Afrikansk villhund
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Afrikansk villhund |
||
Systematikk | ||
Rike: | Animalia | |
Rekke: | Chordata | |
Klasse: | Mammalia | |
Orden: | Carnivora | |
Familie: | Canidae | |
Slekt: | Lycaon | |
Art: | L. pictus | |
Vitskapleg namn | ||
Capra aegagrus hircus | ||
Temminck, 1820 |
Afrikansk villhund (Lycaon pictus), òg kalla hyenehund, er eit sosialt flokklevande rovdyr i hundefamilien. Villhunden finst over store delar av Afrika, sør for Sahara. Den blir av mange rekna som ein av verdas mest effektive jegarar.
Det systematiske namnet Lycaon pictus tyder «malt ulveaktig dyr». Slektsnavnet Lycaon stammer frå det greske ordet lukos som tyder ulv. Villhunden er den einaste arten som har overlevd i denne slekta. Det første eksemplaret vart oppdaga av vestlege forskarar i Mozambique i 1820 og fekk namnet Kapp-jakthund.
Innhaldsliste |
[endre] Utsjånad
Afrikansk villhund liknar på ein langstrakt, slank hund med spesielt lange bein. Han har svært store, runde og avlange ståande øyre, stor mage og ein flekkemønstra mangefarga pels som har gitt han det vitskaplege namnet «malarhund» (Lycaon pictus). Skallen er massiv og dyra har kraftige snuteparti. Tannformelen er som hos dei fleste andre canidar (3/3 + 1/1 + 4/4 + 2/3). Eit anna særtrekk er at villhunden berre har fire tær på kvar fot.
Kroppslengda er ca. 75-110 cm, målt frå snutespiss til halerot. Halen måler gjerne ca. 30-40 cm. Hanner og hoer har omtrent same storleik. Dei blir normalt ca. 60-75 cm i skulderhøgd og vekta ligg på omkring 18-36 kg.
Pelsen er kort og glatt og utan underpels. Han går igjen i fargane brun, raud, svart, bleikgul og kvit i eit flekkete mønster, som er like særmerkt for kvart dyr som eit fingeravtrykk, men pelsane til dyr innan kvar flokk eller familie og innanfor ein region har ofte likskapar. Den buskete halen er alltid kvit på den ytre halvdelen, men det kvite feltet kan strekka seg nesten frå halerota og ut til haletippen. Øyra er for det meste svarte, men ved inngangen til sjølve øyret har dyret gjerne ein del lysebrune hår. Snutepartiet er alltid nærmast svart på fargen. Dyra har svarte band som strekker seg frå snuten opp mot auga og over kinna til bak mot øyra, og ei enkel svart smal stripe som strekker seg frå snuten og opp over pannen og skallen på dyret.[1],[2],[3].
[endre] Utbreiing
Tidlegare fantest afrikansk villhund over nesten heile Afrika, bortsett frå i tropisk regnskog og full ørken. No er utbreiinga av denne villhunden blitt meir fragmentert. I dag finn ein han derfor helst i Namibia, Botswana, Mozambique, delar av Zimbabwe, Swaziland, og i Transvaal i Sør-Afrika. Det finst òg nokre spreidde populasjonar andre stader i Afrika, til dømes i Kamerun.
[endre] Habitat
Tidlegare trudde ein at afrikansk villhund først og fremst haldt til på ope grasland, småskog og savanne. Ny forsking har imidlertid vist at det finst fleire dyr der bush og småskog er tettare. Dei finst også tilstede i nokon grad i ein del skogkledde fjellområde og ørkennære strok, som Sahel.
[endre] Atferd
Afrikansk villhund er eit av dei mest sosiale hundedyra. Flokken er samla mesteparten av tida og blir leia av eit såkalla alfapar (leiarhann og -ho). Villhundar kan danna flokkar på opp mot 40 dyr, men det er meir vanlig med grupper på 2–27 dyr. Tidlegare, då det fantest mange fleire slike villhundar i Afrika, kunne flokkane ha opp mot 100 dyr. Gjennomsnittsflokken har gjerne om lag 7–15 dyr.
