Wikikilden nowikisource https://no.wikisource.org/wiki/Wikikilden:Forside MediaWiki 1.47.0-wmf.20 first-letter Medium Spesial Diskusjon Bruker Brukerdiskusjon Wikikilden Wikikilden-diskusjon Fil Fildiskusjon MediaWiki MediaWiki-diskusjon Mal Maldiskusjon Hjelp Hjelpdiskusjon Kategori Kategoridiskusjon Forfatter Forfatterdiskusjon Side Sidediskusjon Indeks Indeksdiskusjon Undertekster Undertekstdiskusjon Modul Moduldiskusjon Arrangement Arrangementsdiskusjon 10 4070 334067 333992 2026-09-21T15:14:19Z Øystein Tvede 3938 334067 wikitext text/x-wiki <div class="plainlinks"> <!-- Dette er en løpende liste. Sett nyeste tekster øverst, fjern eldste nederst. Legg gjerne også teksten til på Wikikilden:Nye tekster, som er en permanent liste--> {{ny tekst|Siesta (Hamsun)|Knut Hamsun|1897|tittel=Siesta}} {{ny tekst|Et gjensyn|Knut Hamsun|1878}} {{ny tekst|Karsten og jeg|Dikken Zwilgmeyer|1891}} {{ny tekst|Fraa Sogn|Olav Sande|1887}} {{ny tekst|Sagn og Fortællinger af Oldtidens Historie for Skolen og Hjemmet. I: De østerlandske Folk og Hellenerne|John Utheim|1880}} {{ny tekst|Utvalgte idyller|Teokrit|1922}} {{ny tekst|Markens Grøde|Knut Hamsun|1917}} {{ny tekst|Den første Kjærlighet|Ivan Turgenev|1913}} {{ny tekst|Den forsvundne verden|Arthur Conan Doyle|1913}} {{ny tekst|Møllergutten (Øverland)|Ole Andreas Øverland|1896|tittel=Møllergutten}} {{ny tekst|Jotunheimens Opdagelseshistorie|Ole Andreas Øverland|1896}} {{ny tekst|Barndoms- og ungdomsminder om Henrik Wergeland|Hans Tønsager|1897}} {{ny tekst|Odysseen illustrert|Homer|1922}} {{ny tekst|Fyrsten|Niccolò Machiavelli|1898}} {{ny tekst|Den Gaadefulde|Knut Hamsun|1877}} </div> {{midtstilt|'''[[Wikikilden:Nye tekster|Arkiv]]'''}} {{strek|8em|margin-tb=2em|color=#cedff2}} <!-- Utvalgte forsider. Bytt gjerne ut eksemplene fra tid til annen --> <div class="enws-hide-on-mobile"> <gallery heights=200 mode="nolines" class="center"> Berit Ursin.pdf|page=3|link=[[Berit Ursin]]|'''{{forfatterl|Regine Normann}}''',{{br}}''[[Berit Ursin]]'', 1917 Karl Monks oplevelser.pdf|page=1|link=[[Karl Monks oplevelser]]|'''{{forfatterl|Fredrik Viller}}''',{{br}}''[[Karl Monks oplevelser]]'', 1912 Storkarer.djvu|page=7|link=[[Storkarer]]|'''{{forfatterl|Hans Aanrud}}''',{{br}}''[[Storkarer]]'', 1901 </gallery> <div style="text-align:center;font-size:83%">[http://no.wikisource.org/w/index.php?title=Mal:Nye_tekster&action=edit rediger]</div></div><noinclude> [[Kategori:Usorterte maler]] </noinclude> 3o31r9kquq5ke0ij7eoicd4eeqxfvtt 104 143753 334241 332983 2026-09-22T11:53:22Z Øystein Tvede 3938 334241 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>var kommet langt ind i »Forklaringen«, slog op en Latter over dette Snak: »Bare én Rosekarafel! Haa-haa, Kongen drikker nok mindst tyve, han.« »Tyve, siger du?« »Ja, det drikker han mindst.« »Nej, er du gal du, Rinaldus! Det er umuligt for ham at drikke mere end to, da,« sagde Moderen borte ved Gruen. Men nu blanded ogsaa Thor sig i det. »Hvad er det, Dere vaaser om?« sagde han. »Tror Dere kanske, at Kongen drikker noget saa simpelt som Skænk? Kongen drikker noget, som kaldes for Sjampanidrik han, skal jeg sige Dere. Den koster lige til en fem og seks Kroner bare for en Flaske den, eftersom Prisen er i England. Og dette drikker Kongen af det første, han gør om Morgenen, og det sidste, han gør om Kvælden, bare idelig Sjampanidrik. For hver Gang, han har tømt et Glas, støder han det i Presenten, saa det spildres, og siger til Prinsessen: Tag det væk! siger han.« »Men i Jessu Navn, hvorfor spildrer han Glassene da?« spørger Kirsti.<noinclude><references/></noinclude> 5ikubmhi42xt3bvz5gswy4nkqx1ffta 104 143758 334242 333256 2026-09-22T11:54:45Z Øystein Tvede 3938 334242 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>blaa Hænder. Men hun fik ikke prøve den paa, slet ikke prøve den paa, hun var altfor liden. Derimod fik Lena et lidet Lys for sin Part, og dette Lys gik hun og tændte og slukte igen i et væk, for hun havde ikke Raad til at brænde det. Didrik var den eneste, som ingenting fik; men Faderen loved ham en aldeles ny Bibelhistorie, saasnart der bare blev lidt Tærskning at faa nede i Bygden. Det drev alt mere og mere med Sne mod Vinduet, og stundom faldt der endog Sne nedad Skorstenen, helt ned paa Ilden i Gruen. Klokken var bleven mange, det var Sengetid for Aasa-familjen; imorgen blev det vel til det samme Slid med at skuffe Sne igen. »Ja, gaa nu op paa Hjellen og læg Dere, Unger,« sagde Thor. »Bed Jessu Navn, før Dere sovner, og slaa Korsens Tegn paa Ansigt og Bryst.« Og opad Stigen krøb da Børnene, en efter en. Rinaldus fik Lov til at tage sin Boa med indsvøbt i Papir, og Lena kom efter med sit Lys i Haanden {{. . .|4}} Ved Tolvtiden, da alle sov, hørte Moderen nede i Stuen, at noget pusled ovenpaa. Hun raabte op, om nogen var oppe. Intet Svar,<noinclude><references/></noinclude> m7bgt4ozdxg7kzsk2g0e5xaxty215ba 104 143759 334243 332989 2026-09-22T11:55:13Z Øystein Tvede 3938 334243 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>alt blev stille. Lidt efter gik nogle smaa Fødder over Gulvet, de forsigtigste Skridt, man kunde høre, — det var lille Lena, som alligevel havde listet sig til at prøve Boa’en paa i Mørke, og som nu var hjærtlig angst forat blive greben i det. Den fine Boa! Det var den blødeste Ting, som havde været i Hytten under Aasen, og Rinaldus brugte den bare to Gange til Kirken med højeste Forsigtighed. Men ud paa Sommeren begyndte alligevel Haarene at falde ynkeligt af den, og i Kvasterne gik der sandelig Mark. {{---}}<noinclude><references/></noinclude> 9hts87pcpbt7mys3v0z1d5cnd081i91 104 143762 334244 333267 2026-09-22T11:55:48Z Øystein Tvede 3938 334244 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> En af Kammeraterne fortæller: Klokken fem Juleaften laaste jeg min Dør og gik over til Qvisling. Det var koldt ude, og jeg vidste, at Qvisling havde i Ovnen; kanske var han ikke rent foruden Mad heller. Qvisling havde rigtignok ikke det Spor at leve af, men han leved alligevel og lod hver Dag have nok i sin Plage; han var aldrig aldeles raadløs, for en Uges Tid siden gjorde han endog Udvej til et Par nye Galocher til sig, skønt det var meget smaat for ham. Jeg kommer ind og ser Qvisling i Halvmørket borte ved Bordet. »Sæt dig, vel,« sagde han. Det var saadan en Skik, han havde, at han ikke sagde: Værsaagod, sid ned.<noinclude><references/></noinclude> 6ipwm7ee9y4i00shbmu8ugd4ng45j7y 104 143765 334245 333084 2026-09-22T11:56:26Z Øystein Tvede 3938 334245 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>engang paa alle de fire Vægge, bare disse to Hatte. Og Sengen var næsten tom for Klæder. Saa siger Qvisling pludselig: »Du er i det hele taget en mærkelig Fyr, du Jon Tro. Det var kanske ikke umuligt, at du kunde laane mig en fem Kroners Penge ogsaa du, hvis jeg bad dig?« »Hm. Nej, det kan jeg rigtig ikke,« svarer Jon dertil. »Det staar nok ikke i min Magt nu. Jeg skulde faa nogle Penge hjemmefra, men de er ikke komne endda.« »Ja, for jeg faar jo ogsaa Penge en af Dagene,« vedbliver Qvisling, »ja, jeg har faaer Nys om, at der kommer noget til mig. Saa du skulde jo ikke tabe dem.« »Ja, nej, det ved jeg nok, men. Nei, desværre, jeg er ikke den Mand for Øjeblikket. Jeg kunde ikke engang faa rent Bytte paa mig idag, en hellig Juleaften, bare fordi jeg ikke kunde løse ind min Vask,« siger Jon. Og han viser os ovenikøbet, at han ikke har byttet. Pause. »Jasaa, det er saa smaat for dig ogsaa?« henkaster Qvisling, »vi to satte lidt Haab til dig.«<noinclude><references/></noinclude> gm16i5eijlnahr4pflhwx0bsekj6yyh 104 143771 334246 333004 2026-09-22T11:57:23Z Øystein Tvede 3938 334246 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Jon var bleven betydelig glad, han drak et Glas til, idet han gjorde gældende, at Cognaken altsaa var hans, og blev end gladere, han begyndte at jubilere. Lidt efter spurgte han atter efter Spegepølsen. Qvisling fyldte mit Glas ogsaa og bar det over til mig, fordi jeg sad paa Gulvet; men jeg tog ikke imod det. »Du er nu vel ikke fornærmet, vel?« sagde Qvisling og saa igen opmærksomt paa mig. Jeg svared, at han ikke skulde bryde sig om mig, jeg skulde vist ikke drikke op hans. Cognak. Hvis han ikke havde noget imod det, kunde jeg jo blive siddende der, hvor jeg sad. Men jeg kunde gærne gaa ogsaa. Pause. Qvisling stirred ubevægelig paa mig. »Hvis du var tilregnelig, saa skulde jeg give dig en under Øret, forstaar du. Men stakkars Mand, du er ikke tilregnelig,« sagde han og gik bort fra mig. »Kanske du tror, at jeg er fuld?« raabte jeg. »Nej, fuld? Nej, du er for en Gangs Skyld mæt.« Jeg blev siddende at tænke over dette, og imens pusled Jon med Cognaken. Nu var han<noinclude><references/></noinclude> 9pcnqham1aamsk3ogzekgfbxqkj1etm 104 143779 334247 333319 2026-09-22T11:58:24Z Øystein Tvede 3938 334247 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> »Nej, dette gaar ikke, Jon Tro,« sagde han. »Folk glor paa dig, de siger, at du er en Nar, som gaar Julebuk i Straahat. Det kan du ikke finde dig i.« Jon rykked atter til. »Hvem siger, at jeg er en Nar?« skreg han og var færdig til at gaa imod hvemsomhelst. Atter lued han op, han gik unødig nær Portlygten paa Katakomberne, forat Folk rigtig skulde se hans Straahat, han tog den af ene og alene forat svinge med den, satte den bag i Nakken og sagde, at han svedte, at det var varmt, og vilde i det hele taget se paa den, som turde glo paa Troagutten. Da Qvisling atter havde bragt ham saa vidt, var det ikke meget vanskeligt at faa ham indi Katakomberne, hvor Jon Tro alligevel lod sin Femkrone springe. Og det viste sig, at Qvisling slet ikke havde spist den ganske Dag, skønt han havde æslet mig et rigeligt Maaltid {{. . .|6}} Saa begyndte en anden Kammerat at fortælle. {{---}}<noinclude><references/></noinclude> q6vogc4wh7huxs8d38ciuskd2u6p6zt 104 143957 334221 333884 2026-09-21T22:20:35Z Øystein Tvede 3938 334221 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>dem hadde ikke hatt tid til å spise frokost. Noen av dem underholdt seg med forsiktig å studere medisinalråd Eschrichs operasjonsbestikk og den kuleformede kloroformflasken i lærhylster, som doktoren for alle tilfelles skyld hadde tatt med seg. Overhoffmarskalk von Bühl zu Bühl, en kraftig mann som svinset omkring med brun parykk, gull-lorgnett og lange gule negler, fortalte noen historier på sin stakkåndete, usammenhengende måte; så satte han seg i en lenestol og gjorde bruk av den vidunderlige evnen han hadde til å sove med åpne øyne — han satt der stiv og strunk med glassaktig blikk, og kunne miste all følelse av rom og tid uten på noen måte å krenke det ærverdige huset. Finans- og jordbruksministeren, doktor von Schröder, hadde en samtale med statsministeren, baron Knobelsdorff, som også var innen- og utenriksminister, samt minister for det storhertugelige hus. Det var en temmelig springende samtale — den begynte med en betraktning om kunst, gikk over til finansielle og økonomiske spørsmål, streifet i temmelig usympatiske vendinger inn på en høyere hoff-funksjonær og tok også fatt på fyrstelige personer. Det gikk slik til at begge herrene ble stående foran et av måleriene i den store festsalen. De holdt hattene sine bak på ryggen, og begge tenkte mer enn de sa. Finansministeren spurte: «Og dette? Hvem er det? Hva forestiller dette? Deres Eksellense er så inne i dette —» «Å, det er ganske overfladisk. Dette forestiller to unge prinser av fyrstehuset som tar imot forleningen av sin onkel, den romerske keiseren. Deres Eksellense ser hvordan begge de unge kneler og høytidelig avlegger cd på keiserens sverd —» «Vakkert, ualminnelig vakkert! For noen farger! Strålende. Se på de henrivende gule lokkene! Og keiseren — han er akkurat slik som vi husker ham fra bøkene! Ja, denne Lindemann fortjener sannelig alle de utmerkelsene han har fått.»<noinclude><references/></noinclude> oyu1gce5d7r5i2hi9zrds6sr3s5nd4t 104 143960 334230 333842 2026-09-21T22:29:58Z Øystein Tvede 3938 334230 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>stelige formuesforvaltningen nettopp av denne romantiske innstillingen. Først og fremst er det ille at fyrstene selv er bønder; formuene deres består av jordeiendommene og innkomstene av det landbruket kaster av seg. I våre dager ― ―» De har ennå ikke kunnet bestemme seg til å bli finans- og industrifolk. Det er beklagelig å se hvor hårdnakket de fremdeles lar seg lede av disse foreldete idéene om troskap og verdighet, for eksempel. Denne troskapen binder jo de fyrstelige eiendommene; det er utenkelig å seige unna noe av dem, om det er aldri så fordelaktig. Å oppta lån for å skaffe penger til forbedringer i jordbruket blir betraktet som utillatelig. Og det er uforenelig med fyrstelig verdighet å benytte seg av handelskonjunkturene. Jeg må virkelig be Dem om unnskyldning fordi jeg står her og sier Dem slike banale sannheter. Men slike mennesker som disse, som i den grad legger vekt på en rent ytre fasade, kan og vil selvsagt ikke holde tritt med det frie initiativ hos mindre halsstarrige og mindre ideelt anlagte forretningsfolk. Nå, sammenlignet med denne negative luksus, hva betyr så en positiv million, som blir ofret for et innfalls skyld, for å bruke Deres Eksellenses eget uttrykk? Om det nå bare ble med denne ene! Men skal vi først holde på denne verdigheten, så drar det jo ustanselig utgifter etter seg. Der har vi slottene og parkene som skal holdes ved like, Hollerbrunn, Monbrillant, Jägerpreis, ikke sant — Eremitagen, Delphinenort, Fasaneriet og alle de andre ― ― jeg glemte Segenhaus og Hadersteinruinene — for ikke å snakke om alle de gamle slottene ― ―. De blir dårlig vedlikeholdt, men dyrt er det ― ―. Og så har vi hoffteatret, kunstgalleriet og biblioteket, som skal ha støtte, og hundre pensjoner som skal utbetales — uten at vi er juridisk forpliktet til det, men igjen av hensyn til troskapen og verdigheten. Og tenk på hvor fyrstelig storhertugen opptrådte ved den siste oversvømmelsen ― ― Men her står jeg jo og holder en hel tale!»<noinclude><references/></noinclude> keehvjd2mkhs0grg6vdoxki0hc8hmoe 0 144015 334185 333972 2026-09-21T21:57:36Z Øystein Tvede 3938 334185 wikitext text/x-wiki <pages index="Mann Hans kongelige høyhet.pdf" from=5 to=320 displayed_from=- displayed_to=- header=1 /> rnd3rfrua1wy3y655rkcf6ou6qeyfhw 104 144024 334222 333814 2026-09-21T22:21:20Z Øystein Tvede 3938 334222 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>hensynsfullhet; det var som om han var fullstendig uvitende om en fjerne, ærbødige, og likevel påtrengende måten folk pleide betrakte Klaus Heinrich på. Første skoledag forholdt han seg taus, og innskrenket seg til å ta elevene i øyesyn. Men senere nærmet han seg prinsen med en smilende og glad frimodighet, en frisk, faderlig kameratslighet som Klaus Heinrich aldri hadde opplevd maken til. Først ble han forvirret; han så forskrekket inn i doktorens grønnbleke ansikt. Men forvirringen smittet på ingen måte over på doktoren; tvert imot ble han bare mere hjertelig, pratsom og liketil, og det varte ikke lenge før Klaus Heinrich smeltet og ga seg over. For i doktor Überbeins vesen lå det ikke noe tarvelig eller noen lyst til å rive ned, ikke engang noen målbevisst trang til å oppdra. Han var ganske enkelt en overlegen mann som hadde vært ute i hardt vær, og på en taktfull og varmhjertet måte ville bringe Klaus Heinrich sin hyllest fordi han matte føre et helt annet liv; det lå både ømhet og anerkjennelse i det, foruten et oppriktig tilbud om kameratskap mellom to så forskjellige mennesker. Han kalte ham et par ganger «Deres Høyhet», deretter «prins», og til slutt ganske enkelt «Klaus Heinrich». Og dermed ble det. Når «fasanene» var ute og red, holdt de to seg foran de andre — doktoren på sin kraftige skimmel til venstre for Klaus Heinrich som red på en adstadig fuks — de travet av sted i sne og vissent løy, gjennom vårbløyte og i sommerhete, langs skogkanten, over markene, gjennom landsbyene, og doktor Überbein fortalte om sitt liv. Raoul Überbein, det klang merkelig, hva? Det var ikke akkurat noen stil over det! Ja, Überbein hadde adoptivforeldrene hans hett; de var et par fattige, halvgamle mennesker — adoptivfaren hadde hatt en liten stilling i en bank. Og navnet hadde han lovlig rett til. Men at han ble kalt Raoul, det hadde vært det eneste hans mor hadde holdt på da hun hadde gitt adoptivfor-<noinclude><references/></noinclude> kjsj3gjqtt8yg3bhtsah0qfwqm7uph8 104 144026 334223 333863 2026-09-21T22:21:49Z Øystein Tvede 3938 334223 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>kurat duftet av blomster, og der var han blitt kjent med en ung mann — flere år eldre enn han selv, men han hadde det omtrent på samme måte, og han var også et ulykkesbarn fra fødselen, for så vidt som han var jøde. Klaus Heinrich kjente ham — ja, en kunne si at han var blitt kjent med ham under ganske intime forhold. Sammet het han, doktor med. Han hadde tilfeldigvis vært til stede på Grimmburg da Klaus Heinrich ble født, og noen år etter hadde han nedsatt seg som barnelege i hovedstaden. Han var altså en venn av Überbein den dag i dag, og de hadde hatt mangen god prat om skjebnens veier. Pokker også, de hadde vært ute i hardt vær, begge to! Hva Überbein angikk, så tenkte han med oppriktig glede tilbake på den tiden han hadde vært folkeskolelærer. Han hadde ikke bare innskrenket seg til undervisningen i timene, han hadde hatt moro av å bli mer personlig kjent med de små røverne og få en titt inn i hjemmene og det ikke alltid så idylliske familielivet; det var ofte godt til å få forstand av. Og det skal være sikkert, at hadde han ikke visst noe om livets skyggeside før, så hadde han rikelig anledning til det da. Men for øvrig hadde han ikke holdt opp med å arbeide for seg selv, han hadde gitt privatundervisning til tykke rikmannsbarn og spent livremmen enda mer inn for å kunne kjøpe seg bøker — hadde brukt de stille nattetimene til å studere. Og en dag hadde han da tatt eksamen med utmerkelse og var gått over til latinskolen. Egentlig hadde det gjort ham vondt å si farvel til de små røverne sine; men slik var det nå gått. Og så hadde det laget seg slik at han var blitt utpekt til hjelpelærer på Fasaneriet, selv om han var et ulykkesbarn fra fødselen ― ― Alt dette fortalte doktor Überbein, og Klaus Heinrich ble varm om hjertet mens han hørte på. Han kjente også den samme ringeakten for dem som ikke behøvde å gjøre annet enn å tenne seg en sigar om morgenen. Han kjente både<noinclude><references/></noinclude> cffirkorjfyioxjv9fuid8lof1ztqa9 104 144049 334231 334039 2026-09-21T22:31:10Z Øystein Tvede 3938 334231 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fredsstilt streben etter idealet, som til slutt hadde utviklet en virkelig kunstferdighet. Han barberte ikke som hvem som helst, helst han slo seg ikke til ro med at ingen skjeggstubber ble stående igjen, han barberte slik at hver skygge, hver antydning ble utslettet, og uten å gjøre huden sår fikk han den til å bli helt glatt og myk igjen. Han klippet håret på Klaus Heinrich i nøyaktig rett vinkel over ørene og ordnet det så omhyggelig som det etter hans mening var nødvendig for en slik høytidelighet. Han laget skillen slik at den begynte over venstre øye og løp på skrå bort til hvirvelen, så ikke et eneste hårstrå kom på gal side; på høyre side børstet han håret opp til en fast valk over pannen, så fast at ingen hatt eller hjelm kunne ødelegge den. Så presset Klaus Heinrich seg med hans hjelp møysommelig inn i livgrenaderenes løytnantsuniform; den høye, galonerte kragen og stive ryggen fikk ham til åse veldig stram ut; han pyntet seg med husordenens sitrongule band og gullkjeden som hørte til, og så bega han seg ned i billedgalleriet, der den nærmeste familie og en del slektninger ventet på ham. Medlemmene av hoffet var i riddersalen ved siden av; og der la Johann Albrecht selv den røde kappen over skuldrene på sin sønn. Herr von Bühl zu Bühl hadde ordnet den høytidelige prosesjonen som toget fra riddersalen inn i tronsalen. Den hadde kostet ham ikke så lite hodebry. Sammensetningen av hoffet gjorde det vanskelig å få i stand en virkningsfull rekkefølge, og særlig beklaget herr von Bühl seg over mangelen på høyere hoffembetsmenn; den var høyst følelig ved slike anledninger. Herr von Bühl var nylig også blitt overhoffstallmester, og han følte seg alle sine embeter voksen. Men han spurte alle og enhver hvor han skulle få en verdig fortropp fra, ettersom de høyeste hoffembetene bare var representert av overhoffjegermester von Stieglitz, og intendanten for de storhertugelige teatrene, en general som led sterkt av podagra.<noinclude><references/></noinclude> o36quct6pee9nqpjyxb80xui3ge1pct 104 144080 334238 333957 2026-09-21T22:54:18Z Øystein Tvede 3938 334238 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>skjellige foretagender, Klaus Heinrich. Og alle disse forretningene, de er jo så nye ennå, de skal vokse seg store etter hvert, som Philipp sier, så det blir vel først etterkommerne våre som riktig får godt av dem. Men det går framover, så meget er sikkert, og jeg holder orden i regnskapene ― ―.» «Ja, det gjør du, Ditlind. Orden holder du!» «— — holder orden og skriver opp alt og passer på tjenerne; og selv med all den representasjonen som vi er nødt til, kan vi likevel legge til side en god del hvert år, til barna. Og min snille Philipp ― ―. Jeg skulle hilse deg så meget fra ham, Klaus Heinrich, det glemte jeg å si — han var så lei fordi han ikke kunne være her i dag ― ―. Vi er nettopp kommet fra Hohenried, og så skal han av sted igjen, på forretningsreise, se til godsene sine ― ― han er jo liten og ikke så sterk, men når han begynner å snakke om toryen og sagbrukene sine, da blomstrer han opp, og han sier selv at han er blitt meget friskere etterat han fikk det så travelt ― ―.» «Sier han det?» spurte Klaus Heinrich; det kom et sørgmodig uttrykk i øynene hans, mens han så over blomster bordet og bort mot det lyse vinduet. «Ja, jeg kan godt tenke meg at det på en måte må virke ansporende å ha så meget å gjøre. Hjemme hos meg i parken er nå plenene slått for annen gang i år, og jeg synes det er morsomt å se på alle høystakkene som står der med stangen stikkende opp i midten; det ser ut som en liten indianerlandsby; og nå skal Schulenburg seige det. Men det kan selvsagt ikke sammenlignes ― ―.» «Å, du!» sa Ditlind og trykket haken mot brystet. «Det er jo noe helt annet med deg, Klaus Heinrich! Nærmeste arving til tronen etter Albrecht. Du er da sannelig bestemt til andre ting. Bevare meg vel! Vær du glad at du er så avholdt —.» De ble sittende tause en stund. «Og du, Ditlind,» sa han, «jeg tar vel ikke feil i at du har det godt, ja, bedre enn før.<noinclude><references/></noinclude> jqa271l1eszc4ecujxdcrna5u5bnhmz 104 144102 334186 333990 2026-09-21T21:58:06Z Øystein Tvede 3938 334186 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> {{c|{{stor|{{sp|DET HØYE KALL}}}}}} Her følger Klaus Heinrichs liv og virksomhet, skildret i all sin eiendommelighet. Han steg ut av vognen sin et eller annet sted, gikk med kappen over skuldrene gjennom en jublende menneskemasse over et fortau som var dekket med en rød løper, gjennom en port med laurbærtrær på begge sider og med baldakin over, opp av en trapp der tjenerne sto to og to på begge sider med kandelabre i hendene ― ―. Han gikk etter et eller annet festmåltid, prydet med ordener helt ned til midjen, med majors epåletter på de smale skuldrene og ledsaget av sitt følge, gjennom den gotiske korridoren i et rådhus. To tjenere ilte foran ham og åpnet ivrig et vindu som var så gammelt at det sto og klirret med de små, blyinnfattete rutene. For nede på det lille torget sto en tettpakket menneskemasse, en skrå flate av oppadvendte ansikter, som fikk et flakkende, rødlig skjær over seg av mange fakler. De ropte og sang, og han sto i det åpne vinduet og bukket, lot seg hylle en liten stund og hilste takkende ― ―. Hans liv var uten noen riktig hverdag og uten ordentlig virkelighet, det var sammensatt av bare store og høytidelige øyeblikk. Hvor han kom, ble det feiring og fest, da forherliget folket seg selv i fest, da fikk det grå hverdagslivet poesiens glans over seg. Tiggeren ble den jevne mann, sjappene ble fredelige, små hytter, skitne gateunger ble pene små piker og gutter i søndagspuss, med vannkjemmet hår, og vers på leppen, og den gretne borgeren fikk flosshatt og bonjour og ble hensatt i rørelse over seg selv og sitt verd. Men ikke bare han<noinclude><references/></noinclude> i17te7a1xvht017wn55ojs6zwjqtmwr 104 144103 334187 333991 2026-09-21T21:58:25Z Øystein Tvede 3938 334187 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>selv, Klaus Heinrich, så verden i et slikt skjær, men verden så seg selv slik, der hvor Klaus Heinrich var. Et forunderlig preg av uvirkelighet la over de stedene han besøkte, en falsk og høystemt forkledning av virkeligheten, av papp og forgylt tre, av girlander, kulørte lykter, draperier og faner, som var tryllet fram for en vakker stund; og selv sto han midt i dette prangende skuespillet på et teppe som dekket den nakne jorden, mellom stenger som var malt i to farger og omvunnet med girlander; han sto med hælene slått sammen, ombølget av duften av ferniss og granbar og trykket smilende den venstre hånden mot hoften. Han la ned grunnstenen til et nytt rådhus. Borgerne hadde ved forskjellige finanstransaksjoner skaffet den summen som trengtes, og en dyktig arkitekt fra hovcdstaden hadde fått i oppdrag å tegne rådhuset. Men Klaus Heinrich foretok grunnstensnedleggelsen. Under jubel fra befolkningen kjørte han hen foran den prektige barakken som var reist på byggetomten, steg med lette, beherskete bevegelser ut av den åpne vognen og ned på jorden, som var dekket med fin, gul sand; så gikk han ganske alene bort til de offisielle herrene som sto i kjole og hvitt og ventet på ham ved inngangen. Han ble forestilt for arkitekten, og mens publikum stirret på ham og de nærmeste sto med et stivt smil på ansiktet, snakket han i fem minutter med arkitekten om fordelene ved de forskjellige stilartene i arkitekturen; så snudde han seg med en liten bevegelse som han under hele samtalen hadde forberedt seg på, og lot seg føre over løpere og trappetrinn til lenestolen som sto ytterst på den midterste tribunen. Der satt han, med ordenskjede og stjerne, den ene foten litt foran den andre, de hvitbehanskete hendene foldet over sabelfestet, og hjelmen på jorden ved siden av seg, synlig fra alle kanter, og hørte med et oppmerksomt uttrykk på borgermesterens tale. Da så turen kom til ham, reiste han seg, steg tilsynelatende uanfektet og<noinclude><references/></noinclude> ly8pc4wdtzoul5j7nnrx5poz0aezyau 104 144114 334204 334003 2026-09-21T22:09:07Z Øystein Tvede 3938 334204 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>het, ja irritasjon, som om de ikke lenger klarte å puste fritt når han var i nærheten, og det bedrøvet ham, uten at han visste hvordan han skulle rette på det. Han hadde overhodet ingenting å gjøre til hverdags; det var viktig og betydningsfullt for ham om det lyktes for ham å gi en hilsen, si et vennlig ord eller gjøre en velvillig og likevel verdig håndbevegelse. En dag kom han i lue og kappe tilbake fra en ridetur; han red langsomt på Florian, den brune hesten sin, gjennom bjørkealleen som førte forbi noen ubebodde marker og opp til slottet; foran ham gikk en dårlig kledd ung mann med skinnlue og en komisk hårtufs i nakken, for korte ermer og bukser og noen enorme føtter som han satte inntilbens. Han var kanskje elev på realskolen, eller noe slikt, for han hadde et tegnebrett under armen, og på det var det med tegnestifter satt fast en stor tegning med et virvar av streker i rødt og svart blekk, en projeksjonstegning kanskje. Klaus Heinrich lot lenge hesten gå i skritt bak den unge mannen, og så grundig på den røde og svarte tegningen. — Av og til syntes han det måtte være deilig å ha et ordentlig etternavn — hete doktor Fischer, for eksempel og ha et skikkelig yrke. Han representerte ved festene ved hoffet, det store og det lille ballet, middagen og konsertene. Ettersom det var skikk og bruk, dro han også på hoffjakt om høsten, sammen med sine rødhårete fettere, selv om han hadde vanskelig for å skyte på grunn av den venstre armen sin. Ofte kunne en se ham i hoffteatret om kvelden, i den brede losjen som var kledd med rødt; der satt han mellom de to kvinnelige skulpturene med de korslagte hendene og de tomme, strenge ansiktene. For han var glad i å gå i teatret og se på skuespillerne, legge merke til hvordan de gikk opp i spillet, gikk ut og inn, og gjennomførte rollene. For det meste syntes han at de spilte dårlig, de brukte for grove virkemidler og var uten<noinclude><references/></noinclude> lojma6llfvsbow7t6c575fb0xwdgy9r 104 144115 334205 334004 2026-09-21T22:09:41Z Øystein Tvede 3938 334205 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>sans for det enkle og naturlige. For øvrig var han tilbøyelig til å foretrekke jevne og folkelige scener framfor mer høytidelige. Ved operetteteatret i hovedstaden var det en subrett som het Mizzi Meyer, og som i avisene og blant publikum aldri ble kalt annet enn «vår» Meyer, og var fantastisk populær hos høy og lav. Hun var ikke vakker, ikke pen engang, sang med hes stemme og hadde i det hele tatt ikke noe særlig talent. Likevel var det nok at hun viste seg på scenen, så brøt det løs en storm av begeistring, applaus og jubelrop. For denne blonde og undersetsige unge kvinnen med sine blå øyne og sin brede, litt høytsittende kinnben, sitt sunne, muntre og stundom litt sentimentale vesen, var av folkets eget kjøtt og blod. Når hun sto på scenen rett mot publikum, pyntet, sminket og med lyset på seg fra alle sider, var hun faktisk et forklaret bilde av folket selv — ja, folket klappet for seg selv når de klappet for henne, og det alene forklarte Mizzi Meyers makt over publikum. — Sammen med herr von Braunbart-Schellendorf gikk Klaus Heinrich ofte i operetteteatret når Mizzi Meyer sang, og klappet ivrig med de andre. En dag hadde han en samtale som på den ene side ga ham atskillig å tenke på, men på den annen side ble litt av en skuffelse for ham. Samtalen med herr Martini, Axel Martini selv, som hadde skrevet de to diktsamlingene «Evoë» og «Det hellige liv», som begge hadde fått en glimrende omtale. At Klaus Heinrich og herr Martini møttes, gikk slik for seg. I hovedstaden bodde en formuende gammel herre, en forhenværende regjeringsråd, som hadde trukket seg tilbake til privatlivets fred, og viet sin tid til å støtte og fremme forskjellig slags kunst, især diktekunsten. Det var ham som hadde innstiftet den såkalte «maiturneringen» — en dikterkonkurranse som ble holdt hver vår, og som regjeringsråden oppmuntret til ved å sende rundskrivelser til landets mannlige og kvinnelige diktere. Det ble satt opp priser for det fi-<noinclude><references/></noinclude> 286hlrxanwrmu8jcuwczrv9jisnsx0s 104 144129 334216 334018 2026-09-21T22:17:07Z Øystein Tvede 3938 334216 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>forretninger å gjøre, hadde bestemt seg til å nyte ferien grundig, og utelukkende pleie sin helse — eller sin sykdom — på denne Europa-reisen. Journalisten fra «Ilbudet» hadde skyndt seg å bli kjent med sine to amerikanske kolleger, og han visste å fortelle at Spoelmann hadde en pålitelig mann, en såkalt ''chief manager'', til å vareta sine interesser i Amerika. Videre fortalte han at yachten hans, et staselig fartøy, ventet på sin store herre i Venedig, dit han aktet å reise når han var ferdig med kuren her. Han kunne også stille en del av folks vitebegjær ved å fortelle om den eventyriige opprinnelsen til Spoelmanns enorme rikdommer, om den aller første lille begynnelsen borte i Victoria, dit hans far var kommet fra en eller annen tysk kontorpult, bare utstyrt med en hakke, en spade og en tinntallerken. Til å begynne med hadde han vært daglønt arbeider hos en gullgraver, og strevde i sitt ansikts svette. Og så var lykken kommet til ham. Det var en mann der som eide en liten gruve, men han var blitt så utfattig at han ikke engang hadde kunnet kjøpe seg noen tomater og et stykke tørt brød til middag, og i fortvilelse solgte han gruven sin. Spoelmann den eldre hadde kjøpt den, hadde satt alt på ett kort, og for alle sine sparepenger, som var fem pund sterling, kjøpt dette lille feltet som ble kalt «paradisfeltet» — det var bare førti kvadratfot. Og et par dager etter hadde han funnet en klump rent gull, halvannen håndsbredd under jorden, «paradisklumpen», som veide 980 unser og var verd fem tusen pund ― ―. Det hadde vært begynnelsen, fortake «Ilbudet». For de pengene han fikk for dette funnet, hadde Spoelmann reist til Bolivia i Sydamerika, og hadde fortsatt å hente det gule metallet opp av jordens skjød, som gullgraver, amalgam-mølleeier og gruve-entreprenør. Der hadde også Spoelmann den eldre giftet seg — og «Ilbudet» antydet at det var skjedd på tross av herskende fordommer. Men på den måten hadde han for-<noinclude><references/></noinclude> e0j234nkw0m410dbbk2dqwy79jufqvh 334224 334216 2026-09-21T22:22:25Z Øystein Tvede 3938 334224 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>forretninger å gjøre, hadde bestemt seg til å nyte ferien grundig, og utelukkende pleie sin helse — eller sin sykdom — på denne Europa-reisen. Journalisten fra «Ilbudet» hadde skyndt seg å bli kjent med sine to amerikanske kolleger, og han visste å fortelle at Spoelmann hadde en pålitelig mann, en såkalt ''chief manager'', til å vareta sine interesser i Amerika. Videre fortalte han at yachten hans, et staselig fartøy, ventet på sin store herre i Venedig, dit han aktet å reise når han var ferdig med kuren her. Han kunne også stille en del av folks vitebegjær ved å fortelle om den eventyriige opprinnelsen til Spoelmanns enorme rikdommer, om den aller første lille begynnelsen borte i Victoria, dit hans far var kommet fra en eller annen tysk kontorpult, bare utstyrt med en hakke, en spade og en tinntallerken. Til å begynne med hadde han vært daglønt arbeider hos en gullgraver, og strevde i sitt ansikts svette. Og så var lykken kommet til ham. Det var en mann der som eide en liten gruve, men han var blitt så utfattig at han ikke engang hadde kunnet kjøpe seg noen tomater og et stykke tørt brød til middag, og i fortvilelse solgte han gruven sin. Spoelmann den eldre hadde kjøpt den, hadde satt alt på ett kort, og for alle sine sparepenger, som var fem pund sterling, kjøpt dette lille feltet som ble kalt «paradisfeltet» — det var bare førti kvadratfot. Og et par dager etter hadde han funnet en klump rent gull, halvannen håndsbredd under jorden, «paradisklumpen», som veide 980 unser og var verd fem tusen pund ― ―. Det hadde vært begynnelsen, fortalte «Ilbudet». For de pengene han fikk for dette funnet, hadde Spoelmann reist til Bolivia i Sydamerika, og hadde fortsatt å hente det gule metallet opp av jordens skjød, som gullgraver, amalgam-mølleeier og gruve-entreprenør. Der hadde også Spoelmann den eldre giftet seg — og «Ilbudet» antydet at det var skjedd på tross av herskende fordommer. Men på den måten hadde han for-<noinclude><references/></noinclude> 2druxc7mgogqnsfuigeibdckwb4a5b2 104 144134 334239 334044 2026-09-21T22:54:43Z Øystein Tvede 3938 334239 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>for seg i kasernen. Gud vet hvordan det hang sammen med dette. Mange mente at grevinnen ikke kunne være riktig vel bevart. Iallfall ble det ikke tid til å komme til bunns i saken, for i en-to-tre var de seks ukene gått, og milliardæren Samuel N. Spoelmann reiste sin vei. Han reiste sin vei etterat han hadde latt professor von Lindemann male ham; han forærte det kostelige maleriet til hotelleieren på «Quellenhof» som et minne, og reiste med datteren, grevinne Löwenjoul og doktor Watercloose, med Perceval, ridesykkelen og alt tjenerskapet. De tok et ekstratog sørover, for å tilbringe vinteren ved Rivieraen, dit de to amerikanske journalistene var reist i forveien, og så skulle han reise hjem til Amerika. Eventyret var slutt. «Ilbudet» sendte ham et varmt farvel, og uttrykte ønsket om at kuren måtte ha gjort ham godt. Med dette så det ut til at det underlige lille mellomspillet var ferdig. Hverdagen satte inn igjen. Folk begynte å glemme herr Spoelmann. Vinteren gikk. Hennes Storhertugelige Høyhet fyrstinnen zu Ried-Hohenried, nedkom med en datter. Våren kom, og Hans Kongelige Høyhet storhertug Albrecht reiste til Hollerbrunn, som han pleide. Men da dukket et rykte opp blant publikum og i pressen, som fornuftige mennesker først bare trakk på skuldrene av, men som etter hvert tok form, ble mer detaljert, og endelig ble drøftet overalt som absolutt pålitelig. Hva var det som var på ferde? — Et av de storhertugelige slottene skulle selges! — Tøv! — Hva for et slott? — Delphinenort. Slottet Delphinenort, i den nordligste delen av byparken. — Det var det rene oppspinn. Solgt? Til hvem? — Til Spoelmann. — Latterlig. Hva skulle han med det? — Pusse det opp og bo der. — Så. Meget enkelt. Men kanskje landdagen skulle ha et ord med i laget? — Landdagen hadde ingenting med det å gjøre. Hadde staten kanskje noen plikt til å underholde Delphinenort? Da hadde det vakre slottet<noinclude><references/></noinclude> g0xuhfwxokw72oqd9lt5tl02v9td4ts 104 144137 334188 334047 2026-09-21T21:59:02Z Øystein Tvede 3938 334188 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fordi de ikke syntes det var forenlig med familiens verdighet. «Folk kommer til a misforstå deg, Albrecht!» hadde Ditlind sagt. «De kommer til å tro at du ikke har følelsen av din egen verdighet, men det er ikke riktig, for du har tvert imot for meget av det, for du er så stolt, Albrecht, at det er deg aldeles likegyldig altsammen. Men jeg sier nei. Jeg har ikke lyst til at fuglen Rok skal bo i et av dine slott, det passer seg ikke, og det kan være nok at han har en livlege og la beslag på fyrstesuiten på «Quellenhof». Avisene kommer alltid med dette at han er et skatteobjekt, men i mine øyne er han et subjekt og ingenting annet. Hva mener du, Klaus Heinrich?» Men Klaus Heinrich stemte for salget. For det første fikk da Albrecht sentraloppvarming, og for det andre var ikke Spoelmann en hvilken som helst person; han var ikke såpekoker Unschlitt, han var et unntagelsesmenneske, og det var ingen skam å overlate ham Delphinenort. Til slutt hadde Albrecht uten å se opp erklært at hele familierådet i grunnen bare var «apekattstreker». Folket hadde for lengst vist hva det ønsket, hans ministre presset på for å drive salget igjennom, og for ham selv var det ingenting annet å gjøre enn å gå på jernbanestasjonen og vinke ennå en gang. Familierådet var trådt sammen om våren. Fra nå av ble det fart i forhandlingene mellom Spoelmann og overhoffmarskalk von Bühl zu Bühl, og det var fremdeles tidlig på sommeren da slottet Delphinenort med park og sidebygninger var herr Spoelmanns rettmessige eiendom. Nå ble det et liv og en travelhet i og utenfor slottet som hver dag lokket atskillige mennesker bort i den nordlige delen av byparken. Delphinenort ble pusset opp og innvendig delvis ombygd, med et kolossalt oppbud av arbeidskraft. For fort, fort måtte det gå, Spoelmann ville det slik, og han hadde satt en frist på ikke fullt fem måneder, så skulle alt være ferdig til at han kunne rykke inn. Så vokste det lynsnart opp<noinclude><references/></noinclude> rwxwljzunqijxgpbz1qlo4tmber8r6r 334217 334188 2026-09-21T22:17:40Z Øystein Tvede 3938 334217 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fordi de ikke syntes det var forenlig med familiens verdighet. «Folk kommer til å misforstå deg, Albrecht!» hadde Ditlind sagt. «De kommer til å tro at du ikke har følelsen av din egen verdighet, men det er ikke riktig, for du har tvert imot for meget av det, for du er så stolt, Albrecht, at det er deg aldeles likegyldig altsammen. Men jeg sier nei. Jeg har ikke lyst til at fuglen Rok skal bo i et av dine slott, det passer seg ikke, og det kan være nok at han har en livlege og la beslag på fyrstesuiten på «Quellenhof». Avisene kommer alltid med dette at han er et skatteobjekt, men i mine øyne er han et subjekt og ingenting annet. Hva mener du, Klaus Heinrich?» Men Klaus Heinrich stemte for salget. For det første fikk da Albrecht sentraloppvarming, og for det andre var ikke Spoelmann en hvilken som helst person; han var ikke såpekoker Unschlitt, han var et unntagelsesmenneske, og det var ingen skam å overlate ham Delphinenort. Til slutt hadde Albrecht uten å se opp erklært at hele familierådet i grunnen bare var «apekattstreker». Folket hadde for lengst vist hva det ønsket, hans ministre presset på for å drive salget igjennom, og for ham selv var det ingenting annet å gjøre enn å gå på jernbanestasjonen og vinke ennå en gang. Familierådet var trådt sammen om våren. Fra nå av ble det fart i forhandlingene mellom Spoelmann og overhoffmarskalk von Bühl zu Bühl, og det var fremdeles tidlig på sommeren da slottet Delphinenort med park og sidebygninger var herr Spoelmanns rettmessige eiendom. Nå ble det et liv og en travelhet i og utenfor slottet som hver dag lokket atskillige mennesker bort i den nordlige delen av byparken. Delphinenort ble pusset opp og innvendig delvis ombygd, med et kolossalt oppbud av arbeidskraft. For fort, fort måtte det gå, Spoelmann ville det slik, og han hadde satt en frist på ikke fullt fem måneder, så skulle alt være ferdig til at han kunne rykke inn. Så vokste det lynsnart opp<noinclude><references/></noinclude> gw2gkvbtxo6mxm5kje4vglkeoxmd48u 104 144139 334206 334049 2026-09-21T22:10:29Z Øystein Tvede 3938 334206 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>folks interesse betraktelig større enn året i forveien, og sikkert er det at da herr Spoelmann i sin velkjente gulgrønne frakk og med hatten langt ned i pannen kom ut av salongvognen sin, lød det høye hurrarop fra mengden — noe som forresten nærmest så ut til å ergre herr Spoelmann, og som livlegen hans takket for ved å dra munnen ut til et bredt smil, mens han lukket øynene. Da frøken Spoelmann steg ut, ble det også ropt hurra, og noen spøkefugler ropte tilmed hurra da Percy, dirrende, steilende og aldeles fra seg av villskap også viste seg på perrongen. Foruten legen og grevinne Löwenjoul var det enda to ukjente personer i følget, to glattbarberte herrer med besluttsomme fjes og påfallende vide frakker. Det var herr Spoelmanns sekretærer, herrene Phlebs og Slippers, fortalte «Ilbudet» etterpå. Delphinenort var på langt nær ferdig, og Spoelmanns tok inn på «Residenshotellet», der en stor, tykkfallen og verdig mann i svart, Spoelmanns hovmester eller ''butler'', som var reist i forveien, hadde sørget for værelser til dem og egenhendig hadde stilt opp ridesykkelen. Hver dag, mens frøken Imma gikk og spaserte med sin grevinne og Percy, eller besøkte veldedighetsanstalter, holdt herr Spoelmann til i det nye huset sitt for å se på arbeidet og ordne med forskjellige ting. Og da året nærmet seg slutten, like etterat den første snøen var fait, da ble det virkelighet, da flyttet Spoelmanns inn i slottet Delphinenort. To automobiler som nettopp var kommet til byen — praktfulle kjøretøyer på Gud vet hvor mange hestekrefter, som suste av sted med en dempet dur — førte de seks menneskene — for i den bakerste satt Phlebs og Slippers — gjennom byparken på noen minutter. De ble styrt av sjåfører i lærfrakker, og ved siden av dem satt lakeier i snøhvite pelskrager og med korslagte armer. Da vognen suste gjennom den prektige kastanjealléen som førte opp til slottet, da hang det smågutter i alle de fire lyktestolpene som sto ved<noinclude><references/></noinclude> m5cy9zxsf8v026myun1eesgtibuimlz 104 144148 334218 334058 2026-09-21T22:18:07Z Øystein Tvede 3938 334218 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>var det en bestemt replikk som fikk meg til å tenke på Dem og spørre meg selv om De egentlig hadde så helt rett i alt det De sa ― ―.» «Hør nå her, Klaus Heinrich, hvis jeg ikke tar feil, så har jeg en gang før fått Deres Kongelige Høyhet til å komme til besinnelse, så å si ved å dra Dem i ørene —.» «Det var noe helt annet, doktor Überbein! Gid De ville forstå at det var noe annet og noe helt annerledes! Det var på «Bürgergarten», men det ligger jo så langt tilbaketog jeg føler ingen trang til slikt lenger. For hun er jo selv ― ―. De vet jo at De før mange ganger har forklart meg hva De mener med «høyhet» og at høyheten er noe rørende, som en må nærme seg med ømhet og medlidenhet. Synes De ikke at hun som vi snakker om også er rørende, og at en må kjenne ømhet og medlidenhet for henne?» «Kanskje,» sa doktor Überbein. «Kanskje.» «De har selv ofte sagt at vi ikke må fornekte unntagelsestilfellene, det ville være feigt og uforstående. Synes De ikke at hun som vi snakker om også er et unntagelsestilfelle?» Doktor Überbein svarte ikke. «Og nå,» sa han plutselig med skarp gjennomtrengende stemme, «skulle kanskje jeg hjelpe til med å få et riktig hverdagstilfelle ut av to slike unntagelsestilfelle?» Da han hadde