket som hadde noe merkelig forlokkende ved seg. Men da hun rettet seg opp igjen og festet det underlig åndsfraværende blikket på Klaus Heinrich, som sto i stram givakt foran henne, da døde smilet bort på ansiktet hennes, det kom et uttrykk av skuffelse og gremmelse over trekkene, og plutselig var det som om det lynte en stråle av hat ut av de litt utstående grå øynene — —. Det varte bare et sekund. Klaus Heinrich hadde ikke tid til å feste seg mer ved det og glemte det med en gang. De to unge legene ble forestilt for Imma Spoelmann. Og så foreslo Klaus Heinrich at omvisningen skulle fortsette. De gikk opp i annen etasje, Klaus Heinrich og Imma Spoelmann først, så doktor Sammet, grevinne Lowenjoul med herr von Braunbart og til slutt de to unge legene. Her var de større barna — inntil fjorten år. En gang med linnet-<noinclude><references/></noinclude> rxx7d9ek5bn15e0md15rhaev142aaea 104 144154 334064 2026-09-21T07:43:34Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334064 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>skap skilte gutte- og pikeavdelingen. De syke barna lå i hvite sprinkelsenger med et navneskilt ved hodegjerdet, og en tabell med feber- og vektkurve ved fotenden. De ble vartet opp av søstre med hvite kapper, og det var rent og ordentlig alle steder. Rommet gjenlød av hoste, mens Klaus Heinrich og Imma gikk mellom rekkene av senger. Av høflighet gikk han på venstre side av henne og smilte som han pleide gjøre når han mønstret rekker av soldater, turnere eller hva det kunne være. Men hver gang han snudde hodet til høyre, merket han at Imma Spoelmann så på ham — han møtte de store, svarte øynene som var rettet på ham med et prøvende og alvorlig, spørrende uttrykk. Det var så merkelig; Klaus Heinrich trodde aldri han hadde opplevd noe så merkelig som den måten hun gikk og betraktet ham på; med de store øynene sine, ganske uanfektet og usjenert, og uten å ta det fjerneste hensyn til hva han selv eller de andre måtte synes om det. Da doktor Sammet ble stående ved en seng og forklarte hvorfor den lille piken som hadde brukket benet og lå med det i gips, måtte ha det heist opp i loddrett stilling, så hørte frøken Spoelmann oppmerksomt etter, det var lett å se; men likevel så hun ikke på ham som snakket, men øynene hennes gikk fram og tilbake mellom Klaus Heinrich og barnet som lå der så stille på ryggen og så opp på dem, liten og smal og med hendene korslagt over brystet; fram og tilbake mellom prinsen og den lille pasienten som doktor Sammet fortake dem om, som om hun prøvde å lese virkningen av det doktor Sammet sa i ansiktet hans — hvilken interesse hun nå kunne ha av det. Især var det til fellet da de kom til gutten med skuddsåret i armen og til en annen gutt som var dradd opp av sjøen, — to sørgelige til felle, bemerket doktor Sammet. «En forbindsaks, takk, søster,» sa han, og viste dem det dobbelte såret på overarmen til gutten, der kulen var gått inn, og der den var gått ut. «Dette<noinclude><references/></noinclude> cmvdvdl40ljzzmbh7o101mo9gig0ucx 104 144155 334065 2026-09-21T07:44:42Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334065 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>såret,» sa doktor Sammet dempet, da de snudde ryggen til sengen, fikk gutten av sin egen far, ja. Det gikk godt med denne ene her. Mannen skjøt sin kone, tre av sine barn og seg seiv med en revolver. Han traff ikke godt nok da han skjøt denne gutten her —.» Klaus Heinrich så på såret. «Hvorfor gjorde mannen det?» spurte han sky. «Av fortvilelse, Deres Kongelige Høyhet; det var skammen og nøden som drev ham til det. Ja.» Han sa ikke mer — bare kom med denne litt svevende