Fascisme

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Det er føreslått at denne sida blir fletta med Fascist. (Sjå evt. diskusjon)


Fascismen er ei politisk retning og rørsle som først vaks fram i Italia rett etter første verdskrigen, under leiing av Benito Mussolini. Det oppstod fascistiske rørsler i mange land. Ein av dei mest kjende variantane er Hitler-fascismen, eller nazismen, i Tyskland.

Fascismen har ikkje nokon fast utarbeidd ideologi, men består meir av ideologibrokkar sette saman og vektlagde etter som det høvde i stoda. Det er rørsla og makta som er viktig, ikkje prinsippa. Fascismen kan difor vere svært opportunistisk. Nokre element kan likevel identifiserast som konstituerande:

Fascismen er nasjonalistisk, og ser nasjonen som ståande i ein konstant kampsituasjon i høve til andre nasjonar, der dei sterke dominerer og dei veike blir dominerte eller bukkar under. I tysk fascisme, også kalla nazisme, er denne tankegangen utvida til å gjelde dei såkalla "rasane", og den tyske nasjonens lagnad er å leie den nordiske/germanske/ariske "rasen" i rasekrigen. I den opphavlege italienske fascismen er derimot rasismen lite framme.

Sidan det framfor alt gjeld å styrkje nasjonen, må også dei sterke innanfor nasjonen dyrkast fram og dei veike reinsast bort, og nasjonen må ikkje vere kløyvd i fleire parti, men stå samla attom ein førar i det eine nasjonale partiet. Klassemotsetningar finst ifølgje fascismen ikkje, og klassekamp blir med det forboden. Fascismen foraktar veikskap, er anti-parlamentarisk, anti-sosialistisk og byggjer organisasjonane sine på førarprinsippet. Føraren er ikkje ansvarleg overfor folket som politiske leiarar i eit representativt demokrati, men er utpeika av sjølve lagnaden til å leie folket, og folket må lyde og følgje føraren for å vinne full styrke og sigre i dei naturgitte krigane. Fascismen ser rett og slett positivt på vald og krig, det reinsar og styrkjer. Medkjensle er veikskap og svik.

Ein kan og nemne at fascismen er anti-feministisk, den dyrkar den sterke mann, og meiner kvinnene sin plass er i heimen der dei skal fø flest mogleg sunne barn som styrkjer nasjonen. I den tyske varianten og dei mange fascistrørslene som tok etter den, sjølvsagt "rasereine" barn. Vidare ser vi at fascismen er anti-intellektuell, det er det handlande mennesket som er idealet. Og dei handlingane det gjeld, er gjerne valdshandlingar. Heilt frå starten er fascismen ei valdeleg rørsle, ein type militarisert politikk, noko ein også ser av uniformeringa (italienske svartskjorter, tyske brunskjorter).

Dei italienske fascistane dreiv omfattande terror mot det italienske sosialistpartiet og fagrørsla i åra 1919 og framover, med husbrenningar, mishandlingar, valdtekter og drap, utan at styresmaktene greip inn for å stanse det, snarare med deira stillteiande støtte. Benito Mussolini blei gjord til regjeringssjef i ei borgarleg koalisjonsregjering med andre høgreparti i 1922, og frå 1927 var Italia ein fascistisk eittpartistat. I åra frå 1930 til 1933 gjentok den same prosessen seg i Tyskland.

Andre europeiske land fekk og fascist-liknande regime i mellomkrigstida, såleis Hellas (Ioannis Metaxas), Portugal, Spania (etter den spanske borgarkrigen), Austerrike (etter Oppstanden i Wien i 1934) og fleire land i Aust-Europa. Det er ein diskusjon om desse diktaturregima var eigentleg fascistiske, eller berre autoritær-konservative. Men det var glidande overgangar og overlapping mellom reaksjonære og revolusjonære aspekt ved all fascisme, han var både tradisjonalistisk og moderne på ein gong. At det til dømes finst skilnader mellom Franco-regimet og regima til Mussolini og Hitler, hindra ikkje at dei to sistnemnde gav full støtte til den førstnemnde under borgarkrigen. Dei såg det som den same kampen dei kjempa.

Det norske fascistpartiet heitte Nasjonal Samling, og blei danna i 1933. Det blei forbode i 1945.