Offisielt språk

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Offisielle språk er språk som etter lova i eit land skal nyttast i offisiell korrespondanse og dokumentasjon. Om eit land har fleire offisielle språk, kan det vere reglar for kva språk som kan, skal eller bør nyttast i ulike samanheng.

Halvparten av landa i verda har offisielle språk. Nokre land har bare eitt offisielt språk, slik som Albania, Frankrike (til tross for at det er fleire innfødte språk) og Tyskland. Andre , som t.d. Belgia, Finland, Afghanistan, Paraguay, Bolivia, India, Sveits og Sør-Afrika har fleire offisielle språk.

Noreg har to offisielle språk, norsk og samisk. Norsk har to offisielle målformer, nynorsk og bokmål. Samisk har tre målformer, nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk.

I nokre land som Irak, Italia og Spania har dei eitt offisielt språk for landet, men andre medoffisielle språk for enkelte viktige regionar. Nokre land, som USA, har ingen offisielle språk, men offisielle språk i enkelte delstatar. Til slutt er det dei land som ikkje har noko offisielt språk i det heile, som t.d. Australia, Eritrea, Luxembourg, Sverige, Tuvalu og Storbritannia.

Kolonismen og/eller nykolonismen har i nokre land ført til at det offisielle og lærespråket ikkje er det samme som nasjonalspråket eller det mest nytta språket. Dette gjeld for land i Afrika og på Filippinene. I kontrast til det, er det irsk som er det offisielle språket i Irland, og det skyldast nasjonalisme. Det er berre ein liten minoritet i Irland som kan snakke Irsk, mens fleirtalet nyttar engelsk. Det same gjeld for New Zealand der engelsk er morsmålet til dei fleste, mens det offisielle språket er Maori.

I enkelte land (som i Noreg med nynorsk/bokmål-debatten) er det ofte debatt rundt dei offisielle språka og bruken av dei. På den engelske wikipediaen finn du ei liste over slike namn.