Denne artikkelen er ikkje (ferdig) omsett frå bokmål enno.
Hjelp oss gjerne med å gjera omsetjinga ferdig! |
En flokk består som regel av flere hanner enn hunner, og de har hver i sær sin egen rangordning innad i flokken. Flokken er heller ikke statisk med hensyn til individene, men skifter gjennom sessongen. Noen dyr forsvinner til andre flokker, mens andre kommer. Jo lenger ned på rangstien et dyr står, jo større er sannsynligheten for at det forlater flokken. På denne måten kan flokkene variere i størrelse og sammensetning gjennom året. Slik vandring mellom flokkene bidrar dessuten til å sikre den genetiske variasjonen. Nye flokker dannes gjennom at dyr av samme kjønn forlater flokken og forener seg med dyr av motsatt kjønn fra en annen flokk.
Hanner og hunner samarbeider om å føde opp valper og i å bringe mat til skadde og syke individer som tilhører flokken. Innad i flokken er det sjelden aggresjon medlemmene i mellom, unntatt mellom den dominante tispa og eventuelle tisper som måtte forsøke å formere seg.
Villhundens territorium varierer mye i forhold til det habitatet de holder til i. I Okavango i Botswana er det vanligvis omkring 450 km², mens det i Serengeti kan være opp mot ca. 2.000 km². Villhunder lever et nomadisk liv og forflytter seg ofte, unntatt når tispene skal nedkomme. Ellers blir sjelden lenger enn 1-2 dager på samme leirplass.
Villhunden er normalt ikke territorial og regnes som døgn-/dagaktiv. Den har normalt størst aktivitet i grålysningen på morgenen og i skumringen på kvelden. Normalt forsvarer den ikke territoriet sitt utenom paringstiden. Det er vanlig at territoriene til ulike flokker overlapper hverandre ganske mye, unntatt i selve kjerneområdet for hver enkelt flokk. Utenfor kjerneområdet er det kjent at det hersker en slags tidsintervall for bruk av overlappende områder flokkene i mellom, slik at ulike flokker befinner seg i besteme områder til ulike tider. Slik unngår flokkene unødvendige konfrontasjoner i disse områdene. Mindre flokker vil normalt søke å unngå større flokker, og trekke seg vekk fra overlappende områder i tide. Skulle de allikevel møtes vil mindre flokker flykte for å unngå konflikt. Mellom jevnbyrdige flokker som møtes kan det derimot oppstå alvorlige konflikter.
Villhunden kommuniserer ved hjelp av markeringer, kroppsspråk og lyder. Dyr som har kommet bort fra flokken gir gjerne fra seg en «hoo» lignende lyd, som så besvares av andre medlemmer. De har en bjeffelignende lyd når de vasler fare, og en klynkende lyd når de tigger mat.
Afrikansk villhund er en dyktig jeger som ofte jakter på byttedyr som er mye større enn den selv. Jaktområdet kan være fra 200-2.000 km2 stort, avhegig av tettheten på byttedyr. Jakten foregår gjerne i skumringen om kvelden eller på morgenkvisten. Når den jakter på større byttedyr foregår jakten i flokk, men den jakter også på mindre byttedyr alene eller parvis. Jakten ledes av alfahannen.
Afrikansk villhund er verdens mest suksessfulle flokkjeger. Et rovdyr med stor utholdenhet og hurtighet. De kan holde en jakt gående i høy fart over mange kilometer. Over en strekning på inntil 2 km kan farten komme opp i 60 km/t. Statistisk nedlegger de 85-90% av alle byttedyr som jages, noe som er langt mer enn noen annet art som jakter i flokk. Byttet trettes ut før hundene angriper, ledet av alfahannen og en sinnrik angrepsatferd. I gjennomsnitt er veier byttet ca. 50 kg, men villhnden kan nedlegge byttedyr på opp mot 200 kg. Byttet rives i filler av de kraftige kjevene og dør nærmest momentant. I motsetning til de fleste andre rovdyr vil villhunden ofte tillate andre rovdyr og fugler å spise av byttet. Det gjelder imidlertid ikke flekkhyener, som resolutt jages vekk og av og til også drepes.
