The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars Studioalbum av David Bowie |
||
Utgjeve | 6. juni 1972 | |
Innspelt | Trident Studios i London, 9. september 1971, november 1971, 12. januar-18. januar 1972 | |
Sjanger | Glamrock | |
Lengd | 38:37 | |
Selskap | RCA Records, Virgin Records | |
Produsent | David Bowie og Ken Scott | |
David Bowie-kronologi | ||
---|---|---|
Hunky Dory (1971) |
The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars | Aladdin Sane (1973) |
The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars, eller berre Ziggy Stardust, er eit konseptalbum av den britiske musikkartisten David Bowie frå 1972. Albumet er rekna som eit av dei store i rockehistoria, og musikkmagaisnet Melody Maker har utpeikt albumet som det definitive albumet frå 1970-talet. Albumet klatra til femteplass på den britiske albumlista, og til 75. plass i USA.
I 1997 vart Ziggy Stardust stemd fram til 20. plass over dei største platene gjennom tidene i ein «Music of the Millenium»-avstemming leia av fleire aviser og magasin i Storbritannia. Musikkmagasinet Q plasserte albumet på 24. plass på ei liknande liste, medan fjernsynskanalen VH1 hadde det på 48. plass. Musikkmagasinet Rolling Stone hadde albumet på 35. plass på si liste over dei 500 beste albuma gjennom tidene. I 2000 hadde Q albumet på 25. plass på ei liste over dei 100 beste britiske albuma gjennom tidene.
Innhaldsliste |
[endre] Soge
Albumet presenterer soga, om noko uklårt, om Ziggy Stardust, ein marsbuar som kjem til Jorda for å frigjere menneskeheita frå banalitet. Ziggy Stardust er den definitive rockestjerna, seksuelt lett på tråden, med stort narkotikamisbruk og med ei melding om fred og kjærleik. Han vert derimot til slutt øydelagd av narkotika og sex, og til slutt rive sundt av tilhengjarane han inspirerte. Den mytologiske soga om ein fordømd rockemessias, vart godt likt av tilhengjarar både då og i dag.
Albumet vart gjeve ut 6. juni 1972. Singelen «Starman» vart gjeve ut 28. april 1972 for å promotere albumet.
Namnet kan ha kome frå både songaren Iggy Pop og modellen Twiggy, som begge var vener av Bowie. Bowie har sjølv hevda det kom frå ein skreddarforretning i London kalla Ziggy’s, angjeveleg fordi albumet skulle handla om klede. Bowie har seinare fortalt at det var det einaste fornamnet han kunne finne som starta på bokstaven Z. «Stardust» kom frå ein av artistane på plateselskapet til Bowie, countryartisten Normal Carl Odom, som kalla seg Legendary Stardust Cowboy (Bowie spelte 30 år seinare songen hans «I Took A Trip on a Gemini Spaceship» på albumet Heathen).
Staden på bilete på plateomslaget har, på liknande måte som The Beatles-albumet Abbey Road, vorte ein stad der mange tilhengjarar valfartar til (Heddon Street i London). Telefonboksen ein kan sjå bakpå omslaget vart tatt bort i 1998.
Albumet vert rekna for å vere eit arketypisk glamrock-album med mange harde gitarriff, fengande refreng og forvirrande tekstar. Det er både mørkt, som i første songen «Five Years», der ein får vite at jorda vert øydelagt om fem år, og lystig, som i den optimistiske «Starman». Sjølv om den tidlegare musikken til Bowie hadde gjeve han ein veksande tilhengjarskare, vart musikken hans fram til denne tida rekna som utilgjengleg og avantgarde. Ziggy Stardust var framleis nyskapande og banebrytande, men vart òg tilgjengeleg for folk som til då ikkje hadde forstått eller kunne høyre på Bowie sine revolusjonerande teknikkar og musikkstil. Songar som «Starman», «Suffragette City», «Five Years», «Lady Stardust» og «Ziggy Stardust» er merkelege blandingar av pop, rock og kunstrock. Mick Ronson sitt gitararbeid på albumet vert ofte trekt fram som eit av høgdepunkta. På tidlegare Bowie-plater viste han sitt talent med stundom ypparlege prestasjonar, men på dette albumet var han strålande. Gitarsoloen hans på «Moonage Daydream» vert stundom trekt fram som ein av dei beste i rockehistoria.
