Laft

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Lafta hushjørne frå Odalen. Ein kan sjå korleis stokkane ligg med toppende og rotende annakvar gong. Fotograf: Kjetil Lenes.
Lafta hushjørne frå Odalen. Ein kan sjå korleis stokkane ligg med toppende og rotende annakvar gong. Fotograf: Kjetil Lenes.

Laft eller laftverk er ein type bærekonstruksjon som var den mest brukelege til å bygge trehus i Noreg frå vikingtida og fram til midten av 1800-talet. Laftinga blir gjort av tømmerstokkar som blir lagde vassrett og stabla oppå kvarandre. Stokkane blir lagde i kryss så dei ligg i same nivå i to parallelle vegger, mens stokkane i dei to veggane imellom ligg ein halv stokkhøgd høgare. I hjørna (lafta, knutane eller nøvene) blir stokkane skore saman med underhogg og overhogg som låsar dei til kvarandre. Ordet laft tyder opphaveleg hjørne.

Stokkar i same vegg blir tilpassa til kvarandre ved å hogge eit v-forma spor (medfar eller mosefar) i underkanten av overliggjande stokk. Presis tilpassing til den runde overkanten av underligjande stokk vert gjort med meddragning, som vil seie at ein kloforma reidskap rissar konturen av understokken inn i overstokken. Til tetting mot trekk blir det under opplaftinga lagt husmose mellom stokkane, slik at mosen fyller både medfaret og laftehogga. Stokkane vart lagde andføttes i same veggen, toppende over rotende, slik at ulike stokkhøgder vart utjamna.

I løer og andre uthus som skal vere luftige, vert veggene lafta av rundtømmer utan medfar. Utafor Norden kjenner ein til lafting heilt utan meddrag, der tetting mellom stokkane vert gjort med leirklining eller dytting.


Denne artikkelen er ikkje (ferdig) omsett frå bokmål enno.

Hjelp oss gjerne med å gjera omsetjinga ferdig!

Til lafting i Norden ble nesten utelukkende brukt furu eller gran, som har lange og rettvokste stammer. Grana var løsest i veden, og ble brukt der varighet ikke var hovedkravet. Best var malmfuru, som var vokst langsomt under karrige vekstvilkår. Den var tett i veden og ved å kviste den på rot vinteren før den skulle hogges, sikret man seg at harpiksinnholdet ble ekstra høyt. I tillegg fikk man ei tyrirot som kunne brennes tjære av.

Vegger kan laftes opp av rundtømmer eller av tømmer som er kløvet, telgjet eller saget til et annet tverrsnitt. Vanlig i middelalderen var både rundtømmer og ovaltelgjet tømmer. I nyere tid var det vanlig å flattelgje de synlige sidene av stokken, slik at tverrsnittet ble en tilnærmet åttekant. På Vestlandet var det vanlig å lafte med tynnere planker, og plankelaft med sagskårne planker ble også mye brukt ellers i landet fra ca. 1850. Moderne laftetømmer leveres gjerne saget på to parallelle sider til samme dimensjon, fire til åtte tommer er vanlig.

Laftehogget kan utføres på mange forskjellige måter, fra en enkle v-formede hogg til kompliserte sammenføyninger som sikrer både stabilitet og trekkfrihet. Vanlig i middelalderen var det å la underhogget gå helt inn til midten av stokken, slik at halsen ble liggende i øvre halvdel. (Findalslaft, av norrønt fyrnðar = fortids-). I nyere tid ble det vanlig å hogge slik at halsen kom midt i stokkens høyde. Det ble oftest gjort slik at en knast (fjær) i underhogget ble nøyaktig tilpasset et tilsvarende nedhogg (not) i overhogget på stokken under. (Barkenov eller kverkenov). Formen er kjent fra middelalderen (Raulandslaft).

Den utstikkende stokkenden utenfor laftet kalles laftehodet. Det kan enten beholde samme form som stokkens tverrsnitt, eller tilhogges til andre former – rektangel, sekskant, oval eller avsmalnende. Etter at det ble vanlig å dekke lafteveggene med bordkledning, kom sinklaftet i bruk fra omkring 1800. Der blir stokkene, ofte med tilnærmet rektangulært tverrsnitt, felt sammen med tømmerforbindelser som er utviklet i bindingsverksteknikken, uten utstikkende laftehoder. Sinklaftet gjorde det mulig å lage bordkledde hus med presise, rettvinklede hjørner.

Med moderne sagbruksteknikk kom maskinlaft av stokker med ens tverrsnitt i hele lengden, ferdig tildannet med not i underkant og fjær i overkant.

Lafting ble fortrengt av reisverk etter midten av 1800-årene og av bindingsverk på 1900-tallet. Byggemåten beholdt likevel et marked innenfor hyttebygging gjennom 1900-tallet. I de siste tiårene er byggemåten blitt mer populær, først og fremst til hytter, men også til helårsboliger. Laftekurs har bidratt til å spre kunnskap om et håndverksfag som var i ferd med å bli glemt.

En fordel ved laftehus er at veggene er lette å demontere, siden stokkene er stablet på hverandre uten annet enn tyngdekraften til å binde dem sammen. Dette er bakgrunnen for at flytting av hus var en velkjent del av laftebyggtradisjonen. De kunne flyttes internt på en gård, selges til andre, eller følge med på et flyttelass. I noen bygder på Vestlandet (Osterøy) ble det laftet huskropper som ble lagret i påvente av etterspørselen som ventelig ville oppstå etter de stadig forekommende bybrannene i Bergen. Ved demontering for flytting ble stokkene merket, gjerne med stigende romertall fra syllstokken og opp, og eventuelt med et ekstra tegn for å markere hvilken vegg de tilhørte. Tradisjonen for å flytte laftehus kan ha vært en viktig forutsetning for at ideen om friluftsmuseer først oppsto i Norden.

Laftehusets karakter av elementbyggeri gjorde også at stokkene kunne demonteres og brukes omigjen i andre sammenhenger. Dette sees tydelig på stokker som er flyttet fra ett hus til et annet, hvor laftehogg, veggmerker eller andre spor etter tidligere bruk står igjen uten noen ellers fornuftig sammenheng med nåværende bruk.

De første kjente eksemplene på laftekonstruksjoner i Norge er fra vikingtiden. Det finnes bevarte laftehus fra 1100-årene.

[endre] Kjelde

  • Bokmålswikipediaen

[endre] Se også

  • Reisverk
  • Bindingsverk
På andre språk