sagt det, gikk han. Han sa at han måtte tilbake til sitt arbeid — han la særlig ettertrykk på ordet «arbeid» — og trakk seg tilbake på en ualminnelig stiv og seremoniell måte. Klaus Heinrich så ham ikke på en ti-tolv dager. Han ba ham til lunsj en dag, men doktor Überbein ba om nådigst å bli unnskyldt. Arbeid som det hastet med, tok all hans tid. Til slutt kom han av seg selv. Han var opprømt, men så forresten grønnere ut i ansiktet enn noensinne. Han<noinclude><references/></noinclude> l0cufntcm88xr9fyhy4szro9xqc6ww8 104 144151 334219 334061 2026-09-21T22:19:15Z Øystein Tvede 3938 334219 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fra et par senger som ikke var i bruk, og syklene som tilhørte legene. I kontoret ved siden av var det foruten skrivebordet og stumtjeneren med de hvite legefrakkene, også et slags spebarnsbord med voksduksputer, et operasjonsbord, et skap med forskjellige slags næringsmidler og en barnevekt. Klaus Heinrich ble lenge stående ved skapet og forhørte seg om sammensetningen av de forskjellige preparatene. Doktor Sammet tenkte ved seg selv at skulle omvisningen fortsette med samme grundighet, ville sørgelig meget tid gå bort. Plutselig hørte de spetakkel utenfor. En automobil kom tutende rundt hjørnet og bremset foran huset. De hørte helt tydelig noen barn rope hurra. Klaus Heinrich så ikke ut til å hefte seg ved det. Han var dypt interessert i en boks melkesukker, som det ikke var noe som helst merkverdig ved. «Det later til at det kommer besøk,» sa han. «Å, javisst, De sa jo at De ventet noen. Skal vi gå videre?» De gikk ut i melkekjøkkenet, det store flisebelagte rommet, der all melkeblandingen foregikk og hvor nysilt melk, skummet melk, og kjernemelk ble oppbevart. Dagens rasjoner sto i små flasker på hvite, renskurte bord. En syrlig lukt hang i luften. Klaus Heinrich viste stor interesse for dette rommet også. Han gikk så langt som til å smake på kjernemelken, og syntes at den var deilig. Det var ikke rart at barna trivdes, mente han, når de fikk slik melk. I dette øyeblikk gikk døren opp, og frøken Spoelmann kom inn mellom oversøster og grevinne Lowenjoul, og med de tre diakonissene i hælene. I dag hadde hun jakke, lue og muffe av den herligste sobel, og muffen hang i en gullkjede med gnistrende edelstener i. Det svarte, glatte håret hadde en tilbøyelighet til å falle fram i pannen på henne. Hun kastet et blikk rundt i værelset — øynene hennes var virkelig unaturlig store til det lille ansiktet, de ga hele ansiktet preg, akkurat som hos en liten<noinclude><references/></noinclude> h5if81me8dp9eojb2h02xbknj1c8leq 334228 334219 2026-09-21T22:26:44Z Øystein Tvede 3938 334228 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fra et par senger som ikke var i bruk, og syklene som tilhørte legene. I kontoret ved siden av var det foruten skrivebordet og stumtjeneren med de hvite legefrakkene, også et slags spebarnsbord med voksduksputer, et operasjonsbord, et skap med forskjellige slags næringsmidler og en barnevekt. Klaus Heinrich ble lenge stående ved skapet og forhørte seg om sammensetningen av de forskjellige preparatene. Doktor Sammet tenkte ved seg selv at skulle omvisningen fortsette med samme grundighet, ville sørgelig meget tid gå bort. Plutselig hørte de spetakkel utenfor. En automobil kom tutende rundt hjørnet og bremset foran huset. De hørte helt tydelig noen barn rope hurra. Klaus Heinrich så ikke ut til å hefte seg ved det. Han var dypt interessert i en boks melkesukker, som det ikke var noe som helst merkverdig ved. «Det later til at det kommer besøk,» sa han. «Å, javisst, De sa jo at De ventet noen. Skal vi gå videre?» De gikk ut i melkekjøkkenet, det store flisebelagte rommet, der all melkeblandingen foregikk og hvor nysilt melk, skummet melk, og kjernemelk ble oppbevart. Dagens rasjoner sto i små flasker på hvite, renskurte bord. En syrlig lukt hang i luften. Klaus Heinrich viste stor interesse for dette rommet også. Han gikk så langt som til å smake på kjernemelken, og syntes at den var deilig. Det var ikke rart at barna trivdes, mente han, når de fikk slik melk. I dette øyeblikk gikk døren opp, og frøken Spoelmann kom inn mellom oversøster og grevinne Löwenjoul, og med de tre diakonissene i hælene. I dag hadde hun jakke, lue og muffe av den herligste sobel, og muffen hang i en gullkjede med gnistrende edelstener i. Det svarte, glatte håret hadde en tilbøyelighet til å falle fram i pannen på henne. Hun kastet et blikk rundt i værelset — øynene hennes var virkelig unaturlig store til det lille ansiktet, de ga hele ansiktet preg, akkurat som hos en liten<noinclude><references/></noinclude> djibuq3gwydsn1rykgcgc3xdmsx2gu2 104 144153 334229 334063 2026-09-21T22:27:33Z Øystein Tvede 3938 334229 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>gutteaktig ynde avleverte et lite hoff-kniks, uten å ta de svære stjerneøynene fra ansiktet hans. Han sa noe svært originalt, nemlig: «De avlegger altså også hospitalet et besøk, nådige frøken?» Og like raskt som før, med trutende munn og det lille hovmodige kastet med hodet, svarte hun med den underlige, sprø stemmen: «Det lar seg jo ikke nekte at meget taler for en slik formodning.» Uvilkårlig løftet herr von Braunbart hånden med en avvergende bevegelse. Doktor Sammet stirret taus på urkjeden sin, og en av de unge legene snøftet kort, på en svært upassende måte. Nå var det Klaus Heinrichs tur til å se brydd ut. Han sa: «Naturligvis — så kan jeg altså gå rundt og se på anstalten, sammen med frøkenen ― ―. Herr kaptein von Braunbart, min adjutant,» la han hastig til. «Grevinne Löwenjoul,» sa frøken Spoelmann på sin side. Grevinnen gjorde en fornem bøyning, satte opp et gåtefullt smil og fikk noe unnvikende i blikket som hadde noe merkelig forlokkende ved seg. Men da hun rettet seg opp igjen og festet det underlig åndsfraværende blikket på Klaus Heinrich, som sto i stram givakt foran henne, da døde smilet bort på ansiktet hennes, det kom et uttrykk av skuffelse og gremmelse over trekkene, og plutselig var det som om det lynte en stråle av hat ut av de litt utstående grå øynene — —. Det varte bare et sekund. Klaus Heinrich hadde ikke tid til å feste seg mer ved det og glemte det med en gang. De to unge legene ble forestilt for Imma Spoelmann. Og så foreslo Klaus Heinrich at omvisningen skulle fortsette. De gikk opp i annen etasje, Klaus Heinrich og Imma Spoelmann først, så doktor Sammet, grevinne Löwenjoul med herr von Braunbart og til slutt de to unge legene. Her var de større barna — inntil fjorten år. En gang med linnet-<noinclude><references/></noinclude> 26qtif30mhfsbl1n0wez1h0fabpwhiv 104 144154 334225 334064 2026-09-21T22:22:56Z Øystein Tvede 3938 334225 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>skap skilte gutte- og pikeavdelingen. De syke barna lå i hvite sprinkelsenger med et navneskilt ved hodegjerdet, og en tabell med feber- og vektkurve ved fotenden. De ble vartet opp av søstre med hvite kapper, og det var rent og ordentlig alle steder. Rommet gjenlød av hoste, mens Klaus Heinrich og Imma gikk mellom rekkene av senger. Av høflighet gikk han på venstre side av henne og smilte som han pleide gjøre når han mønstret rekker av soldater, turnere eller hva det kunne være. Men hver gang han snudde hodet til høyre, merket han at Imma Spoelmann så på ham — han møtte de store, svarte øynene som var rettet på ham med et prøvende og alvorlig, spørrende uttrykk. Det var så merkelig; Klaus Heinrich trodde aldri han hadde opplevd noe så merkelig som den måten hun gikk og betraktet ham på; med de store øynene sine, ganske uanfektet og usjenert, og uten å ta det fjerneste hensyn til hva han selv eller de andre måtte synes om det. Da doktor Sammet ble stående ved en seng og forklarte hvorfor den lille piken som hadde brukket benet og lå med det i gips, måtte ha det heist opp i loddrett stilling, så hørte frøken Spoelmann oppmerksomt etter, det var lett å se; men likevel så hun ikke på ham som snakket, men øynene hennes gikk fram og tilbake mellom Klaus Heinrich og barnet som lå der så stille på ryggen og så opp på dem, liten og smal og med hendene korslagt over brystet; fram og tilbake mellom prinsen og den lille pasienten som doktor Sammet fortalte dem om, som om hun prøvde å lese virkningen av det doktor Sammet sa i ansiktet hans — hvilken interesse hun nå kunne ha av det. Især var det til fellet da de kom til gutten med skuddsåret i armen og til en annen gutt som var dradd opp av sjøen, — to sørgelige til felle, bemerket doktor Sammet. «En forbindsaks, takk, søster,» sa han, og viste dem det dobbelte såret på overarmen til gutten, der kulen var gått inn, og der den var gått ut. «Dette<noinclude><references/></noinclude> je2x1bnzqw0b2sgfejm118w5degnot5 104 144155 334189 334065 2026-09-21T21:59:54Z Øystein Tvede 3938 334189 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>såret,» sa doktor Sammet dempet, da de snudde ryggen til sengen, fikk gutten av sin egen far, ja. Det gikk godt med denne ene her. Mannen skjøt sin kone, tre av sine barn og seg selv med en revolver. Han traff ikke godt nok da han skjøt denne gutten her —.» Klaus Heinrich så på såret. «Hvorfor gjorde mannen det?» spurte han sky. «Av fortvilelse, Deres Kongelige Høyhet; det var skammen og nøden som drev ham til det. Ja.» Han sa ikke mer — bare kom med denne litt svevende vendingen. Det samme var tilfellet hos den lille ti års gutten som var blitt dradd opp av sjøen. «Han puster besværlig,» sa doktor Sammet. «Han har vann i lungene ennå. De tok ham opp av sjøen i morges — ja. Det er forresten lite sannsynlig at han akkurat er ''falt'' i vannet. Det er flere ting som taler mot det. Han var rømt hjemmefra. Ja.» Han sa ikke mer. Og påny kjente Klaus Heinrich de store, svarte, alvorlige øynene på seg — de søkte hans, som om de ville be ham instendig om å tenke igjennom de to «sørgelige tilfellene» sammen med henne, utfylle doktor Sammets antydninger og trenge helt inn til den fryktelige sannheten som disse to syke barnekroppene vitnet om . En liten pike begynte å gråte bitterlig da den dampende og hvislende inhalatoren ble satt ved sengen hennes sammen med en papp-plate full av kulørte bilder. Frøken Spoelmann bøyde seg ned til den lille. «Det gjør ikke vondt,» sa hun og gjorde stemmen barnslig. «Ikke spor. Du må ikke gråte.» Og da hun rettet seg opp igjen la hun fort til, med fremskutte lepper: «Jeg skulle anta at hun gråter like meget over bildene som over apparatet.» Alle 10. Den ene av de to unge legene tok papplaten opp og lo enda høyere da han så på bildene. — Så gikk turen inn i laboratoriet. Klaus Heinrich gikk og tenkte på for en merkelig spottende måte frøken Spoelmann hadde å spøke på. «Jeg skulle anta,» hadde hun sagt. Det var som om hun ikke bare gjorde narr av bildene, men også av sin egen snirklete og<noinclude><references/></noinclude> 95s0l6fh2cwrhag1wcj83jf3ibx3ani 104 144157 334068 2026-09-21T15:25:38Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334068 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>kelig stille. Sakkyndig støttet han det vaklende hodet med hånden sin og viste fram det lille røde, blinkende vesenet som basket hjelpeløst med armer og ben. Klaus Heinrich og Imma Spoelmann sto ved siden av hverandre og så ned på spebarnet; Klaus Heinrich sto med hælene slått sammen og så hvordan doktor Sammet forsiktig la barnet tilbake i sengen, og da han snudde seg, så han rett inn i Imma Spoelmanns glitrende og forskende Øyne, som han hadde ventet. Til slutt gikk de bort til et av de tre vinduene i salen, og så utover den fattigslige bydelen, og ned på gaten der den brune hoffvognen og den praktfulle, rødlakkerte bilen sto like ved hverandre, med fullt av unger omkring. Spoelmanns sjåfør, som så aldeles uformelig ut i den svære pelsen sin, sått makelig tilbakelent med den ene hånden på rattet til det digre kjøretøyet og så på at kameraten hans, den hvitkledde tjeneren, forsøkte å holde en samtale gående med Klaus Heinrichs kusk, borte ved vognen. «Naboene er foreldre til disse pleiebarna våre,» sa doktor Sammet, som holdt det hvite tyllgardinet til side med den ene hånden. «Hver lørdagskveld drar de berusete fedrene skrålende forbi. Ja.» De sto stille og ventet. Men doktor Sammet sa ikke mer om fedrene, og så brøt de opp, for nå hadde de sett altsammen. De gikk ned over trappen, med Klaus Heinrich og Imma Spoelmann i spissen, og nede i vestibylen sto alle søstrene også samlet. Så ble det sagt farvel med sammenslåtte hæler og givakt, med bukking og neiing. Klaus Heinrich sto stram foran doktor Sammet som hørte på med hodet på skakke og hånden ved urkjeden, mens Klaus Heinrich ytret seg i stående og høyst bifallende vendinger om det han hadde fått se; og hele tiden kjente han Imma Spoelmanns store øyne på seg. Han og herr von Braunbart fulgte damene til bilen da de hadde<noinclude><references/></noinclude> prtng3y6qhnnl4om23l8s1yovoexh23 334207 334068 2026-09-21T22:11:01Z Øystein Tvede 3938 334207 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>kelig stille. Sakkyndig støttet han det vaklende hodet med hånden sin og viste fram det lille røde, blinkende vesenet som basket hjelpeløst med armer og ben. Klaus Heinrich og Imma Spoelmann sto ved siden av hverandre og så ned på spebarnet; Klaus Heinrich sto med hælene slått sammen og så hvordan doktor Sammet forsiktig la barnet tilbake i sengen, og da han snudde seg, så han rett inn i Imma Spoelmanns glitrende og forskende Øyne, som han hadde ventet. Til slutt gikk de bort til et av de tre vinduene i salen, og så utover den fattigslige bydelen, og ned på gaten der den brune hoffvognen og den praktfulle, rødlakkerte bilen sto like ved hverandre, med fullt av unger omkring. Spoelmanns sjåfør, som så aldeles uformelig ut i den svære pelsen sin, satt makelig tilbakelent med den ene hånden på rattet til det digre kjøretøyet og så på at kameraten hans, den hvitkledde tjeneren, forsøkte å holde en samtale gående med Klaus Heinrichs kusk, borte ved vognen. «Naboene er foreldre til disse pleiebarna våre,» sa doktor Sammet, som holdt det hvite tyllgardinet til side med den ene hånden. «Hver lørdagskveld drar de berusete fedrene skrålende forbi. Ja.» De sto stille og ventet. Men doktor Sammet sa ikke mer om fedrene, og så brøt de opp, for nå hadde de sett altsammen. De gikk ned over trappen, med Klaus Heinrich og Imma Spoelmann i spissen, og nede i vestibylen sto alle søstrene også samlet. Så ble det sagt farvel med sammenslåtte hæler og givakt, med bukking og neiing. Klaus Heinrich sto stram foran doktor Sammet som hørte på med hodet på skakke og hånden ved urkjeden, mens Klaus Heinrich ytret seg i stående og høyst bifallende vendinger om det han hadde fått se; og hele tiden kjente han Imma Spoelmanns store øyne på seg. Han og herr von Braunbart fulgte damene til bilen da de hadde<noinclude><references/></noinclude> m3a6uis5oz7tbemmgiqu6cr5h9uyuey 104 144158 334069 2026-09-21T15:27:39Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334069 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>sagt farvel til legene og søstrene. Da de gikk over fortauet, omgitt av barn og kvinner med barn på armen, og ble stående et øyeblikk foran bilen, fikk Klaus Heinrich anledning til å si noen ord til frøken Spoelmann. «Det var meg en stor fornøyelse å treffe frøken Spoelmann,» sa han. Hun svarte ikke, men skjøt leppene fram og snudde litt på hodet. «Det var en interessant visitt,» fortsatte han. «En får inn blikk i litt av hvert.» Hun så opp på ham med de store mørke øynene. Så sa hun raskt og henslengt med den underlige stemmen. «Å ja, til en viss grad ― ―.» Han syntes han måtte spørre. «Jeg håper De trives på Delphinenort, frøken Spoelmann?» Hun skjøt leppene fram og svarte: «Tja, hvorfor ikke? Det er jo et ganske pent sted.» «Trives De bedre der enn i New York?» «Å, det blir omtrent det samme. Det er omtrent det samme alle steder.» Det var det hele. Klaus Heinrich sto med hånden til hjelmen, og herr von Braunbart sto like bak ham og hilste på samme måte da sjåføren sveivet og bilen rystende satte seg i bevegelse. Det er klart at dette møtet ikke svært lenge forble hospitalets privatsak; etter noen dager snakket alle om det. «Ilbudet» offentliggjorde under en poetisk overskrift en utførlig skildring av dette møtet; uten å holde seg strengt til kjensgjerningene gjorde det likevel et dypt inntrykk på sinnene, ja, det vakte et så heftig vitebegjær hos publikum at det vakne bladet mente det var grunn til fortsatt å holde et øye med mulige videre tilnærmelser mellom familiene Grimm-<noinclude><references/></noinclude> f9xp5a9a01cw1w81rbq9efnfvw8633m 104 144159 334070 2026-09-21T15:29:36Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334070 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>burg og Spoelmann. Det var ikke stort det hadde å melde. Et par ganger kunne det fortelle at Hans Kongelige Høyhet prins Klaus Heinrich etterat forestillingen var slutt i hoffteatret var gått bort til Spoelmanns losje for å hilse på damene. Så var det referatet av velgjørenhetsbasaren som ble holdt i den store rådhussalen i midten av januar; det var en ganske flott tilstelning, de som holdt den var i kostymer, og etter en innstendig innbydelse hadde frøken Spoelmann gått med på å sitte på basaren og seige. «Ilbudet» hadde en utførlig beretning ora hvordan prins Klaus Heinrich, da han og følget hans gikk rundt, hadde stanset foran frøken Spoelmanns bod og hadde kjøpt en vase av henne — for frøken Spoelmann solgte glass og porselen; etterpå hadde han stått og snakket med henne i åtte-ti minutter. Det forlød ingenting om hva de hadde snakket om. Men likevel ble denne samtalen slett ikke uten følger. Hoffet (med unntagelse av Albrecht) var kommet til rådhussalen ved tolv-tiden. Da Klaus Heinrich kjørte tilbake til Eremitagen med vasen, innpakket i silkepapir, på fanget, hadde han meldt seg til Delphinenort. Han hadde sagt at han gjerne ville se hvordan slottet var blitt etter oppusningen, og samtidig nytte leiligheten til å se på herr Spoelmanns samling av glass. For i frøken Spoelmanns bod hadde det vært tre-fire gamle glass som hennes far hadde tatt fra sin egen samling og skjenket til basaren; og et av dem hadde Klaus Heinrich kjøpt. Han så igjen seg seiv stå i halvkretsen av mennesker som stirret — han sto foran Imma Spoelmann; men mellom seg hadde de disken med glass, karafler og små hvite og kulørte porselensgrupper. Han så henne for seg i det røde fantasikostymet; et eneste stykke tøy som slynget seg omkring den velskapte, men likevel barnslige skikkelsen, og lot de brune skuldrene og armene være fri — armene som var så runde og<noinclude><references/></noinclude> ggrz701p9ekswgrqsiw94io8oi5e06j 334071 334070 2026-09-21T15:29:54Z Øystein Tvede 3938 334071 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>burg og Spoelmann. Det var ikke stort det hadde å melde. Et par ganger kunne det fortelle at Hans Kongelige Høyhet prins Klaus Heinrich etterat forestillingen var slutt i hoffteatret var gått bort til Spoelmanns losje for å hilse på damene. Så var det referatet av velgjørenhetsbasaren som ble holdt i den store rådhussalen i midten av januar; det var en ganske flott tilstelning, de som holdt den var i kostymer, og etter en innstendig innbydelse hadde frøken Spoelmann gått med på å sitte på basaren og seige. «Ilbudet» hadde en utførlig beretning ora hvordan prins Klaus Heinrich, da han og følget hans gikk rundt, hadde stanset foran frøken Spoelmanns bod og hadde kjøpt en vase av henne — for frøken Spoelmann solgte glass og porselen; etterpå hadde han stått og snakket med henne i åtte-ti minutter. Det forlød ingenting om hva de hadde snakket om. Men likevel ble denne samtalen slett ikke uten følger. Hoffet (med unntagelse av Albrecht) var kommet til rådhussalen ved tolv-tiden. Da Klaus Heinrich kjørte tilbake til Eremitagen med vasen, innpakket i silkepapir, på fanget, hadde han meldt seg til Delphinenort. Han hadde sagt at han gjerne ville se hvordan slottet var blitt etter oppusningen, og samtidig nytte leiligheten til å se på herr Spoelmanns samling av glass. For i frøken Spoelmanns bod hadde det vært tre-fire gamle glass som hennes far hadde tatt fra sin egen samling og skjenket til basaren; og et av dem hadde Klaus Heinrich kjøpt. Han så igjen seg selv stå i halvkretsen av mennesker som stirret — han sto foran Imma Spoelmann; men mellom seg hadde de disken med glass, karafler og små hvite og kulørte porselensgrupper. Han så henne for seg i det røde fantasikostymet; et eneste stykke tøy som slynget seg omkring den velskapte, men likevel barnslige skikkelsen, og lot de brune skuldrene og armene være fri — armene som var så runde og<noinclude><references/></noinclude> 23m1xlyl8egm15bf1bs81dxg235abs0 104 144160 334072 2026-09-21T15:31:17Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334072 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>faste, men likevel nede ved handleddet så spede som et barns. Han så det gylne smykket, halvt krans og halvt diadem, i det nattsvarte, utslåtte håret, som gjerne ville falle litt ned i pannen på henne, de svære, svartblanke øynene i det perlebleke lille ansiktet, den fyldige og bløte munnen som hun laget en spottende trut med når hun snakket — og omkring henne i det store, hvelvete rommet var det lukt av granbar, larm og musikk, latter og rop. Han hadde beundret den gamle, deilige glassvasen med sølvbladene, som hun hadde utbudt til salgs, og hun hadde sagt at den var fra farens samling. Hadde hennes far altså en hel samling av slike skjønne ting? Javisst. Og det var kanskje ikke de vakreste tingene han hadde gitt til basaren? Hun betenkte seg ikke på å si at de hadde langt skjønnere glass hjemme. — Dem kunne Klaus Heinrich ha stor lyst til å se! — Nå, det kunne vel la seg gjøre uten alt for store vanskeligheter, hadde frøken Spoelmann sagt med den sprø stemmen sin; hun skjøt munnen fram og kastet litt med hodet. Hennes fra hadde visst ingenting imot å vise resultatet av sin samlerflid til en som forsto seg på det. Ved tetid var familien Spoelmann alltid hjemme. Hun hadde tatt saken helt borgerlig, hadde innbudt ham da han antydet at han gjerne ville komme, og hadde snakket i den letteste tone av verden. Til slutt, da Klaus Heinrich spurte hvilken dag han skulle ta sikte på, hadde hun svart: «Når De vil, prins. Vi vil selvsagt prise oss uendelig lykkelige ― ―.» «Prise oss uendelig lykkelige —,» det hadde hun sagt, hun hadde overdrevet så spottende og så skarpt at det nesten gjorde vondt og det var vanskelig å holde gode miner. Slik hadde hun såret oversøster på hospitalet også! Men likevel var det noe barnslig i måten hun snakket på — ikke bare den ene gangen da hun trøstet den lille piken ved inhalatoren. Og<noinclude><references/></noinclude> 8mp4bpo8grj6iuvt04f60u5re0wx33n 104 144161 334073 2026-09-21T15:32:50Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334073 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>øynene hennes var blitt store da hun hadde fått høre de sør gelige historiene ― ―. Dagen etter drakk Klaus Heinrich te på Delphinenort — alt dagen etter. Når det passet ham, kunne han komme, hadde Imma Spoelmann sagt. Det passet ham dagen etter; og han syntes det var noe som hastet, så han fant ingen grunn til å utsette det. Henimot klokken fem, da det alt var begynt å mørkne, kjørte han langs den mennesketomme veien i byparken og inn i Spoelmanns park som ble opplyst med buelamper; det store, firkantede bassenget skimret vemodig mellom trærne; og bak det reiste det lyse slottet seg med søyler og portaler og den brede innkjørselen mellom de to fløyene, de høye, smårutete vinduene, de romerske bystene i nisjene ― ― og da Klaus Heinrich kjørte gjennom den brede kastanjealléen, så han den røde fløyelsnegeren som sto og holdt vakt ved stenrampen ― ―. Klaus Heinrich gikk gjennom en klart opplyst og behagelig oppvarmet marmorhall med gullskimrende mosaikkgulv, bort til en bred marmortrapp med rød løper; nedover den kom Spoelmanns hovmester, med tilbaketrukne skuldre, hengende armer, tykkmaget og stolt med glattbarbert dobbelthake, for å ta imot gjesten. Han førte ham inn i den øvre vestibylen som var smykket med gobeliner og en svær marmorkamin, og der et par hvitkledde og svanedunskantete tjenere tok prinsens lue og kappe, mens hushovmesteren seiv gikk for å melde sitt herskap at prinsen var kommet. — Mellom de to tjenerne som dro til side et forheng, gikk Klaus Heinrich et par trappetrinn opp. Blomsterduft strømmet mot ham, og han hørte lyden av sakte plaskende vann; men i samme øyeblikk som forhenget fait ned bak ham, brøt det løs en så vill og rasende bjeffing, at Klaus Heinrich et øyeblikk ble stående halvt bedøvet. Per-<noinclude><references/></noinclude> fhl6i1fdzc2aeq9wp5dp3rytvgabam8 334190 334073 2026-09-21T22:00:42Z Øystein Tvede 3938 334190 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>øynene hennes var blitt store da hun hadde fått høre de sør gelige historiene ― ―. Dagen etter drakk Klaus Heinrich te på Delphinenort — alt dagen etter. Når det passet ham, kunne han komme, hadde Imma Spoelmann sagt. Det passet ham dagen etter; og han syntes det var noe som hastet, så han fant ingen grunn til å utsette det. Henimot klokken fem, da det alt var begynt å mørkne, kjørte han langs den mennesketomme veien i byparken og inn i Spoelmanns park som ble opplyst med buelamper; det store, firkantede bassenget skimret vemodig mellom trærne; og bak det reiste det lyse slottet seg med søyler og portaler og den brede innkjørselen mellom de to fløyene, de høye, smårutete vinduene, de romerske bystene i nisjene ― ― og da Klaus Heinrich kjørte gjennom den brede kastanjealléen, så han den røde fløyelsnegeren som sto og holdt vakt ved stenrampen ― ―. Klaus Heinrich gikk gjennom en klart opplyst og behagelig oppvarmet marmorhall med gullskimrende mosaikkgulv, bort til en bred marmortrapp med rød løper; nedover den kom Spoelmanns hovmester, med tilbaketrukne skuldre, hengende armer, tykkmaget og stolt med glattbarbert dobbelthake, for å ta imot gjesten. Han førte ham inn i den øvre vestibylen som var smykket med gobeliner og en svær marmorkamin, og der et par hvitkledde og svanedunskantete tjenere tok prinsens lue og kappe, mens hushovmesteren selv gikk for å melde sitt herskap at prinsen var kommet. — Mellom de to tjenerne som dro til side et forheng, gikk Klaus Heinrich et par trappetrinn opp. Blomsterduft strømmet mot ham, og han hørte lyden av sakte plaskende vann; men i samme øyeblikk som forhenget fait ned bak ham, brøt det løs en så vill og rasende bjeffing, at Klaus Heinrich et øyeblikk ble stående halvt bedøvet. Per-<noinclude><references/></noinclude> ns3mwys99xlm8ay3eed5ou55npw4eja 104 144162 334074 2026-09-21T15:34:52Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334074 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ceval, den skotske fårehunden, hadde kastet seg mot ham i et anfall av ubeskrivelig raseri. Han frådet, han vred på seg, han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, så ustyrlig opprørt var han; han kastet på seg, han pisket sidene sine med halen, stemte forlabbene mot gulvet og for i blind lidenskap rundt seg seiv, som om han ville forgå av vanvittig villskap. En stemme — som ikke var Immas — ropte den tilbake, og Klaus Heinrich så at han var i en vinterhage, med et høyt, hvelvet glasstak som ble båret av slanke marmorsøyler, og et gulv som var belagt med store, firkantete, speilblanke marmorfliser. Her sto palmer av alle slags, noen så høye at de rakk helt opp i taket. En blomsterrabatt, sammensatt av utallige små blomsterpotter som sto tett sammen, som stenene i en mosaikk, bredte seg ut i det måneskinnsaktige lyset fra buelampene, og fylte luften med vellukt. Fra et vannbasseng rislet sølvglitrende vannstråler ned i et marmorbekken, og ender med praktfulle fjærdrakter svømte omkring på den gjennomlyste vannflaten. I bakgrunnen var det en søylegang med nisjer. Det var grevinne Löwenjoul som kom mot ham og smilende hilste på ham. «Deres Kongelige Høyhet må unnskylde,» sa hun. «Percy er så vill. Og så er han så lite vant til besøk. Men han gjør ikke noe. Tør jeg be Deres Kongelige Høyhet ― ―. Frøken Spoelmann kommer øyeblikkelig igjen. Hun var her nettopp, men hennes far sendte bud etter henne. Herr Spoelmann kommer til å bli meget glad —.» Hun førte Klaus Heinrich bort til en gruppe kurvstoler med broderte puter, som sto foran noen palmer. Hun snakket med høy og kraftig stemme, og holdt det lille hodet med det tynne, askeblonde håret litt på skakke, mens hun smilte med hvite tenner. Skikkelsen hennes var avgjort fornem i den brune kjolen, og da hun førte Klaus Heinrich bort til<noinclude><references/></noinclude> izbi1egvdajkrew5yo9zcqry0j3udwc 334191 334074 2026-09-21T22:01:21Z Øystein Tvede 3938 334191 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ceval, den skotske fårehunden, hadde kastet seg mot ham i et anfall av ubeskrivelig raseri. Han frådet, han vred på seg, han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, så ustyrlig opprørt var han; han kastet på seg, han pisket sidene sine med halen, stemte forlabbene mot gulvet og for i blind lidenskap rundt seg selv, som om han ville forgå av vanvittig villskap. En stemme — som ikke var Immas — ropte den tilbake, og Klaus Heinrich så at han var i en vinterhage, med et høyt, hvelvet glasstak som ble båret av slanke marmorsøyler, og et gulv som var belagt med store, firkantete, speilblanke marmorfliser. Her sto palmer av alle slags, noen så høye at de rakk helt opp i taket. En blomsterrabatt, sammensatt av utallige små blomsterpotter som sto tett sammen, som stenene i en mosaikk, bredte seg ut i det måneskinnsaktige lyset fra buelampene, og fylte luften med vellukt. Fra et vannbasseng rislet sølvglitrende vannstråler ned i et marmorbekken, og ender med praktfulle fjærdrakter svømte omkring på den gjennomlyste vannflaten. I bakgrunnen var det en søylegang med nisjer. Det var grevinne Löwenjoul som kom mot ham og smilende hilste på ham. «Deres Kongelige Høyhet må unnskylde,» sa hun. «Percy er så vill. Og så er han så lite vant til besøk. Men han gjør ikke noe. Tør jeg be Deres Kongelige Høyhet ― ―. Frøken Spoelmann kommer øyeblikkelig igjen. Hun var her nettopp, men hennes far sendte bud etter henne. Herr Spoelmann kommer til å bli meget glad —.» Hun førte Klaus Heinrich bort til en gruppe kurvstoler med broderte puter, som sto foran noen palmer. Hun snakket med høy og kraftig stemme, og holdt det lille hodet med det tynne, askeblonde håret litt på skakke, mens hun smilte med hvite tenner. Skikkelsen hennes var avgjort fornem i den brune kjolen, og da hun førte Klaus Heinrich bort til<noinclude><references/></noinclude> mligwmk9yivhe7hml4fok55m07rbtgp 104 144163 334075 2026-09-21T15:37:48Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334075 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>kurvstolene, mens hun muntert gned hendene mot hverandre, hadde hun en offisersfrues friske og elegante bevegelser. Bare i øynene som hun mysende knep sammen, var det et eller annet fordektig, noe mistroisk og gåtefullt. De satte seg rett overfor hverandre ved det runde hagebordet som det lå et par bøker på. Perceval, som var ganske utmattet etter det voldsomme anfallet, rullet seg sammen på det smale, perlemorsaktige teppet, som stolene sto på. Han hadde svart pels, men var hvit på potene, brystet og snuten. Han hadde en hvit ring rundt halsen, gule øyne og en skill langs hele ryggen. Klaus Heinrich begynte å konversere på en helt formell måte — den eneste måten han kunne føre en samtale på. «Jeg håper virkelig, grevinne Löwenjoul, zt jeg ikke kommer altfor meget til uleilighet. Jeg er iallfall glad over at jeg ikke behøver å ha følelsen av at jeg trenger meg inn helt uten grunn. Jeg vet ikke om frøken Spoelmann har fortalt Dem ― ―. Hun var så elskverdig å oppfordre meg til et besøk. Det var nemlig de vakre glassene som herr Spoelmann var så rundhåndet å gi til basaren i går. Frøken Spoelmann mente at hennes far ikke ville ha noe imot å vise meg samlingen sin. Og her er jeg, altså ― ―.» Grevinnen sa ingenting om hvor vidt Imma hadde fortalt henne om denne avtalen. Hun sa: «Familien drikker te på denne tiden, Deres Kongelige Høyhet. Hvordan kunne Deres Kongelige Høyhet komme ubeleilig? Selv om herr Spoelmann skulle føle seg så dårlig at han ikke kan være til stede, hvilket jeg ikke håper —.» «Å, er han dårlig?» spurte Klaus Heinrich. Egentlig hadde han ikke noe imot at herr Spoelmann var forhindret. Han kjente en ubestemt uro ved tanken på å hilse på ham. «Han har hatt store smerter i dag, Deres Kongelige Høyhet. Han hadde dessverre feber, frysninger og tilmed et lite besvimelsesanfall. Doktor Watercloose var lenge hos ham i<noinclude><references/></noinclude> 5mhk7lwd0ehrh7uzc5dvdcyl2lljd02 104 144164 334076 2026-09-21T15:39:23Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334076 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>formiddag. Han ga ham en morfinsprøyte. Det er mulig at det blir nødvendig å operere en gang til.» «Det gjør meg ondt,» sa Klaus Heinrich oppriktig. «En operasjon. Det var fryktelig.» «Å ja,» svarte grevinnen med et unnvikende blikk. «Men det er ting i livet som er frykteligere enn det — mange ting som er meget verre enn dette.» «Sikkert,» sa Klaus Heinrich. «Ja, det er det nok.» Han kjente hvordan hans egen fantasi på en svevende måte ble satt i sving av grevinnens antydninger. Hun satt og så på ham med hodet på skakke, og hadde fått et uttrykk av forakt i ansiktet. Så gled de grå øynene til side, og hun smilte på den hemmelighetsfulle måten som Klaus Heinrich alt kjente og som hadde noe lokkende ved seg. Han syntes det var best å gjenoppta samtalen. «Har De vært lenge hos familien Spoelmann, grevinne Löwenjoul?» spurte han. «Temmelig lenge,» sa hun, og han så på henne at hun prøvde å regne det ut. «Temmelig lenge. Jeg har gjennomgått så meget og opplevd så meget at jeg naturligvis ikke kan si det nøyaktig på dagen. Men det var like etter velgjerningen — kort tid etter at jeg hadde fått oppleve velgjerningen.» «Velgjerningen?» spurte Klaus Heinrich. «Ja, nettopp,» sa hun bestemt og ivrig. «For velgjerningen fikk jeg jo oppleve da erfaringene var blitt for mange for meg, og buen ville ha bristet, hvis jeg får lov til å bruke en slik sammenligning. De er så ung,» fortsatte hun, og glemte rent å bruke titelen, «så ung og så uvitende om all elendigheten og ondskapen i verden, at De ikke kan ha det fjerneste begrep om hva jeg har mattet gjennomgå. I Amerika hadde jeg en prosess som diverse generaler måtte være til stede ved. Det kom ting for dagen som jeg ikke var i stand til å ta fra den humoristiske siden.<noinclude><references/></noinclude> muw9qkq34sqv86dtn5gqoi7k7hp2mi7 104 144165 334077 2026-09-21T15:41:02Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334077 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Alle kasernene måtte jeg renske ut, uten at jeg likevel greidde å få ut alle de løsaktige kvinnfolkene. De gjemte seg i skapene, noen også under gulvplankene, og derav kommer det at de fremdeles plager meg slik om natten at jeg nesten ikke holder det ut. Jeg ville uten å betenke meg trekke meg tilbake til mine slotter i Burgund, hvis det ikke regnet gjennom takene. Det visste Spoelmanns, derfor var det så snildt av dem at de foreløpig lot meg bo hos dem; her har jeg jo først og fremst den oppgaven å beskytte den fullkommen uvitende Imma mot verden. Min helse lider selvsagt under at disse kvinnene setter seg på brystet mitt om natten og tvinger meg til å se på alle de uanstendige faktene deres. Og det er grunnen til at jeg ber Dem om ganske enkelt å kalle meg fru Meier.» Hun bøyde seg fram, la hånden på Klaus Heinrichs arm og hvisket: «Veggene har ører, og det er absolutt nødvendig at jeg bevarer mitt inkognito som jeg har vært nødt til å ta på meg, for å beskytte meg mot forfølgelsene fra disse lastefulle skapningene. Ikke sant, De vil gjøre det jeg ber Dem om. De kan ta det som en spøk — — en lek som ikke kan skade noen ― ―. Hvor for ikke ― ―.» Hun holdt inne. Klaus Heinrich sått rett opp og ned i kurvstolen sin og stirret på henne. Før han forlot sine egne, rettlinjete rom, hadde han med kammertjener Neumanns hjelp gjort et så omhyggelig toalett som det var nødvendig for en som var utsatt for alles blikk. Skillen begynte over venstre øye og gikk på skrå bort til hvirvelen, slik at ikke et hårstrå lå på gal side; og fra høyre tinning var håret børstet opp i en fast valk over pannen. Med de sølvfrynsete majorsepålettene på de smale skuldrene sått han i den stramme uniformen med høy krage. Holdningen var korrekt og behersket, den ene foten hadde han sått litt foran den andre, og høyre hand hadde han lagt over venstre på sabelheftet. Det unge ansiktet hadde fått et<noinclude><references/></noinclude> rk2t2qhacy6axjtvdpm7qlz8f779l32 334078 334077 2026-09-21T15:41:39Z Øystein Tvede 3938 334078 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Alle kasernene måtte jeg renske ut, uten at jeg likevel greidde å få ut alle de løsaktige kvinnfolkene. De gjemte seg i skapene, noen også under gulvplankene, og derav kommer det at de fremdeles plager meg slik om natten at jeg nesten ikke holder det ut. Jeg ville uten å betenke meg trekke meg tilbake til mine slotter i Burgund, hvis det ikke regnet gjennom takene. Det visste Spoelmanns, derfor var det så snildt av dem at de foreløpig lot meg bo hos dem; her har jeg jo først og fremst den oppgaven å beskytte den fullkommen uvitende Imma mot verden. Min helse lider selvsagt under at disse kvinnene setter seg på brystet mitt om natten og tvinger meg til å se på alle de uanstendige faktene deres. Og det er grunnen til at jeg ber Dem om ganske enkelt å kalle meg fru Meier.» Hun bøyde seg fram, la hånden på Klaus Heinrichs arm og hvisket: «Veggene har ører, og det er absolutt nødvendig at jeg bevarer mitt inkognito som jeg har vært nødt til å ta på meg, for å beskytte meg mot forfølgelsene fra disse lastefulle skapningene. Ikke sant, De vil gjøre det jeg ber Dem om. De kan ta det som en spøk — — en lek som ikke kan skade noen ― ―. Hvor for ikke ― ―.» Hun holdt inne. Klaus Heinrich satt rett opp og ned i kurvstolen sin og stirret på henne. Før han forlot sine egne, rettlinjete rom, hadde han med kammertjener Neumanns hjelp gjort et så omhyggelig toalett som det var nødvendig for en som var utsatt for alles blikk. Skillen begynte over venstre øye og gikk på skrå bort til hvirvelen, slik at ikke et hårstrå lå på gal side; og fra høyre tinning var håret børstet opp i en fast valk over pannen. Med de sølvfrynsete majorsepålettene på de smale skuldrene satt han i den stramme uniformen med høy krage. Holdningen var korrekt og behersket, den ene foten hadde han satt litt foran den andre, og høyre hand hadde han lagt over venstre på sabelheftet. Det unge ansiktet hadde fått et<noinclude><references/></noinclude> 8jvl4hzh5bti4t2dbh8eva5e7uzizi2 104 144166 334079 2026-09-21T15:44:24Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334079 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>litt trett uttrykk av dette evindelige formålsløse livet i ensomhet, strenge former og slit; men med et vennlig, klart og rolig blikk så han grevinnen inn i ansiktet. Hun sa ikke mer. Ansiktet ble skuffet og forgremmet, og samtidig var det som ora det lynte en stråle av hat mot Klaus Heinrich fra de forvåkete grå øynene; hun skiftet farge på en måte han aldri hadde sett før, for halve ansiktet hennes ble rødt og det andre blekt. Hun slo øynene ned og sa: «Jeg har vært hos familien Spoelmann i tre år, Deres Kongelige Høyhet.» Perceval fór opp. Lett og dansende travet den logrende mot sin herskerinne — reiste seg majestetisk på bakbenene og hilste på henne ved å legge forlabbene på brystet hennes. Den hadde åpnet gapet, og den blodrøde tungen hang fram mellom de praktfulle hvite tennene. Han så ut som et heraldisk dyr der han sto foran henne. Hun hadde en vidunderlig kjole av teglstensfarget råsilke, med vide, nedhengende ermer, og et bryststykke av tungt gullbroderi. En stor, eggformet edelsten hang i et perlekjede om den bare, mørkhudete halsen. Det blåsvarte håret var skilt på siden og samlet i en knute, men ville gjerne falle litt ned i pannen på henne. Hun tok Perceval om hodet med de ringløse, smale og vakre barnehendene og så inn i ansiktet på ham: «Så — så — goddag, vennen min. Godt å se deg igjen. Vi har lengtet fryktelig begge to, det har vært grusomt å være fra hverandre. Goddag. Så, nå kan du gå og legge deg igjen.» Hun løste labbene hans fra gullbroderiet på kjolen og slapp ham ned. «Å, prins,» sa hun. «Velkommen til Delphinenort. De liker ikke å bryte et løfte, skjønner jeg. Jeg setter meg her hos Dem. Vi får beskjed om når teen er ferdig ― ―. Det er visst mot alle forkrifter at jeg har latt Dem vente, men min far sendte bud etter meg ― ― og dessuten har De jo hatt<noinclude><references/></noinclude> oe0gtq8bg5c7i2bjbdn1vhxyhvq4uim 104 144167 334080 2026-09-21T15:47:57Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334080 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>underholdning så lenge —.» Hun så med glitrende og litt spørrende øyne fra Klaus Heinrich til grevinnen. «Ja,» sa han, «det hadde jeg.» Og så spurte han etter herr Spoelmanns befinnende, og fikk noenlunde tilfredsstillende svar. Herr Spoelmann skulle ha fornøyelsen av å gjøre Klaus Heinrichs bekjentskap ved teen, han måtte ha ham unnskyldt så lenge ― ―. For noen deilige hester Klaus Heinrich hadde for vognen sin! Og så snakket de om hestene sine, om Klaus Heinrichs godmodige brune Florian fra stutteriet på Hollerbrunn, om frøken Spoelmanns hvite arabiske hoppe Fatme. som herr Spoelmann hadde fått som gave av en orientalsk fyrste, og om de fyrige ungarske fuksene som hun kjørte i firspann. «Er De blitt litt kjent rundt omkring?» spurte Klaus Heinrich. «Har De vært hos Hoffjegeren? Til Fasaneriparken? Det er så mange vakre turer en kan ta.» Nei, frøken Spoelmann hadde vært påfallende lite flink til å finne nye veier, og grevinnen — ja, hun var nå ikke særlig foretagsom av natur. Derfor red de alltid de samme veiene i byparken. Det var kanskje kjedelig, men frøken Spoelmann var i det hele tatt ikke bortskjemt med avveksling og eventyr. Da sa han at de måtte ride sammen en gang når det var fint vær, til Hoffjegeren eller til Fasaneriet; til det svarte hun med trutende munn at det kunne en kanskje tenke seg muligheten av. Så kom hushovmesteren og meldte høytidelig at teen var servert. De gikk gjennom hallen med marmorkaminen, mens hushovmesteren verdig skred foran dem; ved siden av dem danset Perceval og grevinne Löwenjoul gikk bak dem. «Snakket grevinnen tøv før jeg kom?» spurte Imma underveis, uten å dempe stemmen noe særlig. Klaus Heinrich fór sammen og så ned for seg. «Hun kan jo høre oss,» sa han lavt. «Nei, hun hører oss ikke,» svarte Imma. «Jeg kjenner an-<noinclude><references/></noinclude> 4z6m7lni679b7ly3dshrdrpy0j8fgaf 104 144168 334081 2026-09-21T15:49:43Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334081 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>siktsuttrykkene hennes. Når hun holder hodet slik på skakke og blunker med øynene er hun langt borte i sine egne tanker. Hun sa vel endel tøv?» «Å ja, litt,» sa Klaus Heinrich. «Jeg hadde inntrykk av at grevinnen glemte seg litt bort nå og da.» «Hun har gjennomgått så meget.» Imma så forskende på ham med de store, mørke øynene, akkurat som den gangen på hospitalet. «Jeg skal fortelle Dem det en annen gang. Det er en lang historie.» «Ja,» sa han. «Neste gang. Kanskje på veien.» «På veien?» «Ja, på veien til Hoffjegeren eller Fasaneriet.» «Å, jeg glemte at De er så samvittighetsfull når det gjelder å holde avtaler, prins. Jaja, altså på veien. Vi skal ned her.» De var på baksiden av slottet. Fra et galleri fullt av svære malerier førte en teppebelagt trapp ned i hagestuen, som var holdt i hvitt og gull og hadde en glassdør som førte ut til terrassen. Alt minte Klaus Heinrich om representasjonsrommene i Det Gamle Slott — den svære krystall-lysekronen som hang ned fra den hvite, snirklete takrosetten; de symmetrisk oppstilte lenestolene med gull-lister og gobelinbetrekk, de tunge, hvite silkegardinene, vasene og de forgylte lysestakene på den hvite marmorkaminen med det høye speilet over, de svære kandelabrene med løveføttene som sto på begge sider av inngangen — forskjellen var bare at her var vokslysene ettergjorte, med strålende elektriske pærer istedenfor veker, og at alt var nytt og skinnende hos Spoelmanns på Delphinenort. En svanedunskantet tjener la siste hand på tebordet borte i hjørnet. Klaus Heinrich så på den elektrisk oppvarmete tekjelen som han hadde lest om i «Ilbudet». «Har herr Spoelmann fått beskjed om at teen er servert?» spurte husets datter. Hovmesteren bukket. «Vel,» sa hun på sin raske og spottende måte. «Da skal ingenting hindre