[endre] Ernæring
Primærbyttet er impala (Aepyceros melampus), kudu (Tragelaphus strepsiceros), Thomsons gaselle (Gazella thomsonii) og gnu (Connochaetes taurinus). De kan også jakt på større arter, som sebra (flere arter), eland (Tragelaphus oryx) og kafferbøffel (Syncerus caffer), med det er mer sjeldent. Noen steder jakter de også på små antiloper som dik-dik (Madoqua spp.), steinbukk (Raphicerus campestris) og vortesvin (Phacochoerus spp.). Afrikansk villhund spiser imidlertid ikke kadavre, uansett hvor friske de måtte være (Estes[4], 1991; Kingdon[5], 1997; Nowak, 1999; Wildlife Africa CC[6], 2002).
[endre] Reproduksjon
Hos villhunden er det vanligvis bare alfaparet som formerer seg, og de lever gjerne i et monogamt parforhold livet ut. De vil også normalt forsøke å hindre andre medlemmer av flokken i å formere seg, noe som ofte fører til aggressiv atferd dem i mellom, spesielt blant tispene. Det hender imidlertid at tisper som står lavere på rangstigen også får lov til å formere seg.
Afrikansk villhund blir kjønnsmoden da de er omkring 12-18 måneder gamle, men de begynner iike å formere seg før på et lagt senere tidspunkt. De yngste tilfeller som er kjent var ei tispe som var omkring 22 måmneder gammel. Tispa går drektig i ca. 60-72 dager og føder gjerne valpekullet sitt mellom mars og juli måned, litt etter hvor de holder til. Kullet kan variere mye i størrelse. Mellom 2 og 22 valper regnes som normalt. De minste kullene stammer fra dyr som lever i fangenskap. Mora føder helst grassdekte hule, ofte etter jordsvin. Der blir valpene oppvartet til de er omkring 3-4 uker gamle, da mora gjerne tar de med ut for første gang. Straks valpene kommer ut blir de gjenstand for oppmerksomhet fra hele flokken, som også deler på ansvaret med å skaffe de mat og passe på de. De blir normalt avvendt da de er omkring 5 uker gamle. Etter en dieperiode på 3-12 ukder vill mora gjenoppta sin jaktatferd, mens andre medlemmer i flokken passer valpene. Når valpene blir omkring 3-4 måneder gamle vil begynne å bli med flokken når den jakter på byttedyr. Mora føder gjerne et nytt kull i løpet av 12-14 måneder. På denne tiden forlater gjerne det forrige kullet flokken.
Villhunden blir sjelden mer enn sju år i vill tilstand, selv om det er kjent at ekelte individer har levd til de blir nærmere tolv år gamle.
[endre] Systematikk
Forskerne antar at villhunden skilte lag andre canider for omkring tre millioner år siden. Den er bare fjernt i slekt med hundedyr som ulv, rev, dingo og tamhund. Villhundens nærmeste nålevende slektninger er asiatisk villhund (Cuon alpinus) og søramerikansk bushhund (Speothos venaticus).
Afrikansk villhund ble først beskrevet av den hollanske aristokraten og zoologen Coenraad Jacob Temminck (1778-1858) i 1820. Det hersker en viss uenighet med hensyn til navnet afrikansk villhund, fordi noen forskere mener det er missvisende og heler burde vært brukt om sjakaler. Dette fordi sjakalen inngår i hundeslekten, men ikke den såkalte afrikanske villhunden. Mange velger derfor å kalle den malerhund eller malerisk villhund, fordi dette samsvarer med det vitenskaplige navnet (Lycaon pictus) og derfor er mer beskrivende for arten.