I juli 2003 kom det ei spesialutgåve av albumet i samband med 30-årsjubileumet til plata. Enkelte songar vart vald ut for å sendast langt ut i verdsrommet med ei høgteknologisk laserstråle. Hendinga skjedde i Roswell i New Mexico i USA, og tilhengjarane fekk velje ut fire songar som skulle sendast. Desse vart «Five Years», «Starman», «Ziggy Stardust», og «Rock ’N’ Roll Suicide». [1]
[endre] Forhistorie og påverknadar
Mange av Bowie sine songar er hyllestar til hans favorittartistar. «Star» byrjar på liknande måte som The Who-songen «Pinball Wizard» (frå Tommy), medan surfrock (slik som The Beach Boys) påverka songen «Suffragette City». Dei fleste andre songane er reine glamrock-songar, som mellom anna var påverka av T. Rex, Ray Davies, The Stooges og The Velvet Underground.
På mange av songane på albumet brukar Bowie korte utandingar, som «ha» og «ah» innimellom tekstlinjene og melodistrofene. Den mest minneverdige finn ein på «Suffragette City», der songen mot slutten stoppar opp og Bowie roper «wham, bam, thank you ma’am», i staden for den meir vanlege «one more time!», og var ein hyllest til ein song av The Small Faces med same namn.
På songen «Five Years» vert tittelen ropt ut fleire gongar mot slutten av songen, kraftigare for kvar gong, som om Bowie har eit samanbrot i studio. «Star» er ein rein rock ’n’ roll-song, som skildrar kor flott det er å vere rockestjerne. Songen er Ziggy sin draum, som endar med den profetiske tekstlinja «just watch me now». «Starman», singelen frå albumet, vart skildra som ei blanding av mod og songen «Somewhere Over the Rainbow» med eit oppmuntrande refreng der Ziggy sender ei melding til jordbuarande over radio, og åtvarar dei om at han kjem for å frigjere sinnet deira, om dei ynskjer det. «Soul Love» er kjend for Bowie sin originale bruk av saksofon.
Glamrock-lydbilete på Ziggy Stardust kjem frå fleire tidlege pionerar innan hard rock med tunge gitarriff og kraftige bassgongar. Band som Mott the Hoople (Mott the Hoople - 1969) og T. Rex (Prophets Seers & Sages the Angels of the Ages - 1968) var med på å skape glamrock i lag med Deep Purple (Deep Purple - 1969) sin metalliske progrock. Bowie blanda denne miksen i lag med proto-pønken til The Stooges (The Stooges - 1969) og den mørke og melodiske musikken til The Velvet Underground (White Light/White Heat - 1967). Mørk psykedelia, som The Doors (The Doors - 1967) og tidlege konseptalbum som Tommy (1969; The Who) påverka tekstane på albumet.
[endre] Musikk påverka av Ziggy Stadust
Ziggy Stardust vart eit monumentalt album i musikkhistoria. Lydbilete på albumet endra måten heavy metal, pønk, hardrock, glamrock og progrock høyrdes ut. Band og artistar som vart påverka av album er mellom anna glamartistar som Alice Cooper, Labelle og Gary Glitter. Av heavy metal-band finn ein Mötley Crüe, Van Halen Blue Öyster Cult og Black Sabbath og innan progrock band som Yes.
Ziggy Stardust kombinerte òg protopønken ein finn hos The Stooges med tekstane og musikken til The Velvet Underground, og dette skal ha påverka tidlege pønkmusikarar som Elvis Costello & the Attractions, Adam & the Ants, Graham Parker, The Jam, The Clash, The Ramones, Patti Smith og Television.