oss<noinclude><references/></noinclude> dki6dat61g0hs9q5ihtluomifxs26il 104 144169 334082 2026-09-21T15:51:12Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334082 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>i å sette oss ned og begynne uten ham. Kom, grevinne Löwenjoul! Jeg vil anbefale Dem, prins, å legge våpenet bort, hvis det ikke er grunner som jeg ikke kan forstå, som taler imot det ― ―.» «Takk,» sa Klaus Heinrich. «Nei, det er ingenting som taler imot det.» Det pinte ham at han var så lite vant til slike samtaler at han ikke kunne finne et slagferdig svar. Tjeneren tok seg av sabelen hans og bar den bort. De satte seg ved tebordet, hovmesteren holdt i stolryggene og skjøv stolene til rette for dem. Så trakk han seg tilbake og ble stående i en verdig stilling borte ved trappen. «De må vite det, prins,» sa frøken Spoelmann som skjenkte teen, «at min far drikker ikke te hvis ikke jeg har skjenkt den. Han har mistillit til slik te som blir båret ferdig omkring i kopper. Det er absolutt forbudt hos oss. Det må De finne Dem i.» «Å, det er hyggeligere på denne måten,» sa Klaus Heinrich, «meget hyggeligere og mer utvungent, slik i familiekretsen —.» Han stanset og studerte på hvorfor grevinne Löwenjoul sendte ham et slikt rasende øyekast ved disse ordene. «Og studiene Deres, frøken Spoelmann?» spurte han. «Får jeg lov til å spørre hvordan det går med dem? Det er jo matematikk, så vidt jeg vet. Synes De ikke det er anstrengende? Tar det ikke på hodet?» «Langt ifrå,» sa hun. «Det er det morsomste jeg vet. Man tumler omkring i luften, så å si, eller kanskje rettere sagt helt utenfor atmosfæren, i et rent og kjølig rom. En har det like svalt og kjølig som i Adirondacks —.» «Som hvor?» «I Adirondacks. Det er geografi, min kjære prins. Det er en fjelltrakt i Amerika, med deilige innsjøer. Vi har en villa der, for mai måned. Om sommeren er vi alltid ved sjøen.» «Iallfall,» sa han, «så kan jeg bevitne at De er ivrig. De<noinclude><references/></noinclude> 48jbgn6zsovn4fck01ovdqi6kt7yoon 334235 334082 2026-09-21T22:45:59Z Øystein Tvede 3938 334235 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>i å sette oss ned og begynne uten ham. Kom, grevinne Löwenjoul! Jeg vil anbefale Dem, prins, å legge våpenet bort, hvis det ikke er grunner som jeg ikke kan forstå, som taler imot det ― ―.» «Takk,» sa Klaus Heinrich. «Nei, det er ingenting som taler imot det.» Det pinte ham at han var så lite vant til slike samtaler at han ikke kunne finne et slagferdig svar. Tjeneren tok seg av sabelen hans og bar den bort. De satte seg ved tebordet, hovmesteren holdt i stolryggene og skjøv stolene til rette for dem. Så trakk han seg tilbake og ble stående i en verdig stilling borte ved trappen. «De må vite det, prins,» sa frøken Spoelmann som skjenkte teen, «at min far drikker ikke te hvis ikke jeg har skjenkt den. Han har mistillit til slik te som blir båret ferdig omkring i kopper. Det er absolutt forbudt hos oss. Det må De finne Dem i.» «Å, det er hyggeligere på denne måten,» sa Klaus Heinrich, «meget hyggeligere og mer utvungent, slik i familiekretsen —.» Han stanset og studerte på hvorfor grevinne Löwenjoul sendte ham et slikt rasende øyekast ved disse ordene. «Og studiene Deres, frøken Spoelmann?» spurte han. «Får jeg lov til å spørre hvordan det går med dem? Det er jo matematikk, så vidt jeg vet. Synes De ikke det er anstrengende? Tar det ikke på hodet?» «Langt ifra,» sa hun. «Det er det morsomste jeg vet. Man tumler omkring i luften, så å si, eller kanskje rettere sagt helt utenfor atmosfæren, i et rent og kjølig rom. En har det like svalt og kjølig som i Adirondacks —.» «Som hvor?» «I Adirondacks. Det er geografi, min kjære prins. Det er en fjelltrakt i Amerika, med deilige innsjøer. Vi har en villa der, for mai måned. Om sommeren er vi alltid ved sjøen.» «Iallfall,» sa han, «så kan jeg bevitne at De er ivrig. De<noinclude><references/></noinclude> i18yq3hp8jwzlgzgwk2oqvrjl9xy1fx 104 144170 334083 2026-09-21T15:52:39Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334083 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>lar Dem ikke hindre i å komme presis til forelesningene. Jeg har ennå ikke spurt om De kom tidsnok den gangen.» «Den gangen?» «Ja, for noen uker siden. Da De måtte gå forbi vakten.» «Herregud, prins, begynner De også med det der nå! Alle mennesker vet visst om den historien. Hadde jeg visst for et oppstuss det skulle bli, hadde jeg heller gått tre ganger rundt slottsplassen. Det skal jo tilmed ha stått i avisen, etter hva jeg hører. Og nå tror selvsagt hele byen at jeg er et rent uhyre av trass og bråsinne. Men jeg er det fredeligste vesen på klo den, jeg kan bare ikke fordra å bli kommandert. Er jeg et uhyre, grevinne Löwenjoul? Jeg forlanger et oppriktig svar.» «Nei, De er snill,» sa grevinne Löwenjoul. «Nå — snill, det er for meget sagt igjen, da går De for langt til den andre kanten, grevinne —.» «Nei,» sa Klaus Heinrich, «nei, ikke for langt. Jeg er sik ker på grevinnen har rett ― ―.» «Alt for megen ære. Hvordan er beretningen om dette eventyret egentlig kommet Deres Høyhet for øre? Gjennom avisen?» «Jeg var øyenvitne,» sa Klaus Heinrich. «Øyenvitne?» «Ja, frøken Spoelmann. Jeg sto tilfeldigvis ved vinduet i vaktstuen og så alt fra først til sist.» Frøken Spoelmann rødmet. Det var ingen tvil om at den perlebleke huden i det fremmedartete lille ansiktet fikk en mørkere farge. «Vel, prins,» sa hun. «Jeg går ut fra at De i øyeblikket ikke hadde noe bedre å foreta Dem.» «Bedre?» utbrøt han. «Ja, men det var jo så vakkert å se på! Jeg gir Dem mitt ord på at jeg aldri i mitt liv —.» Perceval, som lå pent med korslagte forpoter ved siden av frøken Spoelmann, løftet hodet med et spent og forvent-<noinclude><references/></noinclude> 2zp6omzcem7c6evp4w7xbt4iqt37uks 104 144171 334084 2026-09-21T15:54:08Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334084 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ningsfullt uttrykk, og slo med halen mot teppet. I samme øyeblikk satte hovmesteren seg i bevegelse. Han ilte så fort tykkelsen hans tillot det bort til en sidedør like overfor tebordet, slo raskt den tunge, hvite silkeportièren til side og løftet samtidig dobbelthaken med et høytidelig uttrykk. Samuel Spoelmann, milliardæren, trådte inn. Han hadde en elegant skikkelse og et merkelig ansikt. Fram av det glattbarberte ansiktet sprang nesen usedvanlig dristig, og over den satt et par runde øyne tett sammen; de var av en ubestemt metallfarge som hos små barn eller dyr, og hadde et åndsfraværende og ergerlig uttrykk. Midt oppe på hodet var han skallet, men på bakhodet og i nakken hadde han tykt, grått hår som var børstet høyt opp. Munnen var liten og fint tegnet. Han var kledd i svart bonjour med en fløyelsvest som det dinglet en lang, tynn, gammeldags urkjede på-, og hadde bløte skinnsko på de små korte føttene. Han kom fort bort til bordet med et atspredt og misfornøyd uttrykk i ansiktet; men det lyste opp i øynene hans og trekkene glattet seg ut med det samme han så datteren. Imma var gått mot ham. «Goddag, min høyt aktede lille far,» sa hun, slo de brune barnearmene med de nedhengende, teglstensfargete ermene rundt halsen hans, og kysset ham på det skallete hodet som han bøyde ned til henne. «Det er deg kanskje ikke übekjent,» sa hun, «at prins Klaus Heinrich drikker té med oss i dag?» «Nei, gleder meg, gleder meg,» sa herr Spoelmann fort og md knirkende stemme. «La meg endelig ikke forstyrre,» la han til. Han rakte hånden til prinsen som sto i stram giv akt ved bordet, (herr Spoelmanns hand var mager, og halvt dekket av en ustivet, hvit mansjett) og nikket kort. Dette var hans måte å hilse på Klaus Heinrich på. Han var fremmed, syk, og eventyrlig rik. Det unnskyldte ham og fritok ham<noinclude><references/></noinclude> gh9bzlkt4msbg6j6xpuhtfudie88ws7 104 144172 334085 2026-09-21T15:55:56Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334085 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>fra alle videre seremonier. — Klaus Heinrich innså det og strevde ærlig for å overvinne sin indre forvirring. «— Er jo på en måte hjemme her,» la herr Spoelmann til og slukte titelordet — det kom et lite ondskapsfullt uttrykk på det glattbarberte ansiktet hans i det samme. Så satte han seg, og de andre gjorde det samme. Det Var stolen mellom Imma og Klaus Heinrich, rett overfor grevinnen og verandadøren, som hovmesteren skjøv inn under ham. Da herr Spoelmann ikke gjorde mine til å unnskylde seg. fordi han kom for sent, sa Klaus Heinrich: «Jeg hører til min beklagelse at De har hatt smerter i dag, herr Spoelmann. Jeg håper De har det bedre nå?» «Bedre, takk, men ikke godt,» svarte herr Spoelmann grettent. «Hvor mange skjeer har du tatt?» spurte han datteren. Han mente hvor meget te hun hadde hatt på karmen. Hun hadde fylt koppen hans og rakte ham den. «Fire,» sa hun. «En til hver. Ingen skal si at jeg lar min gamle far lide noen mangel.» «Tøv,» svarte herr Spoelmann. «Jeg er ikke gammel. Du må passe munnen din litt.» Fra sølvfatet tok han en slags kavring som så ut til å være lagt der spesielt til ham, og dyppet den ergerlig i den gylne teen som både han og datteren drakk uten sukker og fløte. Klaus Heinrich begynte igjen: «Jeg er meget spent på å se samlingen Deres, herr Spoelmann!» «Riktig,» svarte herr Spoelmann. «De skal se på glassene mine. Skal De kjøpe noen, kanskje? Er De også samler?» «Nei,» sa Klaus Heinrich, «jeg har stor interesse for den slags, men til å bli samler har jeg ennå ikke drevet det.» «Ikke tid?» spurte herr Spoelmann. «Er offiserstjenesten så tidsrøvende?» «Jeg tjenstgjør ikke lenger, herr Spoelmann,» svarte Klaus Heinrich. «Jeg bærer regimentets uniform, det er det hele.»<noinclude><references/></noinclude> tvtt9mh9viqn0brsk66ek0fwek9r5iz 104 144173 334086 2026-09-21T15:58:26Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334086 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Jaså, nå,» svarte herr Spoelmann. «Så det er bare for et syns skyld. Hva gjør De hele dagen, da?» Klaus Heinrich hadde holdt opp å drikke te, han hadde skjøvet alt fra seg ved denne samtalen som krevde all hans oppmerksomhet. Han satt der rett opp og ned og forsvarte seg, mens han kjente Imma Spoelmanns svarte, granskende øyne på seg. «Jeg har plikter ved hoffet, ved festene og seremoniene. Jeg må også ofte representere når rekruttene skal avlegge troskapsed eller når en eller annen fane skal innvies. Og så må jeg gi audienser i min bror storhertugens sted. Og så er det små tjenestereiser omkring i landet, avdukinger, innvielser og andre offentlige festligheter.» «Så, nå,» sa herr Spoelmann. «Seremonier, festligheter. Slikt som folk skal gio på. Nå, jeg er aldeles uten sans for den slags. Jeg sier Dem, ''once for all'' at jeg ikke har noen høye tanker om Deres yrke. ''That's my standpoint, Sir''.» «Jeg forstår,» sa Klaus Heinrich. Han satt stram i sin majorsuniform og tvang seg til å smile. «Men noen skal jo gjøre slikt også,» fortsatte herr Spoelmann, litt mindre morsk. «Det må læres, som alt annet, ser det ut til. Jeg for min del kommer aldri til å venne meg av med å ergre meg hver gang jeg skal late som om jeg er et underlig dyr —.» «Jeg håper da,» sa Klaus Heinrich, «at folk her ikke er hensynsløse —.» «Å, takk, det går,» svarte herr Spoelmann. «Folk er iallfall godmodige her, det lyser ikke akkurat mordlyst ut av øynene på dem når de glor.» «I det hele tatt, herr Spoelmann,» — Klaus Heinrich begynte å føle seg bedre nå som samtalen hadde tatt en annen vending, «så ville det glede meg å høre at De trives her, trass i de uvante forholdene.»<noinclude><references/></noinclude> hy6h2d0w49ogoqzf2ka6z4imwp2bv6r 104 144174 334087 2026-09-21T16:00:05Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334087 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Takk,» sa herr Spoelmann. «Jeg er ''at ease''. Og vannet her er jo nå det eneste som hjelper meg litt.» «Og De syntes ikke det var tungt å forlate Amerika?» Et blikk streifet Klaus Heinrich, et raskt og mistroisk sideblikk som han ikke riktig kunne tyde. «Nei,» sa herr Spoelmann, skarpt og avfeiende. Det var alt han svarte på spørsmålet om det hadde fait ham vanskelig å si farvel til Amerika. Det ble en pause. Grevinne Lowenjoul sått med det glatte lille hodet litt på skakke og smilte fromt og åndsfraværende. Frøken Spoelmann så ufravendt på Klaus Heinrich med de store, svartblanke øynene, som om hun ville prøve den virkningen farens underlige korte vesen hadde hatt på gjesten, — ja, Klaus Heinrich hadde inntrykk av at hun rolig og forståelsesfullt ventet på at han skulle reise seg og si farvel for aldri mer å komme igjen. Herr Spoelmann på sin side tok fram et gulletui og forsynte seg med en bred sigarett som sendte ut en deilig duft da han hadde tent den. «Vil De røke?» spurte han. Og da Klaus Heinrich skjønte at det ikke lenger tjente til noe å prøve å holde på sin verdighet, så tok han seg også en sigarett av gulletuiet, etter herr Spoelmann. Før de gikk inn og så på herr Spoelmanns samling, snakket de om forskjellige ting, det var mest Klaus Heinrich og frøken Spoelmann som snakket, for grevinnen var langt borte i sine egne tanker, og herr Spoelmann kastet bare et grettent ord inn nå og da ― ― om hoffteatret, om den svære båten Spoelmanns var kommet til Europa med. Nei, de hadde ikke brukt yachten sin da. Den ble mest brukt om sommeren når Imma og grevinnen var i Newport, og herr Spoelmann var nødt til å bli i byen for forretningenes skyld. Da pleide han å dra ut på sjøen med den om kvelden og tilbringe natten på<noinclude><references/></noinclude> 80ow83btyjypmpg7m4tpl79x08ch0xd 334208 334087 2026-09-21T22:11:54Z Øystein Tvede 3938 334208 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Takk,» sa herr Spoelmann. «Jeg er ''at ease''. Og vannet her er jo nå det eneste som hjelper meg litt.» «Og De syntes ikke det var tungt å forlate Amerika?» Et blikk streifet Klaus Heinrich, et raskt og mistroisk sideblikk som han ikke riktig kunne tyde. «Nei,» sa herr Spoelmann, skarpt og avfeiende. Det var alt han svarte på spørsmålet om det hadde fait ham vanskelig å si farvel til Amerika. Det ble en pause. Grevinne Löwenjoul satt med det glatte lille hodet litt på skakke og smilte fromt og åndsfraværende. Frøken Spoelmann så ufravendt på Klaus Heinrich med de store, svartblanke øynene, som om hun ville prøve den virkningen farens underlige korte vesen hadde hatt på gjesten, — ja, Klaus Heinrich hadde inntrykk av at hun rolig og forståelsesfullt ventet på at han skulle reise seg og si farvel for aldri mer å komme igjen. Herr Spoelmann på sin side tok fram et gulletui og forsynte seg med en bred sigarett som sendte ut en deilig duft da han hadde tent den. «Vil De røke?» spurte han. Og da Klaus Heinrich skjønte at det ikke lenger tjente til noe å prøve å holde på sin verdighet, så tok han seg også en sigarett av gulletuiet, etter herr Spoelmann. Før de gikk inn og så på herr Spoelmanns samling, snakket de om forskjellige ting, det var mest Klaus Heinrich og frøken Spoelmann som snakket, for grevinnen var langt borte i sine egne tanker, og herr Spoelmann kastet bare et grettent ord inn nå og da ― ― om hoffteatret, om den svære båten Spoelmanns var kommet til Europa med. Nei, de hadde ikke brukt yachten sin da. Den ble mest brukt om sommeren når Imma og grevinnen var i Newport, og herr Spoelmann var nødt til å bli i byen for forretningenes skyld. Da pleide han å dra ut på sjøen med den om kvelden og tilbringe natten på<noinclude><references/></noinclude> sy20bdc5x7i6ycs3esggdiaay24byn5 104 144175 334088 2026-09-21T16:01:18Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334088 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>dekk. Nå lå den i Venedig. Men over havet hadde de reist med en kjempedamper, et flytende hotell med konsertsaler og idrettsplasser. Fem etasjer hadde den, sa frøken Spoelmann. «Regnet nedenfra?» spurte Klaus Heinrich. Og hun svarte øyeblikkelig: «Javisst. Ovenfra hadde den seks.» Han lot seg narre, forsto ingenting, og skjønte ikke på en lang stund at hun drev gjøn med ham. Så prøvde han a forklare seg, å unnskylde det tåpelige spørsmålet sitt, ved å si at han hadde ment om hun hadde regnet alt med, også de rommene som var under vann, altså kjellerrommene — kort sagt, han ville vise at det aldeles ikke manglet på skarpsindighet fra hans side, og til slutt måtte han le med de andre over resultatet av alt sitt strev. Hva hoffteatret angikk, så sa frøken Spoelmann med et gjep og et kast med hodet at hun syntes den unge primadonnaen på det varmeste burde anbefales åta en kur på Marienbad, samt et kursus i dans og plastikk, mens heltetenoren burde få et vink om at en så praktfull røst som hans burde brukes med den aller største forsiktighet, seiv i privatlivet ― ― rent bortsett fra frøken Spoelmanns store aktelse for dette kunstens tempel. Klaus Heinrich lo og undret seg og kjente et lite sting i hjertet over en slik munnrapphet. Hvor godt hun snakket, hvor skarpt og blendende ordene føyde seg for henne! De snakket også litt om operaer og skuespill som var blitt oppført denne vinteren, og Imma Spoelmann var uenig i Klaus Heinrichs mening om dem; hun motsa ham på hvert eneste punkt, som om hun syntes det var en skam ikke å motsi ham; hun kjørte ham til veggs i en-to-tre med munter og overlegen slagferdighet, og de store, mørke øynene spilte i hodet på henne, slik fryde t hun seg over sin egen, vittige tunge. Herr Spoelmann sått tilbakelent i stolen med den brede sigaretten mellom leppene og blunket gjennom røyken, mens han så kjærlig på datteren.<noinclude><references/></noinclude> 9c37xveqz2txqws8jee28e3rmuk40na 334192 334088 2026-09-21T22:01:52Z Øystein Tvede 3938 334192 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>dekk. Nå lå den i Venedig. Men over havet hadde de reist med en kjempedamper, et flytende hotell med konsertsaler og idrettsplasser. Fem etasjer hadde den, sa frøken Spoelmann. «Regnet nedenfra?» spurte Klaus Heinrich. Og hun svarte øyeblikkelig: «Javisst. Ovenfra hadde den seks.» Han lot seg narre, forsto ingenting, og skjønte ikke på en lang stund at hun drev gjøn med ham. Så prøvde han a forklare seg, å unnskylde det tåpelige spørsmålet sitt, ved å si at han hadde ment om hun hadde regnet alt med, også de rommene som var under vann, altså kjellerrommene — kort sagt, han ville vise at det aldeles ikke manglet på skarpsindighet fra hans side, og til slutt måtte han le med de andre over resultatet av alt sitt strev. Hva hoffteatret angikk, så sa frøken Spoelmann med et gjep og et kast med hodet at hun syntes den unge primadonnaen på det varmeste burde anbefales åta en kur på Marienbad, samt et kursus i dans og plastikk, mens heltetenoren burde få et vink om at en så praktfull røst som hans burde brukes med den aller største forsiktighet, selv i privatlivet ― ― rent bortsett fra frøken Spoelmanns store aktelse for dette kunstens tempel. Klaus Heinrich lo og undret seg og kjente et lite sting i hjertet over en slik munnrapphet. Hvor godt hun snakket, hvor skarpt og blendende ordene føyde seg for henne! De snakket også litt om operaer og skuespill som var blitt oppført denne vinteren, og Imma Spoelmann var uenig i Klaus Heinrichs mening om dem; hun motsa ham på hvert eneste punkt, som om hun syntes det var en skam ikke å motsi ham; hun kjørte ham til veggs i en-to-tre med munter og overlegen slagferdighet, og de store, mørke øynene spilte i hodet på henne, slik fryde t hun seg over sin egen, vittige tunge. Herr Spoelmann sått tilbakelent i stolen med den brede sigaretten mellom leppene og blunket gjennom røyken, mens han så kjærlig på datteren.<noinclude><references/></noinclude> czflxwl5de3g5929vgssldptaw6vem3 334209 334192 2026-09-21T22:12:30Z Øystein Tvede 3938 334209 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>dekk. Nå lå den i Venedig. Men over havet hadde de reist med en kjempedamper, et flytende hotell med konsertsaler og idrettsplasser. Fem etasjer hadde den, sa frøken Spoelmann. «Regnet nedenfra?» spurte Klaus Heinrich. Og hun svarte øyeblikkelig: «Javisst. Ovenfra hadde den seks.» Han lot seg narre, forsto ingenting, og skjønte ikke på en lang stund at hun drev gjøn med ham. Så prøvde han a forklare seg, å unnskylde det tåpelige spørsmålet sitt, ved å si at han hadde ment om hun hadde regnet alt med, også de rommene som var under vann, altså kjellerrommene — kort sagt, han ville vise at det aldeles ikke manglet på skarpsindighet fra hans side, og til slutt måtte han le med de andre over resultatet av alt sitt strev. Hva hoffteatret angikk, så sa frøken Spoelmann med et gjep og et kast med hodet at hun syntes den unge primadonnaen på det varmeste burde anbefales åta en kur på Marienbad, samt et kursus i dans og plastikk, mens heltetenoren burde få et vink om at en så praktfull røst som hans burde brukes med den aller største forsiktighet, selv i privatlivet ― ― rent bortsett fra frøken Spoelmanns store aktelse for dette kunstens tempel. Klaus Heinrich lo og undret seg og kjente et lite sting i hjertet over en slik munnrapphet. Hvor godt hun snakket, hvor skarpt og blendende ordene føyde seg for henne! De snakket også litt om operaer og skuespill som var blitt oppført denne vinteren, og Imma Spoelmann var uenig i Klaus Heinrichs mening om dem; hun motsa ham på hvert eneste punkt, som om hun syntes det var en skam ikke å motsi ham; hun kjørte ham til veggs i en-to-tre med munter og overlegen slagferdighet, og de store, mørke øynene spilte i hodet på henne, slik fryde t hun seg over sin egen, vittige tunge. Herr Spoelmann satt tilbakelent i stolen med den brede sigaretten mellom leppene og blunket gjennom røyken, mens han så kjærlig på datteren.<noinclude><references/></noinclude> m281q03n4v0f957q3xtw8u7n9sipxji 334220 334209 2026-09-21T22:19:44Z Øystein Tvede 3938 334220 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>dekk. Nå lå den i Venedig. Men over havet hadde de reist med en kjempedamper, et flytende hotell med konsertsaler og idrettsplasser. Fem etasjer hadde den, sa frøken Spoelmann. «Regnet nedenfra?» spurte Klaus Heinrich. Og hun svarte øyeblikkelig: «Javisst. Ovenfra hadde den seks.» Han lot seg narre, forsto ingenting, og skjønte ikke på en lang stund at hun drev gjøn med ham. Så prøvde han å forklare seg, å unnskylde det tåpelige spørsmålet sitt, ved å si at han hadde ment om hun hadde regnet alt med, også de rommene som var under vann, altså kjellerrommene — kort sagt, han ville vise at det aldeles ikke manglet på skarpsindighet fra hans side, og til slutt måtte han le med de andre over resultatet av alt sitt strev. Hva hoffteatret angikk, så sa frøken Spoelmann med et gjep og et kast med hodet at hun syntes den unge primadonnaen på det varmeste burde anbefales åta en kur på Marienbad, samt et kursus i dans og plastikk, mens heltetenoren burde få et vink om at en så praktfull røst som hans burde brukes med den aller største forsiktighet, selv i privatlivet ― ― rent bortsett fra frøken Spoelmanns store aktelse for dette kunstens tempel. Klaus Heinrich lo og undret seg og kjente et lite sting i hjertet over en slik munnrapphet. Hvor godt hun snakket, hvor skarpt og blendende ordene føyde seg for henne! De snakket også litt om operaer og skuespill som var blitt oppført denne vinteren, og Imma Spoelmann var uenig i Klaus Heinrichs mening om dem; hun motsa ham på hvert eneste punkt, som om hun syntes det var en skam ikke å motsi ham; hun kjørte ham til veggs i en-to-tre med munter og overlegen slagferdighet, og de store, mørke øynene spilte i hodet på henne, slik fryde t hun seg over sin egen, vittige tunge. Herr Spoelmann satt tilbakelent i stolen med den brede sigaretten mellom leppene og blunket gjennom røyken, mens han så kjærlig på datteren.<noinclude><references/></noinclude> sxjj6eda7v4idev4thn49lxtmlo013z 104 144176 334089 2026-09-21T16:04:09Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334089 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Mer enn en gang kjente Klaus Heinrich at det gikk en trekning over ansiktet hans, slik som han hadde sett det hos den snille oversøster på hospitalet, men likevel var han nesten helt sikker på at det ikke var Imma Spoelmanns mening å såre, og at hun ikke hadde følelsen av å ydmyke ham fordi han ikke kunne svare like kjapt for seg; tvert imot godtok hun de stakkars svarene hans, som om hun mente at han ikke trengte å bruke kvikkheten som våpen — bare hun. Men hvorfor? Han måtte tenke på doktor Überbein ved flere av de skarpe bemerkningene hennes, den pratsomme, litt skrytende doktor Überbein, som var et ulykkesbarn fra fødselen og var vokst opp under forhold han mente hadde vært gode for ham. En elendig ungdom, ensom og gledeløs, ikke noe å bli fet av, ikke noe å bli glad av, bare henvist til sine egne evner, noe som sikkert var en fordel framfor dem som ikke behøvde det. Men Imma Spoelmann satt ung og myk i sin rødgylne kjole ved tebordet i dette vakre rommet, makelig henslengt, lunet, bortskjemt og rik, og snakket like hvasst og skarpt som de der ute i verden, der klart omdømme, hardhet og en skarp og årvåken tunge var viktige våpen i kampen for tilværelsen. Hvorfor? Klaus Heinrich strevde med å finne det ut mens de snakket om oseandampere og teaterstykker. Han sått rett opp og ned ved bordet, med stram holdning, uten å Ia kroppen sin få lov til å slappe av; den venstre hånden gjemte han. Rett som det var, fikk han et hatefullt blikk fra grevinne Löwenjoul. En tjener kom inn og rakte herr Spoelmann et telegram på et sølvfat. Herr Spoelmann rev det ergerlig opp, knep øynene sammen og leste det med sigarettstumpen i munnviken; så slengte han det tilbake på brettet og sa kort: «Mister Phlebs.» Han tente seg en ny sigarett og så hele tiden like gretten ut. Frøken Spoelmann sa: «Trass i doktorens bestemte forbud, er det den femte sigaretten du tar etter middag i dag.<noinclude><references/></noinclude> 7n0z3vdjcyhshqzus9dndg2om94mmcc 334210 334089 2026-09-21T22:13:06Z Øystein Tvede 3938 334210 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Mer enn en gang kjente Klaus Heinrich at det gikk en trekning over ansiktet hans, slik som han hadde sett det hos den snille oversøster på hospitalet, men likevel var han nesten helt sikker på at det ikke var Imma Spoelmanns mening å såre, og at hun ikke hadde følelsen av å ydmyke ham fordi han ikke kunne svare like kjapt for seg; tvert imot godtok hun de stakkars svarene hans, som om hun mente at han ikke trengte å bruke kvikkheten som våpen — bare hun. Men hvorfor? Han måtte tenke på doktor Überbein ved flere av de skarpe bemerkningene hennes, den pratsomme, litt skrytende doktor Überbein, som var et ulykkesbarn fra fødselen og var vokst opp under forhold han mente hadde vært gode for ham. En elendig ungdom, ensom og gledeløs, ikke noe å bli fet av, ikke noe å bli glad av, bare henvist til sine egne evner, noe som sikkert var en fordel framfor dem som ikke behøvde det. Men Imma Spoelmann satt ung og myk i sin rødgylne kjole ved tebordet i dette vakre rommet, makelig henslengt, lunet, bortskjemt og rik, og snakket like hvasst og skarpt som de der ute i verden, der klart omdømme, hardhet og en skarp og årvåken tunge var viktige våpen i kampen for tilværelsen. Hvorfor? Klaus Heinrich strevde med å finne det ut mens de snakket om oseandampere og teaterstykker. Han satt rett opp og ned ved bordet, med stram holdning, uten å Ia kroppen sin få lov til å slappe av; den venstre hånden gjemte han. Rett som det var, fikk han et hatefullt blikk fra grevinne Löwenjoul. En tjener kom inn og rakte herr Spoelmann et telegram på et sølvfat. Herr Spoelmann rev det ergerlig opp, knep øynene sammen og leste det med sigarettstumpen i munnviken; så slengte han det tilbake på brettet og sa kort: «Mister Phlebs.» Han tente seg en ny sigarett og så hele tiden like gretten ut. Frøken Spoelmann sa: «Trass i doktorens bestemte forbud, er det den femte sigaretten du tar etter middag i dag.<noinclude><references/></noinclude> oydu8wg11k5nje03q9dktarrrw5vo1p 104 144177 334090 2026-09-21T16:05:54Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334090 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Jeg vil ikke skjule for deg at den utøylede lidenskap som du hengir deg til denne lasten med, passer meget dårlig til dine grå hår.» Herr Spoelmann forsøkte først å le, men fikk det ikke til, og blodet steg ham til hodet. «Ti stille!» utbrøt han hissig. «Du tror at alt er tillatt, bare du sier det i en spøkefull tone. Men jeg fraber meg dine nesvisheter!» Klaus Heinrich ble rystet. Han så på Imma, som stirret forskrekket inn i farens rasende ansikt og bedrøvet bøyde det mørke hodet. Hun hadde moret seg over de høytidelige ordene som hun så muntert sjonglerte med for å erte, hun hadde ment å få ham til å le, og så var det gått helt galt. «Nei, men far da, lille far!» sa hun bedende og gikk bort for å stryke det hete kinnet hans. «Tøv,» knurret han, «du er aldeles umulig.» Men så lot han seg klappe, fant seg i at hun kysset ham på det skallete hodet, og fait til ro. Klaus Heinrich minte ham på glassene da freden var gjenopprettet, og så reiste de seg fra tebordet og gikk inn i salen ved siden av, unntagen grevinne Löwenjoul, som neide dypt og trakk seg tilbake. Herr Spoelmann tente de elektriske lysekronene. Langs veggene sto svære skap med buete glassdører, og mellom skapene sto praktfulle, silkebetrukne stoler. I skapene sto herr Spoelmanns samlinger av glass. Ja, det var tydeligvis den mest fullkomne samling av glass i hele verden, og det som Klaus Heinrich hadde kjøpt, var nok bare et ganske beskjedent lite stykke av samlingen. Den begynte borte i det ene hjørnet med glassindustriens tidligste luksusgjenstander, hedensk fargelagte funn fra fortidens kulturer, og fortsatte siden over øster- og vesterlandsk glasskunst, oppviste rikt forsirte og formete vaser og beger fra Venedigs glassblåsereir, kostelige bøhmiske glass, tyske pokaler, billedsmykte laugsglass og kurfyrsteglass, blandet med grinende<noinclude><references/></noinclude> ebogpgv57fv5fgh8q84xm5bcrstnbze 104 144178 334091 2026-09-21T16:08:28Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334091 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>dyreskikkelser og skjemtebilder, svære krystallpokaler med slepne fasetter som lyset brøt seg vidunderlig igjennom, rubinglass, glødende som den hellige Gral, og til slutt utsøkte eksemplarer av moderne glasskunst, fine glassblomster på uendelig skjøre stengler, og prydglass som ved hjelp av damp hadde fått et skinnende overtrekk av fint metall. Fulgt av Perceval, som også så på, gikk de tre langsomt på teppet rundt salen, og herr Spoelmann forklarte med knirkende stemme hvor de forskjellige tingene var kommet fra, mens han med den magre hånden sin, som var halvt dekket av en ustivet mansjett, forsiktig tok glass for glass ut av fløyelsinnfatningen og holdt dem opp mot lyset. Klaus Heinrich hadde øvelse i å se på ting, spørre seg for, og komme med anerkjennende yttringer, og derfor kunne han samtidig tenke over Imma Spoelmanns måte å snakke på, som opptok ham på en pinefull mate. Alt det hun sa med trutende lepper! For noen ord hun uanfektet tok i munnen! «Lidenskap»! «Last»! Hvordan hadde hun lært seg dem, og hvordan kunne hun finne på å bruke dem uten videre? Hadde ikke grevinne Löwenjoul, som også hadde snakket noe forvirret tøv om disse tingene og tydeligvis gjort skrekkelige erfaringer, hadde ikke hun sagt om Imma at hun var helt uvitende? Og det var naturligvis sant, for hun var ikke et unntagelsestilfelle fra fødselen av, slik som han, som var vokst opp i uskyld og renhet, utestengt fra alminnelige menneskers slit og strev, og helt utenfor alt det voldsomme som lå i disse store og uhyggelige ordene. Hun hadde saktens lært seg ordene og moret seg over å føre dem i munnen på sin skarpe og vittige måte. Ja, slik måtte det være — dette skarpe og fortryllende lille vesenet i rødgyllen kjole, hun beveget seg bare i fraser og talemåter, og av livet kjente hun ikke mer enn ordene, hun lekte med de alvorligste og frykteligste ting som med kulørte stener, og forsto ikke at hun kunne vekke for-<noinclude><references/></noinclude> k399z9hl3xaonhnqm7lebvj1t6h2ueh 104 144179 334092 2026-09-21T16:10:31Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334092 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>argelse med det! — Klaus Heinrichs hjerte svulmet av medlidenhet når han tenkte på det. Klokken var nesten syv da han ba om å få sende bud etter vognen sin, — han var litt urolig over at han var blitt så lenge; for han tenkte på hva hoffet og publikum ville si. Perceval fikk et nytt og fryktelig anfall da han brøt opp. Det så ut til at all forandring eller avbrytelse fikk det edle dyret til å bli fullstendig fra seg. Dirrende over hele kroppen, med en rasende bjeffing og utilgjengelig for beroligende ord, stormet han gjennom værelsene, ut i hallen og opp og ned av trappen, så avskjedsordene druknet i spetakkelet. Hovmesteren fulgte prinsen ned i vestibyen med gudebildene. Herr Spoelmann fulgte ham overhodet ikke. Han hørte frøken Spoelmann si: «Jeg er sikker på at De er henrykt over å ha tilbrakt en stund i familiens skjød, prins.» Det var uklart om ironien gjaldt uttrykket «i familiens skjød» eller selve saken. Klaus Heinrich visste iallfall ikke hva han skulle svare på det. Han kjørte hjemover, tilbakelent i et hjørne av vognen, litt mørbanket, men også forfrisket av den uvante behandlingen hun hadde gitt ham; han kjørte gjennom den mørke parken tilbake til Eremitagen og sine enkle empireværelser, der han spiste aftens med herrene von Schulenburg-Tressen og Braunbart-Schellendorf. Dagen etter leste han notisen i «Ilbudet». Det sto bare at Hans Kongelige Høyhet prins Klaus Heinrich hadde drukket te på slottet Delphinenort og sett på herr Spoelmanns store samling av glass. Og Klaus Heinrich fortsatte å føre sitt skinnliv og utøve sitt høye kall. Han sa sine nådige ord, gjorde sine vanlige håndbevegelser, representerte ved hoffet og på rådspresidentens ball, han ga friaudienser, spiste frokost i livgrenaderenes offisersmesser, viste seg i hoffteatret og beæret forskjellige steder i landet med sitt høye nærvær. Smilende og med hælene slått sammen iakttok han alle former og utførte sin<noinclude><references/></noinclude> 3w55cwamueb3vnjhgbmv030qqkjwjzo 104 144180 334093 2026-09-21T16:11:36Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334093 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>vanskelige plikt på en absolutt uklanderlig måte, skjønt han nå hadde så meget han gjerne ville tenke på, den hissige herr Spoelmann, den forvirrete grevinne Löwenjoul, den rasende Percy, og sist men ikke minst Imma, husets datter. Det var mangt et spørsmål han hadde gjort seg seiv etter det første besøket på Delphinenort som han ennå ikke var i stand til å gi svar på. Løsningen fikk han først under sin fortsatte omgang med familien Spoelmann; omgangen opprettholdt han nemlig under almenhetens spente og til slutt helt feberaktige interesse, og det første som skjedde var at prinsen en tidlig morgen til herskapets, tjenernes og sin egen forbauselse, ja, på en måte viljeløs og drevet av skjebnen, innfant seg til hest på Delphinenort, for å hente frøkenen til en ridetur — han forstyrret henne tilmed mens hun sått med sine matematiske studier. Vinterens makt var blitt tidlig brutt, dette minneverdige året. Januar hadde vært mild, og alt i februar satte en tidlig vår inn, med fuglesang, varmt solskinn og bløt luft. Da Klaus Heinrich våknet en slik deilig morgen, i den gamle, svære mahognisengen sin, da kjente han det som om en sterk hand hadde rørt ved ham og manet ham til dåd. Han dro i klokkestrengen og ga Neumann beskjed om at «Florian» skulle være salet innen en time. Skulle det gjøres i stand en hest til lakeien også? Nei, det var ikke nødvendig; Klaus Heinrich erklærte at han ville ride alene. Så ble han morgenstelt av Neumanns kyndige hender, spiste utålmodig frokost nede i hagestuen og steg til hest nede ved den lille terrassen. Med de sporebesatte ridestøvlene i stigbøylene, med de gule lærtømmene i den brunbehanskete høyre hånden og den venstre lagt halvt bak på ryggen under den åpne kappen red han i skritt ut i den vakre morgenen og så opp på fuglene som sått og sang i de nakne grenene over hodet pa ham. Han red gjennom sin egen park, gjennom byparken og tok<noinclude><references/></noinclude> 6q6fyuouaethyhq9unduz3015mwchdk 334193 334093 2026-09-21T22:02:16Z Øystein Tvede 3938 334193 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>vanskelige plikt på en absolutt uklanderlig måte, skjønt han nå hadde så meget han gjerne ville tenke på, den hissige herr Spoelmann, den forvirrete grevinne Löwenjoul, den rasende Percy, og sist men ikke minst Imma, husets datter. Det var mangt et spørsmål han hadde gjort seg selv etter det første besøket på Delphinenort som han ennå ikke var i stand til å gi svar på. Løsningen fikk han først under sin fortsatte omgang med familien Spoelmann; omgangen opprettholdt han nemlig under almenhetens spente og til slutt helt feberaktige interesse, og det første som skjedde var at prinsen en tidlig morgen til herskapets, tjenernes og sin egen forbauselse, ja, på en måte viljeløs og drevet av skjebnen, innfant seg til hest på Delphinenort, for å hente frøkenen til en ridetur — han forstyrret henne tilmed mens hun sått med sine matematiske studier. Vinterens makt var blitt tidlig brutt, dette minneverdige året. Januar hadde vært mild, og alt i februar satte en tidlig vår inn, med fuglesang, varmt solskinn og bløt luft. Da Klaus Heinrich våknet en slik deilig morgen, i den gamle, svære mahognisengen sin, da kjente han det som om en sterk hand hadde rørt ved ham og manet ham til dåd. Han dro i klokkestrengen og ga Neumann beskjed om at «Florian» skulle være salet innen en time. Skulle det gjøres i stand en hest til lakeien også? Nei, det var ikke nødvendig; Klaus Heinrich erklærte at han ville ride alene. Så ble han morgenstelt av Neumanns kyndige hender, spiste utålmodig frokost nede i hagestuen og steg til hest nede ved den lille terrassen. Med de sporebesatte ridestøvlene i stigbøylene, med de gule lærtømmene i den brunbehanskete høyre hånden og den venstre lagt halvt bak på ryggen under den åpne kappen red han i skritt ut i den vakre morgenen og så opp på fuglene som sått og sang i de nakne grenene over hodet pa ham. Han red gjennom sin egen park, gjennom byparken og tok<noinclude><references/></noinclude> 19lgw9t8oo6ja6zm74akzlq1boopal5 334211 334193 2026-09-21T22:14:00Z Øystein Tvede 3938 334211 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>vanskelige plikt på en absolutt uklanderlig måte, skjønt han nå hadde så meget han gjerne ville tenke på, den hissige herr Spoelmann, den forvirrete grevinne Löwenjoul, den rasende Percy, og sist men ikke minst Imma, husets datter. Det var mangt et spørsmål han hadde gjort seg selv etter det første besøket på Delphinenort som han ennå ikke var i stand til å gi svar på. Løsningen fikk han først under sin fortsatte omgang med familien Spoelmann; omgangen opprettholdt han nemlig under almenhetens spente og til slutt helt feberaktige interesse, og det første som skjedde var at prinsen en tidlig morgen til herskapets, tjenernes og sin egen forbauselse, ja, på en måte viljeløs og drevet av skjebnen, innfant seg til hest på Delphinenort, for å hente frøkenen til en ridetur — han forstyrret henne tilmed mens hun satt med sine matematiske studier. Vinterens makt var blitt tidlig brutt, dette minneverdige året. Januar hadde vært mild, og alt i februar satte en tidlig vår inn, med fuglesang, varmt solskinn og bløt luft. Da Klaus Heinrich våknet en slik deilig morgen, i den gamle, svære mahognisengen sin, da kjente han det som om en sterk hand hadde rørt ved ham og manet ham til dåd. Han dro i klokkestrengen og ga Neumann beskjed om at «Florian» skulle være salet innen en time. Skulle det gjøres i stand en hest til lakeien også? Nei, det var ikke nødvendig; Klaus Heinrich erklærte at han ville ride alene. Så ble han morgenstelt av Neumanns kyndige hender, spiste utålmodig frokost nede i hagestuen og steg til hest nede ved den lille terrassen. Med de sporebesatte ridestøvlene i stigbøylene, med de gule lærtømmene i den brunbehanskete høyre hånden og den venstre lagt halvt bak på ryggen under den åpne kappen red han i skritt ut i den vakre morgenen og så opp på fuglene som satt og sang i de nakne grenene over hodet pa ham. Han red gjennom sin egen park, gjennom byparken og tok<noinclude><references/></noinclude> avvqrc4vvhzt7bs8xt3r01znkvpztv4 334215 334211 2026-09-21T22:16:33Z Øystein Tvede 3938 334215 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>vanskelige plikt på en absolutt uklanderlig måte, skjønt han nå hadde så meget han gjerne ville tenke på, den hissige herr Spoelmann, den forvirrete grevinne Löwenjoul, den rasende Percy, og sist men ikke minst Imma, husets datter. Det var mangt et spørsmål han hadde gjort seg selv etter det første besøket på Delphinenort som han ennå ikke var i stand til å gi svar på. Løsningen fikk han først under sin fortsatte omgang med familien Spoelmann; omgangen opprettholdt han nemlig under almenhetens spente og til slutt helt feberaktige interesse, og det første som skjedde var at prinsen en tidlig morgen til herskapets, tjenernes og sin egen forbauselse, ja, på en måte viljeløs og drevet av skjebnen, innfant seg til hest på Delphinenort, for å hente frøkenen til en ridetur — han forstyrret henne tilmed mens hun satt med sine matematiske studier. Vinterens makt var blitt tidlig brutt, dette minneverdige året. Januar hadde vært mild, og alt i februar satte en tidlig vår inn, med fuglesang, varmt solskinn og bløt luft. Da Klaus Heinrich våknet en slik deilig morgen, i den gamle, svære mahognisengen sin, da kjente han det som om en sterk hand hadde rørt ved ham og manet ham til dåd. Han dro i klokkestrengen og ga Neumann beskjed om at «Florian» skulle være salet innen en time. Skulle det gjøres i stand en hest til lakeien også? Nei, det var ikke nødvendig; Klaus Heinrich erklærte at han ville ride alene. Så ble han morgenstelt av Neumanns kyndige hender, spiste utålmodig frokost nede i hagestuen og steg til hest nede ved den lille terrassen. Med de sporebesatte ridestøvlene i stigbøylene, med de gule lærtømmene i den brunbehanskete høyre hånden og den venstre lagt halvt bak på ryggen under den åpne kappen red han i skritt ut i den vakre morgenen og så opp på fuglene som satt og sang i de nakne grenene over hodet på ham. Han red gjennom sin egen park, gjennom byparken og tok<noinclude><references/></noinclude> qjtwcr2w9wqde431mkwvw7sd6t7krlt 104 144181 334094 2026-09-21T16:17:11Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334094 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>veien til Delphinenort. Han kom dit klokken halv ti. Overraskelsen var stor. Ved hovedportalen ga han «Florian» til en engelsk stallknekt. Hovmesteren som i et eller annet ærend kom gående over mosaikkgulvet, ble stående som stivnet da han fikk øye på Klaus Heinrich. Da prinsen med høy og litt forsert stemme spurte etter damene, svarte han ikke, men snudde seg rådløst mot marmortrappen og stirret stumt opp på toppen av den. for der sto herr Spoelmann. Det så ut til at han nettopp hadde spist frokost og var i forholdsvis godt humør. Hendene hadde han begravd i bukselommene, så den korte røykejakken ble brettet tilbake fra fløyelsvesten. Han hadde en sigarett mellom leppene og blunket gjennom den blå røyken. «Nå, unge prins?» sa han og så ned på ham. Klaus Heinrich hilste og ilte opp over den røde løperen på trappen. Han hadde følelsen av at han i en fart og så å si med storm måtte overvinne den pinlige situasjonen. «De er sikkert forundret, herr Spoelmann,» sa han, «så tidlig om morgenen —.» Han var ganske andpusten og ble selv forskrekket over det; så uvant var han med en slik situasjon. Herr Spoelmann trakk på skuldrene som om han ville si at han nok gjerne ville ha en forklaring, men det hastet ikke. «Det gjelder en avtale —,» sa Klaus Heinrich. Han sto to trinn nedenfor milliardæren og snakket opp til ham. «En avtale om en ridetur som frøken Imma og jeg skulle ta ― ―. Jeg har lovt damene å vise dem Fasaneriet eller ta dem med til Hoffjegeren ― ―. Frøken Imma kjenner nesten ikke omegnen her, fortalte hun meg. Vi ble enige om den første vårdagen ― ― det er så deilig ute i dag —. Men vi må jo ha Deres samtykke —.»