I dag anerkjenner forskerne normalt fem underarter (Kingdon[7], 1997) av arten. Det råder imidlertid en viss usikkerhet omkring de, fordi det genetiske arvematerialet hos villhunder i Vest- og Sentralafrika fortsatt ikke er skikkelig kartlagt. En studie viser at det er stor variasjonen i genotypene flokkene i mellom, i hele utbredelesområdet.
- Lycaon pictus pictus (Sørafrika)
- Lycaon pictus lupinus (Østafrika)
- Lycaon pictus manguensis (Vest- og Sentralafrika)
- Lycaon pictus sharicus (Sahara)
- Lycaon pictus somalicus (Afrikas Horn)
[endre] Status
Afrikansk villhund er en av de mest truede artene i Afrika, som eneste representant i slekten Lycaon. Den har siden 1990 blitt regnet som truga (EN) av IUCN, men står fortsatt ikke oppført på CITES lister. Totalbestanden ble i 2004 estimert til å være på omkring 3.000-5.500 dyr, hvorav ca. 2.500 voksne. De fleste befinner seg i den sørlige delen av Afrika og i Tanzania. I tillegg kommer ca. 500 dyr som lever et liv i fangenskap rundt om i verden.
I Hwange nasjonalpark i Zimbabwe finnes det 5 kjente flokker. I Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika finnes det 8 flokker. I Masai Mara naturreservat i Kenya finnes det 6 kjente flokker. I Moremi viltreservat i Botswana finnes det 8 kjente flokker. I Tanzania har Selous viltreservat 6 kjente flokker og Serengeti nasjonalpark 7 flokker.
Til tross for at arten er juridisk beskyttet i store deler av sitt utbredelsesområde minker bestanden. Konflikter med mennesker, sykdommer og oppdeling av habitatet er de vanligste årsakene til den synkende tendensen, samtidig som beskyttelsen i praksis i blir håndhevet av myndighetene. Arten er nærmest utradert i Vestafrika. Den største bestanden finnes i Sørafrika, spesielt nord i Botswana, vest i Zimbabwe, øst i Namibia, og i Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika.
[endre] Litteratur
- Ronald M. Nowak: «Walker's Mammals of the World». Johns Hopkins University Press, 1999 ISBN 0801857899
- Chris & Tilde Stuart: «Field Guide to the Larger Mammals of Afrika». Struik, 2000, ISBN 1868725340
- Gus Mills & Lex Hes: «Säugetiere des südlichen Afrikas», Könemann Verlagsgesellschaft, 1999. ISBN 3-8290-3610-8
[endre] Kjelder
- Painted Dog Conservation
- Lycaon pictus (IUCN Redlist)
- Animal Diversity Web
- The African Wild Dog (Lycaon pictus) - Davidson Biology
- Distribution, Feeding Ecology and Conservation of the AFRICAN WILD DOG (Lycaon pictus) in Northern Cameroon (PDF-format)
[endre] Fotnotar
- ↑ Nowak, R. 1999. «Walker's Mammals of the World». Sixth Edition. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.
- ↑ Stuart, C., T. Stuart. 1995. «Stuart's Field Guide to the Mammals of Southern Africa». Cape Town: Struik.
- ↑ Zoological Society of Philadelphia. 2004. «Philadelphia Zoo Animal Facts - African Wild Dog» (online). 24. mars 2004
- ↑ Estes, R. 1991. «The Behavior Guide to African Mammals». Berkeley and Los Angeles, California: The University of California Press.
- ↑ Kingdon, J. 1997. «The Kingdon Field Guide to African Mammals». San Diego: Academic Press.
- ↑ Wildlife Africa CC, 2002. «Wildlife Africa - Wild Dog Behavior» (online). WildlifeAfrica. 24. mars 2004
- ↑ Kingdon, J. (1997) «The Kingdon field guide to African mammals». Academic Press, San Diegoref>, 1990)