vendingen. Det samme var tilfellet hos den lille ti års gutten som var blitt dradd opp av sjøen. «Han puster besværlig,» sa doktor Sammet. «Han har vann i lungene ennå. De tok ham opp av sjøen i morges — ja. Det er forresten lite sannsynlig at han akkurat er ''falt'' i vannet. Det er flere ting som taler mot det. Han var rømt hjemmefra. Ja.» Han sa ikke mer. Og påny kjente Klaus Heinrich de store, svarte, alvorlige øynene på seg — de søkte hans, som om de ville be ham instendig om å tenke igjennom de to «sørgelige tilfellene» sammen med henne, utfylle doktor Sammets antydninger og trenge helt inn til den fryktelige sannheten som disse to syke barnekroppene vitnet om . En liten pike begynte å gråte bitterlig da den dampende og hvislende inhalatoren ble satt ved sengen hennes sammen med en papp-plate full av kulørte bilder. Frøken Spoelmann bøyde seg ned til den lille. «Det gjør ikke vondt,» sa hun og gjorde stemmen barnslig. «Ikke spor. Du må ikke gråte.» Og da hun rettet seg opp igjen la hun fort til, med fremskutte lepper: «Jeg skulle anta at hun gråter like meget over bildene som over apparatet.» Alle 10. Den ene av de to unge legene tok papplaten opp og lo enda høyere da han så på bildene. — Så gikk turen inn i laboratoriet. Klaus Heinrich gikk og tenkte på for en merkelig spottende måte frøken Spoelmann hadde å spøke på. «Jeg skulle anta,» hadde hun sagt. Det var som om hun ikke bare gjorde narr av bildene, men også av sin egen snirklete og<noinclude><references/></noinclude> ovbl1kmej1h7itkmuc5q069p6tzb5gx 104 144156 334066 2026-09-21T07:46:12Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334066 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>skarpe måte å uttrykke seg på. Og var det noe som var ironi, så var det vel det ― ―. Laboratoriet var det største rommet på hele hospitalet. Glass, flasker, kolber og kjemikalier sto rundt omkring på hyllene sammen med preparater på sprit, som doktor Sammet viste dem og forklarte med rolig, fast stemme. Et barn var kvalt på en helt uforklarlig måte. Her var strupehodet, med svampaktige utvekster istedenfor stemmeband. Ja. I dette glasset her var det en sykelig forstørret barnenyre; og dette var degenererte knokler. Klaus Heinrich og frøken Spoelmann så på altsammen; de så på glassene som doktor Sammet holdt opp mot vinduet, og de så like oppmerksomme og andektige ut, og begge to hadde det samme lille draget av motvilje om munnen. De hadde også hver sin tur til å stå bøyd over et mikroskop og titte gjennom linsen og se ned på noe uhyggelig som var smurt ut over en blåfarget glassplate; foruten store flekker, kunne en også skjelne små prikker — det var basiller. Klaus Heinrich ville la frøken Spoelmann se først, men hun avslo det med å løfte brynene og laget en munn som om hun ville si: «Nei, på ingen måte!» Da gikk han først, for han tenkte som så at det var jo igrunnen akkurat det samme hvem som først kikket på noe så uhyggelig som basiller. Og så gikk de opp i tredje etasje, til spebarna. De lo begge to over det mangestemmige skriket som lød mot dem alt i trappen. Og så gikk de med følget sitt inn i salen, mellom de små sengene og bøyde seg over de små skallete vesnene som lå og sov med knyttete små never, eller skrek i villen sky med nakne små gummer, — de holdt seg for ørene og lo igjen. I en slags ovn som holdt en jevn varme, lå et barn som var for tidlig født. Og doktor Sammet viste sine høye gjester en nifs, likblek fattigunge, med heslige, store hender —to tydelige tegn på dårlig arv og hard fødsel ― ―. Han tok et skrikende barn opp av sengen, og det tidde øyeblik-<noinclude><references/></noinclude> glnr0f74riigwlk28oo07k97oahffsa