<noinclude><references/></noinclude> qcj2l6ayyihzktxt4o195i81gnubrjo 104 144182 334095 2026-09-21T16:19:43Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334095 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Herr Spoelmann trakk på skuldrene igjen og laget en munn som om han ville si: «Samtykke? Hvorfor det?» «Min datter er voksen,» sa han. «Jeg pleier ikke blande meg i hennes saker. Rider hun, så rider hun. Men jeg tror ikke hun har tid. De får spørre henne selv. Der inne sitter hun.» Herr Spoelmann gjorde et kast med hodet mot den døren med forheng for, som Klaus Heinrich hadde gått gjennom en gang før. «Takk,» sa Klaus Heinrich. «Ja, da går jeg selv.» Han gikk opp over trappen, dro med en besluttsom bevegelse det broderte forhenget til side og gikk noen trinn ned i den solbelyste, duftende vinterhagen. Foran det rislende springvannet og bassenget med de brokete endene satt Imma Spoelmann bøyd over et lite bord, og vendte ryggen nesten helt mot døren. Håret hennes var utslått. Blåsvart og skinnende flommet det ned over ryggen hennes, hyllet overkroppen inn og lot ikke annet bli synlig av ansiktet enn en ganske liten del av den barnslige profilen, som tegnet seg elfenbensblek av mot det mørke håret. Hun var fullstendig oppslukt av det hun holdt på med, og holdt leppene trykket mot baksiden av den smale venstre hånden mens hun skrev ivrig med fyllepennen i et hefte. Grevinnen var der, og hun var også opptatt med skrivning. Hun satt et stykke borte fra den palmegruppen der Klaus Heinrich første gang hadde sittet og snakket med henne; rak i ryggen og med hodet på skakke skrev hun på et brevark, mens en haug andre fullskrevne ark lå ved siden av henne. Klirringen av Klaus Heinrichs sporer fikk henne til å se opp. Et øyeblikk ble hun sittende og myse på ham med det lange, tynne penneskaftet i hånden; så reiste hun seg og hilste ærbødig. «Imma,» sa hun. «Hans Kongelige Høyhet prins Klaus Heinrich er her.»<noinclude><references/></noinclude> kn8m195usqze7emyayp4ogdyges3mua 104 144183 334096 2026-09-21T16:21:46Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334096 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Frøken Spoelmann snudde seg fort i kurvstolen, rystet håret tilbake og stirret på gjesten med svære øyne uten å si noe, til Klaus Heinrich med militær honnør hadde hilst begge damene god morgen. Så sa hun med den sprø stemmen sin: «Å, god morgen, prins. Men De kommer for sent til første frokost. Vi er ferdige for lenge siden.» Klaus Heinrich lo. «Det er bra,» sa han, «at begge parter har spist frokost. Da kan vi jo uten videre ride av sted.» «Ride av sted?» «Ja, som avtalen var.» «Avtalen?» «Det kan De da vel ikke ha glemt,» sa han bedende. «Har jeg ikke lovt å vise Dem omegnen? Var det ikke vi som skulle ride sammen når det ble godt vær? Og i dag er det så deilig. Bare se ut —.» «Dagen er fin nok,» sa hun, «men jeg synes De er for brå av Dem, prins. Jeg husker at vi så vidt nevnte noe om en ridetur — men det har vel ikke slik hast? Hadde det ikke iallfall vært på sin plass å forhøre seg litt på forhånd, om Deres Høyhet vil tillate meg en slik bemerkning? De må inn rømme at jeg ikke godt kan ride omkring i dette kostymet.» Hun reiste seg opp og viste morgenkjolen sin, en løs drakt av skinnende silke og en liten grønn fløyelsjakke. «Nei,» sa han, «det kan De jo dessverre ikke. Men jeg venter her mens damene kler seg om. Det er jo tidlig ennå ― ―.» «Svært tidlig. Men dessuten så De kanskje at De avbrøt meg i mitt uskyldige arbeid. Jeg har forelesning klokken elleve.» «Nei!» utbrøt han. «I dag får De ikke lov til å holde på med matematikk, frøken Imma, eller leke Dem i et lufttomt rom, som De kaller det! Se på solen. Får jeg lov —?»<noinclude><references/></noinclude> l6jpcwa270vj1ef4eaxiy5ioxx333j8 104 144184 334097 2026-09-21T16:23:13Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334097 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Han gikk fort til det lille bordet og tok forelesningsheftet. Det var til å bli ganske ør i hodet av, det han så. Et fantastisk hokuspokus, mareritt av sammenflettete runer skrevet med Imma Spoelmanns barnslige og kludrete skrift, dekket sidene. Greske skrifttegn var satt sammen med latinske og med tall av forskjellig høyde, blandet med kryss og streker, oppstilt som brøker over og under vannrette linjer, med likhetstegn mellom, og både runde og kantete parenteser rundt. Enslige bokstaver sto som skiltvakter til høyre for de lange formlene med parenteser rundt. Kabbalistiske tegn, fullstendig übegripelige for en legmann, omfattet med lange armer bokstaver og tall; selsomme stavelser, forkortninger av mystiske ord var strødd omkring overalt, og mellom de for underlige kolonnene sto det setninger og anmerkninger på alminnelig språk, men meningen i dem var så hevet over alle menneskelige begreper at en kunne lese dem uten å forstå mer av dem enn av en trylleformel. Klaus Heinrich så på den lille skikkelsen som sto ved siden av ham i skinnende silkekjole og med utslått, svart hår, og tenkte på at alt dette hadde mening og spillende liv for det fremmedartete lille hodet. Han sa: «Og for disse gudløse kunstenes skyld vil De forsømme denne skjønne formiddagen?» Hun så en stund på ham med store, uttrykksfulle øyne. Sa svarte hun med fremskutte lepper: «Det ser ut til at Deres Høyhet vil holde seg skadesløs for den mangel på forståelse som nylig kom til uttrykk her da det ble snakk om Deres eget yrke.» «Nei,» sa han, «nei, ikke det! Jeg gir Dem mitt ord på at jeg har den største respekt for Deres studier. Jeg innrømmer at de gjør meg litt beklemt, for jeg har aldri forstått noe av det! Og jeg innrømmer også at i dag kjenner jeg simpelthen<noinclude><references/></noinclude> 5yc4rmci4g1n817vvradsqp8cggwq18 104 144185 334098 2026-09-21T16:28:19Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334098 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>litt avsky for disse tingene, hvis de skal hindre oss i å ride ut sammen —.» «Å, jeg er ikke den eneste De har avbrutt i arbeidet, prins. Der har vi nå også grevinnen. Hun satt og skrev. Hun skriver sine livserindringer, ikke for verden, men for en mindre krets, og jeg skal love Dem, prins, at det skal bli en bok som både De og jeg kan lære atskillig av.» «Det er jeg sikker på. Men jeg er like sikker på at fru grevinnen umulig kan avslå en bønn fra Dem, frøken Imma.» «Og min far? Nå er vi ved den fjerde betenkeligheten. De kjenner min fars hissige sinn. Kommer han til å gi sitt samtykke?» «Han har alt gjort det. Rider De, så rider De. Det var hans egne ord —.» «De har sikret Dem ham på forhånd? Nå begynner jeg å beundre Deres omtenksomhet, prins. De er gått fram som en feltherre, enda De ikke er soldat i virkeligheten, men bare for et syns skyld, som De nylig fortalte oss. Men det er en femte grunn som taler imot, og den er avgjørende. Det kom mer til å regne.» «Nei, den går ikke! Himmelen er helt klar ― ―.» «Det kommer til å regne. Luften er altfor bløt. Jeg kjente det da vi var i badeparken før frokost. La o:s gå ned til barometeret, hvis De ikke tror meg. Det henger nede i hallen.» De gikk ut i hallen der det hang et stort barometer ved siden av marmorkaminen. Grevinnen ble også med. «Det er steget,» sa Klaus Heinrich. «Deres Høyhet behager å ta feil,» sa frøken Spoelmann. «Parallaksen narrer Dem.» «Det forstår jeg ikke.» «De lar Dem lure av parallaksen.» «Jeg vet ikke hva det er for noe, frøken Imma. Det er akkurat som Adirondacks. Jeg har ikke lært så meget, det<noinclude><references/></noinclude> 95xd0hmnb6imnfol3vlvzly6gr7astw 104 144186 334099 2026-09-21T16:29:58Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334099 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>henger sammen med det livet jeg lever. De må bære over med meg.» «Å, jeg ber underdanigst om unnskyldning. Jeg må prøve å huske på at en må uttrykke seg folkelig når en skal snakke med Deres Høyhet. De står litt til side for viseren, derfor ser det ut for Dem som om barometeret er steget. Hvis De ville bestemme Dem til å stå rett foran den, så ville De se at den svarte viseren slett ikke er gått forbi den gule, tvert imot, den er sakket litt akterut.» «Jeg tror sannelig De har rett,» sa Klaus Heinrich mismodig. «Lufttrykket er altså høyere enn jeg trodde.» «Det er lavere enn De trodde.» «Når kvikksølvet er fait?» Kvikksølvet faller ved lavt lufttrykk og ikke ved høyt, Deres Kongelige Høyhet.» «Nå forstår jeg ingenting.» «Jeg tror, prins, at De overdriver Deres egen uvitenhet, bare for spøk. Men ettersom lufttrykket er så høyt at kvikksølvet faller, så betyr det at naturen står fullstendig på hodet, og da vil vi ut og ride, ikke sant, grevinne Löwenjoul? Jeg vil ikke ta ansvaret på meg for å sende prinsen hjem igjen når han først er kommet. Han får slå seg til ro her til vi er ferdige —.» Da Imma Spoelmann og greyinnen kom inn igjen i vinterhagen, var de ridekledd — Imma i en tettsittende svart ridedrakt med brystlommer og en trekantet svart filthatt, grevinnen med stivet skjortebryst og høy hatt. De gikk sammen ned av trappen, gjennom mosaikkhallen og søyleportalen og ut til vannbassenget, der to stallknekter sto og ventet med hestene. Ikke før satt de i salen, så kom Perceval stormende ut av slottet med høye og langtrukne hyl, og begynte å oppføre en avsindig ringdans rundt hestene som kastet urolig med hodene. «Der har vi det,» sa Imma i alt spetakkelet og klappet den dirrende Fatme på halsen. «Det nytter ikke å skjule noe<noinclude><references/></noinclude> 2h73eoz2hl1ct6rpjnaeiaggw30xj53 104 144187 334100 2026-09-21T16:32:16Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334100 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>for ham. I siste øyeblikk oppdager han det. Nå kommer han til å følge med og gjøre seg gjeldende.» Men enda Klaus Heinrich forsto at de like godt kunne ha latt tjeneren med sølvtrompeten ride foran og tute så kraftig at allverden fikk vite om denne rideturen, så sa han likevel med trassig og glad stemme at Perceval så gjerne måtte bli med; han hørte til familien, og trengte også til å lære omegnen å kjenne. «Hvor skal vi nå hen?» spurte Imma, da de red i skritt ut gjennom den brede kastanjealléen. Hun red mellom Klaus Heinrich og grevinnen. Perceval halset i forveien. Den engelske rideknekten med kokarde på hatten og gule kragestøvler fulgte etter i passende avtand. «Det er vakkert hos Hoffjegerens,» svarte Klaus Heinrich, «men det er litt lenger til Fasaneriet, og vi har jo tiden for oss. Jeg vil gjerne vise damene slottet. Der bodde jeg tre år som gutt. Det ble holdt en skole der, som De vet, med lærere og elever. Det var der jeg traff doktor Überbein, som ble min kjæreste lærer og er min gode venn.» «Har De en venn?» spurte frøken Spoelmann og så forbauset ut. «Ham må De fortelle meg om en gang,» la hun til. «Og De har gått på skolen på Fasaneriet? Ja, da må vi se det, det er jo tydelig at De også synes det.» Hun satte hesten i trav da de slo inn på en liten ridevei der jorden var ganske bløt. «Der ligger eremittboligen Deres, prins — andemat har De da nok av på dammen Deres ― ―. Jeg tenker vi unngår badeparken hvis det lar seg gjøre.» Klaus Heinrich var glad til, og så bøyde de av fra parken og travet tvers over marken for å komme ut på landeveien som gikk i nordvestlig retning. I byparken var det noen ganske få fotgjengere som hilste og glodde på dem; Klaus Heinrich førte hånden til luen og Imma Spoelmann bøyde alvorlig og litt forlegen det mørke, lille hodet i den tresnutete<noinclude><references/></noinclude> rfl5o86pvfanu5ue26487e7swkgue28 104 144188 334101 2026-09-21T16:35:41Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334101 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>hatten. Nå var de ute på marken og møtte ingen. På landeveien kom nå og da en bondekjerre skranglende, eller en syklist arbeidet seg framover med krum rygg. Men de tre rytterne holdt seg helt på siden av veien, hvor de fikk være i fred. Perceval danset foran hestene, urolig og i febrilsk forventning, han løp baklengs og forlengs og rundt seg selv, med hivende pust og tungen langt ut av den dryppende kjeften; rett som det var ga han fra seg noen hesblesende korte bjeff som lød som skrik. Så stormet han av sted ut over engene, forfulgte med strittende ører et eller annet dyr i gresset og satte etter en flyktende hare, mens han gjødde så det ga ekko over markene. De snakket om Fatme, som Klaus Heinrich nå for første gang så på nært hold, og han var veldig imponert. Fatme hadde en lang, muskuløs hals og et fint, lite hode med fyrige øyne; hun hadde araberhestens slanke ben og en vaiende, silkebløt hale. Hvit som en månestråle var hun, og hadde hvitt seletøy. Florian var brun og nokså flegmatisk, med kort rygg, stusset manke og gule hasebind, og så så tarvelig ut som et esel ved siden av den stolte, fremmedartete Fatme, enda han var omhyggelig stelt. Grevinne Löwenjoul red på en stor, blakk hest som het Isabeau. Hun satt ypperlig til hest, stram i ryggen som hun var. Men det lille hodet med den høye hatten holdt hun litt på skrå, mens hun myste med øynene. Klaus Heinrich bøyde seg litt bakover i salen og snakket til henne bak frøken Spoelmanns rygg. Men hun svarte ikke, bare fortsatte å stirre framfor seg med halvlukte øyne og et madonna-aktig uttrykk i ansiktet. «Vi skal la grevinnen være i fred, prins,» sa Imma. «Hun sitter i sine egne tanker.» «Jeg vil da ikke håpe,» sa han, «at grevinnen hadde noe imot å ride ut med oss?» Og han ble oppriktig bestyrtet da Imma Spoelmann med en likeglad mine svarte: «Sant å si, så tror jeg nok det.»<noinclude><references/></noinclude> d4jszf6sja196ruo3yz91037rd7rk72 104 144189 334102 2026-09-21T16:37:35Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334102 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «På grunn av livserindringene hun satt og skrev på?» «Å, livserindringene. Nei, det er ikke viktig med dem, det er nok mest tidsfordriv — skjønt jeg tror nok jeg kan lære litt av dem. Men jeg vil ikke skjule for Dem, prins, at grevinnen ikke har synderlig til overs for Dem. Hun har sagt noe slikt til meg. De var hard og streng, sa hun, og virket kald.» Klaus Heinrich var blitt rød. «Jeg vet nok,» sa han lavt, mens han så ned på tømmene han holdt i hånden, «at jeg ikke virker varm, frøken Imma, kanskje i høyden på avstand ― ―. Det henger også sammen med det livet jeg er nødt til å føre, som jeg har sagt før. Men jeg vet ikke med meg seiv at jeg har vært hard og streng mot grevinnen.» «Ikke i ord, sannsynligvis,» svarte hun. «Men De lot henne ikke få lov til å slippe seg litt løs, De unte henne ikke den lille gleden å få tøve litt — derfor bærer hun nag til Dem — og jeg vet godt hvordan De bar Dem at med det, og hvordan De gjorde det vanskelig for det stakkars mennesket — svært godt,» gjentok hun og snudde seg bort. Klaus Heinrich svarte først ikke. Han holdt venstre hånd trykket mot hoften, og øynene hans hadde et trett uttrykk. «De vet det?» sa han. «Og da virker jeg også kald på Dem, frøken Imma?» «Jeg vil råde Dem til,» svarte hun fort og med trutende munn, mens hun kastet med hodet, «ikke på noen måte å overvurdere den virkning De har på meg, prins.» Og med ett satte hun Fatme i galopp og fløy så fort mot den mørke furuskogen at hverken grevinnen eller Klaus Heinrich kunne følge henne. Først ved skogbrynet, der landeveien gikk, stanset hun, snudde hesten og så spottende på de andre som kom etter. Grevinne Löwenjoul på den store Isabeau var den første som nådde henne. Så kom Florian, prustende og høyst forbløffet over den uventete farten. De lo og red sammen<noinclude><references/></noinclude> dpprw5mtcvg492obc2bksdd8lh59yys 334194 334102 2026-09-21T22:02:43Z Øystein Tvede 3938 334194 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «På grunn av livserindringene hun satt og skrev på?» «Å, livserindringene. Nei, det er ikke viktig med dem, det er nok mest tidsfordriv — skjønt jeg tror nok jeg kan lære litt av dem. Men jeg vil ikke skjule for Dem, prins, at grevinnen ikke har synderlig til overs for Dem. Hun har sagt noe slikt til meg. De var hard og streng, sa hun, og virket kald.» Klaus Heinrich var blitt rød. «Jeg vet nok,» sa han lavt, mens han så ned på tømmene han holdt i hånden, «at jeg ikke virker varm, frøken Imma, kanskje i høyden på avstand ― ―. Det henger også sammen med det livet jeg er nødt til å føre, som jeg har sagt før. Men jeg vet ikke med meg selv at jeg har vært hard og streng mot grevinnen.» «Ikke i ord, sannsynligvis,» svarte hun. «Men De lot henne ikke få lov til å slippe seg litt løs, De unte henne ikke den lille gleden å få tøve litt — derfor bærer hun nag til Dem — og jeg vet godt hvordan De bar Dem at med det, og hvordan De gjorde det vanskelig for det stakkars mennesket — svært godt,» gjentok hun og snudde seg bort. Klaus Heinrich svarte først ikke. Han holdt venstre hånd trykket mot hoften, og øynene hans hadde et trett uttrykk. «De vet det?» sa han. «Og da virker jeg også kald på Dem, frøken Imma?» «Jeg vil råde Dem til,» svarte hun fort og med trutende munn, mens hun kastet med hodet, «ikke på noen måte å overvurdere den virkning De har på meg, prins.» Og med ett satte hun Fatme i galopp og fløy så fort mot den mørke furuskogen at hverken grevinnen eller Klaus Heinrich kunne følge henne. Først ved skogbrynet, der landeveien gikk, stanset hun, snudde hesten og så spottende på de andre som kom etter. Grevinne Löwenjoul på den store Isabeau var den første som nådde henne. Så kom Florian, prustende og høyst forbløffet over den uventete farten. De lo og red sammen<noinclude><references/></noinclude> q9rrqdxmxj5ayld0z580gcsnwjprxu8 104 144190 334103 2026-09-21T16:39:09Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334103 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>inn i den dype skogen der stemmene deres ga gjenlyd mellom trærne. Grevinnen var våknet til liv, pratet og gestikulerte, og smilte med friske, hvite tenner. Hun ropte gemyttlig ned til Perceval, som på ny var blitt voldsomt opphisset av det hastige rittet og stormet på som en rasende ut og inn mellom stammene. «Deres Kongelige Høyhet skulle se ham hoppe,» sa hun. «Han hopper over bekker og grøfter på seks meters bredde, og det så lett og elegant at det er aldeles vidunderlig å se på. Men han gjør det vel å merke bare av fri vilje, for jeg tror han heller ville la seg drepe enn å finne seg i noen slags dressur, eller gjøre kunststykker som noen prøvde å lære ham. En kan nesten si at han har dressuren i seg fra fødselen av, for selv om han er vill og voldsom, så er han aldri farlig. Han er en friherre, en adelsmann, karakterfast og stolt; han virket nok voldsom, men han kan beherske seg likevel. Aldri har noen hørt ham jamre seg fordi han hadde det vondt, selv om han er blitt såret eller straffet. Han spiser heller aldri uten når han er suiten — er han ikke suiten, rører han ikke maten, om den er aldri så lekker. Om morgenen får han fløte — han må jo ha noe nærende i seg. Han tæres opp innvendig fra, han er så mager under den silkebløte pelsen sin at en kan kjenne alle ribbenene hans, og jeg tror dessverre ikke han blir gammel, men kommer til å dø av tæring. — Kjøterne for følger ham, trenger seg inn på ham, og ligger i bakhold overalt. Men han springer fra dem uten å bli brutal, og først når de går løs på ham, får de noen lærepenger av de prektige tennene hans, som de nok ikke glemmer så snart. Så megen ridderlighet sammen med en ren karakter er noe helt enestående.» Imma stemte i med, og brukte ord som virkelig var de alvorligste Klaus Heinrich noensinne hadde hørt henne si. «Ja,» sa hun, «Percy, du er min gode venn, og deg vil jeg<noinclude><references/></noinclude> pdhloodnfzgjgqxetnq80tzdx2khexz 104 144191 334104 2026-09-21T16:40:37Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334104 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>holde fast ved bestandig. En som forsto seg på hunder, har en gang sagt at han var gal, og rådet oss til å avlive ham, fordi han var så umulig, og kom til å bringe oss til fortvilelse hver eneste dag. Men Percy får de ikke ta fra meg. Han er nok umulig, og av og til er han vanskelig å klare; men likevel er han rørende og tapper, og jeg er fryktelig glad i ham.» Etterpå snakket grevinnen litt om hunder og hunders natur, men etterhvert ble det mindre mening i det hun sa, og hun begynte å snakke med seg seiv mens hun gestikulerte ivrig; hun sendte Klaus Heinrich et underfundig blikk og sank helt bort i sine egne tanker. Klaus Heinrich kjente seg glad og oppmuntret, enten det nå kom av det voldsomme rittet — som forresten hadde vært svært anstrengende for ham, for skjønt han satt godt til hest, ble han aldri noen sikker rytter på grunn av den venstre hånden — eller om det var av andre grunner. Da de var kommet ut av nåleskogen og langsomt red mot den neste skogtykningen, på den stille landeveien som slyngte seg mellom åker og eng og her og der førte forbi en bondegård eller et landsens vertshus, spurte han dempet: «Vil De ikke holde Deres løfte og fortelle meg litt om grevinnen, frøken Imma? Hvordan er hun blitt Deres selskapsdame?» «Hun er min venninne,» svarte hun, «og på sett og vis også min lærerinne, skjønt hun først kom til oss etterat jeg var blitt voken. Det var for tre år siden, i New York, og grevinnen var da i en elendig forfatning. Hun holdt på å suite i hjel,» sa Imma Spoelmann, og satte de svære, svarte øynene på Klaus Heinrich, de hadde et på samme tid inntrengende og forferdet uttrykk. «Holdt hun virkelig på å suite i hjel?» spurte Klaus Heinrich, og så like forferdet ut. «Vær så snill å fortelle meg mer!» «Ja, det sa jeg også da hun kom til oss, og selv om jeg na-<noinclude><references/></noinclude> q6ncme30qazgv9hnk0zeycc3354qhly 334105 334104 2026-09-21T16:41:06Z Øystein Tvede 3938 334105 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>holde fast ved bestandig. En som forsto seg på hunder, har en gang sagt at han var gal, og rådet oss til å avlive ham, fordi han var så umulig, og kom til å bringe oss til fortvilelse hver eneste dag. Men Percy får de ikke ta fra meg. Han er nok umulig, og av og til er han vanskelig å klare; men likevel er han rørende og tapper, og jeg er fryktelig glad i ham.» Etterpå snakket grevinnen litt om hunder og hunders natur, men etterhvert ble det mindre mening i det hun sa, og hun begynte å snakke med seg seiv mens hun gestikulerte ivrig; hun sendte Klaus Heinrich et underfundig blikk og sank helt bort i sine egne tanker. Klaus Heinrich kjente seg glad og oppmuntret, enten det nå kom av det voldsomme rittet — som forresten hadde vært svært anstrengende for ham, for skjønt han satt godt til hest, ble han aldri noen sikker rytter på grunn av den venstre hånden — eller om det var av andre grunner. Da de var kommet ut av nåleskogen og langsomt red mot den neste skogtykningen, på den stille landeveien som slyngte seg mellom åker og eng og her og der førte forbi en bondegård eller et landsens vertshus, spurte han dempet: «Vil De ikke holde Deres løfte og fortelle meg litt om grevinnen, frøken Imma? Hvordan er hun blitt Deres selskapsdame?» «Hun er min venninne,» svarte hun, «og på sett og vis også min lærerinne, skjønt hun først kom til oss etterat jeg var blitt voksen. Det var for tre år siden, i New York, og grevinnen var da i en elendig forfatning. Hun holdt på å suite i hjel,» sa Imma Spoelmann, og satte de svære, svarte øynene på Klaus Heinrich, de hadde et på samme tid inntrengende og forferdet uttrykk. «Holdt hun virkelig på å sulte i hjel?» spurte Klaus Heinrich, og så like forferdet ut. «Vær så snill å fortelle meg mer!» «Ja, det sa jeg også da hun kom til oss, og selv om jeg na-<noinclude><references/></noinclude> mx5ny606hfeqp1e00p2u1lf5s8brbjq 334195 334105 2026-09-21T22:03:09Z Øystein Tvede 3938 334195 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>holde fast ved bestandig. En som forsto seg på hunder, har en gang sagt at han var gal, og rådet oss til å avlive ham, fordi han var så umulig, og kom til å bringe oss til fortvilelse hver eneste dag. Men Percy får de ikke ta fra meg. Han er nok umulig, og av og til er han vanskelig å klare; men likevel er han rørende og tapper, og jeg er fryktelig glad i ham.» Etterpå snakket grevinnen litt om hunder og hunders natur, men etterhvert ble det mindre mening i det hun sa, og hun begynte å snakke med seg selv mens hun gestikulerte ivrig; hun sendte Klaus Heinrich et underfundig blikk og sank helt bort i sine egne tanker. Klaus Heinrich kjente seg glad og oppmuntret, enten det nå kom av det voldsomme rittet — som forresten hadde vært svært anstrengende for ham, for skjønt han satt godt til hest, ble han aldri noen sikker rytter på grunn av den venstre hånden — eller om det var av andre grunner. Da de var kommet ut av nåleskogen og langsomt red mot den neste skogtykningen, på den stille landeveien som slyngte seg mellom åker og eng og her og der førte forbi en bondegård eller et landsens vertshus, spurte han dempet: «Vil De ikke holde Deres løfte og fortelle meg litt om grevinnen, frøken Imma? Hvordan er hun blitt Deres selskapsdame?» «Hun er min venninne,» svarte hun, «og på sett og vis også min lærerinne, skjønt hun først kom til oss etterat jeg var blitt voksen. Det var for tre år siden, i New York, og grevinnen var da i en elendig forfatning. Hun holdt på å suite i hjel,» sa Imma Spoelmann, og satte de svære, svarte øynene på Klaus Heinrich, de hadde et på samme tid inntrengende og forferdet uttrykk. «Holdt hun virkelig på å sulte i hjel?» spurte Klaus Heinrich, og så like forferdet ut. «Vær så snill å fortelle meg mer!» «Ja, det sa jeg også da hun kom til oss, og selv om jeg na-<noinclude><references/></noinclude> 6pfwpdaq5bdo6udrch70lb86l1lxuh8 104 144192 334106 2026-09-21T16:43:14Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334106 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>turligvis så at hun ikke hadde sin forstands fulle bruk, så gjorde hun likevel et så sterkt inntrykk på meg at jeg fikk min far til å sørge for at hun ble min selskapsdame.» «Hvordan kom hun til Amerika? Er hun grevinne av fødsel?» «Ikke grevinne, men hun er adelig, og vokst opp i et godt og kjærlig hjem, vel beskyttet mot alle livets stormer, kanskje især fordi hun som barn skal ha vært svak og ømfintlig av natur og spesielt trengte til å bli beskyttet. Men så giftet hun seg med grev Löwenjoul, offiser, kaptein ved kavalleriet — og etter hva hun sier, må han ha vært en merkverdig aristokrat — ikke helt mønstergyldig, med et mildt uttrykk.» «Hvordan var han da?» spurte Klaus Heinrich. «Ja, prins, så helt nøye kan jeg ikke si Dem det. De må huske på at grevinnen har en svært uklar måte å forklare seg på. Men skal jeg dømme etter de antydninger hun er kommet med, så må han ha vært et så tøylesløst og brutalt menneske at det nesten er vanskelig å fatte — en ødeland, forstår De ― ―.» «Jeg forstår,» sa Klaus Heinrich, «En døgenikt, en levemann ― ―.» «Godt, la oss si en levemann — men i ordets absolutt avskyeligste betydning; for etter hva grevinnen har sagt, så er det overhodet ingen grenser for hva slike mennesker kan finne på —.» «Nei, det inntrykket har jeg også,» sa Klaus Heinrich. «Jeg har kjent atskillige slike mennesker — riktig noen pokkers karer, som en sier. Jeg har fått vite om en av dem at han farter omkring i bilen sin på stadig nye kjærlighetseventyr.» «Har De det fra Deres venn Überbein?» «Nei, fra en annen kant. Überbein ville ikke synes det var passende å la meg få innblikk i denslags.»<noinclude><references/></noinclude> pqwzq559402g6az88jqevm5s876p76u 104 144193 334107 2026-09-21T16:45:42Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334107 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Da må han være en unyttig venn, prins.» «Når jeg forteller Dem mer om ham, frøken Imma, så vil De lære å sette pris på ham. Men fortell videre!» «Ja, jeg vet jo ikke om Löwenjoul gjorde akkurat slik som denne levemannen Deres. Men han fant på litt av hvert —.» «Han spilte og drakk, tenker jeg.» «Det skulle jeg tro, ja! Og dessuten hadde han også kjærlighetseventyr, som De sier, bedro grevinnen med løsaktige kvinnfolk som det jo finnes nok av alle steder, — til å begynne med bak hennes rygg, men etter hvert la han ikke spor skjul på det, men bedro henne frekt og åpenlyst og uten å bry seg det ringeste om at han pinte henne med det.» «Men si meg en gang — hvorfor giftet hun seg med ham?» «Det hadde hun gjort mot sine foreldres vilje, fortalte hun meg, fordi hun var forelsket i ham. For det første fordi han var en vakker mann da hun traff ham — senere ble han jo voldsomt redusert, også av ytre. Men for det andre hadde han ord for å være en levemann, og det, sier hun, øvde en aldeles uimotståelig tiltrekning på henne, for enda hun hadde levd så beskyttet, var hun ikke til å rokke da hun først hadde besluttet seg til å dele livet med ham. Når en tenker over det, kan en godt forstå det.» «Ja,» sa han, «det kan jeg forstå. Hun ville lære å kjenne det altsammen like godt som han. Og så kom hun ut i hardt vær.» «Ja, det kan en nok si. Skjønt uttrykket er nesten litt for muntert for det som hun fikk gjennomgå. Hennes mann mishandlet henne.» «Mener De at han slo henne?» «Ja, han mishandlet henne legemlig. Men nå kommer noe, prins, som De kanskje heller aldri har hørt om. Hun har latt meg forstå at han ikke bare mishandlet henne i sinne, ikke bare når han var rasende og hun satte seg til motverge, men<noinclude><references/></noinclude> ipp92r3nm2wqy6w3aqg0ijgowervei1 104 144194 334108 2026-09-21T16:47:54Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334108 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>også uten noen slike grunner, bare for sin fornøyelses skyld — slik at mishandlingene kom til å ligne motbydelige kjærtegn.» Klaus Heinrich sa ingenting. De var begge meget alvorlige. Til slutt spurte Klaus Heinrich: «Hadde grevinnen barn?» «Ja, to stykker. De døde som ganske små, bare noen uker gamle, og det er nok det tyngste hun har opplevd. Etter hva hun sier, kom det av at mannen hadde hatt med dårlige kvinner å gjøre — derfor måtte barna dø.» De red en stund i taushet. «Dessuten,» fortsatte Imma Spolemann, «så ødslet han bort medgiften hennes på spill og kvinner, og da foreldrene hennes var døde, gjorde han ende på hele arven. Da han var like ved å miste sin stilling, på grunn av gjeld, var det noen slektninger av henne som hjalp ham. Men så ble han innviklet i en så skummel og fryktelig historie, at det helt kastet ham av salen.» «Hva kan det ha vært?» spurte Klaus Heinrich. «Jeg kan ikke si det helt sikkert, prins. Men etter hva jeg har forstått, må det ha vært en skandale av verste slags — vi ble jo enige om at det overhodet ikke var noen grenser med slike mennesker.» «Og så kom han seg over til Amerika?» «Riktig gjettet, prins. Jeg må virkelig beundre Deres skarpsindighet.» «Å, frøken Imma, fortell meg mer. Jeg har aldri hørt maken til historie.» «Det hadde ikke jeg heller; derfor kan De jo tenke Dem for et inntrykk hun gjorde på meg da hun kom til oss. Da politiet var etter grev Löwenjoul, flyktet han altså til Amerika, og lot en svær gjeld etter seg, naturligvis. Og grevinnen ble med ham.» «Ble hun med ham? Hvorfor det?»<noinclude><references/></noinclude> ezgd9m4ni09qk96ksc4nv8q50rbqthg 104 144195 334109 2026-09-21T16:50:45Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334109 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Fordi hun hang ved ham, tross alt, — hun gjør det den dag i dag — og fordi hun ville dele livet med ham, hvordan det enn artet seg. Når han lot henne bli med, så var det vel saktens fordi han regnet med å få litt understøttelse av hennes familie. De sendte ham også penger nok til at han kunne komme seg til Amerika, men heller ikke mer — og så slo de hånden av ham for godt, og da grev Löwenjoul skjønte at han ikke hadde noen nytte av henne mer, så reiste han fra henne — lot henne sitte helt alene igjen i fattigdom og elendighet og dro sin vei.» «Jeg visste det,» sa Klaus Heinrich. «Jeg tenkte meg det. Det er slik det går til.» Men Imma Spoelmann fortsatte: «Der sått hun da, helt uten penger og uten noen til å hjelpe seg, og ettersom hun aldri hadde lært å tjene til livets opphold, så var hun hjelpeløst prisgitt sult og nød. Nå er nok livet der over meget hardere og strengere enn her, og dessuten må vi huske på hvor ømfintlig og sårbar hun alltid hadde vært, og hvor skånselsløst livet hadde vært mot henne i mange år. Kort sagt, hun greidde ikke all denne motgangen. Og da var det velgjerningen kom.» «Ja, hvilken velgjerning? Hun har snakket til meg også om den. Hva var det for en velgjerning, frøken Imma?» «Det var det at hennes sinn ble formørket, og i denne ytterste nød «brast det noe» i henne — det uttrykket har hun selv brukt — slik at hun ikke lenger behøvde å holde seg oppe med sin klare og nøkterne forstand og by livet tross, men at hun så å si fikk lov til å slippe seg løs, få litt avspenning og snakke litt tøv nå og da. Det var simpelthen godt for henne at hun ble forvirret.» «Ja,» sa Klaus Heinrich, «jeg hadde nok inntrykk av at grevinnen slapp seg løs da hun begynte å tøve.» «Ja, slik er det, prins. Hun er forholdsvis klar over det selv når hun tøver, og smiler litt av det, eller lar oss forstå at hun<noinclude><references/></noinclude> 9h1jb1rdu60gegck2f81wrizqw037cq 334212 334109 2026-09-21T22:14:38Z Øystein Tvede 3938 334212 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Fordi hun hang ved ham, tross alt, — hun gjør det den dag i dag — og fordi hun ville dele livet med ham, hvordan det enn artet seg. Når han lot henne bli med, så var det vel saktens fordi han regnet med å få litt understøttelse av hennes familie. De sendte ham også penger nok til at han kunne komme seg til Amerika, men heller ikke mer — og så slo de hånden av ham for godt, og da grev Löwenjoul skjønte at han ikke hadde noen nytte av henne mer, så reiste han fra henne — lot henne sitte helt alene igjen i fattigdom og elendighet og dro sin vei.» «Jeg visste det,» sa Klaus Heinrich. «Jeg tenkte meg det. Det er slik det går til.» Men Imma Spoelmann fortsatte: «Der satt hun da, helt uten penger og uten noen til å hjelpe seg, og ettersom hun aldri hadde lært å tjene til livets opphold, så var hun hjelpeløst prisgitt sult og nød. Nå er nok livet der over meget hardere og strengere enn her, og dessuten må vi huske på hvor ømfintlig og sårbar hun alltid hadde vært, og hvor skånselsløst livet hadde vært mot henne i mange år. Kort sagt, hun greidde ikke all denne motgangen. Og da var det velgjerningen kom.» «Ja, hvilken velgjerning? Hun har snakket til meg også om den. Hva var det for en velgjerning, frøken Imma?» «Det var det at hennes sinn ble formørket, og i denne ytterste nød «brast det noe» i henne — det uttrykket har hun selv brukt — slik at hun ikke lenger behøvde å holde seg oppe med sin klare og nøkterne forstand og by livet tross, men at hun så å si fikk lov til å slippe seg løs, få litt avspenning og snakke litt tøv nå og da. Det var simpelthen godt for henne at hun ble forvirret.» «Ja,» sa Klaus Heinrich, «jeg hadde nok inntrykk av at grevinnen slapp seg løs da hun begynte å tøve.» «Ja, slik er det, prins. Hun er forholdsvis klar over det selv når hun tøver, og smiler litt av det, eller lar oss forstå at hun<noinclude><references/></noinclude> see5y2slc2ceuacd7ply9e4qkb4t599 104 144196 334110 2026-09-21T16:52:19Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334110 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>gjør ingen noe vondt med det. Hun er til en viss grad herre over denne velsignete forvirringen som hun unner seg. Det er en slags mangel på — hva skal vi si —.» «På holdning,» sa Klaus Heinrich, og så ned på tømmene sine. «Vel, på holdning,» sa hun og så på ham. «Det later til at De ikke er noe begeistret for en slik mangel på holdning, prins.» «Jeg synes nok,» svarte han lavt, «at en ikke har lov til å slippe seg løs og gjøre seg livet behagelig, men at det under alle omstendigheter gjelder å bevare sin holdning.» «Deres Høyhet legger for dagen et prisverdig moralsk syn,» svarte hun. Så skjøv hun leppene fram, kastet på det mørke, lille hodet i den tresnutete hatten og la til med den sprø stemmen sin: «Nå skal jeg si Deres Høyhet noe, og jeg ber Dem legge Dem det på sinne. Hvis De er så opphøyet at De ikke er i stand til å vise en smule medlidenhet, overbærenhet og hjertelag, så må jeg for alltid unndra meg fornøyelsen av Deres nådige selskap.» Han senket hodet, og de red en stund uten å si noe. «Vil De ikke fortelle meg hvordan grevinnen kom til Dem?» spurte han omsider. «Nei, det vil jeg ikke,» sa hun og så rett fram for seg. Men da han ba henne inntrengende, ga hun etter. «Det var enkelt nok. Grevinnen kom og meldte seg på Fifth Avenue, for hun hadde hørt at jeg søkte en tysk selskapsdame. Og skjønt det meldte seg femti andre damer, så valte jeg likevel — for jeg måtte velge — uten å betenke meg, grevinne Löwenjoul, så fengslet ble jeg av henne etter den første samtalen vi hadde. Hun var ikke riktig klar i hodet, det skjønte jeg nok, men det var fordi hun hadde fått kjenne for meget av verdens elendighet og ondskap, det forsto jeg av hvert ord hun sa, og hva meg angar, så hadde jeg alltid vært nokså ensom og iso-<noinclude><references/></noinclude> 1shw5rg8xv8lxt1q6bmtksh8pluyoax 104 144197 334111 2026-09-21T16:54:23Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334111 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>lert, og fullstendig uvitende, bortsett fra universitetsstudiene mine.» «Ja, ikke sant, De hadde alltid vært ensom og isolert!» gjentok Klaus Heinrich, og det var en frydefull klang i stemmen hans. «Så sa jeg. Jeg levde et nokså kjedelig og ensformig liv, ja, det gjør jeg jo for så vidt ennå, for det er ikke stort som er forandret — i grunnen er det det samme overalt. Det var selskaper og baller med store kunstnere, og så var det å kjøre i innelukket bil til operaer, og sitte i en av de flate små losjene over parterre, der publikum kunne se meg ordentlig — og der satt jeg, ''for show'', som de sier der over. Det var jeg nødt til.» «''For show?''» «Ja, ''for show'', det betyr at en er forpliktet til å stille seg ut, og ikke ha noen skranker mellom seg selv og publikum, men la folk glo på seg i hagene, på markene og på terrassen når en sitter og drikker te. Det er min far i høyeste grad imot. Men vår stilling fører det med seg.» «Og hva tilbrakte De ellers tiden med, frøken Spoelmann?» «Tja, om våren reiste vi til slottet i Adirondacks og om sommeren til slottet i Newport ved sjøen. Så var det hageselskaper, tennisturneringer og denslags naturligvis — rideturer, kjøreturer og bilturer, og folk sto og stirret fordi jeg var Samuel Spoelmanns datter. Og mange ropte skjellsord etter meg.» «Skjellsord?» «Ja, de hadde vel sine grunner til det. lallfall var det livet vi levde slik at vi alltid var utsatt for mengdens blikk.» «Og ved siden av,» sa han, «lekte De i atmosfæren, eller rettere sagt hinsides atmosfæren, i et rent og støvfritt rom —.» «Det gjorde jeg. Deres Høyhet kan glede seg over en særdeles god hukommelse. Men likevel kan De vel tenke Dem<noinclude><references/></noinclude> s60yqbsfcovy7wazdugovxx0pqyjnq2 104 144198 334112 2026-09-21T16:55:46Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334112 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>hvor grenseløst velkommen grevinnen var da hun kom til Fifth Avenue. Hun uttrykker seg ikke akkurat tydelig, tvert imot er det noe hemmelighetsfullt over henne, for det er ikke alltid lett å skjelne mellom tøv og forstandig tale hos henne. Men jeg synes at det nettopp er lærerikt, for en får en slags forestilling om for en grenseløs elendighet og grusomhet det er i verden. Ikke sant, De misunner meg henne?» «Nå, misunner ― ―. De tror visst, frøken Imma, at jeg aldri har sett noe av livets skyggesider?» «Og det har De?» «Det kan nok hende. For eksempel har jeg fått høre ting om lakeiene våre som De ville ha vanskelig for å tro på.» «Er lakeiene så umulige?» «Umulige? Lumpne er de, det er ordet. De intrigerer og går bakveier av lar seg bestikke av leverandørene —.» «Nå ja, prins, det er jo forholdsvis uskyldig.» «Ja, det kan jo selvsagt ikke sammenlignes med det grevinnen har opplevd ― ―.» De satte hestene i trav, og ved det neste veiskillet tok de av fra den makelige landeveien som gikk gjennom skogen og slo inn på en sandet, litt dyp ridevei med høye bringebærbusker på begge sider; den munnet ut i krattskogen rundt Fasaneriet. Dette landskapet kjente Klaus Heinrich ut og inn; han pekte med høyre hand og forklarte og viste damene alt hva de så, skjønt svært seværdig var det jo ikke. Der la slottet i skogbrynet, lukket og stille, med spontak og lynavledere. Der borte lå fasangården som slottet hadde navnet sitt etter, og der var Stavenüters vertshus, i hagen der hadde han ofte sittet med Raoul Überbein. Vårsolen sendte varme stråler over de våte markene og la en mild glans over skogholtene rundt omkring. De holdt hestene stille foran vertshuset, og Imma Spoel-<noinclude><references/></noinclude> p72axm3gj436njoydh032aljel9027n 104 144199 334113 2026-09-21T16:58:12Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334113 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>mann så granskende på Fasaneriet, dette alminnelige landsens huset som ble kalt slott. «De har ikke akkurat vært omgitt av noen sinnsberusende prakt i Deres ungdom, ser det ut til,» sa hun med en liten grimase. «Nei,» lo han. «Slottet er ingenting å se på. Innvendig er det akkurat som utenpå. Det kan nok ikke sammenlignes med Delphinenort, selv før oppussingen —.» «Nå går vi inn her,» sa hun. «Ikke sant, grevinne, når en er på tur, må en gjøre holdt av og til. Ned av hesten, prins! Jeg er tørst, og har lyst til å se hva Deres venn Stavenüter har til oss.» Der sto herr Stavenüter i grønt forkle og buksene stukket ned i støvleskaftene og bukket dypt mens han trykket den broderte luen sin inn mot brystet med begge hender. Han smilte av bevegelse så en så de helt tannløse gommene hans. «Deres Kongelige Høyhet!» sa han med jubel i stemmen. «Gjør Deres Kongelige Høyhet meg virkelig den ære? Og den nådige frøken!» la han ærbødig til; for han visste godt at hun var Samuel Spoelmanns datter, og hadde like ivrig som alle inne i hovedstaden lest avisnotisene som nevnte Klaus Heinrichs og Immas navn sammen. Han hjalp grevinnen med å stige av hesten, mens Klaus Heinrich, som var den første av salen, hjalp Imma og ropte på en stallgutt som sammen med Spoelmanns livrékledde rideknekt tok seg av hestene. Og så måtte Klaus Heinrich gjennom den vanlige hilsnings- og mottagelsesseremonien. Stram i ryggen rettet han noen formelle spørsmål til herr Stavenüter, spurte elskverdig hvordan det sto til med heisen og hvordan det gikk med forretningen, og nikket til svarene, som om han var sterkt interessert i dem. Imma Spoelmann sto og tvinnet ridepisken sin mellom hendene og så på dette kunstige og formelle opptrinnet med alvorlige og granskende øyne. «Jeg tillater meg å minne om at jeg er<noinclude><references/></noinclude> owk1p94kdsu6zuc5z6nb1s02vcb0rsj 104 144200 334114 2026-09-21T16:59:53Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334114 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>tørst,» sa hun endelig skarpt og irritert, og så gikk de ut i hagen og diskuterte enten de skulle sitte inne eller ute. Det var rå og fuktig luft ute under trærne, mente Klaus Heinrich, men Imma ville endelig sitte ute, og valte selv et langt, smalt bord med benker på begge sider, og herr Staveniiter ilte til med en hvit duk. «Limonade!» sa han. «Det er det beste for tørsten, og fin fin vare! Ikke noe skvip, Deres Kongelige Høyhet og mine damer, men sukret natursaft — det sunneste av alt!» De måtte støte glasskorkene gjennom flaskehalsen; og mens de høye gjester smakte på leskedrikken, ble herr Stavenuter stående litt og konversere dem ved bordet. Han var for lengst enkemann, og hans tre barn som en gang hadde stått her under trærne og sunget om menneskeheten og etterpå snytt seg i fingrene, var nå reist hjemmefra, sønnen gjorde militærtjeneste, den ene datteren var gift med en gårdbruker i nærheten, den andre hadde huspost i byen, for hun stilte høyere. Så nå gikk herr Stavenüter her alene, og hadde i grunnen tre stillinger; han var vertshuseier, forpakter for slottet, og eier av fasangården. Han var svært fornøyd. Når det nå ble mer vårlig, kom strømmen av syklister og fotgjengere og fylte hagen om søndagen. Da blomstret forretningen. Om de høye herskaper kanskje ville se fasaneriet? Ja, det ville de, men litt senere. Og så trakk herr Staveniiter seg tilbake med anstand, etterat han hadde satt en skål melk ved viden av bordet, til Perceval. Hunden var kommet ut i en myr på veien, og så aldeles redselsfullt ut. Hårene klebet seg til bena av væte — og de hvite flekkene på den lurvete pelsen var grå av søle. Snuten som hadde feid langs jorden etter markmus, var svart, og den dryppende tungen som hang ut av den åpne kjeften, var ganske mørk. Hastig lepjet han i seg melken og la seg deretter flatt ned ved siden av sin herskerinne, mens sidene gikk ut<noinclude><references/></noinclude> nw5cx1c7dsmn0cf2atpam7vpsc9lo4a 104 144201 334115 2026-09-21T17:56:41Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334115 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>og