Mot 1990-talet viste band som Suede (Dog Man Star - 1994), Morrissey (Viva Hate - 1988), og My Bloody Valentine (Isn't Anything - 1988) kraftige spor av David Bowie frå perioden rundt Ziggy Stardust. Suede sitt album Dog Man Star er til og med kalla opp etter tre Bowie-album (Diamond Dogs, The Man Who Sold the World og Ziggy Stardust)
Meir nyleg har sjokkrockaren Marilyn Manson uttalt at han er svært inspirert av av Ziggy Stardust. Dette kan ein høyre mest igjen på albumet Mechanical Animals.
[endre] Innhald
- «Five Years» – 4:42
- «Soul Love» – 3:33
- «Moonage Daydream» – 4:37
- «Starman» – 4:16
- «It Ain’t Easy» – 2:57
- «Lady Stardust» – 3:21
- «Star» – 2:47
- «Hang on to Yourself» – 2:38
- «Ziggy Stardust» – 3:13
- «Suffragette City» – 3:25
- «Rock ’n’ Roll Suicide» – 2:57
[endre] Andre utgåver
The Rise and Fall of Ziggy Stardust har vore gjeve ut på CD to gongar med bonusspor, først i 1990 av RykoDisc, og så i 2002 i samband med 30-årsjubileumet til plata, der ho kom med ei heil ekstra bonussplate i pappomslag. Denne utgåva har etter kvart vorte eit samleobjekt sidan berre eit fåtall vart trykt opp. I 1999 vart plata òg gjeve ut på ny, med nymastra digitallyd, men utan bonusspor.
[endre] Bonusspor (1990)
- «John, I'm Only Dancing» (singel frå 1972)
- «Velvet Goldmine» (b-side frå 1975, spelt inn under Hunky Dory-innspelingane)
- «Sweet Head» (spelt inn i 1972, men ikkje gjeve ut før)
- «Ziggy Stardust» (demo)
- «Lady Stardust» (demo)
[endre] Bonusdisk (2002)
Kalla 30th Anniversary Reissue med ein ekstra bonus-CD, dei fleste av desse vart gjeve ut som bonusspor i 1990-1992.
- «Moonage Daydream» (Arnold Corns-versjon)
- «Hang on to Yourself» (Arnold Corns-versjon)
- «Lady Stardust» (demo)
- «Ziggy Stardust» (demo)
- «John, I'm Only Dancing»
- «Velvet Goldmine»
- «Holy Holy» (nyinnspeling frå 1972)
- «Amsterdam»
- «The Supermen» (nyinnspeling frå 1971)
- «Round and Round»
- «Sweet Head» (take 4)
- «Moonage Daydream» (ny miks)
[endre] Medverkande
- David Bowie – gitar, tangentinstrument, saksofon, vokal
- Trevor Bolder – bassgitar
- Mick Ronson – gitar, piano, vokal
- Mick "Woody" Woodmansey – trommer
- Dana Gillespie – harmonivokal på «It Ain't Easy»
David Bowie |
---|
Diskografi |
Studioalbum |
David Bowie | Space Oddity | The Man Who Sold the World | Hunky Dory | The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars | Aladdin Sane | Pin Ups | Diamond Dogs | Young Americans | Station to Station | Low | "Heroes" | Lodger | Scary Monsters (and Super Creeps) | Let's Dance | Tonight | Never Let Me Down | Black Tie White Noise | Outside | Earthling | ’hours...’ | Heathen | Reality |
Med Tin Machine |
Tin Machine | Tin Machine II |
Konsertalbum |
David Live | Stage | Ziggy Stardust - The Motion Picture | Tin Machine Live: Oy Vey, Baby | Santa Monica ’72 | Bowie at the Beeb | LiveAndWell.com |
Filmmusikk |
Christiane F. | Labyrinth | The Buddha of Suburbia | |
Tilknytta artiklar |
Tony Visconti | Brian Eno | Mick Ronson | Iggy Pop |