inn på ham som en blåsebelg; trett la han hodet ned på bakken. Klaus Heinrich syntes det var helt uforsvarlig at Imma satt her ute i den lumske vårluften uten noe varmere på seg, like etter en slik ridetur. «Ta kappen min!» sa han. «Jeg sverger at jeg ikke trenger den. Jeg er god og varm. og jakken min er vattert over brystet.» Hun ville absolutt ikke høre på det; men da han fortsatte å trygle henne om det, ga hun omsider etter, og lot ham legge den grå militærkappen om skuldrene hennes. Der satt hun, godt innhyllet i den, og støttet det mørke lille hodet i hånden, mens hun så på Klaus Heinrich som satt og pekte og fortalte om det livet han en gang hadde levd her. Der i første etasje, med de høye vinduene, hadde spisesalen vært, der var skolerommet, og der oppe var hans eget værelse med gipstorsoen på kakkelovnen. Og han fortalte om professor Kürtchen og hans taktfulle meldesystem i skoletimene, om fru kaptein Amelung, om de adelige «fasanene», som hadde kalt alt mulig for «svineri», og især snakket han om Raoul Überbein, sin gode venn; det var Imma Spoelmann som stadig kom tilbake til ham og ville høre mer om ham. Han fortalte om doktorens dunkle herkomst og summen som var blitt betalt en gang for alle; om barnet i myren og redningsmedaljen; om Überbeins tapre og ærgjerrige kamp for å komme seg fram, og all den motgangen han hadde hatt å slite med, men som han selv mente hadde vært gunstig for ham, og om hans vennskap med doktor Sammet, som Imma hadde truffet. Han skildret hans lite inntagende utseende, og hvordan han helt fra først av hadde vunnet Klaus Heinrichs hjerte med den måten han hadde kommet ham i møte på — den faderlige og hjertelige kameratsligheten som var så helt forskjellig fra det Klaus Heinrich var vant til, — antydet også så godt han kunne litt om Überbeins fremtidsutsikter, og<noinclude><references/></noinclude> tlt6jcc5n3lsoak55xxamezvstes0rm 104 144202 334116 2026-09-21T18:00:19Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334116 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>beklaget til slutt at doktoren ikke var særlig avholdt av sine kolleger. «Nei, det tror jeg så gjerne,» sa Imma. Han spurte forbauset hva hun mente med det. «Jeg er helt sikker på,» sa hun, og kastet med hodet, «at denne Überbein med alt sitt lystige snakk er et ulykkelig menneske. Han går nok omkring og er stor i munnen; men han har ikke noe fast holdepunkt i tilværelsen, prins, og derfor kommer det til å ta en sørgelig ende med ham.» Klaus Heinrich ble både bestyrtet og ettertenksom. Han ble sittende en stund uten å si noe, og så vendte han seg til grevinnen som smilende våknet opp etter å ha sittet ganske åndsfraværende, og komplimenterte henne fordi hun var en så dyktig rytterske, og hun svarte muntert og høflig igjen. Han sa at det var ikke vanskelig å merke at hun tidlig hadde lært å sitte på en hesterygg, og hun innrømmet at ridning hadde vært en vesentlig del av hennes oppdragelse. Hun svarte klart og greitt, men litt etter litt, nesten umerkelig, gled hun over i en besynderlig historie om noen dristige ritt som hun hadde foretatt da hun var løytnant i det siste felttoget, og begynte plutselig å snakke om et ubeskrivelig forvorpent fruentimmer som var gift med en kommandersersjant ved livgrenaderregimentet; hun var kommet inn på værelset hennes en natt og klorte henne på brystet på en aldeles grusom måte, og dessuten førte hun slike ord i munnen at de ikke var til å gjenta. Klaus Heinrich spurte lavt om ikke dører og vinduer hadde vært lukket. «Jo, men vindusruten var der jo,» svarte hun fort. Og da hun sa det, ble hun rød på den ene og blek på den andre siden av ansiktet, så han nikket, og var straks med på notene. Ja, med nedslagne øyne spurte han tilmed om han ikke skulle få lov til å kalle henne «fru Meier», et forslag som hun straks ivrig gikk med på, for øvrig ikke uten et fortrolig lite smil og et gåtefullt sideblikk som hadde<noinclude><references/></noinclude> fki9e2g0xtrw9vtnr90phvfu1rwln9i 104 144203 334117 2026-09-21T18:03:49Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334117 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>noe lokkende ved seg. De brøt opp for å begi seg til Fasaneriet, etterat Klaus Heinrich hadde fått kappen sin tilbake; og da de gikk ut av hagen, sa Imma Spoelmann: «Slik skal det være, prins. De gjør fremskritt.» Han ble rød i kinnene av disse anerkjennende ordene, ja, han ble uendelig meget mer glad over dem enn over den flotteste avisnotis om den oppløftende virkning av hans festlige personlighet som geheimeråd Schuster noensinne hadde kunnet legge fram for ham. Herr Stavenüter fulgte gjestene ut til innhegningen, der seks eller syv fasanfamilier levde et sorgløst og borgerlig liv, og de så på de brokete fuglene som gikk omkring med røde øyne og stive haler, de inspiserte rugekassene og så på at Stavenüter sto ved foten av en prektig furu og ga dem mat; Klaus Heinrich ytret sin store anerkjennelse av det de hadde sett, og Imma Spoelmann så granskende på ham med de store mørke øynene da han kom med denne vanlige formaliteten. Så gikk de ut av hagen, steg til hest og bega seg på hjemveien, mens Perceval danset foran hestene med rasende hyl. På denne hjemturen skulle Klaus Heinrich i samtalens løp få nok et ikke ubetydelig fingerpek om Imma Spoelmanns natur og karakter, en forklaring på visse sider av hennes personlighet, som ga ham stoff til atskillig ettertanke. Like etterat de var kommet fram av den lille tilgrodde rideveien og ut på den store, makelige landeveien, kom Klaus Heinrich nemlig tilbake til et emne som hadde berørt ham litt pinlig under det første besøket på Delphinenort, og siden stadig hadde plaget ham. «Frøken Imma,» sa han, «la meg få lov til å spørre Dem om en ting. De behøver ikke svare hvis De ikke vil.» «Vi får se,» svarte hun. «For fire uker siden,» begynte han, «da jeg for første gang hadde den fornøyelse å treffe Deres far, spurte jeg ham om<noinclude><references/></noinclude> ap26izzqdja2egkjppypchsxz90fhnw 104 144204 334118 2026-09-21T18:06:31Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334118 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>noe som han svarte så kort og avfeiende på at jeg var redd jeg hadde sagt noe galt.» «Hva spurte De om?» «Jeg spurte om det ikke hadde fait ham vanskelig å forlate Amerika.» «Ja, ser De, prins, det var nå et spørsmål som var akkurat likt Dem — et typisk prinsespørsmål. Hvis De var litt mer vant til å tenke Dem om, så hadde De vel stilltiende nøyd Dem med å komme til den fornuftige slutning at hvis min far ikke hadde kunnet reise fra Amerika med lett hjerte, så hadde han overhodet aldri reist derfra.» «Det kan nok være, frøken Imma, og De må tilgi meg at jeg ikke tenker så klart. Men når jeg med dette spørsmålet ikke har gjort meg skyldig i noen annen feil enn en ren tankefeil, så skal jeg være helt tilfreds. Kan De berolige meg i så måte?» «Nei, prins, ikke engang i så måte,» sa hun og så ham plutselig inn i ansiktet med de svære, svartblanke øynene. «Ser vi det! Ser vi det! Men hva var det da for noe, frøken Imma? La meg nå få vite det som er å vite. Det skylder De vårt vennskap!» «Er vi venner?» «Jeg trodde det,» sa han bedende. «Nå, nå, vær litt tålmodig. Jeg visste det ikke. De må gjerne belære meg. Men for nå å komme tilbake til min far, så var han faktisk ergerlig over det spørsmålet — han blitt lett ergerlig, og han har hatt nok av leilighet til å øve seg i denne form for sinnsbevegelse. Saken er at folk var ikke særlig gunstig stemt mot oss i Amerika. Der er intriger i gang — jeg vil gjerne ha sagt at jeg ikke er særlig inne i enkelthetene, men der er en ivrig politisk virksomhet for å oppvigle folkemassen mot oss, og på den måten oppsto det stridigheter og<noinclude><references/></noinclude> t6r8f405s05rblkrruflgn5qwk4wwn1 104 144205 334119 2026-09-21T18:08:51Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334119 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>viderverdigheter som forbitret livet for min far i Amerika. De vet jo sikkert, prins, at det ikke er ham som har skapt vår stilling, men min ufyselige bestefar med paradisklumpen og Blockhead-farmen sin. Min far kan ingenting for det, han har arvet sin skjebne, og den har ikke vært lett å bære for ham, for han er sky og ømtålelig av natur og ville helst bare spille orgel og samle glass; og jeg tror faktisk at det hatet som etter hvert ble samlet mot oss på grunn av alle disse intrigene og som til slutt fikk folk til å rope skjellsord etter meg når jeg kjørte forbi i bil — jeg tror at det hatet er den egentlige grunnen til at han har fått nyresten — det er slett ikke usannsynlig.» «Deres far har min inderligste sympati,» sa Klaus Heinrich med ettertrykk. «Det ville jeg også ha utbedt meg, prins, hvis vi skal være venner. Men så var det en ting til som gjorde situasjonen enda mer tilspisset og vanskelig, og det hang sammen med vår avstamning.» «Med Deres avstamning?» «Ja, prins, vi er ikke noen adelige fasaner, vi nedstammer hverken fra Washington eller fra de første innvandrerne —.» «Nei, for dere er jo tyske.» «Å ja, men derfor er ikke alt i orden. Vil De være så snill å nedlate Dem til å se ganske nøye på meg. Synes De kanskje det er noe fint å ha slikt stritt, blåsvart hår som alltid faller til alle kanter?» «Gud skal vite at De har et deilig hår, frøken Imma!» sa Klaus Heinrich. «Jeg har også hørt at De har sydlandsk blod i årene, for Deres bestefar giftet seg jo i Bolivia eller noe der omkring, ettersom jeg har lest.» «Det gjorde han. Og det er just der skoen trykker, prins. Jeg er en kvinteron.» «Hva er det for noe?»<noinclude><references/></noinclude> bcr1k28dj0mjthprphnkusu23qn7f7j 104 144206 334120 2026-09-21T18:13:58Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334120 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «En kvinteron.» «Det er som med parallaksen og Adirondacks, frøken Imma. Jeg vet ikke hva det betyr. Jeg har jo alt sagt Dem at jeg ikke har lært meget.» «Nei, det er jo så. Altså, min bestefar, hensynsløs som han var i alt, giftet seg med en dame med indianerblod i årene.» «Med indianerblod?» «Akkurat. Denne damen nedstammet nemlig i tredje ledd fra indianere, hun var datter av en hvit mann og en halvindiansk kvinne, og altså terseron, som det heter — å, hun skal ha vært eventyrlig vakker! Hun var altså min bestemor. Men et barnebarn av en terseron blir en kvinteron. Slik er det.» «Ja, det var jo merkelig. Men jeg syntes De sa at det hadde noe å si for folks holdning overfor Dem?» «Å, prins, De skjønner jo ingenting. De må da vite at i Amerika er man brennemerket hvis man har indianerblod; det er et stempel så fryktelig at både vennskap og kjærlighetsforhold går i stykker med skam og skjensel hvis det kommer for dagen at den ene part har noe slikt. Nå er det jo ikke så ille med oss, for selv med kvarteroner er skammen ikke lenger så stor, og en kvinteron regnes så å si til de plettfrie. Men det er annerledes med oss som er så utsatt for folkesnakk, og flere ganger når folk har ropt etter meg, har jeg fått høre at jeg var farget. Kort sagt, det var og ble en skamplett, en vanskelighet, og skilte oss tilmed fra de få som ellers omtrent var i samme stilling som vi, — det var og ble noe som måtte gjemmes eller som vi måtte slåss mot. Min bestefar hadde trosset det, det var han mann for, og han visste hva han gjorde; for han selv hadde jo rent blod, og det var bare hans hustru som var brennemerket. Men hennes sønn ble min far, og vanskelig og irritabel som han er, har det alltid vært en<noinclude><references/></noinclude> jh04bynb0tsrf2x5jngeasuzmqfwxiy 104 144207 334121 2026-09-21T18:16:11Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334121 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>pine for ham å bli beglodd, hatet og foraktet på samme tid, halvt fabeldyr og halvt djevel som han pleide å si; og han fikk på alle måter nok av Amerika. Dette er historien, prins,» sa Imma Spoelmann. «Og nå skjønner De hvorfor min far ergret seg over det skarpsindige spørsmålet Deres.» Klaus Heinrich takket henne fordi hun hadde fortalt ham alt dette, ja, da han sto foran portalen til Delphinenort og sa farvel til damene med hånden til luen — det var blitt lunsj tid — takket han en gang til for hva hun hadde sagt, og red langsomt hjem for å tenke over formiddagens begivenheter. Imma Spoelmann satt makelig tilbakelent i den rødgylne kjolen sin, med en spottende og bortskjemt mine, satt trygt og sikkert mens hun talte skarpe og bitre ord, som menneskene gjorde der ute i verden hvor et klart hode, hardhet og årvåkenhet var nødvendige våpen i kampen for tilværelsen. Hvorfor? Klaus Heinrich forsto det nå; og dag etter dag strevde han med å forstå det bedre i sitt hjerte. Beglodd, hatet og foraktet på samme tid, halvt fabeldyr og halvt djevel, slik hadde hennes liv vært, og det hadde fått henne til å bruke harde, hvasse ord, og gitt henne skarpheten og den spotske slagferdigheten; det var en forsvarsinnstilling og ikke angrep, slik som det så ut til, men det virket pinlig forvirrende på dem som ikke kunne svare med samme mynt. Hun hadde formant ham til å vise medlidenhet og hjertelag overfor den stakkars grevinnen når hun begynte å tøve; men hun hadde selv behov for medlidenhet og ømhet, for hun var ensom og hadde det vanskelig — akkurat som han. Når han tenkte på disse tingene, dukket stadig en erindring opp hos ham, en gammel erindring om noe pinlig som hadde hendt i buffetrommet på «Bürgergarten» og hadde endt med et punsjlokk ― ―. «Lille søster!» sa han for seg selv og skjøv hastig dette minnet fra seg. «Lille søster!» — Men for det meste grublet<noinclude><references/></noinclude> 7v9bojob0mb78jbnf54byy3l25kmye1 104 144208 334122 2026-09-21T18:18:17Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334122 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>han over hvordan han snarest mulig kunne treffe Imma Spoelmann igjen. Det skjedde snart og gjentatte ganger under forskjellige omstendigheter. Februar måned gikk, så kom den forjettende måned mars, den lunefulle april, den vidunderlige mai. Hele denne tiden kom Klaus Heinrich minst en gang om uken til Delphinenort, om formiddagen eller ettermiddagen, men alltid så å si viljeløst drevet av skjebnen, som den første februarmorgenen da han var dukket opp hos Spoelmanns. Det passet godt at det lå slotter rundt omkring, og den lille strekningen fra Eremitagen til Delphinenort kunne tilbakelegges til hqst eller med vogn uten at det vakte altfor stor oppsikt. Og da årstiden ble slik at trafikken i omegnen stadig gjorde det vanskeligere for de to å ride ut sammen uten å bli gjenstand for folks oppmerksomhet, så får en anta at prinsen i denne tiden ble grepet av en fullstendig blindhet og likegladhet med hele verden, med hoffet, byen og landet. Først senere begynte folks interesse å spille en rolle i hans tanker og ønsker — en avgjørende og lykkebringende rolle. Etter den første rideturen hadde han ikke tatt farvel med damene uten å bestemme en ny tur; Imma Spoelmann hadde kastet med hodet og trutet med munnen, men hun hadde ikke hatt noe alvorlig å innvende mot det. Så kom han igjen, og de red til «Hoffjegeren», et lite vertshus i den nordlige utkanten av stadsparken; han kom igjen for tredje gang, og de red til et nytt utfluktsted som de også kunne komme til uten å ride gjennom byen. Så kom våren for alvor og vertshushagene ble fulle av folk som ble lokket ut i det fri; da valte de en ensom og avsidesliggende vei, som egentlig ikke var noen vei, men en slags sti med blomster langs kanten, og som gikk langs en temmelig stri elv i nordøstlig retning. En kom mest übemerket dit ved å ride på baksiden av parken rundt Eremitagen og forbi den nordre stadsparken, og så, når de<noinclude><references/></noinclude> 9yk5saex788z3w1tu2nt7yzqof7xew7 104 144209 334123 2026-09-21T18:20:32Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334123 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>kom til slusen, red de ikke over trebroen som gikk over elven, men fortsatte langs elven på samme side. Til høyre hadde de skogen, til venstre engene som sto fulle av hundekjeks og løytnantshjerter, smørblomster og blåklokker, kløver, prestekrager og forglemmegei; tårnet på en landsbykirke kneiste på den andre siden av de bølgende åkrene, og langt borte slyngte landeveien seg med all trafikken som de fikk være i fred for. Senere fikk de pilekratt og hasselbusker på venstre hand; det stengte for utsikten, og nå red de helt beskyttet, som oftest de to ved siden av hverandre og grevinnen baketter, fordi veien var så smal. De snakket og lo eller de tidde stille, og Perceval satte av sted på kryss og tvers over bekkene, tok seg nå og da et bad eller slurpet hastig noe vann i seg. De vendte tilbake samme vei som de var kommet. Men da det ble lavtrykk, kvikksølvet fait og det begynte å regne, og Klaus Heinrich likevel syntes at han absolutt måtte se Imma Spoelmann igjen, så kjørte han i sin dogcart til Delphinenort ved tetid, og så holdt de seg inne. Bare to eller tre ganger viste herr Spoelmann seg også ved tebordet. Han var blitt dårligere i det siste, og ofte var han nødt til å ligge til sengs med varme grøtomslag. Hvis han kom, sa han: «Nå, unge prins,» tok en dietkavring med den magre hånden som var halvt skjult av en bløt mansjett, dyppet den i teen, kastet nå og da inn et ord i samtalen med gretten stemme, bød gjesten en sigarett av gulletuiet sitt, og forsvant sammen med doktor Watercloose, som taus og smilende også hadde sittet ved tebordet. Når det var godt vær, hendte det også at de nøyde seg med å spasere i parken og more seg med å spille ball på den velholdte tennisplassen nedenfor terrassen. Ja, en gang tok de tilmed en rask tur langt forbi Fasaneriet, i Spoelmanns bil. En dag spurte Klaus Heinrich: «Er det sant, det som jeg<noinclude><references/></noinclude> sncnirgl1cy689gmoeax7ss5b66o62g 104 144210 334124 2026-09-21T18:22:32Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334124 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>har lest, frøken Imma, at Deres far daglig får ustyrtelig mange tiggerbrev og bønnskrifter?» Da fortalte hun om alle de innsamlings- og subskripsjonslistene som ustanselig strømmet inn på Delphinenort og som ble gjennomgått og påtegnet hvis det var mulig, om de hauger av tiggerbrev som kom fra Europa og Amerika med hver eneste post og ble siktet av herrene Phlebs og Slippers før et lite utvalg av dem ble forelagt herr Spoelmann. Av og til, sa hun, moret hun seg med å se gjennom disse brevene og lese adressene, for de var stundom aldeles fantastiske. De trengende eller snedige avsenderne forsøkte nemlig alt i utenpåskriften å overgå hverandre i smiger og komplimenter, og på konvoluttene kunne en finne et eneste røre av de selsomste titulaturer og rangsbetegnelser. En supplikant hadde likevel nylig slått alle rekorder ved å sette utenpå brevet: «Hans Kongelige Høyhet, herr Samuel Spoelmann». Forresten hadde han ikke fått mer enn de andre ― ―. En annen gang fortalte han henne hviskende om «Uglekammeret» i Det Gamle Slott og betrodde henne at i det siste hadde det på ny vært et fryktelig spetakkel der inne, og det skulle tyde på at det snart skulle skje viktige ting i hans, Klaus Heinrichs, familie. Da lo Imma Spoelmann og ga ham med trutende munn og et kast med hodet en helt vitenskapelig forklaring, slik som hun hadde gjort med barometeret. Det var det skjære tøv, sa hun, men det kunne tenkes at endel av kammeret var formet som en ellipsoide, og at en annen ellipsoideflate med en lignende krumning og et lydsentrum i midten var et eller annet sted utenfor, og det kunne forklare at det inne i spøkelsesrommet ble larm og spetakkel som ikke kunne høres i de nærmeste omgivelsene. Klaus Heinrich ble nokså nedslått over denne forklaringen, og hadde svært vanskelig for å slippe troen på en viss sammenheng mellom spetakkelet og familiens skjebne.<noinclude><references/></noinclude> bfol1neweij2u0kgoxgukrtu5vfokgb 104 144211 334125 2026-09-21T18:37:45Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334125 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Slik småsnakket de med hverandre, og grevinnen snakket med, stundom klart, stundom forvirret, og Klaus Heinrich strevde ærlig for ikke å virke nøktern og kjølig på henne, men kalte henne «fru Meier» så snart hun så ut til å trenge det for å føle seg sikker når de forvorpne kvinnene forfulgte henne. Han fortalte damene om sitt innholdsløse liv, om de pyntelige lagene i studentklubben, de militære kameratmiddagene, om studiereisen, om familien og sin mor som en gang hadde vært så strålende, og som han nå og da besøkte i «Segenhaus», der hun holdt sitt dystre hoff, om Albrecht og Ditlind. Imma Spoelmann fortalte til gjengjeld litt om sitt eget luksuriøse og forunderlige liv, og grevinnen skjøt rett som det var inn en dunkel antydning om alt det uhyggelige og mystiske som fantes i verden, og de to unge hørte på med alvorlige og andektige miner. De moret seg gjerne med en slags lek — de prøvde å gjette seg til hvem og hva de menneskene var, som de så — en slags nyfiken iakttagelse på lang avstand, fra hesteryggen eller fra terrassen på Delphinenort. Hva kunne de unge mennene der være for noe? Hva bestilte de? Hva slags samfunnsklasse hørte de til? Handelsskoleelever var de nok ikke, snarere elever ved en teknisk skole eller vordende forstmenn — det var flere ting som tydet på det; det var også mulig at de gikk på landbruksskolen, de virket litt landsens, men det var sikkert flinke gutter som nok skulle arbeide seg fram. Men det lille, uordentlige pikebarnet som slentret forbi der, hun var vel noe sånt som frabrikkarbeiderske eller syerske. Slike piker pleide å ha en venn av samme slags, og så gikk de ut og drakk kaffe sammen om søndagen. Og så fortalte Imma og Klaus Heinrich hverandre hva de ellers visste om menneskene, og de ble ivrige og mer varme enn om de hadde sprunget og spilt tennis. Hva bilturen angikk, så erklærte Imma Spoelmann under-<noinclude><references/></noinclude> 9qkylagzx2w4x2i5u2zy4x9pnhktgg7 104 144212 334126 2026-09-21T18:45:23Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334126 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>veis at hun egentlig bare hadde bedt Klaus Heinrich med på den for å vise ham sjåføren, en ung amerikaner i brun lærjakke; hun påsto at han lignet prinsen. Klaus Heinrich svarte henne at han umulig kunne uttale seg om det, ettersom han bare så ryggen på amerikaneren, og han ville høre hva grevinnen mente. Grevinnen lot som om hun var rystet og nektet av høflighetsgrunner at det var noen likhet; men da Imma fortsatt trengte inn på henne, innrømmet hun endelig med et mysende sideblikk på Klaus Heinrich at jo, det var nok mulig at det var en likhet. Så fortalte frøken Spoelmann at den alvorlige, edruelige og dyktige unge mannen opprinnelig hadde vært i personlig tjeneste hos hennes far, og daglig kjørt ham fra Fifth Avenue til Broadway og andre steder. Men herr Spoelmann ville på liv og død at bilen skulle holde omtrent samme fart som et iltog, og den voldsomme anspennelsen som det krevde av en sjåfør i den yrende trafikken i New York, var til slutt blitt en altfor svær påkjenning for den unge mannen. ― ― Det var riktignok aldri skjedd noe uhell; sjåføren hadde holdt ut og anspent seg til det ytterste for å holde den livsfarlige farten. Men så hendte det flere ganger at når de var kommet fram, hadde de mattet løfte den bevisstløse sjåføren ut av bilen, så de skjønte for en overmenneskelig anstrengelse det hadde vært for ham. For ikke å miste ham hadde så herr Spoelmann utnevnt ham til sjåfør for sin datter, og denne stillingen, som var atskillig lettere, hadde han beholdt også etter at de var flyttet fra Amerika. Likheten mellom Klaus Heinrich og ham hadde slått Imma allerede første gang hun hadde sett prinsen. Det var naturligvis ikke trekkene som lignet, men det var noe i uttrykket. Grevinnen var enig —. Klaus Heinrich sa at han på ingen måte hadde noe å innvende mot denne likheten, ettersom den heltemodige unge mannen hadde hans fulle sympati. De snakket litt mer om en sjåførs anstrengende og vanskelige liv, uten at grevinne Löwenjoul<noinclude><references/></noinclude> s5sfv10v2wyxq19l127ge4axf40t9wp 104 144213 334127 2026-09-21T18:48:35Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334127 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>tok videre del i samtalen. Hun tøvet ikke på hele denne turen, men snakket klart og forstandig. Ellers så det ut til at Imma til en viss grad hadde arvet sin fars trang til fart, for den voldsomme galoppen som hun hadde slått over i første gang de var ute og red, gjentok hun hver gang. Hun hisset Klaus Heinrich slik opp med hånlige tilrop at han drev den forbausete og høyst misnøyde Florian til det ytterste for ikke å sakke akterut, og derfor utartet disse rideturene til de rene veddeløp som Imma Spoelmann alltid startet på sin plutselige og lunefulle måte. Flere av disse kapprittene kom i gang på den ensomme stien langs elven, og en gang ble kampen særlig lang og forbitret. Det var etter en kort samtale om Klaus Heinrichs popularitet, og den ble plutselig begynt og like plutselig avbrutt av Imma Spoelmann. Hun spurte med ett: «Har jeg hørt rett i at De er sa ualminnelig avholdt av befolkningen, prins? At alles hjerter slår Dem i møte?» «Så sier de,» svarte han. «Grunnen må være en eller annen egenskap ved meg, som slett ikke behøver å være noen fordel. Forresten vet jeg slett ikke om jeg skal tro på det eller glede meg over det. Jeg tviler på om det taler til gunst for meg. Min bror, storhertugen, mener tilmed at popularitet er noe svineri.» «Ja, storhertugen må være en stolt mann. Jeg har den største aktelse for ham. Der står De, ombølget av røkelse, og alle er begeistret for Dem ― ― ''go on!''» ropte hun plutselig og slo til Fatme med den hvite ridepisken, så hardt at hesten skvatt til, og jakten begynte. Den varte lenge. Aldri hadde de fulgt elven så langt. Til venstre var utsikten for lengst stengt. Jordklumper og gresstorv ble hvirvlet opp under høvene. Grevinnen ga opp med en gang. Da de endelig stanset, dirret Florian over hele<noinclude><references/></noinclude> sq8nbx0ooe0vffsfxs8uxq5z9zmyq1a 104 144214 334128 2026-09-21T18:57:11Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334128 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>kroppen, for han var drevet til det ytterste, og selv var de bleke og pusten gikk tungt på dem. De red tause tilbake. Om ettermiddagen før sin fødselsdag dette året, hadde Klaus Heinrich besøk av Raoul Überbein på Eremitagen. Doktoren kom for å lykkønske ham alt nå, ettersom han hadde noe arbeid som hindret ham dagen etter. De gikk omkring på grusgangene i den bakre del av parken, læreren i bonjour og hvitt slips, Klaus Heinrich i sin våpenfrakk. Gresset var høyt og tett og ferdig til å bli slått; ettermiddagssolen lyste på de blomstrende lindetrærne. I en krok, like inntil hekken som skilte parken fra de forsømte markene utenfor, lå et morkent lite sponlysthus. Klaus Heinrich fortalte om besøkene på Delphinenort, for det var jo det han var mest oppfylt av; han skildret dem malende og omstendelig, uten å kunne gi doktoren noen faktiske nyheter, for han viste seg å være fullt underrettet. Hvorfra visste han det? — Å, forskjellige steder fra. Überbein visste ikke mer enn alle andre. — I hovedstaden interesserte de seg altså for dette her? «Nei, bevares, Klaus Heinrich, ikke et menneske tenker på det. Hverken på rideturene, tebesøkene eller bilturen. Slikt snakker ingen om, selvfølgelig.» — «Jamen vi er da så forsiktige!» — «Vi er storartet, Klaus Heinrich, og dette med forsiktigheten også. — For øvrig holder Hans Eksellense von Knobelsdorff seg nøye underrettet om alt hva De foretar Dem.» «Knobelsdorff?» — «Knobelsdorff.» Klaus Heinrich ble ettertenksom. — «Og hva sier han til dette?» spurte han så. Tja, den gamle herren hadde jo ingen rett til å gripe inn i tingenes gang. — Ja, men offentligheten? Hva sa folk? — Ja, folk holdt selvfølgelig pusten av spenning. — «Og De selv da, kjære doktor Überbein?» — «Jeg venter på punsjlokket,» svarte doktoren.<noinclude><references/></noinclude> t8e92j0o46bd63hp9xcdy4rexdcdozg 104 144215 334129 2026-09-21T19:04:12Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334129 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Nei!» ropte Klaus Heinrich med jubel i stemmen. «Nei, det blir ikke noe av punsjlokket, doktor Überbein, for jeg er lykkelig, lykkelig, hva som enn skjer — forstår De det? De har lært meg at lykken ikke er noe for meg, og De har vært hardhendt mot meg for å få meg til sans og samling da jeg prøvde meg likevel, og jeg var Dem grenseløst takknemlig for det, for det var fryktelig og jeg skal ikke glemme det. Men dette her er ikke noen utflukt til dansesalen i Bürgergarten, som en vender tilbake fra, ydmyket og med skam i hjertet, det er ikke noen forvirring eller utglidning eller fornedring. Ser De da ikke at hun som vi snakker om hverken hører til i Burgergarten eller blant de adelige fasanene, ikke noe annet sted i verden enn hos meg hører hun til — ser De ikke at hun er en prinsesse, doktor Überbein, og min jevnbyrdige, og at det altså slett ikke kan bli tale om noe punsjlokk? De har lært meg at det er skammelig å hevde at vi alle bare er mennesker, og at det var helt håpløst for meg å gjøre det, jeg måtte aldri streve etter en forbuden lykke som ville ende i skam og skjensel. Men dette her er ikke noe skammelig eller en forbuden lykke. For første gang er det den tillatte og forjettende og salige lykke, doktor Überbein, som jeg kan hengi meg til med godt mot, hva som enn måtte komme —.» «Farvel, prins Klaus Heinrich,» sa doktor Überbein, men uten å bryte opp. Tvert imot fortsatte han å gå på Klaus Heinrichs venstre side, med hendene på ryggen og det røde skjegget senket ned på brystet. «Nei,» sa Klaus Heinrich. «Nei, ikke farvel, doktor Überbein! Jeg vil fortsette å være Deres venn, De som har hatt det så vanskelig og som så stolt har holdt på at man skal bære sin skjebne, og som har gjort meg også så stolt fordi De behandlet meg som en kamerat. Nå som jeg seiv har funnet lykken, vil jeg ikke slå meg til ro, men bli tro mot Dem og meg seiv og mitt høye kall ― ―.»<noinclude><references/></noinclude> 5wux9hgzfr9mi1f9d7tkq40at7dowad 334130 334129 2026-09-21T19:04:37Z Øystein Tvede 3938 334130 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Nei!» ropte Klaus Heinrich med jubel i stemmen. «Nei, det blir ikke noe av punsjlokket, doktor Überbein, for jeg er lykkelig, lykkelig, hva som enn skjer — forstår De det? De har lært meg at lykken ikke er noe for meg, og De har vært hardhendt mot meg for å få meg til sans og samling da jeg prøvde meg likevel, og jeg var Dem grenseløst takknemlig for det, for det var fryktelig og jeg skal ikke glemme det. Men dette her er ikke noen utflukt til dansesalen i Bürgergarten, som en vender tilbake fra, ydmyket og med skam i hjertet, det er ikke noen forvirring eller utglidning eller fornedring. Ser De da ikke at hun som vi snakker om hverken hører til i Burgergarten eller blant de adelige fasanene, ikke noe annet sted i verden enn hos meg hører hun til — ser De ikke at hun er en prinsesse, doktor Überbein, og min jevnbyrdige, og at det altså slett ikke kan bli tale om noe punsjlokk? De har lært meg at det er skammelig å hevde at vi alle bare er mennesker, og at det var helt håpløst for meg å gjøre det, jeg måtte aldri streve etter en forbuden lykke som ville ende i skam og skjensel. Men dette her er ikke noe skammelig eller en forbuden lykke. For første gang er det den tillatte og forjettende og salige lykke, doktor Überbein, som jeg kan hengi meg til med godt mot, hva som enn måtte komme —.» «Farvel, prins Klaus Heinrich,» sa doktor Überbein, men uten å bryte opp. Tvert imot fortsatte han å gå på Klaus Heinrichs venstre side, med hendene på ryggen og det røde skjegget senket ned på brystet. «Nei,» sa Klaus Heinrich. «Nei, ikke farvel, doktor Überbein! Jeg vil fortsette å være Deres venn, De som har hatt det så vanskelig og som så stolt har holdt på at man skal bære sin skjebne, og som har gjort meg også så stolt fordi De behandlet meg som en kamerat. Nå som jeg seiv har funnet lykken, vil jeg ikke slå meg til ro, men bli tro mot Dem og meg selv og mitt høye kall ― ―.»<noinclude><references/></noinclude> ij9atjxl00d0pljre72kmzaa3eqpyex 334196 334130 2026-09-21T22:04:04Z Øystein Tvede 3938 334196 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Nei!» ropte Klaus Heinrich med jubel i stemmen. «Nei, det blir ikke noe av punsjlokket, doktor Überbein, for jeg er lykkelig, lykkelig, hva som enn skjer — forstår De det? De har lært meg at lykken ikke er noe for meg, og De har vært hardhendt mot meg for å få meg til sans og samling da jeg prøvde meg likevel, og jeg var Dem grenseløst takknemlig for det, for det var fryktelig og jeg skal ikke glemme det. Men dette her er ikke noen utflukt til dansesalen i Bürgergarten, som en vender tilbake fra, ydmyket og med skam i hjertet, det er ikke noen forvirring eller utglidning eller fornedring. Ser De da ikke at hun som vi snakker om hverken hører til i Burgergarten eller blant de adelige fasanene, ikke noe annet sted i verden enn hos meg hører hun til — ser De ikke at hun er en prinsesse, doktor Überbein, og min jevnbyrdige, og at det altså slett ikke kan bli tale om noe punsjlokk? De har lært meg at det er skammelig å hevde at vi alle bare er mennesker, og at det var helt håpløst for meg å gjøre det, jeg måtte aldri streve etter en forbuden lykke som ville ende i skam og skjensel. Men dette her er ikke noe skammelig eller en forbuden lykke. For første gang er det den tillatte og forjettende og salige lykke, doktor Überbein, som jeg kan hengi meg til med godt mot, hva som enn måtte komme —.» «Farvel, prins Klaus Heinrich,» sa doktor Überbein, men uten å bryte opp. Tvert imot fortsatte han å gå på Klaus Heinrichs venstre side, med hendene på ryggen og det røde skjegget senket ned på brystet. «Nei,» sa Klaus Heinrich. «Nei, ikke farvel, doktor Überbein! Jeg vil fortsette å være Deres venn, De som har hatt det så vanskelig og som så stolt har holdt på at man skal bære sin skjebne, og som har gjort meg også så stolt fordi De behandlet meg som en kamerat. Nå som jeg selv har funnet lykken, vil jeg ikke slå meg til ro, men bli tro mot Dem og meg selv og mitt høye kall ― ―.»<noinclude><references/></noinclude> 31v83fqs6vtndozbf1i4h58aymq5be2 104 144216 334131 2026-09-21T19:08:27Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334131 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Det er ingen gitt,» sa doktor Überbein på latin og rystet på det uskjønne hodet med de strittende, tilspissete ørene. «Jo, doktor Überbein, nå er jeg helt sikker på at det lar seg forene. Og De, De skulle ikke gå så kald og avvisende her ved siden av meg, jeg som er så lykkelig og dessuten har fødselsdag i morgen. Si meg en ting — De har jo opplevd så meget og vært ute i hardt vær — men har De aldri selv vært ute for noe som dette — De vet hva jeg mener — har De virkelig aldri vært så betatt som jeg er nå?» «Hm,» sa doktor Überbein og knep leppene så tett sammen at den røde barten strittet og kjakemusklene hans svulmet. «Det kunne nok tenkes at jeg en gang hadde opplevd noe slikt.» «Der ser De! Der ser De! Og nå skal De fortelle meg det, doktor Überbein! I dag må De fortelle meg det!» Og ettersom det var en stille og solrik ettermiddag med duft av lindeblomster, så fortake Raoul Überbein om en opplevelse han hadde hatt, som han aldri før hadde snakket om, og som likevel kanskje hadde vært av avgjørende betydning for ham. Det hadde hendt den gangen for lenge siden, da Überbein hadde vært lærer for de små røverungene og studert ved siden av; han hadde spent livremmen inn og gitt privatundervisning til tykke rikmannssønner for å kunne kjøpe seg bøker. Med hendene på ryggen og skjegget senket mot brystet fortalte doktoren i korte, knappe setninger og med skarp røst, mens han knep munnen sammen etter hver setning. Skjebnen hadde den gangen ført ham sammen med en kvinne, en vakker, lys kvinne som var gift med en god og bra mann og mor til tre barn. Han var kommet der i huset som lærer for barna, og var etter hvert blitt en hyppig gjest og husvenn der; også med mannen var han kommet til å stå på en meget god fot. Det som den unge læreren og den lyse fruen følte for hverandre, var de lenge ikke klar over selv, og<noinclude><references/></noinclude> cp7fine2qqyxnjps3a6kleuneyxs4zl 334226 334131 2026-09-21T22:23:27Z Øystein Tvede 3938 334226 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Det er ingen gitt,» sa doktor Überbein på latin og rystet på det uskjønne hodet med de strittende, tilspissete ørene. «Jo, doktor Überbein, nå er jeg helt sikker på at det lar seg forene. Og De, De skulle ikke gå så kald og avvisende her ved siden av meg, jeg som er så lykkelig og dessuten har fødselsdag i morgen. Si meg en ting — De har jo opplevd så meget og vært ute i hardt vær — men har De aldri selv vært ute for noe som dette — De vet hva jeg mener — har De virkelig aldri vært så betatt som jeg er nå?» «Hm,» sa doktor Überbein og knep leppene så tett sammen at den røde barten strittet og kjakemusklene hans svulmet. «Det kunne nok tenkes at jeg en gang hadde opplevd noe slikt.» «Der ser De! Der ser De! Og nå skal De fortelle meg det, doktor Überbein! I dag må De fortelle meg det!» Og ettersom det var en stille og solrik ettermiddag med duft av lindeblomster, så fortalte Raoul Überbein om en opplevelse han hadde hatt, som han aldri før hadde snakket om, og som likevel kanskje hadde vært av avgjørende betydning for ham. Det hadde hendt den gangen for lenge siden, da Überbein hadde vært lærer for de små røverungene og studert ved siden av; han hadde spent livremmen inn og gitt privatundervisning til tykke rikmannssønner for å kunne kjøpe seg bøker. Med hendene på ryggen og skjegget senket mot brystet fortalte doktoren i korte, knappe setninger og med skarp røst, mens han knep munnen sammen etter hver setning. Skjebnen hadde den gangen ført ham sammen med en kvinne, en vakker, lys kvinne som var gift med en god og bra mann og mor til tre barn. Han var kommet der i huset som lærer for barna, og var etter hvert blitt en hyppig gjest og husvenn der; også med mannen var han kommet til å stå på en meget god fot. Det som den unge læreren og den lyse fruen følte for hverandre, var de lenge ikke klar over selv, og<noinclude><references/></noinclude> a00zu3zju9e8b6dxio70q255zvbrmjs 104 144217 334132 2026-09-21T19:11:00Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334132 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>da de var blitt det, hadde de lenge båret det i taushet, hver for seg. Men nettopp derfor hadde det vokst seg sterkt og var til slutt blitt helt overmektig for dem; en kveldstund da mannen var blitt forsinket på kontoret, en het, deilig, farlig stund, da var det slått ut i lys lue og hadde nesten fått dem til å gå fra sans og samling. Alt i dem hadde bare ett mål — det å komme sammen og oppnå den fullkomne lykken. Men, som doktor Überbein bemerket, det forekommer nå og da i verden at mennesker oppfører seg anstendig. De kunne ikke bekvemme seg til, sa han, å slå inn på bedrageriets lumpne og latterlige vei; og å fremstille seg for den intetanende og bra ektemannen og ødelegge hans liv ved å kreve friheten av ham fordi de selv var besatt av lidenskap, kunne de heller ikke få seg til. Kort sagt, for barnas og for den utmerkede mannens skyld, som de begge satte så høyt, hadde de gitt avkall på lykken og gått fra hverandre. Ja, slikt hendte, men det var nok ikke fritt for at en måtte bite tennene litt sammen. Überbein kom fremdeles av og til der i huset og traff den lyse fruen. Han spiste aftens der når han hadde tid, spilte kasino med sine venner, kysset fruen på hånden og sa god natt ― ―. Men etterat han hadde fortalt dette, sa han én ting til, sa det i en enda kortere og skarpere tone enn det andre, mens kjakemusklene svulmet enda mer på ham. Han sa nemlig at da han og den lyse kvinnen hadde gitt avkall på hverandre, da hadde Überbein en gang for alle sagt farvel til lykken, eller «lykkens dagdriveri» som han kalte det. Da han ikke kunne eller ville vinne henne, da hadde han lovt seg selv høyt og hellig å hedre henne og det som bandt ham til henne, ved å drive det vidt her i verden og skape seg et navn på sitt eget arbeidsfelt — det var det eneste han hadde levd for, og det hadde gjort ham til den han var. — Det var hemmeligheten, eller i det minste litt av forklaringen på Überbeins ensomhet, uelskverdighet og ærgjerrighet. Klaus<noinclude><references/></noinclude> s2kzegv16akh9yaen8r21104vfw71si 104 144218 334133 2026-09-21T19:13:32Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334133 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Heinrich kjente seg syk om hjertet da han så hvor ualminnelig grønn Überbein var i ansiktet da han bukket dypt til farvel og sa: «Hils lille Imma, Klaus Heinrich!» Neste morgen mottok prinsen slottspersonalets lykkønskninger i det gule værelset, og senere kom herrene von Braunbart-Schellendorf og von Schulenburg-Tressen for å gratulere ham. Utpå formiddagen kom medlemmene av den storhertugelige familie kjørende på gratulasjonsvisitt til Eremitagen, og klokken ett kjørte Klaus Heinrich til en familiefrokost hos fyrst og fyrstinne zu Ried-Hohenried; han ble livlig tiljublet av befolkningen underveis. Grimmburgerne var fulltallig forsamlet i det vakre palasset ved Albrechtstrasse. Storhertugen kom også, i bonjour, bukket med det fine hodet til samtlige, mens han skjøv underleppen fram og bet seg lett i overleppen; til maten drakk han melk, blandet med mineralvann. Nesten med én gang måltidet var slutt, trakk han seg tilbake. Prins Lambert var kommet uten sin vakre gemalinne. Den gamle teatervennen var sminket, mager som en pinne og snakket med gravrøst. Han ble på det nærmeste oversett av slektningene. Under måltidet dreide samtalen seg om anliggender ved hoffet, om hvordan det sto til med lille prinsesse Philippine og senere nesten bare om fyrst Philipps forskjellige foretagender. Den spinkle, lille mannen fortalte om bryggeriene, fabrikkene og møllene sine, og særlig om torvskjæringen; han fortalte om forbedringer som var gjort i bedriftene, kom med tall og utredninger, og han ble ganske rød i kinnene, mens hustruens slektninger satt og så på ham med nyfikne, velvillige eller spotske miner. Da kaffen ble servert i det store blomsterværelset, kom fyrstinnen bort til Klaus Heinrich med den forgylte lille koppen sin og sa: «Du har rent forsømt oss i det siste, Klaus Heinrich.»<noinclude><references/></noinclude> tg74pcewq3t5x2fb74hfa5tl11subdm 104 144219 334134 2026-09-21T19:17:38Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334134 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Ditlinds hjerteformete ansikt med de høye kinnbenene var ikke fullt så gjennomsiktig lenger, hun hadde litt mer farge etter at den lille datteren var kommet til verden, og hodet hennes hadde ikke lenger så tungt for å bære de svære, askeblonde flettene. «Har jeg forsømt dere?» sa han. «Ja, du må tilgi meg, Ditlind, det er nok mulig. Men jeg har vært så opptatt, og så visste jeg jo at det var du også, for nå har du ikke bare blomstene dine å stelle med.» «Nei, blomstene kommer ikke i første rekke lenger, dem tenker jeg ikke stort på. Det er et annet lite vesen som lever og blomstrer og fyller min tilværelse, og jeg tror jeg har fått like røde kinner av det som Philipp av toryen sin. (Det var ikke bra at han snakket om den under hele frokosten, men det er nå hans lidenskap.) Og ettersom jeg har så meget som opptar meg nå, så har jeg heller ikke vært sint på deg fordi du holdt deg borte og gikk dine egne veier, seiv ora jeg undret meg litt over dem ― ―.» «Kjenner du mine veier da, Ditlind?» «Ja, men dessverre ikke fra deg. Jettchen Isenschnibbe har holdt meg underrettet — du vet, hun har greie på alt — og til å begynne med var jeg ordentlig forskrekket, det nekter jeg ikke. Men de bor jo på Delphinenort, og han har en livlege, og Philipp mener også at de på sett og vis er jevnbyrdige med oss. Jeg synes jeg husker at jeg en gang talte nedsettende om dem, Klaus Heinrich, jeg sa noe om «fuglen Rok» hvis jeg ikke tar feil, og jeg laget visst en vits med ordet «skatteobjekt». Men når du synes at disse menneskene er verd å omgås, så tar jeg selvsagt i meg disse ordene, og jeg lover at jeg fra nå av skal prøve å tenke annerledes om dem ― ―. Du har alltid hatt en svakhet for å dra på oppdagelsesferder,» la hun til da han smilende hadde kysset henne på hånden, «og jeg måtte bli med deg, enda det gikk ut over klærne mine —<noinclude><references/></noinclude> r4anftylzfq1gqh1w1jc6vlvbafy5di 334197 334134 2026-09-21T22:05:06Z Øystein Tvede 3938 334197 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Ditlinds hjerteformete ansikt med de høye kinnbenene var ikke fullt så gjennomsiktig lenger, hun hadde litt mer farge etter at den lille datteren var kommet til verden, og hodet hennes hadde ikke lenger så tungt for å bære de svære, askeblonde flettene. «Har jeg forsømt dere?» sa han. «Ja, du må tilgi meg, Ditlind, det er nok mulig. Men jeg har vært så opptatt, og så visste jeg jo at det var du også, for nå har du ikke bare blomstene dine å stelle med.» «Nei, blomstene kommer ikke i første rekke lenger, dem tenker jeg ikke stort på. Det er et annet lite vesen som lever og blomstrer og fyller min tilværelse, og jeg tror jeg har fått like røde kinner av det som Philipp av toryen sin. (Det var ikke bra at han snakket om den under hele frokosten, men det er nå hans lidenskap.) Og ettersom jeg har så meget som opptar meg nå, så har jeg heller ikke vært sint på deg fordi du holdt deg borte og gikk dine egne veier, selv ora jeg undret meg litt over dem ― ―.» «Kjenner du mine veier da, Ditlind?» «Ja, men dessverre ikke fra deg. Jettchen Isenschnibbe har holdt meg underrettet — du vet, hun har greie på alt — og til å begynne med var jeg ordentlig forskrekket, det nekter jeg ikke. Men de bor jo på Delphinenort, og han har en livlege, og Philipp mener også at de på sett og vis er jevnbyrdige med oss. Jeg synes jeg husker at jeg en gang talte nedsettende om dem, Klaus Heinrich, jeg sa noe om «fuglen Rok» hvis jeg ikke tar feil, og jeg laget visst en vits med ordet «skatteobjekt». Men når du synes at disse menneskene er verd å omgås, så tar jeg selvsagt i meg disse ordene, og jeg lover at jeg fra nå av skal prøve å tenke annerledes om dem ― ―. Du har alltid hatt en svakhet for å dra på oppdagelsesferder,» la hun til da han smilende hadde kysset henne på hånden, «og jeg måtte bli med deg, enda det gikk ut over klærne mine —<noinclude><references/></noinclude> iyf3kuvlkw86hllus3t8zfwdr8gttb1 104 144220 334135 2026-09-21T19:19:36Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334135 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>husker du den røde fløyelskjolen? Nå drar du alene, og Gud gi at du ikke oppdager noe stygt, Klaus Heinrich.» «Å, Ditlind, jeg tror i grunnen at det alltid er bra å få rede på tingene, enten det er til godt eller ondt. Men det jeg opplever nå er bare til det gode ― ―.» Klokken halv fem dro Klaus Heinrich på ny fra Eremitagen i dogcarten sin, som han kjørte seiv, ved siden av en lakei. Det var varmt, og Klaus Heinrich hadde hvite benklær til uniformsfrakken sin. Mens han hilste til begge sider, kjørte han nok en gang til byen, denne gangen til Det Gamle Slott, men ikke gjennom Albrechtsporten; han kjørte inn gjennom en sideport, over to av plassene og stanset på den tredje, ved siden av rosenbusken. Her var alt stille og forstenet; trappetårnene med de skakke vinduene, smijernsbalustradene og de vakre skulpturene kneiste i alle hjørnene, lys og skygge spilte over bygningen som sto der i forskjellige stilarter, dels grå og forvitret, dels lysere og nyere, med gavler og utbygninger, åpne loggiaer, brede buevinduer og massive søyler. Men midt på plassen ste rosenbusken og blomstret i innhegningen sin. Klaus Heinrich ga tømmene til tjeneren og gikk bort og så på de mørkerøde rosene. De var ualminnelig vakre, — fyldige og fløyelsaktige, et sant naturens kunstverk. Flere av dem var alt fullt utsprungne. «Rop på Hesekiel for meg,» sa Klaus Heinrich til en dørvokter med snurrbart; han var kommet bort til prinsen med hånden til den tresnutete hatten. Hesekiel, som stelte rosenbusken, kom straks. Han var en mann på sytti år, med gartnerforkle, rennende øyne og krumbøyd rygg. «Har De en saks på Dem, Hesekiel?» spurte Klaus Heinrich med høy stemme. «Jeg ville gjerne ha en rose.» Og Hesekiel tok en hagesaks fram av forklelommen sin.<noinclude><references/></noinclude> lzxvuyzygtou19jwm9snudu7sonkezu 334198 334135 2026-09-21T22:05:23Z Øystein Tvede 3938 334198 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>husker du den røde fløyelskjolen? Nå drar du alene, og Gud gi at du ikke oppdager noe stygt, Klaus Heinrich.» «Å, Ditlind, jeg tror i grunnen at det alltid er bra å få rede på tingene, enten det er til godt eller ondt. Men det jeg opplever nå er bare til det gode ― ―.» Klokken halv fem dro Klaus Heinrich på ny fra Eremitagen i dogcarten sin, som han kjørte selv, ved siden av en lakei. Det var varmt, og Klaus Heinrich hadde hvite benklær til uniformsfrakken sin. Mens han hilste til begge sider, kjørte han nok en gang til byen, denne gangen til Det Gamle Slott, men ikke gjennom Albrechtsporten; han kjørte inn gjennom en sideport, over to av plassene og stanset på den tredje, ved siden av rosenbusken. Her var alt stille og forstenet; trappetårnene med de skakke vinduene, smijernsbalustradene og de vakre skulpturene kneiste i alle hjørnene, lys og skygge spilte over bygningen som sto der i forskjellige stilarter, dels grå og forvitret, dels lysere og nyere, med gavler og utbygninger, åpne loggiaer, brede buevinduer og massive søyler. Men midt på plassen ste rosenbusken og blomstret i innhegningen sin. Klaus Heinrich ga tømmene til tjeneren og gikk bort og så på de mørkerøde rosene. De var ualminnelig vakre, — fyldige og fløyelsaktige, et sant naturens kunstverk. Flere av dem var alt fullt utsprungne. «Rop på Hesekiel for meg,» sa Klaus Heinrich til en dørvokter med snurrbart; han var kommet bort til prinsen med hånden til den tresnutete hatten. Hesekiel, som stelte rosenbusken, kom straks. Han var en mann på sytti år, med gartnerforkle, rennende øyne og krumbøyd rygg. «Har De en saks på Dem, Hesekiel?» spurte Klaus Heinrich med høy stemme. «Jeg ville gjerne ha en rose.» Og Hesekiel tok en hagesaks fram av forklelommen sin.<noinclude><references/></noinclude> q9q0avvqumv1chkh2sqkykzrp7tjkyu 104 144221 334136 2026-09-21T19:26:31Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334136 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Denne her,» sa Klaus Heinrich, «den er den vakreste.» Og med skjelvende hender klipte gamlingen den tornete stilken tvers av. «Jeg skal dusje den litt, Deres Kongelige Høyhet,» sa han og gikk med slepende skritt bort til en spring i hjørnet av gardsplassen. Da han kom tilbake, lå det glitrende dråper på roenbladene. «Takk, Hesekiel,» sa Klaus Heinrich og tok rosen. «Og De er frisk og kjekk som vanlig? Her!» Og han ga gamlingen en gullmynt og steg opp i vognen; med rosen på setet ved siden av seg kjørte han ut av slottsgården, og alle som så ham, måtte tro at han sannsynligvis hadde hatt en samtale med storhertugen på Det Gamle Slott, og nå kjørte tilbake til Eremitagen. Men han kjørte gjennom stadsparken til Delphinenort. Himmelen var blitt mørk, store dråper fait, og det tordnet langt borte. Damene satt ved tebordet da Klaus Heinrich viste seg på galleriet med den tykke hovmesteren, og kom ned over trappen til hagestuen. Herr Spoelmann var som vanlig fraværende — han lå med grøtomslag. Perceval, som hadde krøllet seg sammen ved siden av Immas stol, hilste på ham ved å daske halen ivrig mot teppet. Forgylningen på stolene virket mørk og matt, for bak glassdørene lå parken i dyp skygge av uværsskyene. Klaus Heinrich vekslet et handtrykk med husets datter og kysset grevinnen på hånden mens han samtidig mildt løftet henne opp fra den dype hilsenen hun som vanlig var sunket ned i. «Nå er det sommer,» sa han til Imma Spoelmann og bød henne rosen. Han hadde ennå aldri gitt henne blomster. «For en ridderlighet!» sa hun. «Takk, prins! Hvor deilig den er!» la hun til med oppriktig beundring — hun som ellers aldri roste noe; med de smale, ringløse hendene tok hun<noinclude><references/></noinclude> dn89ctueukxm5r6dxds8cxx3rwxgcsx 334137 334136 2026-09-21T19:28:29Z Øystein Tvede 3938 334137 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Denne her,» sa Klaus Heinrich, «den er den vakreste.» Og med skjelvende hender klipte gamlingen den tornete stilken tvers av. «Jeg skal dusje den litt, Deres Kongelige Høyhet,» sa han og gikk med slepende skritt bort til en spring i hjørnet av gardsplassen. Da han kom tilbake, lå det glitrende dråper på roenbladene. «Takk, Hesekiel,» sa Klaus Heinrich og tok rosen. «Og De er frisk og kjekk som vanlig? Her!» Og han ga gamlingen en gullmynt og steg opp i vognen; med rosen på setet ved siden av seg kjørte han ut av slottsgården, og alle som så ham, måtte tro at han sannsynligvis hadde hatt en samtale med storhertugen på Det Gamle Slott, og nå kjørte tilbake til Eremitagen. Men han kjørte gjennom stadsparken til Delphinenort. Himmelen var blitt mørk, store dråper falt, og det tordnet langt borte. Damene satt ved tebordet da Klaus Heinrich viste seg på galleriet med den tykke hovmesteren, og kom ned over trappen til hagestuen. Herr Spoelmann var som vanlig fraværende — han lå med grøtomslag. Perceval, som hadde krøllet seg sammen ved siden av Immas stol, hilste på ham ved å daske halen ivrig mot teppet. Forgylningen på stolene virket mørk og matt, for bak glassdørene lå parken i dyp skygge av uværsskyene. Klaus Heinrich vekslet et handtrykk med husets datter og kysset grevinnen på hånden mens han samtidig mildt løftet henne opp fra den dype hilsenen hun som vanlig var sunket ned i. «Nå er det sommer,» sa han til Imma Spoelmann og bød henne rosen. Han hadde ennå aldri gitt henne blomster. «For en ridderlighet!» sa hun. «Takk, prins! Hvor deilig den er!» la hun til med oppriktig beundring — hun som ellers aldri roste noe; med de smale, ringløse hendene tok hun<noinclude><references/></noinclude> fu51oqbfk6kfegom9329z1aym41egjd 104 144222 334138 2026-09-21T19:30:48Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334138 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>om den skjønne blomsten; bladene var bløtt opprullet i kantine. «Finnes det så herlige roser her? Hvor har De den fra?» Og hun bøyde begjærlig det mørke, lille hodet over den. Øynene hennes var skrekkslagne da hun løftet dem mot ham igjen. «Den dufter ikke!» sa hun med et uttrykk av vemmelse om munnen. «Jo, vent — den lukter mugg!» sa hun. «Hva er det De har gitt meg, prins? Og de svære, mørke øynene i det perlebleke lille ansiktet så ut som om de glødet av undrende forferdelse. «Ja,» sa han. «De må tilgi meg, men slik er rosene hos oss. Den er fra rosenbusken på en av slottsplassene ved Det Gamle Slott. Har De aldri hørt om den? Den har sin egen historie. Folk sier at en gang kommer den til å dufte på det deiligste.» Hun så ikke ut som om hun hørte på ham. «Det er som om den ikke hadde noen sjel,» sa hun og så på rosen. «Men den er helt fullkommen å se på, det må jeg innrømme. Det var da et merkelig lune av naturen, prins! Men takk skal De ha iallfall, fordi De ga meg den. Og ettersom den kommer fra Deres fedrene slott, sa må vi jo vise den all mulig aktelse.» Hun satte rosen i et glass ved siden av seg på bordet. En av de svanedunskantete kom med en kopp til prinsen. Og så pratet de om litt av hvert ved teen — om den forheksete rosenbusken, om teater, om hestene sine og alle slags ubetydelige emner; i alt motsa Imma Spoelmann ham, kom med elegante sitater som hun fyrte av mot ham så det gnistret, og kjørte ham fullstendig til veggs med den sprø stemmen sin, mens hun kastet overmodig med det lille hodet. Senere kom det inn en pakke i hvitt papir; det var fra bokbinderen til frøken Spoelmann, og inneheldt en rekke bøker som hun hadde latt innbinde i solide praktbind. Hun åpnet pakken, og alle tre skulle se om bokbinderen hadde gjort skikkelig arbeid.<noinclude><references/></noinclude> 4pk215nx738ba2xmv6tba579p7449oh 104 144223 334139 2026-09-21T19:36:32Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334139 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> Det var nesten bare faglitteratur, enten slike som innvendig så like ufattelige ut som Imma Spoelmanns forelesningshefte, eller psykologiske verker som befattet seg med skarpsindige sjeleanalyser; de hadde fått et praktfullt utstyr, med pergament og presset lær, gulltrykk, utsøkt papir og silkebokmerke. Imma Spoelmann var så noenlunde tilfreds med bøkene, men Klaus Heinrich som aldri hadde sett så nydelige bind, var full av lovord. «Og nå skal De sette dem i hyllen?» spurte han. — «Opp til de andre? De har vel mange bøker? Er alle sammen like fine som disse? La meg få lov til å se hvordan De har ordnet dem! Jeg kan ikke kjøre av sted ennå, tordenværet står fremdeles der og truer de hvite benklærne mine. Jeg vet jo slett ikke hvordan Deres egne værelser ser ut her på Delphinenort, jeg har aldri vært i arbeidsværelset Deres. Vil De vise meg bøkene Deres?» «Det kommer an på grevinnen,» sa hun og var opptatt med å stable de nye bøkene oppå hverandre. «Grevinne Löwenjoul, prinsen har lyst til å se bøkene mine. Tør jeg be om Deres mening?» Grevinne Löwenjoul satt hensunket i sine egne tanker. Med det lille hodet på skakke betraktet hun Klaus Heinrich med et mysende, nesten ondskapsfullt blikk; men så gled øynene hennes over til Imma Spoelmann og uttrykket ble ømt, medlidende og bekymret. Smilende kom hun til seg selv og trakk et lite ur fram fra den brune, stramtsittende kjolen. «Klokken syv,» sa hun, «venter herr Spoelmann Dem, Imma, forat De skal lese høyt for ham. De har en halv time til å oppfylle Hans Kongelige Høyhets ønske.» «Kom da, prins, så skal De få se arbeidsværelset mitt,» sa Imma. «Hvis Deres høye rang tillater det, kan De også hjelpe meg med å bære disse bøkene dit. Jeg tar halvparten —.» Men Klaus Heinrich tok alle bøkene. Han tok bunken med<noinclude><references/></noinclude> sffvc9up9svvg4q6au13a1kix8tfn13 104 144224 334140 2026-09-21T19:38:44Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334140 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>begge armene, skjønt den venstre var ham til liten nytte, og stabelen gikk helt opp under haken på ham. Han gikk bakoverbøyd for ikke å miste noe, og fulgte etter Imma til den fløyen som vendte mot innkjørselsalléen, for der lå frøken Spoelmanns og grevinne Lowenjouls rom. I det store og hyggelige værelset de kom inn i gjennom en tung dør, la han børen sin fra seg på et sekskantet ibenholtsbord som sto foran en tung sofa, trukket med et guliinnvirket stoff. Imma Spoelmanns arbeidsværelse var holdt i mer moderne stil enn resten av slottet; det var ikke nett, som en kunne vente det av en kvinnes værelse, men mer storslått, maskulint og hensiktsmessig i all sin luksus. Vakre trepanelinger gikk høyt opp på veggen, og på gesimsene sto antikke lerkar og andre gamle saker; for øvrig var værelset utstyrt med orientalske tepper og en svart marmorkamin med noen skjønne gamle vaser på. Det var brede, fløyelstrukne stoler og gardiner av samme stoff som trekket på sofaen. Det svære skrivebordet sto foran buevinduet som vendte ut mot det store vannbassenget foran slottet. En av veggene var helt dekket med bøker, men det egentlige biblioteket var i et mindre rom ved siden av som også var belagt med tepper; skyvedøren inn dit sto apen, og veggene var dekket med bøker fra golv til tak. «Ja, prins, dette er altså min Eremitage,» sa Imma Spoelmann. «Jeg håper De liker den?» «Ja, den er deilig,» sa han; men han så seg slett ikke om, han stirret ufravendt på henne som sto ved det sekskantete bordet og lente seg mot den silkepolstrete sofa-armen. Hun hadde en av de vakre huskjolene sine, en ganske sommerlig en i dag, av et helt hvitt, folderikt stoff, vide ermer og et gult broderi på brystet. Armene og halsen var mørkebrune mot den hvite kjolen, de enorme, skinnende og alvorlige øynene i det forunderlige barneansiktet talte sitt eget, uttrykksfulle<noinclude><references/></noinclude> 5jmfpfdc96jvlwqhm8pivowt6pv8e2t 334141 334140 2026-09-21T19:39:14Z Øystein Tvede 3938 334141 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>begge armene, skjønt den venstre var ham til liten nytte, og stabelen gikk helt opp under haken på ham. Han gikk bakoverbøyd for ikke å miste noe, og fulgte etter Imma til den fløyen som vendte mot innkjørselsalléen, for der lå frøken Spoelmanns og grevinne Löwenjouls rom. I det store og hyggelige værelset de kom inn i gjennom en tung dør, la han børen sin fra seg på et sekskantet ibenholtsbord som sto foran en tung sofa, trukket med et gullinnvirket stoff. Imma Spoelmanns arbeidsværelse var holdt i mer moderne stil enn resten av slottet; det var ikke nett, som en kunne vente det av en kvinnes værelse, men mer storslått, maskulint og hensiktsmessig i all sin luksus. Vakre trepanelinger gikk høyt opp på veggen, og på gesimsene sto antikke lerkar og andre gamle saker; for øvrig var værelset utstyrt med orientalske tepper og en svart marmorkamin med noen skjønne gamle vaser på. Det var brede, fløyelstrukne stoler og gardiner av samme stoff som trekket på sofaen. Det svære skrivebordet sto foran buevinduet som vendte ut mot det store vannbassenget foran slottet. En av veggene var helt dekket med bøker, men det egentlige biblioteket var i et mindre rom ved siden av som også var belagt med tepper; skyvedøren inn dit sto apen, og veggene var dekket med bøker fra golv til tak. «Ja, prins, dette er altså min Eremitage,» sa Imma Spoelmann. «Jeg håper De liker den?» «Ja, den er deilig,» sa han; men han så seg slett ikke om, han stirret ufravendt på henne som sto ved det sekskantete bordet og lente seg mot den silkepolstrete sofa-armen. Hun hadde en av de vakre huskjolene sine, en ganske sommerlig en i dag, av et helt hvitt, folderikt stoff, vide ermer og et gult broderi på brystet. Armene og halsen var mørkebrune mot den hvite kjolen, de enorme, skinnende og alvorlige øynene i det forunderlige barneansiktet talte sitt eget, uttrykksfulle<noinclude><references/></noinclude> fb73xvpcxdce08q1x4pp0myagsm2trf 104 144225 334142 2026-09-21T19:42:45Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334142 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>språk, og litt av det blåsvarte håret var fait ned over den ene tinningen. Hun hadde Klaus Heinrichs rose i hånden. «Ja, den er deilig,» sa han, der han sto foran henne, men han visste ikke seiv hva han sa. De blå øynene over de brede kinnbenene var tilslørte, som av smerte. «De har så mange bøker,» la han til, «som min søster Ditlind har blomster.» «Har fyrstinnen så mange blomster?» «Ja, men i det siste bryr hun seg ikke så meget om dem.» «Nå setter vi bøkene inn,» sa hun og tok etter dem. «Nei, vent,» sa han, og pusten gikk tungt på ham. «Jeg har så meget å si Dem, og tiden er så kort. De må vite at det er min fødselsdag i dag — derfor kom jeg og ga Dem rosen.» «Å,» sa hun, «det må jeg si! Er det virkelig Deres fødselsdag i dag? — Jaja, jeg er sikker på at De har tatt imot alle lykkønskninger med den anstand som er så karakteristisk for Dem. Får jeg også lov til å lykkønske Dem! Det var snilt av Dem at De ga meg denne rosen i dag, skjønt den har sin betenkelige side ― ―.» Hun forsøkte igjen med et litt engstelig uttrykk å lukte på den. «Hvor gammel er De i dag, prins?» «Syv og tyve,» svarte han. For syv og tyve år siden ble jeg født på Grimmburg. Siden det har jeg alltid hatt det temmelig hardt og ensomt.» Hun svarte ikke. Og plutselig så han hvordan øynene hennes under de lett sammentrukne brynene søkte den ene siden hans — ja, selv om han av gammel vane sto halvt bortvendt fra henne og snudde høyre skulder til, kunne han ikke hindre at blikket hennes stille og forskende festet seg ved den venstre armen, og hånden som han hadde trykket mot hoften, halvt bak på ryggen. «Har De hatt det der siden De ble født?» spurte hun sakte. Han ble hvit i ansiktet. Men med en lyd som et dypt, lettelsens sukk, sank han ned foran henne og slyngte begge ar-<noinclude><references/></noinclude> bmxs4s6jsk5w2seuhr7lqg0xghyv4jy 334199 334142 2026-09-21T22:05:49Z Øystein Tvede 3938 334199 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>språk, og litt av det blåsvarte håret var fait ned over den ene tinningen. Hun hadde Klaus Heinrichs rose i hånden. «Ja, den er deilig,» sa han, der han sto foran henne, men han visste ikke selv hva han sa. De blå øynene over de brede kinnbenene var tilslørte, som av smerte. «De har så mange bøker,» la han til, «som min søster Ditlind har blomster.» «Har fyrstinnen så mange blomster?» «Ja, men i det siste bryr hun seg ikke så meget om dem.» «Nå setter vi bøkene inn,» sa hun og tok etter dem. «Nei, vent,» sa han, og pusten gikk tungt på ham. «Jeg har så meget å si Dem, og tiden er så kort. De må vite at det er min fødselsdag i dag — derfor kom jeg og ga Dem rosen.» «Å,» sa hun, «det må jeg si! Er det virkelig Deres fødselsdag i dag? — Jaja, jeg er sikker på at De har tatt imot alle lykkønskninger med den anstand som er så karakteristisk for Dem. Får jeg også lov til å lykkønske Dem! Det var snilt av Dem at De ga meg denne rosen i dag, skjønt den har sin betenkelige side ― ―.» Hun forsøkte igjen med et litt engstelig uttrykk å lukte på den. «Hvor gammel er De i dag, prins?» «Syv og tyve,» svarte han. For syv og tyve år siden ble jeg født på Grimmburg. Siden det har jeg alltid hatt det temmelig hardt og ensomt.» Hun svarte ikke. Og plutselig så han hvordan øynene hennes under de lett sammentrukne brynene søkte den ene siden hans — ja, selv om han av gammel vane sto halvt bortvendt fra henne og snudde høyre skulder til, kunne han ikke hindre at blikket hennes stille og forskende festet seg ved den venstre armen, og hånden som han hadde trykket mot hoften, halvt bak på ryggen. «Har De hatt det der siden De ble født?» spurte hun sakte. Han ble hvit i ansiktet. Men med en lyd som et dypt, lettelsens sukk, sank han ned foran henne og slyngte begge ar-<noinclude><references/></noinclude> ldmmychqcaaq9b9shq49ifsbvibcmmz 104 144226 334143 2026-09-21T19:49:00Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334143 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>mene om den forunderlige skikkelsen. Der la han i de hvite benklærne og den blå og røde uniformsfrakken med majorsnorene på de smale skuldrene. «Lille søster ― ―,» sa han. «Lille søster ― ―.» Hun svarte med trutende munn: «Holdning, prins! Jeg er av den mening at det ikke er tillatt å slippe seg løs, men at man under alle omstendigheter bør bevare en viss holdning.» Men som i ekstase, med blinde øyne og ansiktet vendt opp mot henne, sa han ikke annet enn: «Imma — lille Imma —.» Da tok hun hånden hans, den venstre, den forkrøplete, den som var lyten og hindringen ved hans høye kall, og som han fra barn av var vant til å gjemme unna med flid og omhu, tok den og kysset den.<noinclude><references/></noinclude> be32tmdbyvi4li5im8ftco9i6wsszmb 104 144227 334144 2026-09-21T19:51:23Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334144 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> {{c|{{stor|{{sp|OPPFYLLELSEN}}}}}} Det gikk alvorlige rykter om finansminister, doktor Krippenreuthers helse. Folk snakket om en nervøs forstyrrelse, et tiltagende mageonde som også tydelig ga seg til kjenne i herr Krippenreuthers slappe og gullige ansiktstrekk. — Hva er menneskelig storhet! Ingen daglønnet arbeider, ingen hjemløs landstryker misunte denne hjemsøkte mannen hans titel, han ordener, hans rang ved hoffet, eller hans høye stilling, som han så innbitt hadde kjempet seg til, for senere å slite seg ut på den. Det hadde stadig hett seg at nå var det like før han trakk seg tilbake; det var bare fordi storhertugen hadde så imot nye ansikter, og fordi det ikke ville hjelpe på situasjonen å få en ny mann, at det ennå ikke var blitt til noe. Doktor Krippenreuther hadde tilbrakt sommerferien på et kursted på fjellet; men om han hadde samlet nye krefter der, så ble de iallfall snart oppbrukt da han kom hjem, for like etter ble det en heftig strid mellom ministeren og budsjettkomitéen — en svær konflikt som ganske sikkert ikke kom av noen manglende smidighet fra hans side, men hadde sin grunn i de håpløse forholdene. I midten av september åpnet Albrecht II landdagen i Det Gamle Slott med de vanlige seremoniene. Før åpningen holdt hoffpredikanten domine Wislizenus gudstjeneste i slottskirken; så bega storhertugen og prins Klaus Heinrich seg i høytidelig opptog til tronsalen, der medlemmene fra begge kammerne, ministrene, herrer fra hoffet og mange andre uniformerte og borgerlige menn hilste de fyrstelige brødrene med et<noinclude><references/></noinclude> l8me5yvb4okve5ic1qmebsz1dg6rerq 104 144228 334145 2026-09-21T19:52:55Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334145 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>trefoldig leve, oppfordret av grev Prenzlau, president i første kammeret. Albrecht hadde uttalt et sterkt ønske om å få overlatt denne formelle handlingen til sin bror, og bare på herr von Knobelsdorffs inntrengende henstilling hadde han gått med på å delta i seremonien. Nå gikk han bak pasjene som var kledd som kadetter, og skammet seg i den grad over den galonerte husarjakken sin, de stramme benklærne og hela dette hokuspokus, at ergrelse og forlegenhet sto malt i ansiktet på ham. Han trakk skuldrene nervøst i været da han gikk opp de få trinene til tronen. Så sto han der foran teaterstolen under den skrøpelige baldakinen, og sugde på overleppen sin. På den høye, hvite snippen som stakk opp av den sølvgalonerte husarkragen, hvilte det fine hodet med den spisse barten, og de blå øynene med det ensomme uttrykket så ingenting. Det klirret av sporer i den store salen der stillheten hadde senket seg, da adjutanten kom over golvet og rakte ham trontalen. Og med lav, litt lespende stemme som plutselig av og til ble hes, leste storhertugen det som var skrevet opp for ham. Det var det skånsomste aktstykke noen hadde hørt; mot hver nedslående ytre kjensgjerning satte det opp folkets iboende dyder. Det begynte med å lovprise befolkningens flid og dyktighet, men måtte innrømme at en ikke egentlig kunne snakke om et oppsving på alle ervervslivets områder, da inntektskildene ikke hadde vært så store som en kunne ønske. Det fremholdt med tilfredshet hvordan sansen for det almene beste og den økonomiske offerviljen var blitt mer og mer utbredt, og erklærte så uten noen utsmykninger at «trass i en meget velkommen stigning av den skattbare inntekten, takket være innflytteres store formue» — dette siktet til herr Spoelmann — var tiden likevel ikke inne til å senke kravene til den før omtalte offerviljen. Selv om man ikke hadde slått av på kravene, het det videre, hadde det ikke vært mulig, under<noinclude><references/></noinclude> kxy63qsltpmd2rnygm4tuezperd7dlo 104 144229 334146 2026-09-21T19:56:38Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334146 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>budsjettforhandlingene å oppnå alle de tilstrebte mål, og selv om det inntil videre ennå ikke var lykkes å bringe gjelden ned på det ønskede nivå, så så regjeringen likevel en fortsatt moderat lånepolitikk som den beste veien ut av de økonomiske vanskelighetene. — Under alle disse ugunstige forhold følte regjeringen seg iallfall båret oppe av folkets tillit, denne tro på fremtiden som var en så vakker arv hos vår nasjon ― ―. Og så snart det lot seg gjøre, forlot trontalen det pinlige finansielle området, og gikk over til mindre ømtålelige emner, kirke-, skole- og rettsvesenet. Statsminister von Knobelsdorff erklærte i monarkens navn landdagen for åpnet. Og de hurraropene som fulgte Albrecht da han gikk ut av salen, hadde en undertone av trassig fortvilelse. Ettersom været fremdeles var sommerlig, vendte han straks tilbake til Hollerbrunn, som han meget ugjerne var reist fra for å komme til byen. Han hadde gjort sitt, og resten var Krippenreuthers og landdagens sak. Som før sagt, oppsto det snart stridigheter, og det på flere punkter — formuesskatten, kjøttskatten og lønnstariffen for embetsmenn. Da nemlig folkerepresentantene på ingen måte kunne beveges til å ilegge nye skatter, var doktor Krippenreuther etter megen grubling kommet på den idé å gjøre den vanlige inntektsskatten til en formuesskatt, som beregnet etter en skatteprosent av 13½, skulle bevirke en økning av en million, rundt regnet. Hvor bittert nødvendig, ja hvor utilstrekkelig en slik økning var, fremgikk også klart av det nye budsjettforslaget som, trass i nye byrder for statskassen, viste et underskudd som måtte få en hvilken som helst nasjonaløkonom til å skjelve. Men ettersom det var klart at det nesten bare var bybefolkningen som ble ramt av formuesskatten, så rettet byrepresentantene hele sin forbitrelse mot de 13½ prosent, og krevde at til gjengjeld måtte i det minste kjøttskatten av skaffes, for den var både folkefiendtlig og aldeles forhistorisk.<noinclude><references/></noinclude> g8c7ydc7mktkxfhxel25b1jtrtsa9pl 104 144230 334147 2026-09-21T20:00:52Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334147 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Dessuten kom de stadig tilbake til embetsmannslønningene som nå ''måtte'' bli bedre; det var blitt lovt og lovt og alltid utsatt igjen. Men doktor Krippenreuther kunne ikke lage gull ― ―. «Jeg har aldri lært å lage gull —,» det var hans egne ord. Han så seg ikke i stand til å avskaffe kjøttskatten, og like lite i stand til å forbedre embetsmennenes kår. Det var ikke annet å gjøre for ham enn å trasse og trumfe igjennom de 13½ prosent, enda han visste at det ikke ville hjelpe stort. For situasjonen var alvorlig, og pessimistene brukte enda dystrere betegnelser. «Tidsskriftet for det storhertugelige statistiske byrå» ga skremmende opplysninger om inntektene av avlingene de siste årene. Landbruket kunne notere en rekke uår; haglskurer, tørke eller altfor meget regn hadde ramt bøndene hardt, en ualminnelig streng vinter med lite snø hadde fått høstsæden til å fryse; og onde tunger påsto, selv om det ikke egentlig var noe bevis for det, at rovhogsten i skogen hadde hatt en uheldig virkning på klimaet. I alle tilfelle viste de statistiske tabellene at kornavlingene var gått katastrofalt tilbake. Kvaliteten skulle etter sigende også la atskillig tilbake å ønske; potethøsten var langt under gjennomsnittet av det tabellene viste for noe årtier siden, for ikke å snakke om at det var sykdom på minst ti prosent av den. Hva fór angår, så hørte de to siste årene, både med hensyn til kvaliteten og kvantiteten av kløver og timotei, til de aller dårligste, og det sto ikke bedre til med håen. De elendige forholdene i jordbruket ga seg et uhyggelig uttrykk i alle tvangsauksjonene — årsberetningen viste et forferdende tall. Og misveksten førte jo selvsagt med seg et skatteunderskudd som i alle tilfelle ville vært smertelig, men nå var direkte skjebnesvangert. Skogbruket? Det innbrakte ingenting lenger. Den ene ulykken hadde fulgt på den andre. Alskens skadedyr hadde gang på gang hjemsøkt skogene — og det var vel ikke en-<noinclude><references/></noinclude> rvu5vhvl4nnyc9v8t2435ihk094yfga 104 144231 334148 2026-09-21T20:03:15Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334148 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>gang nødvendig å minne om hvor skogen var sunket i verdi ved all rovhogsten. Sølvgruvene? Det var lenge siden de hadde kastet noe av seg. Forstyrrende naturkrefter hadde stanset driften, og ettersom gjenreisningen ville koste store summer, og inntekten i grunnen aldri hadde svart til utgiftene, så hadde man sett seg nødsaget til foreløpig å oppgi driften, selv om mange mennesker på den måten ble arbeidsløse og hele trakter måtte lide under det. Men nok om dette! Vi har antydet tilstrekkelig om hvordan det sto til med statens økonomi i denne prøvelsenes tid. Den snikende krisen, underskuddet som landet slepte på fra det ene budsjettåret til det andre, var gjennom den alminnelige nøden, de fiendtlige elementene og den økende pengeknappheten blitt brennende, ja, skrikende — og den rådløse famlingen etter botemidler, ja, bare etter noe som kunne lindre for en stund, måtte åpenbare hele elendigheten, selv for det sløveste blikk. Nye skatter var ikke til å tenke på. Lite skattedyktig var folket fra før, og nå var det fullstendig ribbet og uttømt, og det gikk skumle rykter om at en utover landet oftere og oftere kunne se underernærte mennesker; og det var jo også skattene skyld i, for de tvang som bekjent gårdbrukerne til å gjøre all helmelken om i penger. Og hva det andre, mindre moralske, men fristende behagelige middel mot pengemangel angikk, nemlig å oppta nye lån, så var det nå kommet så langt at en lettsindig utnyttelse av dette middel tok til å hevne seg på det bitreste. Etterat man en tid på en upraktisk og ulønnsom måte hadde strevd med å bringe gjelden ned, hadde man under Albrecht II så godt som holdt opp med det, hadde så godt det lot seg gjøre stoppet de gapende hullene i budsjettet med nye lån og statsobligasjoner, og sto nå skjelvende overfor et svevende lån som kunne sis opp når som helst og som var så stort<noinclude><references/></noinclude> 5wwyhpd76mbuu2r9ll7eh94rd2ck90x 104 144232 334149 2026-09-21T20:07:05Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334149 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>at det ikke sto i noe som helst rimelig forhold til innbyggertallet. Doktor Krippenreuther hadde ikke rygget tilbake for noen av de midler som staten rår over i et slikt tilfelle. Men hva hjalp det — det var slutt med kreditten, alle papiret var sunket langt under pari, og selv om landdagen kanskje heller ville ha opptatt et nytt lån enn å pålegge nye skatter, så måtte lånevilkårene bli slik at traksjonen nesten var umulig. For til all annen ulykke kom også den at landet befant seg under trykket av den alminnelige økonomiske misstemningen, den dyrtiden som hvert eneste menneske husker den dag i dag. Hva skulle man nå gjøre for å få fast grunn under føttene? Hvor skulle man vende seg for å stille den fortærende pengehungeren? Å selge sølvgruvene som for tiden ikke innbrakte noe, og bruke pengene til å lette seg for de mest trykkende gjeldsbyrdene, var noe som for lengst var tatt under overveielse. Men ved et slikt salg, som under de nåværende forholdene nødvendigvis måtte bli ufordelaktig, ville for det første all den kapitalen som var nedlagt i gruvene, gå tapt, og for det annet ville altså staten en gang for alle gi avkall på den fortjenesten som gruven kanskje en gang kunne gi; dessuten var det ikke godt å vite hvor kjøperen skulle komme fra. Et øyeblikk — det var et øyeblikk av fullstendig selvoppgivelse — funderte man tilmed på å seige kronens skoger. Men det må føyes til at det heldigvis var nok sunn sans i landet til å hindre at skogene gikk over til privatindustri. Sant å si så dukket det opp andre rykter også, rykter som viste at man ikke engang vek tilbake for å røre ved nasjonalhelligdommer, som burde vært fredlyst fra alt denslags. «Ilbudet», som ikke pleide å være så fintfølende at den ville ofre en anledning til å vise seg underrettet, hadde den første notisen om at to av de storhertugelige slottene ute på landet, nemlig «Tidsfordriv» og «Favorita», skulle selges. I betrakt-<noinclude><references/></noinclude> p8lkocjltobvminmvmwsgz305ku513a 104 144233 334150 2026-09-21T20:09:47Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334150 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ning av at ingen av slottene kunne komme på tale som boliger for den fyrstelige familien, og årlig krevde mer og mer penger til vedlikehold, hadde styret for kronens eiendommer anmodet myndighetene om å ta skritt til å få dem solgt. Hva betydde det? Dette var øyensynlig noe annet enn salget av «Delphinenort», som kom i stand på grunn av et ualminnelig fordelaktig tilbud og dessuten hadde vært en klok statshandling. Folk som var brutale nok til å kalle tingene ved deres rette navn, noe som de mer fintfølende rygget tilbake for, sa rent ut at hoff-finansforvaltningen stadig var plaget av kreditorer som var begynt å bli engstelige for pengene sine, og når et slikt salg ble foreslått, så var det fordi det var en uomgjengelig nødvendighet. Hvor langt var det kommet? Hvem skulle slottene gå over til? De mest optimistiske som spurte om det, var tilbøyelige til å tro på et rykte som var blitt utbredt av folk som trodde de visste alt — nemlig at kjøperen heller ikke denne gangen kunne være noen annen enn Samuel Spoelmann, — et fullstendig grunnløst rykte som var grepet ut av luften, men som viste for en fremtredende rolle den ensomme og svakelige lille mannen spilte i folks forestillingsverden, fordi han hadde slått seg ned blant dem som en fyrste. Der bodde han nå med sin livlege, sitt elektriske orgel og sin glass-samling, bak søylene, buevinduene og de utskårne girlandene på lystslottet, som på et vink av ham var oppstått av forfallet. Folk så ham nesten aldri; han lå med grøtomslag. Men de så hans datter, dette fremmedartete lille vesenet med det lunete uttrykket; hun levde som en prinsesse, hadde en grevinne til selskapsdame, studerte matematikk og gikk fort og sint midt gjennom vaktparaden — folk så henne, og sammen med henne så de av og til prins Klaus Heinrich. Det var selvsagt sterkt sagt av Raoul Überbein når han hadde brukt uttrykket at publikum «holdt pusten av spen-<noinclude><references/></noinclude> jk7yjt2wiqnw7xjx0w1p3nqxpfp83lv 104 144234 334151 2026-09-21T20:12:01Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334151 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ning» ved dette synet; men i grunnen hadde han rett, og en kan si at aldri hadde befolkningen i hovedstaden fulgt noe med en så lidenskapelig og altoppslukende interesse som de fulgte Klaus Heinrichs besøk på «Delphinenort». Inntil et bestemt punkt — nemlig en samtale med Hans Eksellense statsminister von Knobelsdorff — handlet prinsen selv blindt, etter en indre drift, og uten noe som helst hensyn til utenverdenen; men Überbein hadde god grunn til å gjøre narr av ham på sin faderlige mate, når han trodde at det kunne skjules for verden hva han foretok seg; for enten det nå kom av at tjenerne på begge sider ikke kunne dy seg for å sladre, eller fordi folk direkte hadde iakttatt ham, så hadde Klaus Heinrich iallfall ikke truffet frøken Spoelmann en eneste gang etter det første møtet i Dorotheahospitalet uten at det var blitt lagt merke til og snakket om. Lagt merke til? Nei, beglodd, utspionert, nistirret på! Snakket om? Nei, sladret om i det uendelige, omigjen og omigjen! Disse besøkene var samtaleemnet i hoffkretser og salonger, i dagligstuer og soveværelser, på kaféer og verksteder, hos barberene, hos drosjekuskene når de sto på holdeplassene, hos pikene når de sto og sladret i portene; menn og kvinner var like opptatt av det, seiv om de kanskje oppfattet og omtalte det på litt forskjellig måte; men den intense felles interessen virket likevel utjevnene og slo bro over sosiale kløfter, så det for eksempel kunne hende at sporveiskonduktøren henvendte seg til en elegant kledd passajer og spurte om han visste at prinsen atter hadde avlagt et besøk på Delphinenort i går ettermiddag. Men det som var verd å legge merke til og som også var avgjørende for fremtiden, var at en ikke et eneste øyeblikk hadde inntrykk av at det lå noen irritasjon eller ergrelse i luften, eller at all sladderen fremkalte noen antydning av ondskapsfull skadefryd over en skandale i høyere kretser — tvert imot; fra første øyeblikk, før en baktanke hadde fått tid til å<noinclude><references/></noinclude> 1kdvic4ul1kjopd2xc83jzd1gm0jduu 334200 334151 2026-09-21T22:06:21Z Øystein Tvede 3938 334200 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ning» ved dette synet; men i grunnen hadde han rett, og en kan si at aldri hadde befolkningen i hovedstaden fulgt noe med en så lidenskapelig og altoppslukende interesse som de fulgte Klaus Heinrichs besøk på «Delphinenort». Inntil et bestemt punkt — nemlig en samtale med Hans Eksellense statsminister von Knobelsdorff — handlet prinsen selv blindt, etter en indre drift, og uten noe som helst hensyn til utenverdenen; men Überbein hadde god grunn til å gjøre narr av ham på sin faderlige mate, når han trodde at det kunne skjules for verden hva han foretok seg; for enten det nå kom av at tjenerne på begge sider ikke kunne dy seg for å sladre, eller fordi folk direkte hadde iakttatt ham, så hadde Klaus Heinrich iallfall ikke truffet frøken Spoelmann en eneste gang etter det første møtet i Dorotheahospitalet uten at det var blitt lagt merke til og snakket om. Lagt merke til? Nei, beglodd, utspionert, nistirret på! Snakket om? Nei, sladret om i det uendelige, omigjen og omigjen! Disse besøkene var samtaleemnet i hoffkretser og salonger, i dagligstuer og soveværelser, på kaféer og verksteder, hos barberene, hos drosjekuskene når de sto på holdeplassene, hos pikene når de sto og sladret i portene; menn og kvinner var like opptatt av det, selv om de kanskje oppfattet og omtalte det på litt forskjellig måte; men den intense felles interessen virket likevel utjevnene og slo bro over sosiale kløfter, så det for eksempel kunne hende at sporveiskonduktøren henvendte seg til en elegant kledd passajer og spurte om han visste at prinsen atter hadde avlagt et besøk på Delphinenort i går ettermiddag. Men det som var verd å legge merke til og som også var avgjørende for fremtiden, var at en ikke et eneste øyeblikk hadde inntrykk av at det lå noen irritasjon eller ergrelse i luften, eller at all sladderen fremkalte noen antydning av ondskapsfull skadefryd over en skandale i høyere kretser — tvert imot; fra første øyeblikk, før en baktanke hadde fått tid til å<noinclude><references/></noinclude> 5uy197enqcg4fns5aslxd929ouqr09s 104 144235 334152 2026-09-21T20:15:40Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334152 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>oppstå, var det tusenstemmige sladderkoret utelukkende velvillig stemt; ja, om prinsen tidligere skulle ha kommet på den idé å spørre om folks mening, ville han øyeblikkelig blitt glad forsikret om at han hadde hele folket med seg. For da han overfor doktor Überbein hadde kalt frøken Spoelmann for en «prinsesse», da hadde han talt helt i folkets ånd, — dette folket som med sitt lyriske sinn alltid oppfattet det ualminnelige og fantastiske. Ja, for folket var dette mørke, bleke, kostelige og fortryllende eiendommelige lille vesenet en prinsesse; hun var av dunkel og eventyrlig herkomst, og hun var kommet fra en annen verden for å leve sitt underlige og ensomme liv blant dem — ja, for folket var hun en fé, et fyrstebarn fra eventyrlandet, en prinsesse i ordets egentligste betydning. Og alt, både hennes egen måte å være på, og de omgivelsene hun levde i, gjorde sitt til å gi henne prinsesseglorien. Bodde hun ikke i et slott, med en grevinne til selskapsdame? Kjørte hun ikke omkring i en praktfull bil eller i en vogn med fire hester for, og besøkte velgjørenhetsanstalter, blindeskoler, vaisenhuset, diakonissene og folkekjøkkenet, for å inspisere dem, til almen oppbyggelse og til egen innsikt, akkurat som en fyrstinne? Hadde hun ikke tatt penger ut av sitt eget «privatskatoll», som «Ilbudet» så betegnende skrev, og gitt til de brannlidte og de oversvømte, like mange penger som storhertugen, men ikke flere, noe folk hadde merket seg med anerkjennelse. Hadde ikke avisene en notis hver dag, like under hoffspalten, om herr Spoelmanns vekslende helse — om han måtte holde sengen av kolikk, eller om han atter var begynt å ta sine morgenturer til badeparken? Hørte ikke herr Spoelmanns tjenere i hvitt livré like meget hjemme i gatebildet som de storhertugelige lakeiene i brunt? Reiste ikke turistene ut til Delphinenort med turisthåndbøkene sine, for å nyte synet av den Spoelmannske residensen — mange av dem tilmed før de hadde sett Det Gamle Slott? Var ikke<noinclude><references/></noinclude> ksdwtujpcrjb7crdx3nagmg1ocbraep 104 144236 334153 2026-09-21T20:17:46Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334153 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>begge slottene, både Det Gamle Slott og Delphinenort, byens høyseter og midtpunkter? Og dette barnet som var Samuel Spoelmanns datter, og som var rykket ut av alt menneskelig fellesskap, til hvilken samfunnsklasse hørte hun? Hvem skulle hun slutte seg til, hvem skulle hun omgås? Ingenting var mer innlysende og naturlig enn å se Klaus Heinrich ved siden av henne. Og selv alle de som ikke hadde fått se dette synet i virkeligheten, nøt det i fantasien og riktig fordypet seg i det — prinsens slanke, velkjente skikkelse ved siden av arvingen og datteren til den underlige fremmede lille mannen som syk og irritert slepte på en formue så enorm at den var dobbelt så stor som hele landets statsgjeld! Da var det at et gammelt minne, en underlig spådom dukket opp i folks bevissthet — ingen kunne si hvem som først hentydet til den. Kanskje var det en kvinne, kanskje et barn med store, spørrende øyne som skulle høre et eller annet eventyr for å falle i søvn — Gud vet. Men en gammel, spøkelsesaktig skikkelse fikk liv igjen i folkefantasien — det var minnet om en gammel sigøynerske, gråhåret og krumbøyd, som med innadvendt blikk streket i sanden med stokken sin og mumlet noe som senere var blitt skrevet ned og var gått i arv fra slekt til slekt. Gjennom en fyrste «med én hand» skulle landet få «den største lykke». Med denne ene hånden, het det, skulle han gi landet mer enn andre fyrster hadde klart med to ― ―. Med én hand? Men var alt i orden med Klaus Heinrichs slanke, festlige skikkelse? Når en tenkte riktig over det, var det ikke en svakhet, en feil ved ham, som en hadde vent seg til å overse når en hilste på ham, dels for ikke å såre ham, og dels fordi han selv var elskverdig nok til å gjøre det lettere for en, ved å skjule denne svakheten? Når han satt i vognen, la han alltid høyre arm over den venstre på sabelfestet. Når han sto under en baldakin, på en tribune behengt med faner, sto han alltid halvt til siden, med venstre<noinclude><references/></noinclude> 2tse894a2xm4mvq7xo41x32i4rekuje 104 144237 334154 2026-09-21T20:20:48Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334154 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>arm halvt gjemt bak på ryggen. Den venstre armen hans var for kort og hånden forkrøplet; folk visste det og kjente også forskjellige forklaringer på hvordan han hadde fått denne lyten, men av ærefrykt og respekt snakket de lite om det. Aldri ble det helt klart hvem som først hviskende minte om denne legemsfeilen og satte den i forbindelse med spådommen, — et barn, en ung pike, eller en gammel mann på terskelen til det hinsidige. Men det som er sikkert er at visse tanker og forhåpninger tok til å røre seg i folket; disse tankene og forhåpningene, og ikke minst oppfatningen av frøken Spoelmanns egen person, trengte gjennom de dannete kretsene helt opp til dem som hadde avgjørelsen i sin hand, og ga dem et overveldende inntrykk av at det var folkets enkle, fordomsfri tro som la den faste og brede grunnvollen til det som senere hendte. «Med én hand?» spurte folket. «Den største lykke?» Det så i anden Klaus Heinrich ved siden av Imma Spoelmann, med venstre hand trykket mot hoften, halvt bak på ryggen. Ut over dette vågde nesten ingen å tenke — det var for overveldende. På denne tiden svevde jo alt fremdeles i luften — selv de to angjeldende kunne ikke tenke tanken ut, for mellom Klaus Heinrich og Imma var jo forholdet nokså merkelig, og ingen av dem kunne foreløpig rette sine tanker mot noe håndgripelig mål. I virkeligheten hadde ikke den lille scenen som ble utspilt på prinsens fødselsdag — da frøken Spoelmann hadde vist ham bøkene sine — forandret noe som helst i forholdet mellom dem, og selv om Klaus Heinrich var vendt tilbake til Eremitagen — forvirret, beruset og henrykt, og hadde innbilt seg at det var skjedd noe avgjørende mellom dem, så fikk han snart lære at kampen for å vinne det som han mente var lykken for ham, først nå egentlig begynte. Men denne kampen kunne ikke på noen måte ta sikte på noe håndgripelig, en borgerlig forlovelse eller noe slikt — det lå foreløpig helt<noinclude><references/></noinclude> 495i2283t1uxs8q0io3onpzu46wdi9q 104 144238 334155 2026-09-21T20:23:23Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334155 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>utenfor grensen til det som kunne tenkes, og dessuten levde de begge altfor avsondret fra den praktiske verden til overhodet å komme på en slik tanke. Ja, det som Klaus Heinrich fra nå av tryglet om med ord og blikk, var ikke så meget det at Imma Spoelmann skulle gjengjelde de følelsene han hadde for henne, som at hun overhodet skulle beslutte seg til å tro på at disse følelsene var ekte og levende. For det gjorde hun ikke. Han lot det gå to uker før han viste seg på Delphinenort igjen, og i hele denne tiden bare tenkte han på det som var hendt. Han syntes ikke det hadde noen hast med å gjøre denne lille episoden gammel ved at det skjedde nye ting, og dessuten hadde han en mengde representasjonsplikter i denne tiden. Blant annet var det årsfesten i tømmermennenes skytterforening, der han sto som æresmedlem; han pleide alltid å komme på denne årsfesten, kledd i grønn jegerdrakt og hilst med begeistrete hurrarop av medlemmene; så spiste han frokost med dem, uten å være det spor suiten, men styremedlemmene var jo henrykte over en slik ære; til slutt stilte han seg opp og så så utvungen og kyndig ut han kunne, og løsnet flere skudd mot forskjellige skyteskiver. Da han så igjen, i midten av juni, dukket opp til te hos Spoelmanns, var Imma voldsomt spotsk, og uttrykte seg i enda mer snirklete vendinger enn vanlig. Herr Spoelmann var for en gangs skyld til stede, og skjønt han hindret Klaus Heinrich i å være alene med husets datter, noe som han hadde håpet på og lengtet etter, så hjalp han likevel på en uventet måte prinsen over den pinen som Immas skarpe ord skapte hos ham; for Samuel Spoelmann var velvillig, ja, nesten mild i sitt vesen mot ham. De satt i de moderne kurvstolene ute på terrassen og drakk te, mens duften fra blomsterhagen bølget om dem. Husets herre lå i en liggestol med silkeputer; over seg hadde han et pelsforet, grønt silketeppe med innvevde papegøyen Han var<noinclude><references/></noinclude> fq908tk7cr16ps8q9l1sj1ak21x7n16 104 144239 334156 2026-09-21T20:26:39Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334156 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>stått opp av sengen for å nyte den sommerlige luften, men kinnene hans var ikke febervarme i dag; de var gulbleke, og øynene var sløret; haken hans virket spissere og nesten lengre enn alminnelig; det var ikke noe av den vanlige grettenheten og irritasjonen over ham, snarere noe vemodig, og det kunne ikke være noe godt tegn. Doktor Watercloose satt lang og smilende ved hodegjerdet. «Nå, unge prins —,» sa herr Spoelmann trett, og på spørsmålet om hvordan det sto til, bare mumlet han et eller annet. Imma, som var kledd i en skinnende huskjole og en liten grønn fløyelsjakke, helte vann i tekannen fra den elektriske kjelen. Med trutende munn lykkønsket hun prinsen med hans strålende resultater på skytebanen. Det hadde vært henne «en stor glede å få kjennskap til det gjennom dagspressen», sa hun med et kast med hodet, og hun hadde også lest høyt for grevinnen om hans opptreden som skytter. Grevinnen satt rett opp og ned ved bordet, i den stramtsittende brune kjolen, og handterte den lille tekjelen med elegante håndbevegelser, uten å slippe seg løs på noen måte. Den som snakket var herr Spoelmann. Han gjorde det, som sagt, på en rolig, vemodig måte som kom av smertene. Han fortalte om en opplevelse han hadde hatt, som lå flere år tilbake i tiden, men som han øyensynlig aldri var blitt ferdig med og som plaget ham enda mer når han var syk. Han fortake den korte og enkle lille historien to ganger etter hverandre og virket enda bitrere andre gangen han fortalte den. Han hadde villet gjøre en god gjerning, og hadde skriftlig underrettet en stor velgjørenhetsanstalt i Statene om at han ville støtte den i dens samfunnsgagnlige bestrebelser ved å skjenke den en million i jernbaneaksjer, sikre papirer, sydpacific-aksjer, sa herr Spoelmann, og slo seg i handflaten for å gjøre det tydelig hvor sikre de var. Men hva hadde styret for denne velgjørenhetsanstalten gjort? De hadde sagt nei til<noinclude><references/></noinclude> 3jjg3kzamtepj9f0d30a08nhtq6so16 334227 334156 2026-09-21T22:24:11Z Øystein Tvede 3938 334227 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>stått opp av sengen for å nyte den sommerlige luften, men kinnene hans var ikke febervarme i dag; de var gulbleke, og øynene var sløret; haken hans virket spissere og nesten lengre enn alminnelig; det var ikke noe av den vanlige grettenheten og irritasjonen over ham, snarere noe vemodig, og det kunne ikke være noe godt tegn. Doktor Watercloose satt lang og smilende ved hodegjerdet. «Nå, unge prins —,» sa herr Spoelmann trett, og på spørsmålet om hvordan det sto til, bare mumlet han et eller annet. Imma, som var kledd i en skinnende huskjole og en liten grønn fløyelsjakke, helte vann i tekannen fra den elektriske kjelen. Med trutende munn lykkønsket hun prinsen med hans strålende resultater på skytebanen. Det hadde vært henne «en stor glede å få kjennskap til det gjennom dagspressen», sa hun med et kast med hodet, og hun hadde også lest høyt for grevinnen om hans opptreden som skytter. Grevinnen satt rett opp og ned ved bordet, i den stramtsittende brune kjolen, og handterte den lille tekjelen med elegante håndbevegelser, uten å slippe seg løs på noen måte. Den som snakket var herr Spoelmann. Han gjorde det, som sagt, på en rolig, vemodig måte som kom av smertene. Han fortalte om en opplevelse han hadde hatt, som lå flere år tilbake i tiden, men som han øyensynlig aldri var blitt ferdig med og som plaget ham enda mer når han var syk. Han fortalte den korte og enkle lille historien to ganger etter hverandre og virket enda bitrere andre gangen han fortalte den. Han hadde villet gjøre en god gjerning, og hadde skriftlig underrettet en stor velgjørenhetsanstalt i Statene om at han ville støtte den i dens samfunnsgagnlige bestrebelser ved å skjenke den en million i jernbaneaksjer, sikre papirer, sydpacific-aksjer, sa herr Spoelmann, og slo seg i handflaten for å gjøre det tydelig hvor sikre de var. Men hva hadde styret for denne velgjørenhetsanstalten gjort? De hadde sagt nei til<noinclude><references/></noinclude> 2vwaate3vfooxz62ra5hta4btddh4la 104 144240 334157 2026-09-21T20:30:58Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334157 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>gaven, tilbakevist den, nektet å ta imot den — med den uttrykkelige tilføyelsen at de foretrakk å gi avkall på en understøttelse som besto i penger ervervet på en tvilsom og urettmessig måte. Det hadde de gjort. Det skalv om munnen på herr Spoelmann begge gangene han fortalte det, og han så seg om ved tebordet med de små, tettsittende runde øynene, som om han ba om trøst og støtte. «Det var ikke menneskevennlig av den menneskevennlige anstalten,» sa Klaus Heinrich. «Det var det sannelig ikke.» Og han rystet så bestemt på hodet, og viste så tydelig sin misbilligelse og sin medfølelse at herr Spoelmann lyste opp i ansiktet og erklærte at det var deilig vær i dag, og at blomstene der nede duftet deilig. Ja, han fikk tilmed anledning til å gjøre sin unge gjest en tjeneste og gi ham et håndgripelig bevis på sin velvilje. Været hadde jo nemlig vært voldsomt skiftende denne sommeren, og derfor hadde Klaus Heinrich pådratt seg en liten forkjølelse; han var sår i halsen, det gjorde vondt når han svelgjet, og da hans høye kall og hans utsatte person alltid hadde gjort det nødvendig for ham å være forsiktig, kom han til å nevne det, og beklaget seg over disse halssmertene. «Da må De ha omslag,» sa herr Spoelmann. «Har De guttaperkapapir?» Nei, det hadde ikke Klaus Heinrich. Da kastet herr Spoelmann papegøyeteppet av seg og forsvant inn i huset. Han svarte ikke da de spurte hva det gjaldt, men bare gikk. De andre så på hverandre og spurte hverandre hva dette skulle bety, og doktor Watercloose, som var redd for at pasienten hadde fått et smerteanfall, reiste seg for å gå inn og se etter. Men da kom herr Spoelmann tilbake, og i hånden hadde han et stykke guttaperkapapir som han var kommet i tanker om at han hadde hatt liggende i en eller annen skuff; det var litt fillet, men han rakte det til prinsen og forklarte ham nøye hvordan han skulle bruke det. Klaus Heinrich takket ham meget, og herr Spoelmann la seg tilfreds i liggestolen<noinclude><references/></noinclude> coy0eri5btq3x250bd70ox09rum0ne1 104 144241 334158 2026-09-21T20:33:13Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334158 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>igjen. Denne gangen ble han liggende til teen var drukket, men da foreslo han en liten tur i parken, og den gikk for seg på den maten at herr Spoelmann gikk i bløte tøfler mellom Imma og Klaus Heinrich, mens grevinne Löwenjoul og doktor Watercloose gikk et lite stykke baketter. Da prinsen tok farvel, sa Imma Spoelmann i en hånlig tone noe om halsen hans og omslagene; han måtte endelig love henne, sa hun spottende, at han pleide halsen sin og på alle måter tok vel vare på sin høye person. Men skjønt Klaus Heinrich ikke greidde å svare med samme mynt — noe hun for øvrig hverken ventet eller forlangte — så var han likevel i forholdsvis godt humør da han gikk opp i vognen sin; for han hadde en slags følelse av at det fillete lille guttaperkapapiret i baklommen på uniformsfrakken hans var et godt varsel, uten at han egentlig kunne gjøre seg klart hvorfor. Hvordan det nå var med dette, så var det sikkert at hans kamp først nå egentlig begynte. Kampen for å vinne Imma Spoelmanns tro, kampen for å få henne til å tro så på ham at hun kunne beslutte seg til å stige ned fra det kalde og rene rommet som hun var vant til å tumle seg i, fra matematikkens og spottens rike, og våge seg ned til ham, ned i et fremmed område som han viste henne, og som var varmere, fruktbarere, men mer disig. For angsten hos henne for å ta denne beslutningen, var svær. Neste gang var han alene med henne, eller nesten alene, det var bare grevinnen foruten de to. Det var en kjølig, overskyet morgen, og det hadde vært uvær om natten. De red langs den vanlige stien, Klaus Heinrich i lange støvler, og med håndtaket til ridepisken sin stukket inn mellom knappene på den grå kappen sin. Slusen borte ved trebroen var stengt, og elveleiet la der, tørt og steinet. Perceval som så noenlunde hadde rast fra seg, hoppet fram og tilbake over det, eller danset på hunders vis på skjeve foran hestene.<noinclude><references/></noinclude> k3sozmt7gynimwseac51atngulrv8ry 104 144242 334159 2026-09-21T20:35:50Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334159 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Grevinnen på Isabeau holdt smilende det lille hodet på skakke. Klaus Heinrich sa: «Jeg tenker dag og natt på noe som vel må ha vært en drøm. Om natten ligger jeg og hører Florian stampe i stallen, så stille er det. Da er jeg sikker på at det ikke var en drøm. Men når jeg ser Dem slik som i dag og forleden dag ved tebordet, da kan jeg umulig tro at det var virkelighet.» Hun svarte: «Det der krever en forklaring, prins.» «Viste De meg bøkene Deres for nitten dager siden, Imma — eller gjorde De ikke?» «For nitten dager siden? Jeg må regne etter. Nei, la oss se, det er atten og en halv, hvis jeg ikke tar feil —.» «De viste meg altså bøkene Deres?» «Det stemmer unektelig, prins. Og jeg soler meg i håpet om at de fait i Deres smak.» «Å, Imma, De får ikke lov til å snakke slik, ikke nå, og ikke til meg! Dette er for alvorlig, og jeg har ennå så meget å si Dem som jeg ikke rakk for nitten dager siden, da De viste meg bøkene Deres — alle bøkene. Jeg ville gjerne fortsette der hvor vi sluttet den dagen, og la alt det som ligger i mellom være glemt ― ―.» «For Guds skyld, prins, la helst det andre bli glemt også! Hvordan kan De minne Dem selv om slikt! Hvordan kan De minne både Dem selv og meg om det! Jeg hadde trodd De hadde grunn til å bevare en dyp taushet om disse tingene. Å glemme seg selv i den grad! Å miste sin holdning i den grad —!» «Hvis De visste, Imma, hvor grenseløst godt det gjorde meg å miste holdningen!» «Jeg betakker meg! Det er en fornærmelse mot meg, vet De det? Jeg forlanger at De også overfor meg bevarer den holdningen som De ellers legger for dagen overfor alle andre.<noinclude><references/></noinclude> edxnx7qk6gzvs1wmpt7jllmufbfabsl 104 144243 334160 2026-09-21T20:43:59Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334160 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Jeg er ikke til forat De skal slappe av på prinseverdigheten Deres når De er hos meg.» «Imma, det er en stor misforståelse! Men jeg vet godt at De misforstår meg med vilje og bare for spøk, og det viser at De ikke tror meg og ikke tar det jeg sier alvorlig ― ―.» «Nei, prins, det er sannelig for meget forlangt! Har De ikke fortalt meg om Deres liv? For et syns skyld gikk De på skolen, for et syns skyld gikk De på universitetet, De har gjort militærtjeneste for et syns skyld, og De går fremdeles med uniform for et syns skyld; De gir audienser for et syns skyld og leker skytter for et syns skyld, og Gud vet hva mer; De er kommet til verden for et syns skyld, og nå vil De plutselig jeg skal tro at De mener noe på alvor?» Mens hun snakket, hadde han fått tårer i Øynene, slik pinte det ham, det hun sa. Han svarte lavt: «De har rett, Imma, det er meget som er falsk i det livet jeg lever. Men jeg har jo ikke skapt eller valt det selv, må De huske; men jeg har gjort min plikt, slik som jeg har fått streng og nøyaktig beskjed om, forat det skulle bli til det beste for folket. Og så er det ikke nok med at det er tungt og fullt av forbud og forsakelse, men nå skal altsammen tilmed hevne seg ved at De ikke tror på meg.» «De er stolt,» sa hun, «stolt av Deres kall og Deres liv, prins; det vet jeg godt, og jeg kan ikke engang ønske at De skal bh troløs mot Dem selv.» «Å!» utbrøt han. da det bli min sak, det der med troløsheten, og bekymre Dem ikke med det! Jeg har gjort mine erfaringer, jeg har vært utro mot meg selv og prøvd å omgå forbudet, og det endte med skam og skjensel. Men etterat jeg har truffet Dem vet jeg, vet jeg for første gang at jeg uten skam kan slippe meg løs, uten å vanære det som kalJes mitt høye kall, enda doktor Überbein sa, tilmed på latin, at det var ingen gitt ― ―.»<noinclude><references/></noinclude> mrsfo6dn8klok6w8kyjk7fphz8rf3q4 104 144244 334161 2026-09-21T20:46:54Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334161 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Ser vi det! Så det sa han!» «Har De ikke selv kalt ham et ulykkelig menneske som det ville ta en sørgelig ende med? Han har en fin karakter, jeg setter ham høyt og kan takke ham for at jeg er kommet til å forstå både meg selv og mange andre ting bedre. Men i det siste har jeg ofte tenkt på ham, og da De felte den dommen over ham, da tenkte jeg i timevis på det De hadde sagt, og jeg måtte gi Dem rett. For jeg skal si Dem, Imma, hvordan det har seg med doktor Überbein. Han lever i fiendskap med lykken — det er det han gjør.» «Det synes jeg er et fornuftig fiendskap,» sa Imma Spoelmann. «Fornuftig,» sa han, «men ulykkelig, som De selv sa, og dessuten syndig — for det er synd mot noe som er vidunderligere enn den strenge fornuften, det vet jeg nå, og til en slik synd har han villet oppdra meg også, i all faderlighet. Men nå er jeg vokst fra den oppdragelsen hans, iallfall på dette punktet. Jeg er selvstendig, og vet bedre, seiv om jeg ikke har overbevist Überbein, — De kommer til å overbevise ham, Imma, før eller senere ― ―.» «Ja, prins, det må jeg innrømme, De virker sannelig overbevisende! En må virkelig bli revet med av en slik iver! Nitten dager, var det ikke det De sa? Jeg mente atten og en halv var riktigere, men det kommer ut på ett. I denne tiden har De behaget å vise Dem en eneste gang på Delphinenort for fire dager siden —.» Han så henne forskrekket inn i ansiktet. «Men Imma, De må ha tålmodighet med meg og bære over med meg ― ―. De må huske på at jeg er uvant med dette ennå ― ― det er ukjent grunn for meg! Jeg vet ikke hvordan det kom seg ― ―. Jeg tror det var fordi jeg ville gi oss litt tid. Og dessuten hadde jeg forskjellige plikter ― ―.» «Javisst, De måtte for et syns skyld stå og skyte til mais,<noinclude><references/></noinclude> 6n1glv3b17xl6s1s4jzb8i0eva1bawi 334201 334161 2026-09-21T22:06:55Z Øystein Tvede 3938 334201 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Ser vi det! Så det sa han!» «Har De ikke selv kalt ham et ulykkelig menneske som det ville ta en sørgelig ende med? Han har en fin karakter, jeg setter ham høyt og kan takke ham for at jeg er kommet til å forstå både meg selv og mange andre ting bedre. Men i det siste har jeg ofte tenkt på ham, og da De felte den dommen over ham, da tenkte jeg i timevis på det De hadde sagt, og jeg måtte gi Dem rett. For jeg skal si Dem, Imma, hvordan det har seg med doktor Überbein. Han lever i fiendskap med lykken — det er det han gjør.» «Det synes jeg er et fornuftig fiendskap,» sa Imma Spoelmann. «Fornuftig,» sa han, «men ulykkelig, som De selv sa, og dessuten syndig — for det er synd mot noe som er vidunderligere enn den strenge fornuften, det vet jeg nå, og til en slik synd har han villet oppdra meg også, i all faderlighet. Men nå er jeg vokst fra den oppdragelsen hans, iallfall på dette punktet. Jeg er selvstendig, og vet bedre, selv om jeg ikke har overbevist Überbein, — De kommer til å overbevise ham, Imma, før eller senere ― ―.» «Ja, prins, det må jeg innrømme, De virker sannelig overbevisende! En må virkelig bli revet med av en slik iver! Nitten dager, var det ikke det De sa? Jeg mente atten og en halv var riktigere, men det kommer ut på ett. I denne tiden har De behaget å vise Dem en eneste gang på Delphinenort for fire dager siden —.» Han så henne forskrekket inn i ansiktet. «Men Imma, De må ha tålmodighet med meg og bære over med meg ― ―. De må huske på at jeg er uvant med dette ennå ― ― det er ukjent grunn for meg! Jeg vet ikke hvordan det kom seg ― ―. Jeg tror det var fordi jeg ville gi oss litt tid. Og dessuten hadde jeg forskjellige plikter ― ―.» «Javisst, De måtte for et syns skyld stå og skyte til mais,<noinclude><references/></noinclude> egh7ir50iwusp7uz2ae462nx7691ys8 104 144245 334162 2026-09-21T20:49:48Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334162 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>det har jeg lest om. Som vanlig gjorde De Deres saker ypperlig. Der sto De utkledd, og lot en hel menneskemasse elske Dem —.» «Stans, Imma, å vær så snill, ingen galopp ennå! Da er det ikke mulig å si et ord ― ―. Elske, sier De. Men hva er det for slags kjærlighet? En tilfeldig, overfladisk kjærlighet, en kjærlighet på avstand, som ikke betyr noen ting, — en kjærlighet i festdrakt og uten noen fortrolighet! Nei, De behøver slett ikke bli ergerlig over at jeg står og tar imot den, for det er ikke jeg som har godt av den, men bare menneskene selv, de føler seg oppbygget på den måten, og det er det de vil. Men jeg vil også noe, Imma, og det er Dem jeg vender meg til da ― ―.» «Hva kan jeg stå til tjeneste med, prins?» «Å, det vet De godt! Det er tillit, Imma — kunne De ikke ha litt tillit til meg?» Hun så på ham, og så mørke, intense og forskende hadde de svære øynene hennes ennå aldri vært. Men hvor innstendig den stumme bønnen hans enn var, mens øynene hans hang ved leppene hennes, så snudde hun seg likevel bort; ansiktet hennes var lukket da hun sa: «Nei, prins Klaus Heinrich, det kan jeg ikke.» Han dro et smertelig sukk, og stemmen hans dirret da han sa: «Og hvorfor kan De ikke det?» «Fordi De hindrer meg i det.» «Men hvordan hindrer jeg Dem? Kan De ikke si meg det?» Hun hadde fremdeles det samme lukkete uttrykket da hun så ned på de hvite tømmene; mens hun sakte gynget opp og ned på hesteryggen under rittet, svarte hun: «Gjennom alt, gjennom Deres vesen, Deres måte å være på, hele Deres opphøyede personlighet. De husker hvordan De hindret den stakkars grevinnen i å slippe seg løs og tvang henne til å være klar og nøktern ? enda hun har hatt det så grusomt at hun<noinclude><references/></noinclude> 9uy5wijshpwi8uj5hesmgeksyp7mync 104 144246 334163 2026-09-21T20:52:28Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334163 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>har fått lov til å være litt underlig og forvirret — og De husker jeg sa til Dem at jeg svært godt visste hvordan De hadde fått henne til å bli nøktern? Ja, jeg vet det godt, for De hindrer meg også i å slippe meg løs, De gjør meg også nøktern, bestandig, på alle måter, med ord og blikk, med måten De sitter og står på — det er ganske umulig å ha tillit til Dem. Jeg har hatt anledning til å legge merke til Dem når De er sammen med andre mennesker, og enten det var doktor Sammet på Dorotheahospitalet eller det var herr Stavenüter i Fasanerihagen, så var det alltid det samme, og hver gang kjente jeg kulde og angst ved det. De står der så stram og spør om forskjellige ting, men det er ikke av deltagelse, hva De spør om er Dem i grunnen det samme, akkurat det samme, for ingenting interesserer Dem for alvor. — Jeg har så ofte lagt merke til det — De snakker, De ytrer en mening, men De kunne akkurat like godt ha en helt annen mening, for i virkeligheten har De slett ingen mening og ingen tro, det eneste som gjelder for Dem er prinseverdighet og prinseholdning. De sier av og til at det ikke er lett å ha en slik stilling, men siden De nå spør meg, så vil jeg si Dem at jeg tror det ville falle Dem meget lettere hvis De hadde en mening og en tro, prins — det er min mening og min tro. Hvordan skulle jeg ha tillit til Dem! Nei, det er ikke tillit De fremkaller, men kulde og beklemmelse, og selv om jeg anstrengte meg for å komme Dem nærmere, så kunne jeg ikke, fordi jeg kjenner meg beklemt og hjelpeløs, og det hindrer meg — nå har jeg svart.» Han hadde hørt på henne med pinefull spenning, hadde flere ganger sett henne inn i det bleke lille ansiktet mens hun snakket, og hadde tilslutt senket blikket ned mot tømmene sine, akkurat som hun. «De skal ha takk, Imma,» svarte han, «fordi De har snakket så alvorlig til meg, — for De vet at De ikke alltid gjør<noinclude><references/></noinclude> oogenn977ofi0xao2oug4s7jlk3a1gh 104 144247 334164 2026-09-21T20:56:08Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334164 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>det; De snakker som oftest spottende, og på Deres egen måte tar De jo da tingene like lite alvorlig som jeg tar mine.» «Hvordan skulle jeg kunne annet enn snakke spottende ti] Dem, prins!» «Og stundom er De tilmed hard og grusom, slik som for eksempel overfor oversøster på Dorotheahospitalet — De gjorde henne ganske forvirret.» «Å ja, jeg vet nok at jeg også har mine feil, og trenger noen til å hjelpe meg med å legge dem bort.» «Jeg skal gjøre det, Imma, vi skal hjelpe hverandre —.» «Jeg tror ikke vi kan hjelpe hverandre, prins.» «Jo, det kan vi. Har De ikke nettopp snakket alvorlig og uten spott? Men hva meg angår, så har De jo ikke rett når De sier at ingenting interesserer meg for alvor, for De, Imma, De interesserer meg, De ligger meg på hjerte, og fordi dette betyr så grenseløst meget for meg, så kan det ikke slå feil at jeg en gang må komme til å vinne Deres tillit. De vet ikke hva det hadde å si for meg det De sa om å anstrenge seg for å komme meg nærmere! Ja, hvis De vil anstrenge Dem litt, og ikke la Dem forvirre av at De kjenner Dem hjelpeløs, eller hva det nå er De føler overfor meg! Å, jeg vet det jo, jeg vet så uhyggelig godt at jeg selv er skyld i det! Men bare le av meg og le av Dem selv fordi jeg vekker en slik følelse hos Dem, og hold fast ved meg! Vil De love meg at De skal anstrenge Dem litt?» Men Imma Spoelmann lovte ingenting, nå ville hun endelig ha galoppen sin, og mange andre samtaler ble like resultatløse som denne. Av og til, når Klaus Heinrich hadde drukket te på Delphinenort, gikk de og spaserte i parken, prinsen, frøken Spoelmann, grevinnen og Perceval. Det edle dyret gikk med adstadig mine ved siden av Imma, og grevinne Löwenjoul holdt seg noen skritt baketter. For like etteråt de var begynt å gå,<noinclude><references/></noinclude> fo6lzqp7sb048u5r14crb19mxq96ksj 334240 334164 2026-09-21T22:55:12Z Øystein Tvede 3938 334240 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>det; De snakker som oftest spottende, og på Deres egen måte tar De jo da tingene like lite alvorlig som jeg tar mine.» «Hvordan skulle jeg kunne annet enn snakke spottende ti] Dem, prins!» «Og stundom er De tilmed hard og grusom, slik som for eksempel overfor oversøster på Dorotheahospitalet — De gjorde henne ganske forvirret.» «Å ja, jeg vet nok at jeg også har mine feil, og trenger noen til å hjelpe meg med å legge dem bort.» «Jeg skal gjøre det, Imma, vi skal hjelpe hverandre —.» «Jeg tror ikke vi kan hjelpe hverandre, prins.» «Jo, det kan vi. Har De ikke nettopp snakket alvorlig og uten spott? Men hva meg angår, så har De jo ikke rett når De sier at ingenting interesserer meg for alvor, for De, Imma, De interesserer meg, De ligger meg på hjerte, og fordi dette betyr så grenseløst meget for meg, så kan det ikke slå feil at jeg en gang må komme til å vinne Deres tillit. De vet ikke hva det hadde å si for meg det De sa om å anstrenge seg for å komme meg nærmere! Ja, hvis De vil anstrenge Dem litt, og ikke la Dem forvirre av at De kjenner Dem hjelpeløs, eller hva det nå er De føler overfor meg! Å, jeg vet det jo, jeg vet så uhyggelig godt at jeg selv er skyld i det! Men bare le av meg og le av Dem selv fordi jeg vekker en slik følelse hos Dem, og hold fast ved meg! Vil De love meg at De skal anstrenge Dem litt?» Men Imma Spoelmann lovte ingenting, nå ville hun endelig ha galoppen sin, og mange andre samtaler ble like resultatløse som denne. Av og til, når Klaus Heinrich hadde drukket te på Delphinenort, gikk de og spaserte i parken, prinsen, frøken Spoelmann, grevinnen og Perceval. Det edle dyret gikk med adstadig mine ved siden av Imma, og grevinne Löwenjoul holdt seg noen skritt baketter. For like etterat de var begynt å gå,<noinclude><references/></noinclude> bfbbpqny89wajigddw7csl5zdu1xigh 104 144248 334165 2026-09-21T20:58:16Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334165 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ble hun gjerne stående for å binde opp en busk eller noe lignende, og når hun først var sakket akterut, gjorde hun ikke noe forsøk på å ta dem igjen. Så gikk da Klaus Heinrich og Imma foran henne og underhandlet; men når de hadde gått en bestemt runde, snudde de, slik at de fikk grevinnen noen skritt foran seg, og da understreket Klaus Heinrich gjerne det han sa med at han forsiktig og uten å se på Imma Spoelmann tok den smale, ringløse hånden mellom begge sine — han brukte den venstre også, for han tenkte ikke over det, og den var ikke noen hemning for ham nå, slik som når han representerte — mens han inntrengende spurte om hun virkelig la godviljen til for å få tillit til ham. Han likte ikke å høre henne svare at hun hadde studert matematikk og tumlet seg i et rent og kjølig rom siden de sist var sammen; han ba henne innstendig om å legge bøkene sine til side, for de bare distraherte henne og vendte henne bort fra den saken som hun nå måtte ofre alle sine åndelige krefter på. Han talte også om seg seiv og den kulden og beklemmelsen som hun sa han vakte hos henne, forsøkte å forklare det og på en måte mildne det. Han talte om det kalde, strenge og fattige livet han hadde levd til nå, skildret for henne hvordan alle bestandig hadde glodd på ham, og hans eget høye kall hadde vært å vise seg og bli beglodd, noe som var meget vanskeligere, og han anstrengte seg for at hun riktig skulle forstå at redningen fra det som hun klandret hos ham, ene og alene kom an på henne. Hun så på ham, de svære mørke og blanke øynene stirret forskende inn i hans, og det var lett å se at hun kjempet, hun også. Men så rystet hun på hodet og sluttet samtalen med å komme med en eller annen snirklet talemåte med trutende munn; hun gjorde seg lystig over det hele, og det var ikke mulig for henne å gi ham det ja som han tigget om. Hun hindret ham ikke i å komme en eller et par ganger i uken, hindret ham ikke i å snakke, bønnfalle og bedyre, eller<noinclude><references/></noinclude> nuva0jtlmhclm291wc36jjs5ugfeug2 334202 334165 2026-09-21T22:07:20Z Øystein Tvede 3938 334202 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ble hun gjerne stående for å binde opp en busk eller noe lignende, og når hun først var sakket akterut, gjorde hun ikke noe forsøk på å ta dem igjen. Så gikk da Klaus Heinrich og Imma foran henne og underhandlet; men når de hadde gått en bestemt runde, snudde de, slik at de fikk grevinnen noen skritt foran seg, og da understreket Klaus Heinrich gjerne det han sa med at han forsiktig og uten å se på Imma Spoelmann tok den smale, ringløse hånden mellom begge sine — han brukte den venstre også, for han tenkte ikke over det, og den var ikke noen hemning for ham nå, slik som når han representerte — mens han inntrengende spurte om hun virkelig la godviljen til for å få tillit til ham. Han likte ikke å høre henne svare at hun hadde studert matematikk og tumlet seg i et rent og kjølig rom siden de sist var sammen; han ba henne innstendig om å legge bøkene sine til side, for de bare distraherte henne og vendte henne bort fra den saken som hun nå måtte ofre alle sine åndelige krefter på. Han talte også om seg selv og den kulden og beklemmelsen som hun sa han vakte hos henne, forsøkte å forklare det og på en måte mildne det. Han talte om det kalde, strenge og fattige livet han hadde levd til nå, skildret for henne hvordan alle bestandig hadde glodd på ham, og hans eget høye kall hadde vært å vise seg og bli beglodd, noe som var meget vanskeligere, og han anstrengte seg for at hun riktig skulle forstå at redningen fra det som hun klandret hos ham, ene og alene kom an på henne. Hun så på ham, de svære mørke og blanke øynene stirret forskende inn i hans, og det var lett å se at hun kjempet, hun også. Men så rystet hun på hodet og sluttet samtalen med å komme med en eller annen snirklet talemåte med trutende munn; hun gjorde seg lystig over det hele, og det var ikke mulig for henne å gi ham det ja som han tigget om. Hun hindret ham ikke i å komme en eller et par ganger i uken, hindret ham ikke i å snakke, bønnfalle og bedyre, eller<noinclude><references/></noinclude> knn0qfvedsl0yqd64kpllsjvv3di05m 104 144249 334166 2026-09-21T21:00:44Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334166 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ta hånden hennes mellom begge sine. Men hun bare fant seg i det, hun lot seg ikke bevege, og angsten for å bestemme seg, frykten for å stige ned fra sitt kjølige og ironiske rike og slutte seg til ham, kunne hun ikke overvinne; det hendte at hun aldeles utmattet og fortvilet utbrøt: «Å, prins, vi skulle aldri ha truffet hverandre, det hadde vært det beste! Da kunne De som før rolig ha skjøttet Deres høye kall, og jeg hadde også hatt fred, og ingen av oss pinte den andre!» Det kostet stort slit å få henne til å ta ordene i seg og få henne til å innrømme at hun ikke bare beklaget at hun hadde truffet ham. Men på denne måten gikk tiden. Sommeren gikk på hell, det ble nattefrost, bladene tok til å falle fra trærne mens de ennå var grønne, og det raslet idet gule og røde løyet når Fatme, Isabeau og Florian red over det; høsten kom med take og skarp, krydret duft — og ingen kunne forutsi slutten eller se noen avgjørende vending i det forunderlig svevende forholdet. Fortjenesten av å ha gitt tingene et positivt preg og en vending mot en lykkelig utgang må tilskrives en høytstående mann som hittil hadde iakttatt en viss tilbakeholdenhet, men som grep inn i tingenes gang med fast hand i det riktige øyeblikk. Det var Hans Eksellense von Knobelsdorff, innenriksminister, utanriksminister, og minister for det storhertugelige hus. Overlærer, doktor Überbein hadde hatt rett da han forsikret at herr von Knobelsdorff hadde holdt seg nøye under rettet om Klaus Heinrichs personlige hjerteanliggender. Ikke nok med det — den gamle herren, som fikk god hjelp av intelligente og årvåkne funksjonærer, var også fullt på det rene med den rollen som Samuel Spoelmann og hans datter spilte i folks fantasi, den kongelige rang som de utstyrte dem med, den voldsomme spenningen som de så på forbindelsen mellom Eremitagen og Delphinenort med, kort sagt han visste alt hva<noinclude><references/></noinclude> 7ah2i8y36sxg3319kgtpur16pi3cxky 104 144250 334167 2026-09-21T21:03:07Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334167 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>folk sa, både i byen og utover landet. En betegnende episode var nok til å gjøre herr von Knobelsdorff sikker i sin sak. I begynnelsen av oktober — landdagen var blitt åpnet for fjorten dager siden og striden om budsjettet var i full gang — ble nemlig Imnia Spoelmann syk, tilmed alvorlig syk, het det seg til å begynne med. Det viste seg at den uforsiktige unge damen — Gud vet hvordan hun kunne finne på slikt — på en ridetur med selskapsdamen hadde latt den hvite hesten sin galoppere en halv time bent mot den skarpe nordostvinden og hadde skaffet seg en lungeutvidelse som nesten holdt på å kvele henne. Etter et par timer visste alle det. Det viste seg heldigvis å være en stor overdrivelse når det ble sagt at det sto om livet med henne. Men om det hadde vært et medlem av huset Grimmburg, ja, om det hadde vært storhertugen selv som hadde hatt et så alvorlig tilfelle, kunne ikke bestyrtelsen og medlidenheten hos publikum vært større. Folk snakket ikke om annet. I de fattigere strøkene av byen, for eksempel i nærheten av Dorotheahospitalet, sto kvinnene foran gatedørene sine om kvelden og laget strupelyder som om de hadde kikhoste, for å vise hverandre hvordan det var å ha vanskelig for å puste. Aftenavisene hadde inngående og sakkyndige medisinske meldinger om frøken Spoelmanns tilstand; avisene gikk fra hand til hand, ble lest i familiekretsen og ved stambordene, og diskutert på sporvognene. Noen hadde sett nyhetsjournalisten i «Ilbudet» jage av sted til Delphinenort i drosje; han skulle være blitt mottatt av Spoelmanns hovmester i hallen med mosaikkgolvet, og hadde snakket engelsk med ham, skjønt det ikke hadde vært lett. For øvrig kunne en ikke unnlate å rette den bebreidelsen mot pressen at den hadde blåst saken opp og laget en unødig sensasjon. Det kunne iallfall ikke være tale om noen virkelig fare. Det hadde vist seg å være nok med seks dagers sengeleie under livlegens behandling for å få lungeutvidelsen til å gå tilbake og gjøre frøken Spoel-<noinclude><references/></noinclude> a14cnvd2u1njcjqlav4jhbeodfux5bb 104 144251 334168 2026-09-21T21:04:34Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334168 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>mann helt frisk igjen. Men disse seks dagene var også nok til å gjøre det helt klart for en betydning Spoelmanns og i særdeleshet frøken Immas person hadde fått i folks øyne. Hver eneste morgen innfant journalistene seg i mosaikkhallen i Delphinenort, som utsendinger fra det vitebegjærlige publikum, for å få dagens rapport fra hovmesteren; og den ble da utbrodert i den grad publikum forlangte, og servert i avisene. Folk fikk lese om duftende blomsterhilsener og varme ønsker om god bedring som strømmet inn til slottet fra forskjellige vel gjørenhetsanstalter som Imma Spoelmann hadde besøkt og understøttet med rikelige summer. (Vittige hoder bemerket at ligningsvesenet også burde ha hyllet henne på samme måte.) De leste også — og senket avisene for å se betydningsfullt på hverandre — om en praktfull blomstersending som prins Klaus Heinrich hadde latt overbringe med sitt kort — (mens sannheten var at prinsen ikke bare denne ene gangen, men hver eneste dag hadde latt sende blomster til Delphinenort, så lenge frøken Spoelmann hpldt sengen — noe som ble holdt skjult for ikke å vekke for stor oppsikt.) Videre leste man at den avholdte unge pasient na for første gang hadde fått lov til å være litt oppe, og endelig kom meldingen om at nå skulle hun kjøre ut for første gang. Og denne kjøreturen, som fant sted en klar høstformiddag, åtte dager etter at frøken Spoelmann var blitt syk, ga anledning til slike følelsesytringer fra befolkningens side, at folk med litt aktelse for seg selv mente at det var gått altfor vidt. Omkring den svære, olivenfargete bilen med teglstensrøde skinnputer og en ung alvorlig amerikansk sjåfør ved rattet, som sto foran hovedinngangen til Delphinenort, hadde det nemlig samlet seg en stor menneskemengde, og da frøken Spoelmann kom ut, fulgt av grevinne Löwenjoul og en tjener med et teppe, brøt det ut en sann jubel storm; folk viftet med luer og lommetørklær, og det varte helt til den svære maskinen prustende og stønnende<noinclude><references/></noinclude> s07bop1vei7v9q6fu02494had2fuokt 104 144252 334169 2026-09-21T21:07:40Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334169 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>hadde bant seg vei ut, og latt folk stå igjen i bensinosen. Det må innrømmes at denne skrikende mengden ikke besto av slike verdige elementer som pleide å innfinne seg ved slike leiligheter — det var halvvoksne gutter, koner med torvkurver, skolebarn og dagdrivere av forskjellig slags. Men hva er folket, og hvordan bør det være sammensatt for å være toneangivende? Forresten bør man ikke helt overse en påstand som etter hvert ble spredt av onde tunger, og som gikk ut på at i mengden rundt bilen befant det seg et medlem av det hemmelige politi, som var betalt av herr von Knobelsdorff og som hadde vært en av de ivrigste til å rope hurra. Hvordan det forholdt seg med dette, skal være usagt; i verste fall, det vil si, om det skulle være sant, så hadde det utelukkend» vært spørsmål om å frigjøre følelser som må være levende til stede for å kunne bli frigjort. Iallfall ble dette opptrinnet utførlig skildret i pressen og forfeilet ikke sin virkning; og for dem som hadde antydning av blikk for sammenhengen i tingene, kunne det ikke være noen tvil om at en annen notis som noen dager etter satte sinnene i bevegelse, sto i nær forbindelse med dette som var skjedd før. Det sto nemlig at Hans Kongelige Høyhet prins Klaus Heinrich hadde mottatt Hans Eksellense herr statsminister von Knobelsdorff i en audiens på Eremitagen, som hadde vart fra klokken tre om ettermiddagen til klokken syv om aftenen. Fire timer! Hva hadde den dreiet seg om? Det kunne vel ikke være om hoffballet? Jo, de hadde blant annet snakket om hoffballet. Herr von Knobelsdorff hadde kommet med sin bønn om en fortrolig samtale under hoffjakten som var blitt holdt omkring slottet «Jägerpreis» tiende oktober, og som Klaus Heinrich hadde deltatt i sammen med sine rødhårete fettere, kledd i grønn uniform, jegerhatt og kragestøvler, behengt med feltkikkert, jaktkniv, patronbelte og pistoltaske. Herr von Braunbart-Schellendorf var blitt rådspurt, og de hadde fastsatt ti-<noinclude><references/></noinclude> nsuqcsfexm7a948uxhjtjzmhdwcti0h 104 144253 334170 2026-09-21T21:09:56Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334170 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>den til den tolvte oktober klokken tre. Klaus Heinrich hadde forresten tilbudt seg å oppsøke den gamle herren i embetsboligen hans, men herr von Knobelsdorff hadde foretrukket å komme til Eremitagen; og han var kommet presis, og var blitt mottatt med all den varme og hjertelighet som Klaus Heinrich syntes han skyldte sin fars og sin brors gamle rådgiver. Audiensen ble holdt i den nøkterne lille salongen hvor de tre vakre empirelenestolene med blått broderi sto på det gule teppet. Skjønt herr von Knobelsdorff nærmet seg de sytti, var han fremdeles både åndelig og legemlig rask og rørig. Bonjouren hans hadde ikke en eneste fold men satt stramt og elegant om den undersetsige og fyldige figuren på en mann med jevnt og godt humør. Håret hans var fremdeles tykt, han hadde skilt det på midten, og det var like skinnende hvitt som den stussete barten. I haken hadde han en gemyttlig liten kløft. De vifteformete rynkene ved øyenlokkene hans spilte som alltid — ja, de hadde fått nye små siderynker og forgreninger i årenes løp, og det bevegelige lille nettverket ga de blå øynene et konstant uttrykk av humoristisk underfundighet. Klaus Heinrich kjente seg sterkt knyttet til herr von Knobelsdorff, skjønt de aldri hadde stått på noen egentlig fortrolig fot med hinannen. Statsministeren hadde riktignok overvåket og ledet prinsens liv, hadde bestemt at rektor Droge skulle være hans første lærer, hadde laget skolen på Fasaneriet for ham, sendt ham til universitetet med doktor Überbein og også ordnet med at han i navnet gjorde en slags militærtjeneste; det var også ham som hadde utsett Eremitagen til bolig for ham, — men alt var formidlet gjennom andre, og han var seiv kommet lite i personlig berøring med prinsen; ja, når herr von Knobelsdorff traff sammen med Klaus Heinrich i disse utdannelsesårene, så hadde han tilmed underdanigst forhørt seg om prinsens beslutninger og fremtidsplaner som om han selv ingenting visste<noinclude><references/></noinclude> msidi5qb8kiusb4b3ulxfckitj2254e 334203 334170 2026-09-21T22:07:50Z Øystein Tvede 3938 334203 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>den til den tolvte oktober klokken tre. Klaus Heinrich hadde forresten tilbudt seg å oppsøke den gamle herren i embetsboligen hans, men herr von Knobelsdorff hadde foretrukket å komme til Eremitagen; og han var kommet presis, og var blitt mottatt med all den varme og hjertelighet som Klaus Heinrich syntes han skyldte sin fars og sin brors gamle rådgiver. Audiensen ble holdt i den nøkterne lille salongen hvor de tre vakre empirelenestolene med blått broderi sto på det gule teppet. Skjønt herr von Knobelsdorff nærmet seg de sytti, var han fremdeles både åndelig og legemlig rask og rørig. Bonjouren hans hadde ikke en eneste fold men satt stramt og elegant om den undersetsige og fyldige figuren på en mann med jevnt og godt humør. Håret hans var fremdeles tykt, han hadde skilt det på midten, og det var like skinnende hvitt som den stussete barten. I haken hadde han en gemyttlig liten kløft. De vifteformete rynkene ved øyenlokkene hans spilte som alltid — ja, de hadde fått nye små siderynker og forgreninger i årenes løp, og det bevegelige lille nettverket ga de blå øynene et konstant uttrykk av humoristisk underfundighet. Klaus Heinrich kjente seg sterkt knyttet til herr von Knobelsdorff, skjønt de aldri hadde stått på noen egentlig fortrolig fot med hinannen. Statsministeren hadde riktignok overvåket og ledet prinsens liv, hadde bestemt at rektor Droge skulle være hans første lærer, hadde laget skolen på Fasaneriet for ham, sendt ham til universitetet med doktor Überbein og også ordnet med at han i navnet gjorde en slags militærtjeneste; det var også ham som hadde utsett Eremitagen til bolig for ham, — men alt var formidlet gjennom andre, og han var selv kommet lite i personlig berøring med prinsen; ja, når herr von Knobelsdorff traff sammen med Klaus Heinrich i disse utdannelsesårene, så hadde han tilmed underdanigst forhørt seg om prinsens beslutninger og fremtidsplaner som om han selv ingenting visste<noinclude><references/></noinclude> nr5g6y2ovicem8kagn5tquvgqh0ah9t 104 144254 334171 2026-09-21T21:12:41Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334171 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>om dem, og det var kanskje nettopp denne formelle holdningen fra begge sider som hadde gjort at tonen mellom dem alltid hadde vært så seremoniell. Herr von Knobelsdorff, som utvungent, men ærbødig hadde overtatt ledelsen av samtalen, mens Klaus Heinrich forsøk te å gjette seg til hva meningen vel kunne være med dette besøket, snakket først litt om hoffjakten, og omtalte i den anledning som i forbigående sin fortreffelige kollega i finansdepartementet, doktor Krippenreuther, som også hadde deltatt i jakten, men som dessverre hadde sett riktig dårlig ut. Han hadde faktisk bommet hele tiden. «Ja, slik er det når en har bekymringer — da blir en usikker på hånden,» bemerket herr von Knobelsdorff, og la stikkordet i munnen på prinsen. Det kom, og ga herr von Knobelsdorff anledning til å gi en kort redegjørelse for grunnen til disse bekymringene. Han snakket om det «ikke ubetydelige» underskuddet på statsbudsjettet, om ministerens strid med budsjettkomitéen, den nye formuesskatten, stadsrepresentantenes rasende motstand, den forhistoriske kjøttskatten og embetsmennenes sultelønn, og Klaus Heinrich som til å begynne med ble rent forbauset over så megen sakkunnskap, hørte alvorlig etter og nikket med hodet. Den gamle og den unge mannen sått ved siden av hinannen på en smal og nokså hard sofabenk med gult trekk og kranseformete messingbeslag. Foran seg hadde de et rundt bord som sto like ved den smale glassdøren ut til terrassen og den nesten bladløse parken med andedammen — den la halvt innhyllet i høstlig tåke. I den lange, hvite kakkelovnen språket det en ild som spredte en lun varme ut i det strenge og sparsomt møblerte værelset. Klaus Heinrich klarte ikke riktig å følge med i de politiske utredningene, men han var stolt og glad over at den høytstående gamle embetsmannen snakket<noinclude><references/></noinclude> cvzo90r6wkjonxorclh6mk8nq3sd85n 334172 334171 2026-09-21T21:13:17Z Øystein Tvede 3938 334172 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>om dem, og det var kanskje nettopp denne formelle holdningen fra begge sider som hadde gjort at tonen mellom dem alltid hadde vært så seremoniell. Herr von Knobelsdorff, som utvungent, men ærbødig hadde overtatt ledelsen av samtalen, mens Klaus Heinrich forsøkte å gjette seg til hva meningen vel kunne være med dette besøket, snakket først litt om hoffjakten, og omtalte i den anledning som i forbigående sin fortreffelige kollega i finansdepartementet, doktor Krippenreuther, som også hadde deltatt i jakten, men som dessverre hadde sett riktig dårlig ut. Han hadde faktisk bommet hele tiden. «Ja, slik er det når en har bekymringer — da blir en usikker på hånden,» bemerket herr von Knobelsdorff, og la stikkordet i munnen på prinsen. Det kom, og ga herr von Knobelsdorff anledning til å gi en kort redegjørelse for grunnen til disse bekymringene. Han snakket om det «ikke ubetydelige» underskuddet på statsbudsjettet, om ministerens strid med budsjettkomitéen, den nye formuesskatten, stadsrepresentantenes rasende motstand, den forhistoriske kjøttskatten og embetsmennenes sultelønn, og Klaus Heinrich som til å begynne med ble rent forbauset over så megen sakkunnskap, hørte alvorlig etter og nikket med hodet. Den gamle og den unge mannen satt ved siden av hinannen på en smal og nokså hard sofabenk med gult trekk og kranseformete messingbeslag. Foran seg hadde de et rundt bord som sto like ved den smale glassdøren ut til terrassen og den nesten bladløse parken med andedammen — den la halvt innhyllet i høstlig tåke. I den lange, hvite kakkelovnen språket det en ild som spredte en lun varme ut i det strenge og sparsomt møblerte værelset. Klaus Heinrich klarte ikke riktig å følge med i de politiske utredningene, men han var stolt og glad over at den høytstående gamle embetsmannen snakket<noinclude><references/></noinclude> mqw0j4zihmqno2sf137ciptsba7fdkg 104 144255 334173 2026-09-21T21:15:15Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334173 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>så alvorlig med ham, og litt etter litt ble han grepet av en takknemlig og tillitsfull stemning. Herr von Knobelsdorff snakket så rolig og behagelig om de übehageligste ting, stemmen hans var så velgjørende, han uttrykte seg så lett og innsmigrende — og plutselig oppdaget Klaus Heinrich at de ikke lenger snakket om økonomien, men var gått over fra doktor Krippenreuthers bekymringer til Klaus Heinrichs eget befinnende? Tok herr von Knobelsdorff feil? Øynene var så smått begynt å svikte ham i det siste. Men han syntes nok at han hadde sett Hans Kongelige Høyhet se bedre, friskere og gladere ut enn nå. Det sto ikke til å nekte at det var noe trett, noe bekymret ― ― herr von Knobelsdorff var redd for å virke påtrengende; men han håpet virkelig at det ikke lå noen alvorlige legemlige eller psykiske plager til grunn for dette? Klaus Heinrich stirret ut i tåken. Han var fremdeles reservert i blikket; men skjønt han sått stram som alltid på den harde sofaen, med overkroppen halvt vendt mot herr von Knobelsdorff, føttene over kors og den høyre hånden lagt over den venstre, så var det likevel noe som løste seg opp inne i ham i dette øyeblikket, og utmattet som han var av den forunderlige, smertefulle og resultatløse kampen, så var det ikke langt fra at han fikk tårer i øynene. Han var så alene og uten støtte. Doktor Überbein hadde i det siste holdt seg borte fra Eremitagen. «Å, Deres Eksellense,» sa Klaus Heinrich, «det ville føre for langt å snakke om det.» Men herr von Knobelsdorff svarte: «For langt? Nei, Deres Kongelige Høyhet, vær ikke redd for det. Jeg må innrømme at jeg er bedre underrettet om Deres Kongelige Høyhets opplevelser enn jeg nylig ga det utseende av. Bortsett fra detaljer som ryktene ikke har fått tak i, kan Deres Kongelige Høyhet knapt fortelle meg noe nytt. Men hvis det skulle gjøre Deres Kongelige Høyhet godt å lette Deres hjerte for en gammel tje-<noinclude><references/></noinclude> qunqze3wt8r2epo3b9vih3wwlbvzds9 334213 334173 2026-09-21T22:15:20Z Øystein Tvede 3938 334213 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>så alvorlig med ham, og litt etter litt ble han grepet av en takknemlig og tillitsfull stemning. Herr von Knobelsdorff snakket så rolig og behagelig om de übehageligste ting, stemmen hans var så velgjørende, han uttrykte seg så lett og innsmigrende — og plutselig oppdaget Klaus Heinrich at de ikke lenger snakket om økonomien, men var gått over fra doktor Krippenreuthers bekymringer til Klaus Heinrichs eget befinnende? Tok herr von Knobelsdorff feil? Øynene var så smått begynt å svikte ham i det siste. Men han syntes nok at han hadde sett Hans Kongelige Høyhet se bedre, friskere og gladere ut enn nå. Det sto ikke til å nekte at det var noe trett, noe bekymret ― ― herr von Knobelsdorff var redd for å virke påtrengende; men han håpet virkelig at det ikke lå noen alvorlige legemlige eller psykiske plager til grunn for dette? Klaus Heinrich stirret ut i tåken. Han var fremdeles reservert i blikket; men skjønt han satt stram som alltid på den harde sofaen, med overkroppen halvt vendt mot herr von Knobelsdorff, føttene over kors og den høyre hånden lagt over den venstre, så var det likevel noe som løste seg opp inne i ham i dette øyeblikket, og utmattet som han var av den forunderlige, smertefulle og resultatløse kampen, så var det ikke langt fra at han fikk tårer i øynene. Han var så alene og uten støtte. Doktor Überbein hadde i det siste holdt seg borte fra Eremitagen. «Å, Deres Eksellense,» sa Klaus Heinrich, «det ville føre for langt å snakke om det.» Men herr von Knobelsdorff svarte: «For langt? Nei, Deres Kongelige Høyhet, vær ikke redd for det. Jeg må innrømme at jeg er bedre underrettet om Deres Kongelige Høyhets opplevelser enn jeg nylig ga det utseende av. Bortsett fra detaljer som ryktene ikke har fått tak i, kan Deres Kongelige Høyhet knapt fortelle meg noe nytt. Men hvis det skulle gjøre Deres Kongelige Høyhet godt å lette Deres hjerte for en gammel tje-<noinclude><references/></noinclude> 1kri53x05kw26ttr5t3m0ubz2ppxyee 104 144256 334174 2026-09-21T21:18:13Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334174 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ner som har båret Dem på sine armer ― ― det kunne jo tenkes at jeg muligens var i stand til å bistå Deres Kongelige Høyhet med råd og dåd.» Da var det at alt det bundne i Klaus Heinrichs bryst løste seg opp og fikk ham til å fortelle herr von Knobelsdorff altsammen. Han fortalte slik som en mann gjør når hans hjerte er fullt og alt på en gang vil trenge seg fram; ikke svært sammenhengende, og kanskje festet han seg for meget ved detaljer, men han fortalte inntrengende og med den lidenskapen som det selvopplevde gir. Han begynte midt i historien, hoppet plutselig over til begynnelsen, hastet mot slutten (enda det ikke var noen slutt), ble forvirret, og rente seg flere ganger fortvilet fast. Men det gjorde det lettere for ham at herr von Knobelsdorff kjente historien i store trekk; han kom med små spørsmål som satte Klaus Heinrich på gli igjen — og endelig var hele bildet der, oversiktlig og fullstendig, av alle Klaus Heinrichs opplevelser med håp og skuffelser, med Samuel Spoelmanns merkelige person, med den forvirrete grevinne Löwenjoul, ja selv fårehunden Perceval, men først og fremst Imma Spoelmann selv, som var så utilgjengelig. Selv guttaperkapapiret ble utførlig omtalt, for herr von Knobelsdorff så ut til å legge vekt på det, så ingenting ble utelatt fra det minneverdige opptrinnet ved slottsparaden til de siste inntrengende samtalene både på hesteryggen og i parken. Klaus Heinrich var voldsomt opphisset da han var ferdig, og de stålblå øynene over de brede kinnbenene var fulle av tårer. Han hadde reist seg fra sofaen, og på den måten tvunget herr von Knobelsdorff også til å reise seg, og så ville han åpne døren ut til terrassen, for han syntes det var så varmt; men det fikk da herr von Knobelsdorff hindret ved å minne ham om at han lett kunne bli forkjølet. Han ba underdanigst prinsen om å sette seg igjen, for han måtte jo innse at det<noinclude><references/></noinclude> mrqh4ah5ee6i8qftwl616g7v7ofnrny 104 144257 334175 2026-09-21T21:21:17Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334175 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>var best de drøftet saken i ro og mak, og begge satte seg ned på den harde sofaen igjen. Herr von Knobelsdorff sått og tenkte seg om en stund, og la ansiktet i så alvorlige folder som det var mulig for ham med kløften i haken og de spillende rynkene rundt øynene. Endelig takket han prinsen av et beveget hjerte for den store ære han hadde vist ham ved å ha slik tillit til ham. Og så erklærte han, med ettertrykk på hvert eneste ord, at hvilket standpunkt enn prinsen hadde ventet at han, herr von Knobelsdorff, skulle innta i denne sak, så var ikke han, herr von Knobelsdorff, den mann som ville bekjempe prinsens ønsker og forhåpninger, men tvert imot var han fullt og helt innstilt på å jevne veien på beste måte for Hans Kongelige Høyhet, og hjelpe ham til å nå det målet han lengtet etter. Lang pause. Klaus Heinrich stirret forbløffet inn i herr von Knobelsdorffs øyne med de vifteformete rynkene rundt. Han hadde altså ønsker og forhåpninger? Det fantes altså et mål? Han trodde ikke sine egne ører. Han sa: «Deres Eksellense er så vennlig —.» Da kom herr von Knobelsdorff med en slags betingelse som han la til den storslagne erklæringen. Han sa at bare på en betingelse torde han, som statens første embetsmann, gjøre sin beskjedne innflytelse gjeldende for Hans Kongelige Høyhets sak ― ―. På hvilken betingelse? «På den betingelse at Deres Kongelige Høyhet ikke av egennytte bare husker på Deres personlige lykke, men, som Deres høye kall krever av Dem, betrakter Deres egen skjebne ut fra hensynet til det almene beste.» Klaus Heinrich svarte ikke; han fikk et uttrykk av dyp ettertanke. «Tillater Deres Kongelige Høyhet,» fortsatte herr von Knobelsdorff etter en pause, «at vi for en liten stund for-<noinclude><references/></noinclude> 2t28fulqy9ma9z791taza8dm1dwj6es 334214 334175 2026-09-21T22:15:54Z Øystein Tvede 3938 334214 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>var best de drøftet saken i ro og mak, og begge satte seg ned på den harde sofaen igjen. Herr von Knobelsdorff satt og tenkte seg om en stund, og la ansiktet i så alvorlige folder som det var mulig for ham med kløften i haken og de spillende rynkene rundt øynene. Endelig takket han prinsen av et beveget hjerte for den store ære han hadde vist ham ved å ha slik tillit til ham. Og så erklærte han, med ettertrykk på hvert eneste ord, at hvilket standpunkt enn prinsen hadde ventet at han, herr von Knobelsdorff, skulle innta i denne sak, så var ikke han, herr von Knobelsdorff, den mann som ville bekjempe prinsens ønsker og forhåpninger, men tvert imot var han fullt og helt innstilt på å jevne veien på beste måte for Hans Kongelige Høyhet, og hjelpe ham til å nå det målet han lengtet etter. Lang pause. Klaus Heinrich stirret forbløffet inn i herr von Knobelsdorffs øyne med de vifteformete rynkene rundt. Han hadde altså ønsker og forhåpninger? Det fantes altså et mål? Han trodde ikke sine egne ører. Han sa: «Deres Eksellense er så vennlig —.» Da kom herr von Knobelsdorff med en slags betingelse som han la til den storslagne erklæringen. Han sa at bare på en betingelse torde han, som statens første embetsmann, gjøre sin beskjedne innflytelse gjeldende for Hans Kongelige Høyhets sak ― ―. På hvilken betingelse? «På den betingelse at Deres Kongelige Høyhet ikke av egennytte bare husker på Deres personlige lykke, men, som Deres høye kall krever av Dem, betrakter Deres egen skjebne ut fra hensynet til det almene beste.» Klaus Heinrich svarte ikke; han fikk et uttrykk av dyp ettertanke. «Tillater Deres Kongelige Høyhet,» fortsatte herr von Knobelsdorff etter en pause, «at vi for en liten stund for-<noinclude><references/></noinclude> si6l6yw5mfhd7b0oslqr1ddkwknrkz6 104 144258 334176 2026-09-21T21:29:13Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334176 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>later dette delikate og foreløpig usikre tema, og vender oss til mer almene ting! Dette er en fortrolig stund, og den gjensidige forståelse — jeg ber underdanigst om å få lov til å utnytte den. Deres Kongelige Høyhet er gjennom Deres høye kall skilt fra den brutale virkelighet. Jeg skal ikke glemme at denne virkelighet ikke — iallfall ikke direkte — er Deres Kongelige Høyhets sak. Likevel synes jeg tiden er inne til, for Deres Kongelige Høyhets egen skyld, å bringe i det minste en liten del av denne brutale virkelighet til Deres Kongelige Høyhets kunnskap og innsikt. Jeg ber på forhånd underdanigst om tilgivelse hvis det jeg har å si kommer til å berøre Deres Kongelige Høyhet på en smertelig måte —.» «Bare tal ut, Deres Eksellense,» sa Klaus Heinrich, som unektelig var litt bestyrtet. Uvilkårlig rettet han seg opp i ryggen og spente musklene som om han satt i tannlegestolen og forberedte seg på at det skulle gjøre riktig vondt. «Her kreves det en absolutt udelt oppmerksomhet,» sa herr von Knobelsdorff nesten strengt. Og i tilknytning til striden om budsjettet fulgte nå et klart, grundig og usminket foredrag, en lekse spekket med tall og faguttrykk om landets og statens økonomiske stilling. Ubønnhørlig klart ble all elendigheten rullet opp for prinsens øyne. Selvsagt var dette ikke helt nytt og ukjent for ham; tvert imot, siden han begynte å representere, hadde jo disse tingene gitt ham stoff til de seremonielle spørsmålene som han pleide å rette til borgermestre, jordbrukere og høyere embetsmenn, men de svarene han fikk, ble gitt for svarenes egen skyld og ikke for å gi prinsen et virkelig innblikk i tingenes tilstand. De ble ofte gitt med det overbærende smilet som han kjente fra barn av, og som betydde: «Hvor god og uskyldig du er!» Men aldri før var alt dette kommet ham inn på livet i all sin nakne og uhyggelige saklighet, for å legge beslag på all hans tenkeevne og oppmerksomhet for alvor. Herr von Knobelsdorff slo seg<noinclude><references/></noinclude> h855r2ojb37cgyeabainzq3yz3tni7q 104 144259 334177 2026-09-21T21:31:11Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334177 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>på ingen måte til tåls med Klaus Heinrichs vanlige, ivrige nikking; han tok det grundig, spurte for å høre om han hadde forstått, lot ham gjenta lange forklaringer og holdt ubønnhørlig tingene opp foran ham. Det var som om han pekte med sin gamle pekefinger på hvert enkelt punkt og ikke flyttet den fra stedet før han var sikker på at prinsen hadde forstått alt til punkt og prikke. Herr von Knobelsdorff begynte fra grunnen av og snakket om landet, hvor dårlig det sto til med handel og industri, og om folket, Klaus Heinrichs folk, denne sindige, hederlige og konservative rasen. Han snakket om de dårlige nasjonalinntektene, hvor lite jernbanen kastet av seg, de utilstrekkelige kull-lagrene. Han kom til forstvesenet og snakket om rovhogsten — om det dårlige vedlikeholdet av jakt- og beitemarker, den elendige skogbunnen og om at skogen var sunket uhyggelig i verdi. Så gikk han nærmere inn på landets finanser, omtalte hvor vanskelig det var for folk å betale sine skatter, og kom på denne måten over til statsgjelden; flere ganger fikk han prinsen til å gjenta tallet; gjelden var på seks hundre millionen Så var det obligasjonsvesenet, rente- og tilbakebetalingsbetingelsene, doktor Krippenreuthers fortvilte stilling og i det hele tatt hvor kritisk situasjonen var i øyeblikket. Herr von Knobelsdorff trakk tidsskriftet fra det statistiske byrå fram av lommen og gjorde sin elev bekjent med resultatet av avlingene de siste årene, uhellene, misveksten, underskuddet som dette førte med seg, og antydet til slutt tilmed litt om den underernærte landbefolkningen. Så gikk han over til å snakke om pengemarkedet i det hele tatt, utbredte seg om den lave kursen, kreditorenes uro, pengeknappheten, bankene som gikk over ende; det var ingen kreditt å få, papirene var verdiløse, og å oppta nye lån var omtrent ugjørlig. Det begynte å skumre, og klokken var meget over fem da<noinclude><references/></noinclude> mv0oa5yba2bboa87ig5s317d0g7sntm 104 144260 334178 2026-09-21T21:33:22Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334178 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>herr von Knobelsdorff var ferdig med sin økonomiske utredning. På denne tiden pleide Klaus Heinrich drikke te, men det bare streifet ham et øyeblikk, og utenfra vågde ingen å bryte inn i en samtale som måtte være meget viktig, siden den varte så lenge. Klaus Heinrich lyttet og lyttet. Han forsto knapt selv hvor rystet han var. Men hvordan understo herr von Knobelsdorff seg egentlig til å si ham alt dette? Ikke en eneste gang hadde han kalt ham «Deres Kongelige Høyhet» under dette foredraget, han hadde på sett og vis øvd vold mot ham og krenket ham grovt i hans fyrstelige uskyldighetstilstand. Men likevel gjorde det ham godt, det varmet ham om hjertet å høre alt dette og være nødt til å fordype seg i det —. Han glemte å la tjeneren tenne lys, så opptatt var han av dette. «Disse forholdene,» sluttet herr von Knobelsdorff, «var det jeg tenkte på, da jeg anmodet Deres Kongelige Høyhet om alltid å se på Deres egne, personlige ønsker i lys av hensynet til folkets beste. Deres Kongelige Høyhet kommer til å dra nytte av denne stunden og det jeg har sagt, det tviler jeg ikke på. Og da vil kanskje Deres Kongelige Høyhet tillate meg atter å vende tilbake til Deres private anliggender?» Herr von Knobelsdorff ventet til Klaus Heinrich hadde gjort en samtykkende bevegelse og fortsatte: «Hvis denne saken skal få noen fremgang, så er det nødvendig å løfte den opp på et nytt utviklingsplan. Som det nå er, stagnerer den, og blir formløs og uhåndgripelig som tåken der ute. Det går ikke. Den må få form og konturer, også i verdens øyne —.» «Nettopp! Nettopp! Få form — konturer — det er riktig! Det er absolutt nødvendig!» utbrøt Klaus Heinrich aldeles ute av seg av iver; han sprang opp fra sofaen og ga seg til å marsjere opp og ned på golvet. «Men hvordan? For Guds skyld, Deres Eksellense, si meg hvordan?»<noinclude><references/></noinclude> nglg6pma40ugadtn7rdtuqnu060tlmw 104 144261 334179 2026-09-21T21:35:27Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334179 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude> «Det neste som må skje,» sa herr von Knobelsdorff og ble sittende — så uvanlig var situasjonen —, «er at vi må få se Spoelmanns ved hoffet.» Klaus Heinrich stanset opp. «Aldri,» sa han, «aldri kommer herr Spoelmann til å la seg bevege til å vise seg ved hoffet; så meget kjenner jeg ham!» «Det utelukker ikke,» svarte herr von Knobelsdorff, «at hans frøken datter kan gjøre oss den fornøyelse. Det er ikke så svært lenge til hoffballet — det ligger i Deres hand, Deres Kongelige Høyhet, å få frøken Spoelmann til å komme dit. Hennes selskapsdame er grevinne — hun skal ha sine egenheter, men hun er grevinne, og det gjør saken lettere. Når jeg forsikrer Dem at hoffet vil stille seg helt imøtekommende, så taler jeg på vegne av herr overseremonimester von Bühl zu Bühl —.» I tre kvarter snakket de så om plaseringsspørsmålet og om de seremonielle betingelsene for presentasjonen ved hoffet. Det var absolutt nødvendig for Spoelmanns å levere sine kort hos prinsesse Katharinas overhoffmesterinne, enkegrevinne Trümmerhauff, som ved festlighetene i Det Gamle Slott sto i spissen for damene. Hva så selve presentasjonen angikk, så hadde herr von Knobelsdorff klart å bevirke noen innrømmelser som var påfallende, ja, nesten utfordrende. De hadde jo ingen amerikansk legasjon på stedet, og det kunne ikke være tale om å la damene bli presentert av den første den beste kammerherre — nei, overhoffseremonimesteren selv måtte få den ære å presentere dem for storhertugen. Når? På hvilket punkt av den foreskrevne rekkefølgen? Nå ja, uvanlige ting krevde å bli behandlet på uvanlig måte. Først altså, aller først, før alle de nyinnbudne av forskjellig hoffrang. — Klaus Heinrich kunne forsikre frøken Spoelmann om denne høyst eksepsjonelle forholdsregel. Det ville gi anledning til snakk, og vekke oppsikt både ved hoffet og ute i byen.<noinclude><references/></noinclude> mnaleedbwuog9fwe6hlaae8ntm25xar 104 144262 334180 2026-09-21T21:43:03Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334180 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Men så meget desto bedre — at det vakte oppsikt var slett ikke uvelkomment, det var tvert imot nyttig og nødvendig ― ―. Herr von Knobelsdorff gikk. Det var blitt så mørkt da han sa farvel, at han og Klaus Heinrich knapt kunne se hverandre. Klaus Heinrich som først nå la merke til det, unnskyldte seg forvirret, men herr von Knobelsdorff erklærte at han syntes det var ganske uvesentlig hva slags belysning det var under en slik samtale. Han tok den hånden Klaus Heinrich rakte ham, med begge sine. «Aldri,» sa han varmt — og det var det siste han sa før han gikk —, «aldri har en fyrstes lykke vært mer uløselig forbundet med landets. I alt hva Deres Kongelige Høyhet planlegger og foretar Dem, må De godhetsfullt holde Dem for øye at Deres Kongelige Høyhets lykke gjennom en forunderlig skjebne er blitt betingelsen også for folkets lykke, men at også Deres Kongelige Høyhet på Deres side må se landets velferd som den absolutte betingelse for og rettferdiggjørelsen av Deres egen lykke.» Heftig beveget og ennå ikke i stand til å få orden på alle de tankene som stormet inn over ham, ble Klaus Heinrich igjen i det enkle empirerommet sitt. Han hadde en urolig natt, og neste formiddag tok han en lang, ensom ridetur, trass i den tåkete og råkalde luften. Herr von Knobelsdorff hadde snakket klart og omstendelig og lagt en mengde kjensgjerninger fram for ham, men han hadde ikke latt det bli stor tid til overs til å fordøye og bearbeide dette stoffet, og det krevde et voldsomt tankearbeid av Klaus Heinrich, både mens han lå våken om natten og senere, da han var ute og red på Florian. Da han kom tilbake til Eremitagen, gjorde han noe merkelig. Han skrev ned en ordre, en bestilling, med blyant på et stykke papir, og sendte kammertjener Neumann til byen med det, til bokhandelen i Universitetsgaten. Det Neumann kom<noinclude><references/></noinclude> clln99wxo1bg68b4sasg2j3fjvgxny7 104 144263 334181 2026-09-21T21:45:33Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334181 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>trekkende tilbake med, var en svær pakke med bøker som Klaus Heinrich la utover skrivebordet sitt og straks begynte å studere. Det var bøker som så nøkterne og skoleaktige ut, med blanke papirpermer, stygge skinnrygger og grovt papir, der innholdet med pinlig orden var oppdelt i over- og underavdelinger og paragrafer. Titlene var ikke akkurat morsomme. Det var lære- og handbøker i finansvitenskap, sosialøkonomi og politisk økonomi. Og med disse bøkene lukket prinsen seg inn i arbeidsværelset sitt, og ga beskjed om at han på ingen måte ville bli forstyrret. Det var en regnfull høst, og Klaus Heinrich kjente seg ikke særlig fristet til å forlate Eremitagen. Lørdag reiste han inn til Det Gamle Slott og ga friaudienser. Ellers kunne han bestemme over sin egen tid hele denne uken, og han brukte tiden godt. Kledd i våpenfrakken sin satt han i den lune kakkelovnsvarmen ved det gammeldagse skrivebordet som var så lite brukt og støttet hodet i hendene mens han fordypet seg i bøkene. Han leste om statsutgifter og statsinntekter, han pløyde igjennom hele skattevesenet, han begrov seg i studiet av finansplaner og budsjetter, over- og underskudd, og lengst og grundigst oppholdt han seg ved de forskjellige slags statsgjeld, forholdet mellom rente og kapital, og amortisasjon — og nå og da løftet han hodet fra boken og drømte smilende om det han hadde lest, som om det var den fargerikeste poesi. For resten oppdaget han at det slett ikke var så vanskelig å forstå altsammen, når en bare la godviljen til. Nei, alt dette som han nå fordypet seg i, dette som en masse unge mennesker hadde sittet og strevd med for å ta eksamen — det var aldeles ikke så ufattelig som han hadde innbilt seg oppe fra sin fyrstelige høyde. Han syntes det var vanskeligere å representere. Og meget, meget vanskeligere og slitsommere var kampene med Imma Spoelmann. Disse studiene gjorde ham<noinclude><references/></noinclude> r106i12j6hcf9cbjsuacvqbuhkzfscw 104 144264 334182 2026-09-21T21:47:56Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334182 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>varm og glad, og han kjente han ble rød i kinnene av iver, akkurat som svogeren når han snakket om toryen sin. Etterat han hadde skaffet seg en solid og god grunnvoll til forståelse av alle de kjensgjerningene herr von Knobelsdorff hadde opplyst ham om, og dessuten hadde gjort et betydelig tankearbeid for å kombinere og overveie diverse muligheter, innfant han seg påny til te på Delphinenort. De elektriske pærene i kandelabrene og i den store krystall-lysekronen i hagestuen var tent. Damene var alene. Først spurte han som vanlig etter hvordan herr Spoelmann hadde det, og hvordan det sto til med Imma selv etter sykdommen; han bebreidet henne sterkt at hun kunne være så uvøren, og hun svarte med trutende munn at så vidt hun visste var hun sin egen herre og kunne gjøre med sin helse hva hun ville. Så gikk samtalen over på høsten, det fuktige været som hindret rideturer, mørket, vinteren som nærmet seg, og Klaus Heinrich nevnte i forbigående hoffballet, og kom til å spørre om damene kanskje kunne ha lyst til å være med, selv om herr Spoelmann dessverre kanskje ikke kunne, på grunn av sin helbredstilstand? Men da Imma svarte at hun på ingen måte mente å såre noen, men at det hadde hun virkelig ikke det fjerneste lyst til, så insisterte han ikke, men lot foreløpig spørsmålet falle. Hva hadde han nå selv holdt på med i det siste? — Å, han hadde vært opptatt, han kunne virkelig si at han hadde arbeidet ganske stritt. — Arbeidet? Å, javisst, han mente jakten ved «Jägerpreis». — Å, hoffjakten —, nei, han hadde holdt på med virkelige studier, som han forresten på ingen måte var ferdig med ennå; han var snarere midt oppe i dem — —. Og Klaus Heinrich begynte å snakke om hva han holdt på med, og snakket med en slik iver og et slikt alvor om disse studiene at Imma Spoelmann så på ham med store øyne. Og da hun, nesten fryktsomt, spurte ham hva grun-<noinclude><references/></noinclude> 8my35qclv8la8rhxx2sdlw9lac728ty 104 144265 334183 2026-09-21T21:49:52Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334183 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>nen var til at han hadde kastet seg over dette, så svarte han at det var dagens brennende, altfor brennende spørsmål som hadde fått ham til det — forhold og omstendigheter som dessverre neppe egnet seg til samtaleemne ved et hyggelig tebord. Dette uttrykket ble Imma Spoelmann høyst krenket over. Hvilken grunn hadde han egentlig til å være så overbevist om at hun bare kunne delta i hyggelige samtaler, spurte hun med et kast med hodet. Og hun mer befalte enn ba ham om straks å behage å ytre seg mer om disse brennende spørsmålene. Da viste Klaus Heinrich hva han hadde lært av herr von Knobelsdorff, og han begynte å fortelle om landet og tilstanden. Han visste beskjed på hvert eneste punkt der den gamle pekefingeren hadde hvilt, han snakket om uhellene som hadde ramt landet og om uhellene som befolkningen hadde seg selv å takke for, de store og de små vanskelighetene, de gamle og de nye, han dvelte især ved statsgjelden og det trykket som den la over hele landets økonomi — den var på seks hundre millioner — og han glemte ikke engang de underernærte stakkarene ut over landet. Han snakket ikke sammenhengende; Imma Spoelmann avbrøt ham med spørsmål og hjalp ham på gli igjen, hun tok det grundig og ville ha forklart alt det hun ikke forsto med en gang. I den teglstensfargete råsilkekjolen med det brede broderiet på brystet og en gammel spansk kjede om den barnslige halsen satt hun framoverbøyd ved tebordet, som glitret av krystall, sølv og vakkert porselen, med albuene støttet mot bordkanten, haken hvilende i de slanke, ringløse hendene, og hørte intenst etter mens de svære, mørke, skinnende øynene så ham granskende inn i ansiktet. Men mens han snakket, og Imma spurte ham med munn og øyne, og han ble så ivrig at han gikk fullstendig opp i emnet, følte grevinne Löwenjoul at hun ikke behøvde å være klar og nøktern lenger, men slapp seg løs og begynte å tøve. Med mysende<noinclude><references/></noinclude> sqxv0sv87gnq6909uckgtg9sm06e4lp 104 144266 334184 2026-09-21T21:56:04Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334184 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>øyne og elegante håndbevegelser erklærte hun at all elendigheten, også misveksten, pengeknappheten og skattetrykket kom av de skamløse kvinnene som det vrimlet av overalt, og som dessverre også klarte å finne vei gjennom golvet; siste natt hadde for eksempel konen til en kommandersersjant fra kasernen klort henne på brystet og plaget henne med avskyeiige fakter. Så nevnte hun slottene sine i Burgund, som det regnet gjennom, og gikk så vidt som til å fortelle at hun hadde ledet et felttog mot tyrkerne, og hadde vært den eneste som ikke mistet hadet. Klaus Heinrich og Imma Spoelraann skjøt inn et bifallende ord nå og da, lovte å kalle henne fru Meier, og lot seg for øvrig ikke forstyrre av alt tøvet hennes. De var hete i kinnene begge to, da Klaus Heinrich hadde sagt hva han visste, — ja, selv på Imma Spoelmanns ansikt, som ellers var så perleblekt, var det en anelse av rødme. De satt stille, og grevinnen holdt også inne og ble sittende med det lille hodet på skakke mens hun myste framfor seg. Klaus Heinrich lekte på den blendende hvite bordduken med stilken på en orkide som hadde stått i et glass ved siden av ham; men straks han løftet hodet, møtte han Imma Spoelmanns øyne; store, brennende og uttrykksfulle stirret de ufravendt på ham tvers over bordet. «Det har vært hyggelig i dag,» sa hun med den sprø stemmen sin da hun sa farvel for denne gangen — og han kjente hvordan den smale, bløte lille hånden ga hans egen et fast trykk. «Hvis Deres Høyhet ennå en gang vil beære vårt uverdige hus med Deres besøk, kunne De kanskje ta med noen av de bøkene De har skaffet Dem.» — Hun kunne ikke helt legge av den spotske tonen, men hun ba ham ta med bøkene sine, og det gjorde han. Han tok med to som han syntes var de lærerikeste og mest oversiktlige, tok dem med et par dager senere da han kom<noinclude><references/></noinclude> 35kddk0iww0pmsnt0sn95s1p87r5olk 104 144267 334232 2026-09-21T22:39:11Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334232 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>kjørende gjennom den våte parken, og hun takket ham for det. Så snart de hadde drukket te, trakk de seg tilbake til et hjørne av værelset; og mens grevinnen åndsfraværende ble sittende ved tebordet, satt de to unge i brede lenestoler foran det forgylte bordet og bøyde seg over første side av læreboken om finansvitenskap, som de studerte sammen. Selv forordene til første og sjette opplag tok de med, og leste hver sitt avsnitt med dempet stemme; for Imma Spoelmann holdt på at de måtte gå systematisk til verks og begynne med begynnelsen. Klaus Heinrich som var så vel inne i disse tingene, førte henne gjennom paragrafene, og ingen kunne fulgt ham mer ivrig og årvåkent enn Imma Spoelmann. «Det er jo lett!» sa hun og så leende opp på ham. «Jeg er forbauset over at det i grunnen er så enkelt. Algebra er meget vanskeligere, prins —.» Men ettersom de tok det så grundig, kom de jo ikke langt på en ettermiddag, derfor satte de et kryss i boken der hvor de skulle fortsette neste gang. Og de fortsatte; og fra nå av hadde prinsens besøk på Delphinenort et høyst håndgripelig innhold. Når herr Spoelmann ikke viste seg ved tebordet, eller så snart han hadde dyppet dietkavringen sin og hadde trukket seg tilbake med doktor Watercloose, satte Imma og Klaus Heinrich seg til rette med bøkene sine foran det forgylte lille bordet, og stakk hodene sammen over finansvitenskapen. Og etter hvert som de gjorde fremskritt, anvendte de det de hadde lært, på virkeligheten, på forholdene i landet, slik som Klaus Heinrich hadde fremstilt dem, og dro nytte av studiene sine, skjønt det ikke sjelden hendte at forskningen ble avbrutt av mer personlige betraktninger. «Da kan altså emisjonen følge direkte eller indirekte,» sa<noinclude><references/></noinclude> nidnc5sc7gjx1nqf4qhxezccooke4jh 104 144268 334233 2026-09-21T22:43:16Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334233 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>Imma, «ja, det er jo klart. Enten vender staten seg direkte til kapitalistene og innbyr til subskripsjon — hånden Deres er dobbelt så bred som min!» sa hun. «Se, prins!» Og så så de leende og forbauset ned på den enkle tingen at de to hendene, hans høyre og hennes venstre, lå ved siden av hverandre på den forgylte bordplaten. «Eller også,» fortsatte Imma, «skjer lånet gjennom at staten vender seg til en eller annen stor bank eller et konsortium med sine gjeldsbevis ― ―.» «Vent litt!» sa han lavt. «Vent litt, Imma, og svar meg på et spørsmål! Glemmer De ikke hovedsaken? Anstrenger De Dem litt og gjør fremskritt? Hvordan er det med kulden og beklemmelsen, kjære lille Imma? Har De nå litt tillit til meg?» Han spurte med leppene like ved det duftende håret hennes, og hun holdt det lille hodet ganske stille bøyd over boken mens han snakket, selv om hun ikke direkte svarte på spørsmålet. «Men må det være en bank eller et konsortium?» funderte hun. «Det står ingenting om det her, men jeg synes ikke det behøver å være nødvendig i praksis —.» I denne tiden snakket hun alvorlig og uten snirklete vendinger og spotske miner, for nå var det jo hennes tur til å vise seg like flittig og tenksom som Klaus Heinrich hadde gjort etter samtalen med herr von Knobelsdorff. Og da han noen uker senere kom tilbake til spørsmålet om hoffballet og fortalte henne om de formelle betingelsene, da svarte hun at hun hadde lyst, og at hun og grevinne Löwenjoul dagen etter skulle kjøre bort til enkegrevinne Trummerhauff og levere sine kort. Hoffballet ble holdt tidligere i år enn ellers, allerede i slutten av november, — noe som etter sigende skulle ha sin grunn i et uttrykkelig ønske fra et av medlemmene i den storhertugelige familie. Herr von Bühl zu Bühl beklaget bittert dette hastverket, for det hadde tvunget ham og hans underordnede til over hals og hode å gjøre unna de aller nødvendigste utbed-<noinclude><references/></noinclude> 3fteco70geeyhout2snlzh6892y2yjj 104 144269 334234 2026-09-21T22:45:18Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334234 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>ringene av festsalene i Det Gamle Slott. Men herr von Knobelsdorff hadde støttet vedkommende medlem av den fyrstelige familie, og hoffmarskalken hadde mattet føye seg. Slik kom det seg at heller ikke sinnene hadde fått tid til å forberede seg på det som var aftenens egentlige sensasjon, og som var så uendelig meget mer betydningsfullt enn det tidlige tidspunktet; ja, da «Ilbudet» hadde en notis med fete typer om innbydelsen og avleveringen av kortene, samt en tilføyelse med noe mindre bokstaver, der avisen uttrykte sin hjertelige glede, og ønsket herr Spoelmanns datter velkommen til hoffet — da sto den merkelige aftenen alt for døren, og før tungene var kommet ordentlig i gang, var alt blitt fullbyrdet virkelighet. Aldri var noen blitt gjenstand for større misunnelse enn de fem hundre lykkelige som sto på listen til hoffballet, aldri hadde folk mer ivrig kastet seg over beretningen i «Ilbudet», disse strålende spaltene som hvert år ble skrevet av en gammel adelsmann som var redusert av drikk. De var så vidunderlige at folk syntes de skuet inn i et eventyrrike, mens sannheten var at ballet på Det Gamle Slott avløp nøkternt og enkelt, uten noen overveldende prakt. Men beretningen gikk ikke lenger enn til souperen med den franske menyen, og alt som videre hendte, alle detaljene i den store hendelsen måtte nødvendigvis bli overlatt til den muntlige tradisjon. Damene hadde innfunnet seg temmelig punktlig i en svær, olivenfarget bil som stanset foran Albrechtsporten, men likevel ikke så punktlig at ikke herr von Bühl zu Bühl hadde fått tid til å bli engstelig. Fra klokken kvart over syv hadde han gått og trippet nervøst omkring i gallauniform med ordener helt ned på magen, brun parykk og gull-lorgnett på nesen; han oppholdt seg mest i riddersalen med alle rustningene, der den storhertugelige familie og de høyere hoffembetsmenn var forsamlet, og derfra sendte han ustanselig en kammer-<noinclude><references/></noinclude> o9a6v7xnv5m2v29yqy92s7v8dsen80j 104 144270 334236 2026-09-21T22:49:17Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334236 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>junker inn i ballsalen for å høre om frøken Spoelmann ennå ikke var kommet. Han imøteså vante vanskeligheter. Hvis denne dronningen av Saba kom for sent — og hva kunne man ikke vente av henne som hadde gått midt gjennom vaktparaden — så ble hele den storhertugelige prosesjon forsinket, og så måtte hoffet ''vente'' på henne, for hun skulle nå en gang på liv og død presenteres først, og det var absolutt utenkelig at hun måtte komme inn i ballsalen etter storhertugen, men gudskjelov! Ett minutt på halv åtte kom hun med sin grevinne — og bevegelsen var stor da de mottagende kammerherrer plaserte henne etter diplomatene, og altså foran adelen, hoffdamene, ministrene, generalene, kammerpresiden ten og hele det øvrige ballselskapet. Adjutant von Platow hadde hentet storhertugen, og i riddersalen hadde Albrecht i husaruniform og med nedslagne øyne hilst på sin familie, hadde budt sin tante Katharina armen, og så, etteråt herr von Bühl hadde gått fram i den åpne fløydøren og tre ganger dunket staven mot parkettgolvet, hadde hoffet holdt sitt inntog i ballsalen. Øyenvitner forsikret senere at den alminnelige uoppmerksomheten under de høye herskapers rundgang, hadde vært nesten anstøtelig. Akkurat der hvor Albrecht i øyeblikket skred forbi med sin verdige tante, ble det en hastig neiing og bukking uten den rette andakt, for alles ansikter var vendt i én retning, og alles blikk med brennende nysgjerrighet rettet mot et eneste punkt —. Hun som sto der hadde hatt fiender i salen, iallfall blant kvinnene, fruene Trummerhauff, Prenzlau, Wehrzahn og Platow, som ivrig brukte viftene sine. Men enten det nå var fordi hun alt hadde befestet sin stilling, så ingen kritikk hadde vågd seg fram, eller fordi hennes person alt hadde overvunnet den hemmelige motstanden — sikkert er det iallfall at det hersket bare én mening, og det var at Imma Spoelmann var skjønn som bergkongens datter. Neste<noinclude><references/></noinclude> cxaikptdp0m9xtk5ty5kzfeakcgx2d5 104 144271 334237 2026-09-21T22:51:50Z Øystein Tvede 3938 /* Korrekturlest */ 334237 proofread-page text/x-wiki <noinclude><pagequality level="3" user="Øystein Tvede" /></noinclude>morgen visste hele byen til punkt og prikke hvordan hun hadde vært kledd, kontoristene i departementet, politikonstabelen på hjørnet. Det var en kjole av blekgrønn crèpe de chine med sølvbroderi, og i brystet hadde hun en gammel sølvknipling som måtte ha en fabelaktig verdi. Et diadem av diamanter hadde gnistret i det blåsvarte håret som hadde tilbøyelighet til å falle ned i pannen på henne, og et langt kjede av lignende stener var slynget tre ganger rundt den brune halsen. Liten og barnslig, men med noe klokt og alvorlig i hele sitt vesen og med de svære, mørk og uttrykksfulle øynene i det bleke, lille ansiktet hadde hun stått på sin ærefulle plass ved siden av grevinne Löwenjoul, som var kledd i brunt som vanlig, men denne gangen i atlask. Med en slags gutteaktig ynde hadde hun antydet en hoffneiing da prosesjonen kom til henne, uten å fullføre den; men da prins Klaus Heinrich kom forbi henne like etter storhertugen, med husordenens sitrongule band og flate kjede på uniformsfrakken, sammen med sin bleksottige kusine, som ikke kunne si annet enn «ja», da hadde hun smilt til ham med lukket munn og gitt ham et kameratslig, lite nikk; og da gikk det som et elektrisk støt gjennom forsamlingen ― ―. Og så, etterat diplomatene var blitt hilst av de fyrstelige, begynte presentasjonene — de begynte med Imma Spoelmann, skjønt det blant de nyinnbudne befant seg to komtesser Hundskeel og en frøken von Schulenburg-Tressen. Svinsende og smilende med innsatte tenner hadde herr von Bühl presentert Spoelmanns datter for sin herre. Og mens Albert skjøv underleppen fram og bet seg lett i overleppen, hadde han sett ned på henne, der hun reiste seg opp etter sin korte, lille neiing og med store, mørke, granskende øyne så på den stakkars husarobersten som sto der i stille hovmod. Storhertugen hadde rettet flere spørsmål til henne, mens han ellers bare pleide å nøye seg med ett, hadde spurt hvordan det sto til med<noinclude><references/></noinclude> j1avcd1i56pq9evmeb8jivztgeedm0a